Hvordan Xi fikk Trump til å blunke først

Vegard Bye Vegard Bye

Statsviter, dr.philos. Han jobber med ei bok om hegemoni-kampen mellom Kina og USA, med fokus på mineraler og utviklingen av kunstig intelligens.

Mens den ene statslederen etter den andre kryper både inn og ut av Det ovale kontor, der President Trump driver sin utpressende handelskrig, er det få land som våger å stå imot. Lula da Silva i Brasil og Michael Carney i Canada, de to landene i den vestlige hemisfære som følger nest etter USA i økonomisk størrelse, viser heltemodig motstandsvilje stilt overfor Trumps mobbing. Claudia Sheinbaum i Mexico, landet med aller størst eksportavhengighet av USA (75 prosent), har også holdt hodet imponerende kaldt. Men nesten alle land står i et asymmetrisk avhengighetsforhold til USA. Når det kommer til stykket, er det bare ett land som har makt til å stå opp mot Trump uten å frykte hans vrede. Det er Kina.

I denne artikkelen skal jeg forsøke å forklare hvordan det gjensidige og langt mer symmetriske avhengighetsforholdet mellom USA og Kina kommer til uttrykk i den pågående handelskrigen og gjør USA minst like sårbar som Kina.

Øye for øye, tann for tann

Det var Trumps forgjenger, Joe Biden, som akselererte handelskrigen med Kina, med nesten prohibitive tollsatser, for eksempel på elektriske biler (100 prosent), solceller (50 prosent) og litium-batterier (25 prosent). Da Trump fulgte opp med enda høyere tollsatser på over 1300 kinesiske produkter, svarte Kina kjapt med å ilegge høy toll på varer som var ment å skulle ramme strategiske Trump-velgere, spesielt landbruksprodukter. Men det var først da de gjensidige tiltakene begynte å omfatte de kompliserte handelskjedene med strategisk høyteknologi, at folk spurte seg: Hvem vil blunke først, Trump eller Xi?

Trump annonserte først høy toll på import av semiconductors, halvledere på norsk (i august høynet til 100 prosent), og direkte forbud mot salg av databrikker – alt avgjørende for elektronisk høyteknologi. Det er Taiwan, ikke Kina, som leder klart i utviklingen av de mest avanserte halvlederne, men USA er likevel bekymret for Kinas stadig økende andel av verdens produksjonskapasitet, som nå er på rundt 25 prosent.

Da Kina svarte på Trumps halvleder-utspill, viste Xi for alvor kortene sine, med eksport-restriksjoner og etter hvert trussel om full stans i eksport av kritiske mineraler, sjeldne jordarter (REE) og magneter. Kinas maktposisjon her er nesten total, særlig gjennom landets overlegne bearbeidingskapasitet: USA (som andre vestlige land) importerer 70 prosent eller mer av de fleste av disse elementene fra Kina. For de mest kritiske mineralene, kjent som tunge sjeldne jordarter (HREEs), er avhengigheten 100 prosent. Uten tilgang til disse elementene, er supermakten USA skikkelig ute å kjøre.

USAs sårbarhet

Da Kina svarte på USAs tolltrusler, var bilfabrikantene blant de første som ble rammet. Både amerikanske Ford og japanske Suzuki måtte stanse produksjonen ved enkelte fabrikker. Men den mest nervøse var kanskje Jensen Huang, opprinnelig Taiwan-kineser, grunnlegger og leder av verdens mest verdifulle selskap, NVIDIA, med en børsverdi på godt over 4 trillioner dollar. NVIDIAs hovedrolle er å produsere såkalte grafikk-prosessorer (Graphical Processing Units, forkortet GPU), en avgjørende komponent i halvledere og selve drivkraften i utvikling av kunstig intelligens (KI), avansert databehandling og sky-tjenester. Problemet er at produksjon av halvledere er avhengig av to av de sjeldne jordartene der Kinas markedsmakt er dominerende: gallium (80 prosent) og germanium (60-70 prosent).

NVIDIA og andre selskap som mener at Trumps handelskrig er helt ødeleggende for deres konkurranse med Kina, fikk Trump til å snu. NVIDIA får nå allikevel lov til å eksportere den GPU-en som er spesielt tilpasset Kina, kalt H20, mindre avansert enn siste generasjon, mot å betale en eksport-lisens på 15 prosent. Bakgrunnen for hele denne dragkampen er frykten for at NVIDIA skal hjelpe Kina til videre framgang med KI.

Enda mer alvorlig for USA er at handelskrigen, inkludert med GPUer, berører militær høyteknologi. F-35 og andre avanserte jagerfly, Tomahawk-missiler, Predator-droner er helt avhengig av mineralimporten fra Kina for tilgangen på magneter, radarsystemer, presisjonsammunisjon, laser og kritiske legeringer. B-2 Stealth bombefly som ble brukt mot Iran under operasjon «Midnight Hammer» i juni, ville vært umulig både å produsere og vedlikeholde uten disse kinesiske produktene. USAs høyteknologiske krigføring ville ganske enkelt bli blokkert. Som vist i eksemplet med GPU og halvledere: Produksjon av de fleste elektroniske produkter og drift av datasentre, og all elektrisk infrastruktur, ville bli lammet. Trump er kanskje ikke så opptatt av elbiler og fornybar energi, men hans tidligere venn Elon Musk og de andre multi-milliardærene i Silicon Valley er i høy grad det.

Mens USA og Vesten har sovet i timen, har Kina i løpet av de siste 25 åra utviklet sin dominerende posisjon i utvinning og spesielt bearbeiding av de kritiske mineralene. The Economist hevder i sin omfattende analyse av dette (16. august) at Japan har demonstrert evne til å redusere sin avhengighet av Kina, og at Kinas bruk av dette forhandlingskortet kan framprovosere kraftig opptrapping av gruvevirksomhet og innovasjon fra vestlig side. Trumps interesse for mineraler fra Grønland, Ukraina, og nå også Kongo og Brasil illustrerer dette. Men problemet er at det vil ta kanskje tiår før det gir håndfaste resultater. Mer lovende ville det nok være om gjenbruk av mineralene for eksempel i batterier blir satt mer i system. EU har et mål om å skaffe seg en fjerdepart av sine REEs på denne måten innen 2030. Noen bilfabrikker eksperimenterer med el-motorer som er uavhengig av REEs, såkalte induksjonsmotorer eller motorer som er «externally excited». Men foreløpig har Kina god tid på seg til å holde resten av verden i sjakk matt (ref. https://www.cnbc.com/2025/06/13/chinas-tight-grip-on-rare-earths-shows-little-sign-of-weakening.html). Kineserne ligger heller ikke etter i innovasjon på dette området.

KI-konkurransen

Men konkurransen er ikke begrenset til kinesiske mineraler mot amerikansk høyteknologi. Kina er i høy grad også en teknologi-konkurrent. Hvor stort forsprang har USA egentlig på Kina der?

Der Kina nok ligger lengst etter, er i utviklingen av de mest effektive halvledere, som også ledes av kinesere, men i dette tilfellet av Taiwan og spesifikt av selskapet TSMC. Gjennom Taiwan-samarbeid med USA, nyter USA også godt av denne ledelsen. Men den nylige beslutningen om delvis statlig oppkjøp av Intel, den ledende amerikanske halvleder-produsenten, og press for å styrke TSMCs nærvær i USA, viser hvor nervøs Trump-administrasjonen er for å tape terreng til Kina også på dette området. Det ledende kinesiske selskapet på halvledere, SMIC, ligger det som kalles «én generasjon» (kanskje to til fem år) etter taiwaneserne, med ytelse på en tredjedel og 40-50 prosent høyere kostnad. Kinas fremste problem er tilgang til de beste grafikkprosessorene (GPUs) som NVIDIA i dag leverer, og der kinesiske Huawei ligger betydelig etter og rammes av amerikanske restriksjoner.

Lanseringen av det kinesiske AI-verktøyet DeepSeek viste verden at Kina faktisk er på samme nivå i den teknologi-konkurransen som virkelig teller, nemlig på kunstig intelligens. Donald Trump brukte bare en dag av sin nye periode på Det ovale kontor, etter å ha hatt de store tech-milliardærene på første rad under innsettelsen, før han kunngjorde en megapakke på 500 milliarder dollar til det såkalte Stargate-prosjektet. Som payback til milliardærene var hensikten å befeste USAs lederstilling på KI for mange år framover.

Bare ei uke etterpå skapte DeepSeek sjokkbølger i KI-verden, det som mange kalte et Sputnik-øyeblikk. Det mest imponerende ved DeepSeek R1 var den ekstreme kostnadseffektiviteten: til en brøkdel av prisen (6 millioner dollar) ble den samme ytelsen oppnådd som hos OpenAIs toppmodell O1. Den kan brukes gratis og er åpent tilgjengelig for forskere og utviklere til videre forbedring.

Hele forestillingen om at KI-utvikling krever massive investeringer ble snudd på hodet. Og DeepSeek er ikke alene på det kinesiske markedet. I mars 2025 var fem av de tjue mest avanserte KI-modellene kinesiske. Det er ikke sikkert at kinesiske myndigheter kommer til å satse mindre penger enn USA, med et mål om etter hvert å bli selvforsynt på alle brikkene i KI-konkurransen.

De nye «sju søstre»

Markedsverdien av de nye «sju søstre», som ikke lenger er oljeselskaper men teknologiselskaper, skaper inntrykk av total amerikansk dominans, med basis i Silicon Valley eller i Seattle, litt lenger nord på USAs vestkyst. De seks største teknologiselskapene (Nvidia, Microsoft, Apple, Alphabet, Amazon og Meta – Tesla tas gjerne også med blant de sju) konkurrerer i størrelse med verdens ti rikeste land, bortsett fra USA og Kina. NVIDIA er i samme størrelse som Japan, Tyskland og India, som kniver om tredjeplassen på nasjonslista. Microsoft og Apple konkurrerer med Storbritannia og Frankrike om de neste plassene, mens de følgende tre er på størrelse med Italia, Brasil og Canada.

Disse selskapene har på tre tiår gått fra å holde til i garasjer og studentboliger til å bli verdens ledende konsern. Det er kvantesprangene i utvikling av kunstig intelligens som både er drivkraften og konkurransearenaen for disse selskapene.

«De sju søstre» lever i et tett skjebnefellesskap. Microsoft, Google/Alphabet og Amazon tilbyr skytjenester, data og KI-plattformer som resten av bransjen bygger på. OpenAI er tett knyttet til Microsoft, mens NVIDIA leverer GPUene som er avgjørende for trening av KI. Meta og Alphabet former informasjonsstrømmer og annonsemodeller gjennom delvis KI-drevne plattformer. Apple bruker sin forbruker-posisjon (for eksempel den Mac´en som dette skrives på) til å integrere KI i maskinvare, tjenester og operativsystemer. Deres eiere driver omfattende innsidehandel med hverandre.

Deres makt er ikke begrenset til teknologi-utvikling. Det dreier seg om en politisk makt over samfunnsutviklingen som på flere områder langt overstiger den som ligger hos demokratisk valgte myndigheter. Da er det kanskje ikke så avgjørende om amerikanske eller kinesiske selskaper vinner kappløpet. De rikeste kinesiske selskapene er også teknologi-selskaper (Tencent og Alibaba), men de har en børsverdi på bare rundt 10 prosent av NVIDIAs.

Snakker vi her om en ny børsboble som lett kan sprekke? Disse selskapene utgjør kanskje så mye som 40 prosent av verdien på verdens fremste teknologi-børs, NASDAQ. Sårbarheten ble klart demonstrert av DeepSeek-sjokket, da aksjekursen til NVIDIA sank med 17 prosent på en dag, tilsvarende over en halv trillion dollar, et tap som riktignok raskt ble innhentet igjen. Men hva om Kina kommer med nye sjokk, og innhenter det KI-forspranget som USA har følt seg så trygg på? Enkelte finansanalytikere (for eksempel Kaplan i True Contrarion) har advart mot at Nasdaq-børsen kan risikere å miste halvparten av sin verdi allerede i 2025. Han er mest bekymret for den omfattende innsidehandelen.

Trumps nullsum mot Xis Yin-Yang

Mens Trumps i sin transaksjonsfilosofi tror på et nullsum-spill – oss mot dem – innebærer den kinesiske yin-yang filosofien en tro på gjensidig avhengighet og komplementaritet. Da Trump til slutt måtte be om forhandlinger, var det åpenbart at det var han som blunket først. Kina har gjort det klart at eksport av sjeldne jordarter og mineraler bare vil gjenopptas om USA opphever de mest alvorlige handelshindringene på teknologi, noe Trump nå åpenbart innser at han er tvunget til. Det bidrar også til å hjelpe Kina i teknologi-tvekampen.

Denne handelskrigen – der forhandlerne nå har fått to måneder ekstra – er i bunn og grunn en fundamental del av kampen om verdenshegemoniet, altså om USA må godta å overlate førsteplassen i verden til Kina. Det er mye som tyder på at Kina i så måte sitter med de beste kortene på hånda, i første rekke på mineraler, men i stigende grad koblet til høyteknologi.

Statsviteren Graham Allison, en av de som har studert krigsfaren når en hegemon går forbi en annen, konkluderer foreløpig med at Trump er i ferd med å innse at han ikke har noe annet valg enn å søke en vennskapsrelasjon med Kina. «Han skjønner at han trenger et godt forhold til Kina for å redde amerikansk økonomi», avhengig som han er av kinesisk-kontrollerte verdikjeder. Det var derfor han blunket først, sier Allison.

Økonomen Jeffrey Sachs er enig i at det etter hvert vil komme til et forlik, men han er mer kategorisk i å fastslå at USAs hegemoni alt er en saga blott. «USA har forstått at landet ikke kan påtvinge Kina sin vilje. Trusselen basert på sjeldne jordarter er i seg selv nok til at USA tenker seg om to ganger. Derfor trakk USA seg nesten umiddelbart etter å ha kommet med sine høye toll-trusler.» Sachs mener at Trumps presidentskap egentlig er en gave til Kina, ettersom han helt gir opp konkurransen og overlater framtidas teknologi til Kina på «klimasikkerhet, lavkarbon-energi, elbiler og all grønn og digital teknologi som verden trenger, mens USA ignorerer framtida.»

Fortsatt tror President Trump med all sin arroganse at landet kan kommandere resten av verden på basis av sin hittil overlegne militærmakt. Men avhengigheten av kinesiske mineraler viser med all tydelighet at dette er en høyst sårbar maktposisjon. Trumps knebling av USAs fremste universiteter og vitenskapsfolk, avvikling av USAID og annen myk makt rundt omkring i verden, og utmelding av store deler av det multilaterale systemet, forsterker bare dette bildet av å berede grunnen for kinesisk hegemoni.

Litteraturen om hegemonikampen mellom USA og Kina er omfattende. Men den tar i forsvinnende liten grad opp det som egentlig er den underliggende maktkampen: Kinas dominerende rolle i produksjon og bearbeiding av kritiske mineraler og sjeldne jordarter, og USAs nesten desperate forsøk på å innhente Kinas 25 år lange forsprang. Men enten Trump leter på Grønland eller i Ukraina, ligger han langt etter Kina. Og Kinas mineralforsprang kan fort bli til en utligning på teknologi.

Min påstand er at veldig mye av hegemonikampen – som jeg i motsetning til Sachs ennå ikke våger å spå utfallet av – vil dreie seg om nettopp dette i åra framover.