Krig forankret i Trumps forskrudde personlighet

Denne artikklen ligger åpent. Gå inn på samtiden.no - her finner du ganske sikkert tekster som vil interesser deg. Det koster ikke mer enn 19  kr for en måned.

Det er på sett og vis imponerende hva Donald Trump har oppnådd. Han har gjort karriere på TV, blitt søkkrik, valgt til president i USA to ganger og fremstår som verdens mektigste mann. Han hylles fortsatt av millioner for sitt drivende og effektive lederskap. Trump setter spor. Trump rydder vei. Trump tør der andre nøler.

Der andre tviler og tenker seg om, skyter Trump fra hofta. Han gir ordre om å bombe et land like kjapt som han sparker en medarbeider eller innfører nye tollsatser. Noen millioner amerikanere mener det nettopp er en slik leder USA trenger.

Utløst spekulasjoner

Krigen i Iran har likevel for alvor utløst spekulasjoner om hva som driver Donald Trump. Han har satt i gang en krig som et overveldende flertall mener i svært liten grad kan sies å være i USAs interesse.

Trump ble valgt for å trekke USA ut av kriger og konflikter landet ikke har noen interesse av. I stedet har han havnet i en hengemyr i Iran etter å ha brukt svimlende milliardbeløp og svekket USAs forsvarsevne, samtidig som den økonomiske belastningen vil merkes av både befolkningen og staten.

Hvordan endte han her? Hva er det som driver ham?

Yanis Varoufakis, professor i økonomi og tidligere finansminister i Hellas, synes det er så uforståelig at USA har gått til krig mot Iran at han nesten tyr til konspiratoriske forklaringer. Kanskje Israels statsminister Benjamin Netanyahu «har noe» på Trump, antyder han — men stopper der.

Andre går lenger og spekulerer i om Jeffrey Epstein var israelsk agent og har skaffet kompromitterende materiale om amerikanske toppledere, inkludert Trump. Det finnes millioner av Epstein-dokumenter som ikke er offentliggjort.

Men dette er lite sannsynlig: Konspirasjonsteorier er som regel feil, og rundt Epstein florerer de villeste spekulasjoner.

Mentalt syk

Den mest alvorlige kritikken mot Trump kommer fra fagfolk. Den amerikanske økonomen Jeffrey Sachs hevder, i en artikkel skrevet sammen med psykiater Bandy X. Lee, at Trump viser tegn på paranoia, mangel på empati og sadisme — og at disse trekkene utgjør en fare for verden. I intervjuer har Sachs omtalt Trump som mentalt syk, med en personlighet preget av sosiopatiske trekk, patologisk narsissisme og sadisme.

Men slik demokratene levde med Joe Bidens åpenbart svekkede mentale kapasitet, lever republikanerne med Trumps forskrudde personlighet.

Lojalitet og underdanighet gjennomsyrer det republikanske partiet. De få som står fram med et annet syn enn Trump, blir raskt straffet. Samtidig er det en økende motstand mot ham, også innen MAGA-bevegelsen.

Ingen har imidlertid antydet at Trump ikke lenger kan anses som tilregnelig og at Kongressen bør gripe inn.

De fleste statsledere forholder seg til Trump som en spesiell, men likevel en rasjonell aktør. Land må forholde seg til det andre lands statsledere sier og gjør, ikke til spekulasjoner om mental tilstand.

Statsledere snakker ikke alltid sant. De feier informasjon de ikke er interessert skal komme ut, under teppet. De kan nekte å innse det andre ser og vegre seg for å innrømme feil de beviselig har gjort.

Sannheten er som kjent det første offeret i en krig. Alt som sies fra begge parter må tas med en klype salt, eller i det minste tolkes.

Diplomatiet har oppgaven med å nyansere, rette opp misforståelser hindre eskalering og sørge for at dialogen ikke sporer av.Diplomater forklarer og sørger for rasjonalitet i en situasjon der emosjonaliteten rår og løgn får bein å gå på.

Diplomater kan legge til og trekke fra for at det ikke blir verre enn det må være. Diplomater passer på at håpets flamme ikke slukkes.  

Avviklet diplomatiet

Trump har langt på vei avviklet diplomatiets rolle, og han lyver så det renner av ham. Resultatet er at andre statsledere ikke vet hvordan de skal forstå USAs politikk. Derfor preges amerikansk utenrikspolitikk av kaos og forvirring — ikke minst i Iran.

Statsledere og analytikere tviler på det han sier fordi utsagnene er så ekstreme. Vil Trump virkelig bombe Iran tilbake til steinalderen? Vil han ikke ta hensyn til at millioner av liv kan gå tapt?

Om Trump gjør alvor av sine trusler, kan NRK få grunn til å utvide podkast-serien om «verdens tyranner» med en ny episode.

Trump er i ferd med å påføre USA et enormt omdømmetap. De allierte bombet Tyskland sønder og sammen under andre verdenskrig. «Kunne de allierte, så kan USA og Israel», synes Trump og Netanyahu å tenke. Slik det har gått med Gaza, kan det gå med Teheran.

Når man først går til krig mot ekstremister og terrorister, kan det være krevende å trekke grensen for hva som kan aksepteres av død og ødeleggelse. Det er vanskelig å finne en rasjonell forklaring på planene om å knuse Iran. Det vil neppe føre til at regimet i Iran gir opp.  At det er i strid med folkeretten, er åpenbart.

Forklaringen på det USA fortar seg ligger sannsynligvis i Trumps personlighet. Han ser på seg selv som et overmenneske: ingen er bedre enn ham, ingen vet mer enn ham, ikke en gang generaler og eksperter på krig, ingen har mer makt,. Alle må adlyde ham. Hvis ikke, er det over og ut. Han er besatt av egen makt og av å vise styrke. Han tror Iran vil falle på kne og be om nåde. Det ligger utenfor hans forestillingsverden at han kan tape.

Derfor kunne han i fullt alvor si etter det første massive angrepet at han, sammen med en ny ayatollah, skulle styre Iran.

Trump tror det han håper på, og han sier det høyt for å imponere, for å vise hvor dyktig og allmektig han er. Det pleier å gå galt med ledere som mister kontakten med den virkeligheten et samfunn faktisk befinner seg i. Flere hevder at han umulig kan klare seg gjennom perioden han er valgt for. Det er ved mest noe de håper på.