Kristendom i en gudløs verden

Bjørn S. Hesla Bjørn S. Hesla

Bjørn S. Hesla er spesialist i klinisk psykologi og familiepsykologi med egen psykologpraksis hvor det tilbys «stutt terapi», i form av en-times terapi. Hesla har en eksistensiell tilnærming til livet.

Den franske filosofen Chantal Delsol, en konservativ katolikk og forfatter av boken Kristenhetens slut som västerlandets samhällsbärare, beskriver hvordan den vestlige sivilisasjonen – som har formet moral, kultur og institusjoner i 1600 år – nå gradvis mister sin bærekraft og oppløses. Delsol advarer mot å forsøke å stanse prosessen.

«En sivilisasjon lar seg ikke redde. Den lever til den tar slutt når tiden er inne», slik hun forstår det. Ifølge Delsol består kristendommen uavhengig av sivilisasjonen den en gang bygde. Kristendommen, som er opphavet til denne sivilisasjonen, er ikke avhengig av at den består.

Hedenskapets retur? 

Delsol viser til paralleller mellom vår tid og overgangen mellom antikken og kristen middelalder i det 4. og 5. århundre e.Kr., da kristendommen overtok plassen til det antikke hedenskapet og ble samfunnsbærende.

Kristendommen formet de nye moralnormene, begrunnet i den kristne tro. Den antikke kulturens samfunnsnormer ble avløst etter sterk motstand fra de herskende makthaverne, som kjempet for å bevare den gamle samfunnsorden.

I dag ser hun en normendring i motsatt retning: Fra kristne forankrede verdier til en form for nymoralisme som minner om antikken. En normendring hvor man ikke lenger tror på én Gud, men individets velbefinnende er blitt den grunnleggende normgiveren.

En annen samfunnsmoral

Delsol ser ikke for seg at vi går mot ateisme eller moralsk oppløsning. Samfunnet blir ikke mindre religiøst, men annerledes religiøst og med en ny moral som ikke lenger bygger på kristne verdier, men sekulære prinsipper.

Det kan se ut som staten er godt i gang med å demontere de kristne støttehjulene, med en tidvis paralysert statskirke som strever med å finne sin plass og skape seg en ny identitet som folkekirke i et sekularisert samfunn. Hvor Den norske kirke får stadig mer preg av å være en «religiøs velforening» som lar seg prege av tidsånden, hvor mottoet kan synes å være: «Kom som du er og bli som du var». Den nye samfunnsmoralen gjenkjenner vi blant annet som identitetspolitikk, likhetsideologi, metoo, rett til egne barn, samboerskap som erstatter ekteskap, og i økt ansvar for miljø og klima.

Moralen forvaltes ikke lenger av kirken, men av staten, media og samfunnselitene.

LES OGSÅ: Den kristne forteljinga om frelse og fortaping skaper framleis stor litteratur

Vår tids presteskap 

Staten bruker påbud og forbud – som også rammer de som ønsker å leve etter den gamle moralen. Og selv når kirken velger å tilpasse seg moderniteten og tidsånden, er det for sent, toget er gått og kirken står igjen på perrongen uten så mange nye venner, men med færre uvenner. Det kristne samfunnet oppløses, samtidig som kristendommen som lære mister sin posisjon, sier Delsol.

Delsol spør seg om slutten på det kristne samfunnet nødvendigvis er noe negativt i seg selv, og kanskje heller kan være en velgjerning snarere enn en katastrofe. Hun viser til at en sammenblanding av kirke og stat i historien ofte skapte tvang, maktmisbruk og tomt ritual. Troen ble ideologi, og kirken ble et middel til politisk kontroll. Den kristne samfunnsorden resulterte i at makthaverne hersket ut fra styrke og makt. Resultatet var tvang som skapte hat mot kirken. Troen ble gjort om til ideologi og dermed et kampmiddel for verdslig makt.

Keiser Konstantin samler kirken 

Er det slik noen hevder at kristendommen avskaffet seg selv gjennom sin utbredelse og tilgang til makt og maktutøvelse?

Historien viser hvordan kristendommen ble formet av politiske prosesser. Keiser Konstantin innkalte og samlet over 250 biskoper i Romerriket til det første store økumeniske kirkemøte i byen Nikea utenfor Konstantinopel i 325. Målet med møtet var å skape enhet innen de kristne kirkene og komme fram til en felles trosbekjennelse for kirken (Den nikenske trosbekjennelsen). I tillegg til å løse opp i lærespørsmål rundt Jesu guddommelighet og utarbeide felles kjøreregler, noe som bidro til et kirkesamfunns maktmonopol.

Keiseren meglet fram en løsning på kirkemøtet som fikk tilslutning, og dette sikret han stor makt og innflytelse over kirken i det som utviklet seg til en statsreligion, hvor kirkens ideologi og struktur samsvarte mer og mer med Konstantins visjoner for Romerriket. Kirken ble en del av statens maktapparat. For dette formålet måtte kirken framstå som en samlende enhet. Resultatet ble i sin tur stadige oppgjør med kjettere og dissenterkirker. Kristendommen gikk fra å være godtatt til å bli omfavnet i Romerriket, samtidig som den framsto stadig mindre inkluderende og tolerant.

Fra å være en forfulgt minoritet fikk kristendommen status som Romerrikets ideologiske fundament. Med det økte oppslutningen om kristendommen, men samtidig var det krav om å praktisere den rette lære. I motsatt fall kunne forfølgelse bli konsekvensen. Dette ga privilegier for de kristne som støttet opp under keiseren, men også forfølgelse av dem som ikke var «rettroende». Den katolske kirkeorganisasjonen blir tiltagende sentralisert og får etter hvert maktmonopol.

Arven etter Konstantin 

På 300-tallet gjennomgår kirken radikale forandringer. Arven fra Konstantin har vært skjellsettende for kirken og har preget kirken på godt og ondt i snart to årtusener. Konstantin forvandlet kristendommen fra en forfulgt religion med sine fem til ti prosents oppslutning i Romerriket, til å bli keiserrikets verdigrunnlag og statsreligion som samtidig ga privilegier til de «rettroende».

Kristningen av Norge var en lengre gradvis prosess som startet på 800–900 tallet, hvor innføringen av kristenretten på Moster i år 1024 ble et vendepunkt. Den norrøne troen ble forkastet. Kristendommen ble landets offisielle religion.

På 1500-tallet spredte reformasjonen som ble startet av Martin Luther i 1517, seg fra Tyskland og til deler av Europa. Reformasjonen brakte også med seg et maktspill. Luther kritiserte den katolske kirken for maktmisbruk og mente at troen alene (ikke gjerninger eller betalinger til kirken) kunne frelse mennesker. Han ønsket en kirke der Bibelen, ikke paven, hadde øverste autoritet. Dette førte til at mange land i Nord-Europa brøt med den katolske kirken og paven i Roma og erstattet den med lutherske statskirker – der kongen i stedet for paven fikk kontroll over kirken.

Den dansk-norske unionskongen Christian 3. (1503 til 1559) avskaffet den katolske kirken som ble forbudt etter 500 år, og innførte luthersk kirkelære og statskirke i Norge og Danmark, gjennom kongelig resolusjon i 1537. Norge var på den tiden et lydrike under Danmark. Derfor ble reformasjonen innført ovenfra, uten at folket hadde noen nevneverdig innflytelse.

Kongen erstattet paven som kirkens overhode, og kongens tro ble borgernes tro og kirken ble et statlig redskap. Det var altså ingen folkebevegelse som førte til reformasjonen i Norge i 1537. Folk flest hadde lite kjennskap til reformasjonstankene. Den nye troen var fremmed for nordmenn og ble opplevd som tvang av mange.

Konsekvensene for Norge var mange. Kongen overtok klostre og kirkelig eiendom. Prester måtte forkynne etter Luthers lære. Bibelen og gudstjenesten ble etter hvert oversatt fra latin til dansk. Norge fikk dermed en luthersk statskirke – en kirke som var styrt av staten og den lutherske troen ble gjort til landets offisielle religion.

Overgangen fra katolisisme til protestantisme og luthersk statskirke var derfor først og fremst et resultat av kongens og maktelitens økonomiske og politiske interesser.

Lutherdommen ble offisiell kirkelære ved sitt fotfeste i Norge som statskirke, og opphørte formelt gjennom en enstemmig grunnlovsendring vedtatt av Stortinget i 2012. Og ble da erstattet og videreført som «Norges folkekirke», med det samme lutherske læregrunnlaget, med en toppstyrt byråkratisk organisering og samtidig fikk beholde mange av sine privilegier.

En tro som ikke trenger makt og privilegier 

Representerer oppløsningen av statskirken i Norge et paradigmeskifte organisatorisk og teologisk? Er det denne historiske modellen – der kristendommen som statens ideologiske fundament som nå bryter sammen, vi ser komme? Delsol sier at dette kan i tilfelle være smertefullt, men spør seg om det ikke i så tilfelle vil være en frigjøring: Når kirken mister politisk makt, kan den gjenvinne sin åndelige integritet.

Spørsmålet er om den lettfordøyelige ultraprosesserte varianten av kristendommen som formidles og tilbys fra prekestolen i mange kirker i dag, samsvarer med Jesu egen lære. Og samtidig er til å kjenne igjen og i tråd med originalen, slik den ble praktisert av Jesus og de første kristne.

Der kirken svikter i dag 

Spørsmålet jeg stiller meg er hvilket evangelium og lære kirken i dag forkynner til etterfølgelse. Det som gjorde kristendommen overbevisende og tiltrekkende, var ikke institusjoner, men folkets møte med det nye livet til Jesu disipler, hvor de tjente hverandre med hver sine talenter.

Det er dette som er avgjørende.

Martin Luther hadde her noe sentralt å si om viktigheten av å «tolke det perifere i Bibelen ut fra det sentrale». Her innebærer det at Bibelens ord først må forstås ut fra de fire evangeliene etter Jesus, og ut fra det tolkes de øvrige tekster.

Hovedbudskapet i Det nye testamente er en ny kjærlighetsetikk med det radikale budskapet om å vende om, «elsk din neste som deg selv» og «skikk deg ikke lik med denne verden».

De første kristne århundrene før kirken ble en statsreligion, viser at de var opptatt av å omsette Jesu kjærlighetsbudskap i praksis, sammen med en lære om nåde og tilgivelse. Dette appellerte til flere folkeslag i antikken og etter hvert også blant den romerske politiske eliten.

Kristentroen er ikke avhengig av statsmakt og tvang for å vokse. De første kristne fulgte Jesusveien – de nektet å bære våpen og utøve vold, uten politisk støtte, uten privilegier. Troens troverdighet lå i troen de utstrålte og livet de levde, ikke makten de hadde. Kirkens og de kristnes oppgave er fortsatt å leve og levere på det budskapet som Jesus formidlet, ved å være troverdige vitner – også når det er politisk ukorrekt og går mot tidsånden.

I tråd med dette er den danske filosofen og teologen K.E. Løgstrups betraktning: «Den kristne plikten i politikken er å organisere samfunnet som om vi elsket hverandre, selv om vi ikke gjør det.»