La oss ikke kaste kollegaer under bussen i jakten på litterær kvalitet

Ragnhild Yndestad

Litteraturviter og styremedlem i Forfatterforbundet.

Magne Lerø advarer i en kommentar i Samtiden om momsordningen og det han omtaler som «kommersialiseringen av litteraturen». Lerø, som mange andre i bokbransjen, er bekymret for at en valgseier til Høyre kan føre til at momsfritaket på bøker fjernes.

Selvsagt må vi kjempe for å bevare denne ordningen. Forfatterforbundet har for lengst hatt egne møter med Høyre nettopp om denne saken, hvor vi møtte en lyttende partileder. Lerøs kommentar risikerer derfor å virke splittende i en allerede presset yrkesgruppe, snarere enn å samle oss i forsvar for litteraturens vilkår.

At bokbransjen kommersialiseres, er ikke noe nytt. Den har alltid vært, og vil sannsynligvis alltid være, kommersiell i en eller annen form. Det burde ikke overraske noen at forlag i stor grad utgir bøker folk vil lese. Forlagene kan tjene like mye penger på en roman som utleverer forfatterens privatliv, som de kan gjøre på en spenningsroman.

LES OGSÅ: Er det litterære miljøet preget av ekskludering, hierarki og nedsettende kommentarer?

Som litteraturviter ser jeg dette som noe interessant, ikke nødvendigvis negativt. Hvilke bøker som til enhver tid er populære, kan si mye om samfunnet vi lever i.

Lerø bruker store deler av artikkelen på å kritisere det han kaller «influenserlitteratur», og kobler dette til hvordan Forfatterforbundet har fordelt bibliotekvederlag – særlig til krim og serieromaner.

Men influensere har gitt ut bøker, særlig selvbiografier, i mange år. Det nye i år, ifølge Lerø, er at en influenser har gitt ut en roman i samarbeid med en forfatter (formodentlig mener han Amalie Snøløs og forfatter Ida Løkås)– og dette fremstilles som en krise. Her kokes det mye suppe på spiker. Jeg kan heller ikke se noen sammenheng mellom Amalie Snøløs’ roman og Forfatterforbundets tildelinger. Så vidt meg bekjent har ikke Snøløs mottatt noen form for støtte fra verken Forfatterforbundet eller andre.

Gjennom hele teksten trekker Lerø et skarpt skille mellom kommersiell litteratur og det han kaller «litteratur av høy kvalitet»: «Det er da vitterlig bedre å støtte litteratur av høy kvalitet enn krim, influenserlitteratur og serieromaner», skriver han. Men antydningene om at Snøløs’ bok er støttet med offentlige midler er udokumentert og villedende. Kanskje er det også derfor Lerø velger å ikke bruke navnet på influenseren han baserer mye av argumentasjonen sin på.

Dessuten: kommersiell litteratur er ikke uforenelig med kvalitet. Mange verk i den litterære kanon – altså de bøkene vi regner som de beste gjennom tidene – tilhører sjangre som krim og serieromaner. Selv Shakespeare ble i sin tid kritisert av samtidens «intellektuelle» for å appellere for bredt, med bruk av action og seksualitet – altså for å være for folkelig. Dostojevskis «Forbrytelse og straff», som handler om et kaldblodig drap, ble først publisert i tolv deler i et magasin, som en serie, før den kom ut i bokform.

Å bruke kvalitetsbegrepet på en måte som ekskluderer visse sjangre, vitner om en slående mangel på litterær innsikt. Det avslører også en nedlatende holdning til folk flest. Shakespeares kritikere mente hans popularitet i seg selv var et bevis på lav kvalitet – fordi massene verken var kloke, intellektuelle eller viktige nok til å ha god smak.

Denne holdningen lever videre i kritikken mot populærkultur: Det som er tilgjengelig og populært, anses som mindreverdig. Leserne må «beskyttes» mot seg selv, og tilbys ikke den litteraturen de ønsker, men den de «trenger».

Men litterær kvalitet går på tvers av sjangre og uttrykk. Lerøs bastante skille mellom kvalitet og visse sjangre er rett og slett kunnskapsløst. Og det hjelper overhodet ikke på lesekrisen.

I stedet for å svekke hverandre, bør vi stå sammen for å sikre gode ordninger for alle forfattere. Når det gjelder kvalitetsdebatten, håper jeg på mer substans og færre panikkreaksjoner rundt influensere i fremtiden.