Hvorfor skal ikke aviser, magasiner og andre medier også bruke KI-kunstnere?

Manuela Hofer

Musiker, podkaster og fotograf.

Vi har fått et et ganske polariserende klima i KI-debatten, for eksempel når det gjelder illustrasjoner i aviser og magasiner. Det er naturlig at det kommer en motreaksjon fra grupper som føler seg truet av det nye. Men kunstig intelligens har allerede satt sitt preg på journalistikken. Den skriver korte nyhetsnotater, transkriberer intervjuer og hjelper redaksjoner med oversettelser og korrektur. På ett område går utviklingen imidlertid noe tregere: visuell journalistikk. Her holder mange fortsatt fast ved en tilsynelatende romantisk idé om at illustrasjoner må komme fra menneskehender. 

En del av verktøykassen

Det er på tide å revurdere dette. KI-kunstnere har den siste tiden kommet til, og skal de diskrimineres fordi de bruker andre verktøy? Ved hjelp av KI kan en kunstner nå levere uttrykksfulle og detaljerte illustrasjoner, skreddersydd til en sak, en stemning eller en idé. For en avis eller et magasin med ambisjoner om å forene kvalitet og aktualitet, burde dette være en selvsagt del av verktøykassen.

Motargumentene er velkjente: At KI-bilder mangler menneskelig touch. At de kan føre til at illustratører mister oppdrag. Men hva med de som går foran og tar i bruk nye verktøy, for eksempel da KI, i sine verk? Burde det ikke også være plass til disse i en visuell bransje? De kan være gode støttespillere til for eksempel nyhetsformidling: et visuelt løft, en metafor, en stemningsforsterker. Og på det området er det liten grunn til å holde fast ved den litt utdaterte og gammeldagse forestillingen om at kun mennesker alene kan løse oppgaven med integritet og dyktighet.

For lokaljournalistikken og spesialstoff, hvor budsjettet til visuelle uttrykk ofte er begrenset, vil KI gjøre det mulig å illustrere langt flere saker enn i dag. Det kan bety mer tilgjengelig og visuelt engasjerende journalistikk for leserne.

Det betyr ikke at tradisjonelle illustratører skal fases ut. Tvert imot: Illustratørenes rolle vil kunne endres fra å være utførende tegnere til å bli visuelle redaktører. Det krever nye ferdigheter, men også ny frihet og nye muligheter.

Legitim bekymring

Det er legitimt å bekymre seg for hva kunstig intelligens gjør med estetikk, kultur og arbeidsmarked. Men løsningen bør ikke være å stanse utviklingen. Løsningen kan være å lede den i riktig retning. Å bruke KI som verktøy i en redaksjon er ikke å redusere kvaliteten – det er å tilpasse seg virkeligheten. KI-kunstnere har kommet for å bli. Og en avis som balanserer tradisjon og fornyelse, bør også gå foran og vise hvordan kunstig intelligens kan brukes klokt i visuell journalistikk – med integritet, nysgjerrighet og redaksjonell bevissthet.

I et medielandskap preget av økonomisk press, raske nyhetssykluser og krav om høy kvalitet til lav pris, er det på tide å spørre: Hvorfor skal ikke avisene bruke aktører med kunnskap til kunstig intelligens til å illustrere sine saker? Når teknologien er god nok til å skape bilder som er både estetisk slagkraftige og presise, bør vi ikke lenger insistere på at kun visse aktører får gjøre denne jobben. Det er ikke et angrep på tradisjonelle illustratører – det er en erkjennelse av at verden forandrer seg.

KI-generert kunst har de siste årene tatt enorme steg. Når det gjelder aktualitet, er KI suveren – et bilde kan være klart i løpet av kort tid. I en tid hvor nyheter publiseres i sanntid og konkurransen om oppmerksomhet er knallhard, er dette en revolusjon. KI-kunstnerne kan være visuelle støttespillere for nyheter, kommentarer og reportasjer. Og akkurat som journalister bruker KI-verktøy til korrektur, oversettelse eller research, kan også illustrasjoner skapt ved hjelp av KI styrke det journalistiske produktet.

For redaksjoner med stramme budsjetter kan KI være forskjellen mellom å få illustrert en sak – eller å la den stå naken. Det gir også mulighet til å eksperimentere med visuelle uttrykk man ellers ikke ville hatt råd til. Et KI-verktøy kan lage alt fra renessansestil til japansk trekunst eller kubisme, og tilpasses sakens tone og innhold. Det åpner for visuell rikdom og mangfold.

Rolleendring

Hva så med illustratørene? Er de overflødige? Nei. Men rollen deres vil kanskje endres. De som mestrer både tegning og tekstbeskrivelse – prompt engineering – vil kunne ha større fordeler. Det trengs også kreative hoder som kan forme visuelle konsepter, evaluere utkast og raffinere sluttproduktet. Mange KI-genererte bilder er fortsatt avhengige av menneskelig innsikt for å unngå klisjeer, feil eller upassende uttrykk.

Diskusjonen om KI i avisene bør derfor ikke handle om enten eller, men om hvordan man best kombinerer teknologi og menneskelig kreativitet. Å bruke KI som et verktøy for å effektivisere produksjonen og styrke det visuelle uttrykket, er ikke å svekke kvaliteten – det er å forvalte ressursene klokt.

Avisene burde ikke ignorere denne utviklingen. Heller ikke illustratørene. De som kaster seg inn i samspillet mellom kunst og algoritme, vil forme fremtidens visuelle journalistikk. Og den fremtiden har allerede begynt.

Mange diskusjoner om KI-generert kunst handler om hva den ikke er: at den ikke er laget av et menneske, ikke «føles ekte», og at den ikke har en skaper med en livshistorie bak seg. Men dette perspektivet overser det vesentlige: KI-kunst er en egen uttrykksform – med sin egen estetikk, sitt eget potensial og sine egne regler – og den har allerede begynt å sette spor i både kunstverden og medielandskap.

KI-kunst er er resultatet av et samspill mellom menneske og maskin. Skaperen har en idé eller visjon, skriver inn en prompt (instruksjon), vurderer resultatet, justerer, forkaster og utvikler. Dette ligner da umiskjennelig på tradisjonell kunstnerisk praksis, bare med et nytt verktøy? Forskjellen er at kunstneren her kuraterer muligheter i stedet for å kontrollere hvert penselstrøk. Det krever både visuell forståelse, konseptuell klarhet og teknologisk innsikt – med andre ord: kreativ kompetanse.

Så hvorfor skal aviser og magasiner ta dette på alvor?

Kort sagt: KI-kunst er et nytt og eget visuelt språk – et verktøy som kan gi journalistikken flere uttrykksmuligheter og nå bredere ut. Avisene som tar dette i bruk med etisk bevissthet og redaksjonell styring, vil ikke miste sin identitet. Tvert imot: de vil fremstå som både moderne og kulturbevisste.