Grønland: Fra Eirik Raude til Donald Trump 

Teksten er et foredrag av seniorforsker Ulrik Pram Gad ved  Dansk Institutt for Internasjonale Studier. Foredraget ble holdt på Det Norske Videnskaps-Akademi 10. oktober 2025.

Deres Majesteter, ambassadør, preses; vitenskapens venner:

Da jeg fikk invitasjon til å holde Nansen Minneforelesning om «Grønland – fra Eirik Raude til Donald Trump», ble jeg så glad og beæret at jeg straks sa ja. Så snart jeg – full av glede – hadde takket ja, kom bakrusen. Jeg begynte å telle: Eirik Raude, Donald den Oransje, Fridtjof den Hvite … og så meg. Det var jammen mange hvite menn – og så Grønland. For å få det til å henge sammen, måtte jeg snu perspektivet: Dette er altså en analyse av «1000 års historier om hvite menn som tar Grønland».

Jeg er ikke historiker. Så min ambisjon er ikke å avgjøre hvilken relasjon disse historiene har til det som faktisk skjedde i fortiden. Jeg er statsviter eller politisk forsker. Så jeg interesserer meg for den politiske funksjonen eller effekten av – og den politiske bakgrunnen for – at disse historiene fungerer. Historier har mange bakgrunner og funksjoner; jeg vil fokusere på hvordan historiene spiller sammen med nasjonen de springer ut fra. Jeg skal først snakke om norske historier om å ta Grønland – så om danske – og om amerikanske historier. Poenget mitt er selvfølgelig at mange av disse historiene handler mer om dem som tar Grønland enn om Grønland i seg selv. Jeg avslutter med å snakke om hva som skjer når grønlendere selv forteller historier om folk som vil ta Grønland. Det gjør de mer og mer – og med stadig større selvtillit.

Norske historier om å ta Grønland

Det finnes en rekke norske historier om å ta Grønland. I min lesning – sett noen hundre kilometer sørfra – handler mange av dem grunnleggende om nordmenn som ser Grønland som en forlengelse av Norge. Til slutt viser det seg – på svært ulike måter – at Grønland likevel ikke er Norge. I hvert fall ikke i det lange løp, så nordmannen må reise hjem … eller bli til noe annet enn en nordmann.

Den første historien handler om Eirik Raude, som reiste over havet med norrøn teknologi og tok land, hvor man drev norrønt jordbruk i flere hundre år. Amerikanerne er i sine norrøne historier mer opptatt av Eriks sønn Leiv, som dro videre fra Grønland og tok seg til Amerika; en amerikansk-skandinavisk forening har reist en kopi av en statue i Brattahlid, hvor Eirik bodde. De amerikanske turistene er også mer opptatt av Eiriks kone Tjoðhildur, fordi hun fikk Eirik til å bygge den første kirken i den nye verden, etter at Leiv hadde fått henne omvendt. Det står også en kopi av kirken i Brattahlid, som i dag heter Qassiarsuk.

Men i den grønlandske offentligheten er det mest kjente bildet av en nordbo et tresnitt fra 1800-tallet av den grønlandske kunstneren Aron fra Kangeq. Bildet viser dramatisk en nordbo, drept av Inuit-sagnhelten Qassapi, som står med en avrevet arm i hånden. Bildet er særlig kjent fordi det ble gjenopptrykt på omslaget til den første grønlandskspråklige rockeplaten, utgitt av Sumé i 1973 under det grønlandske ungdomsopprøret.

Til slutt var det visst ikke en Inuit som utryddet nordboerne. Men poenget mitt her er bare at det ikke gikk for nordboerne i det lange løp. Klimaet forandret seg – kanskje dro man hjem. Borte var i hvert fall Eirik Raudes etterkommere da Hans Egede reiste over havet for å gjenkristne dem. Han kom fra Lofoten, så det var på den måten ikke så vanskelig å tenke seg Grønland som en fortsettelse av Norge. Men Hans Egede fant ingen nordboere. I stedet møtte han Inuitter – og da han begynte å misjonere blant dem, ble han (i praksis) dansk. Det kunne han ikke vite – og det var ikke viktig på hans tid om man var dansk eller norsk, i hvert fall ikke på Grønland. Men det som ble hans livsprosjekt er i ettertid ikke et norsk prosjekt; det er et dansk prosjekt: I den danske historien – og i den grønlandske – har Hans Egede blitt den første hvite mannen som tok Grønland på en dansk måte. Jeg skal komme tilbake til hva jeg mener med det. Først skal vi innom et par nordmenn til og et par amerikanere.

Neste viktige nordmann som tok Grønland, er Fridtjof Nansen. Han krysset innlandsisen med norsk teknologi – og med hjelp fra samiske eksperter! Han begynte i det øde Øst – og ankom Vestgrønland, som virket kjent. Nansen skriver: «i all sin nakne fattigdom, hvor er det dog vakkert! Ja, er Norge herlig, da er i sannhet [Grønland] ikke mindre … for meg er det forent med det barnlige eventyrlands hele drømmende skjønnhet; det er som jeg der fant vår natur igjen – i enda høyere, renere former.» (Eskimoliv, s. 1) Og videre: «stundom, når jeg ser seterlivet på våre høyfjell, ser seterjenter og gressende kyr, tenker jeg på teltlivet og reinsflokkene i de grønlandske fjorder og fjelltrakter, på kaklende ryper, vierkratt og myrflyene, vannene og dalene der inne mellom fjellene» (s. 2)

Men det bodde jo også mennesker på Vestgrønland. Nansen beskriver pliktskyldigst deres kultur – i en hel bok (det gjør man jo som oppdagelsesreisende og polarforsker). Som andre i sin samtid så han Inuittene som fortapte, så han dro hjem og sørget over deres skjebne: «På Grønland møtte eskimoene europeerne. Første gang var det våre gamle forfedre, dem overvant de … men vi kom igjen og denne gang med kristendommen og våre kulturprodukter, da bukket de under og synker stadig. Verden trekker medlidende på skuldrene. Herregud!» (s. vi)

I dagens Grønland er man litt lei av den tragiske birollen man har i disse heltehistoriene. For eksempel vet man på Nuuk Lokalmuseum ikke hva man skal gjøre med denne sleden, som står under en plansje om Nansens sledetur. Ujammiugaq Engell, som er leder for museet, tar gjerne imot opplysninger om sledens proveniens: Er den original? Er det en kopi, gitt til de lokale i anledning av et jubileum eller lignende?

Det er snart 100 år siden det siste seriøse norske forsøket på å ta Grønland. En rekke norske menn mente at de var de beste til å utnytte fangstmulighetene i Nordøstgrønland. Litt paradoksalt oppkalte de det landområdet de gjorde krav på etter Eirik Raude – selv om både Østerbygden og Vesterbygden lå 1000 kilometer unna. Litt mer relevant var det å oppkalle et annet område etter Fridtjof Nansen; det var tross alt der nede på sørøstkysten han gikk i land.

Men igjen viste det seg at Grønland ikke var en forlengelse av Norge. Grønland var ikke lenger noe man bare fikk ved å ta det; det var noe en domstol i Haag bestemte hvem som skulle ha. Og i Haag endte Eiriks norske vikinger indirekte med å være et argument for Danmark. Også derfor var det i de årene viktig for den danske staten å sende arkeologer til Grønland for å ta vare på restene av Østerbygden og Vesterbygden. Med hjelp fra grønlandske arbeidere til å grave.

Danske historier

På samme måte inngår Eirik Raudes nordboere fortsatt av og til som en prolog til danske historier, når man skal forklare hvorfor Grønland og Danmark i det hele tatt har noe med hverandre å gjøre. Men den arketypiske danske historien handler om å ta vare på grønlenderne. Ideen er blant annet uttrykt i et berømt maleri av den sosialdemokratiske landsfaderen Thorvald Stauning, med bønder, arbeidere, fiskere, til og med en færing rundt seg – og en liten grønlandsk jente på fanget. Danske historier handler om at Danmarks oppgave har vært å redde grønlenderne – ved å få dem til å ligne danskene selv, i den grad det lot seg gjøre, og i et tempo de kunne tåle.

Derfor begynner de danske historiene om Grønland nesten alltid med Hans Egede – og derfor blir historien om Hans Egede en dansk historie; i hvert fall i Danmark, men også i Grønland. Kanskje dro Hans Egede ut for å reformere nordboerne, som man håpet å finne og som han mente måtte være katolikker. Kanskje aksepterte kongen prosjektet i forventning om kolonial profitt. Men i praksis ble Hans Egedes misjon å omvende de hedenske grønlenderne.

En annen viktig skikkelse i historien om at Danmarks oppgave er å passe på grønlenderne, er Johan Heinrich Rink. Han er riktignok født i Kristiania – men av foreldre fra Ditmarsken og oppvokst i København. En sønn av det lille dansk-norske imperiet. Som geolog ble han først sendt ut for å gjøre imperiet større – til den indiske kolonien Nikobarene. Siden kom han til Grønland, og det ble hans livsverk. En fast figur i hans argumentasjon for dansk politikk var sammenligningen med hvordan møtet med den hvite mannen ble undergangen for de fleste urfolk i Nord-Amerika. I motsetning til den tragedien var Danmarks oppgave å beskytte grønlenderne.

Knud Rasmussen har også vært en viktig skikkelse i historiene om hvordan Danmark var best til å ta vare på Grønland. Som Nansen gjennomførte han sine ekspedisjoner ved hjelp av lokal teknologi – men han trengte ikke å ta Grønland, for han VAR på sett og vis Grønland: Han var født og oppvokst der, og var, som en biograf skriver: «omtrent en sekstendedel grønlender». Som Nansen forutså han grønlenderens kulturelle undergang – som Rink var han innstilt på å gjøre den så mild og varsom som mulig.

Varsomheten tok brått slutt etter andre verdenskrig. Danmark «tok Grønland inn» som en del av Riket med grunnlovsendringen i 1953 – det var ingen folkeavstemning i Grønland, kun i Danmark; så på den måten var det Danmark som tok Grønland. Tidligere hadde det vært så få dansker i Grønland at de fleste lærte seg å snakke grønlandsk. Nå strømmet tusenvis av danske håndverkere, lærere og administratorer inn og rullet ut en velferdsstat over Grønland. Overordnet sett var moderniseringen et krav fra den grønlandske eliten – men nå føltes det som en invasjon. Sterkere og sterkere stemmer krevde at grønlenderne selv kom til bordenden og fikk lov til å fortelle sine egne historier. Dem kommer vi tilbake til – men først skal vi høre noen amerikanske historier.

Amerikanske historier om å ta Grønland

De amerikanske historiene om å ta Grønland handler – i likhet med de norske – ikke så mye om Grønland. Men der norske historier ser Grønland som en forlengelse av Norge, ser de amerikanske historiene som regel bare forbi Grønland mot fjernere mål. Og de handler mest av alt om hvordan Amerika ser sin egen rolle i verden.

Robert Peary var fra samme generasjon som Nansen – og hadde samme hovedmål: han så videre mot Nordpolen. For å komme dit var Grønland bare et praktisk utgangspunkt. Også han benyttet lokal teknologi. Men han ville være sikker på å få æren for å nå Nordpolen – så han sørget for å være den eneste hvite mannen på ekspedisjonen. En gang på 1980-tallet hadde det amerikanske postvesenet kommet så langt at de delte æren med hans nestkommanderende Matthew Henson; han var svart. Men ser man på bildet Peary fikk tatt da han mente å ha nådd Nordpolen, kan man telle fem personer: Inughuitt-kuskene Oodaq, Siillu og Uquaq kom ikke med på frimerket.

Under andre verdenskrig tok amerikanerne Grønland under sin beskyttelse. Igjen hadde det ikke så mye med Grønland selv å gjøre; man så videre mot Europa på den andre siden: Dels ville man unngå tyske invasjonsstyrker på vei mot Grønland. Dels trengte man landingsplasser for mellomlandinger når man fraktet fly til Storbritannias forsvar. Man måtte også sikre kontrollen over gruven i Ivittuut; for det var den eneste kjente kilden til mineralet kryolitt, som med datidens teknologi var nødvendig for å produsere aluminium til kampflyene.

Etter andre verdenskrig falt USAs blikk igjen på Grønland – eller rettere sagt: forbi Grønland mot Sovjet. Man fryktet at fly og senere missiler med atombomber skulle komme flyvende over Nordpolen. Så man tok en del av jaktmarkene fra de Inughuitene som hadde hjulpet Peary, for å anlegge Thule Air Base. Den amerikanske hæren ble de første som tok Grønland med moderne teknologi. «Operation BlueJay» kalte man den imponerende ingeniørbragden; det ligger en propagandafilm på YouTube som gir et godt inntrykk av operasjonen. Det opptrer ingen Inuitter i filmen.

Nå er det Donald Trump som, som den fjerde amerikanske presidenten, drømmer om å kjøpe Grønland. I januar sendte han sønnen sin til Nuuk – for å dele ut reklameartikler og ta selfies. Og under Trumps første embetsperiode ble Thule-basen omdøpt til Pituffik Space Base – Inughuittenes navn for sletten der basen ligger – for å «ære stedets kulturelle arv».

Leser man Grønlands utenrikspolitiske strategi fra 2024, var det én stor invitasjon til USA: Grønland så USA som en mulighet – ikke for å få en ny kolonimakt, men for å spre den ensidige avhengigheten av Danmark. Det lyktes Trump å ødelegge det meste av den velviljen før han gjeninntrådte i Det hvite hus.

Men Grønland følte seg så omklamret av Danmark

Grønland følte seg så omklamret av Danmark at man i første omgang så med forventning på at Trump Force One landet på Nuuks nye internasjonale lufthavn. Omvendt har det offisielle Danmark alltid vært stolt av alle de danskene som strømmet ut av flyene fra København for å hjelpe Grønland. Hvordan har denne diskrepansen mellom de grønlandske og danske historiene oppstått? For å forstå det, må vi vende oss mot de grønlandske historiene om hvite menn som tar Grønland.

Grønlandske historier om folk utenfra som tar Grønland

Først og fremst begynner de grønlandske historiene langt tidligere enn Eirik Raude. I et grønlandsk perspektiv er nordboerne bare én av flere tidligere innvandringer av folk som prøvde å ta Grønland – men som ikke klarte det i lengden. Bare Inuittene har klart å overleve i Grønland.

Mens danske forskere og amatørhistorikere har skrevet hyllemeter med bøker om Knud Rasmussen, har grønlandsk kritikk påpekt hvordan Inuittene har vært aktive i å skape historien. Mest grunnleggende hadde Inuittene jo allerede gjennomført hele reisen tvers over Nord-Amerika – den 5. Thule-ekspedisjonen – som ble sett på som Rasmussens største bedrift.

I tillegg var Rasmussens ekspedisjoner i stor grad finansiert av handelsstasjonen han opprettet da Peary forlot Nordvestgrønland. Eller mer presist: ved salg av de blårevene som Inughuittene fanget, fordi skinnene deres var ettertraktet i Europa. Nå forsyner blårevene seg mellom søppelcontainerne på den amerikanske basen.

Nylig har Arnarulunnguaq, som reiste med Knud Rasmussen som syerske og etnograf, fått oppreisning: Den grønlandske historikeren Paalit Knudsen utga i fjor en omfattende biografi – og snart kommer Arnarulunnguaq på de danske pengesedlene.

Mer generelt blir polarheltene og deres prosjekter nå gjenbesøkt fra et grønlandsk perspektiv. Et av de skarpeste eksemplene har kunstneren Pia Arke levert. Hennes verk under tittelen Arctic Hysteria undrer seg over den bisarre kontrasten mellom hvordan hvite menn langveisfra tok bilder av seg selv i full polarutrustning – og bilder av avkledde inuittkvinner.

Men tyngre enn kritikken av polarheltene er kritikken av heltehistoriene om de danske koloniale prosjektene. Ved 300-årsjubileet for Hans Egedes landing ble statuen hans malt. Men i motsetning til statuer av hvite imperialister andre steder, ble den ikke veltet. Og en folkeavstemning ga flertall for å la den stå – primært fordi spørsmålet var viktigere for den kristne menigheten enn for de kolonikritiske aktivistene.

De grønlandske mot-historiene samler seg i disse årene rundt moderniseringsperioden. For det første ser man på mange av de tekniske løsningene på grønlandske problemer, som danske velferdsingeniører rullet ut, som mer skadelige enn nyttige. Den enorme boligblokken Blok P ble et symbol på misforstått modernisering – den ble revet i 2012.

På samme måte står grønlandske stemmer frem med kritikk av konsekvensene av den danske statens tilnærming til grønlandske mennesker – særlig i moderniseringsperioden på 1950-, 60- og 70-tallet. Det mest aktuelle eksempelet er prevensjonskampanjen som ble iverksatt da et moderne helsevesen reduserte barnedødeligheten – og de danske håndverkerne strømmet inn. Opp mot halvparten av de fødedyktige grønlandske kvinnene fikk – med eller mot sin vilje og viten – innsatt en altfor stor spiral. Fødselsraten i Grønland falt til en tredjedel på godt og vel et tiår. Mange av kvinnene led av smerter, og en del mistet for alltid muligheten til å få barn.

Grunnleggende lyder kritikken i disse grønlandske historiene om moderniseringsperioden at den danske staten ikke anså grønlandske mennesker som ansvarlige. Derfor tok den danske staten ansvaret fra grønlenderne.

Disse grønlandske historiene trekker – for det andre – kolonialismekritikken helt opp til i dag: Den underliggende forståelsen av grønlendere som mindre verd har satt seg i en rasisme og forskjellsbehandling som grønlendere møter både i Danmark og i Grønland. Og den har også, lyder kritikken, satt seg i mange grønlenderes selvforståelse. Rapperen Josef Tarrak leverer et sterkt eksempel på den kritikken i låten Tupilak. Videoen finnes også på YouTube – Hans Egede opptrer i en markant birolle. Refrengens «tupilak» er en kraftfull ånd man sender mot fiender. Men av og til vender den tilbake og forfølger avsenderen, hvis fienden er sterkere i ånden. Tupilakker er i dag mest kjent i sin materielle form som turistsuvenirer.

Akkurat som i de grønlandske historiene om polarheltene, er grønlendernes handlekraft en selvstendig poeng i historiene om etter-kolonitiden: Selvstyre og medbestemmelse er ikke noe Grønland har fått – det er noe man har kjempet til seg.

En tredje grønlandsk mot-historie insisterer på at danskene ikke bare kom for å ta vare på grønlenderne. De kom også – og særlig – som alle andre kolonister, for å ta verdier med hjem. I visse perioder var man bare ikke særlig gode til det. I den tidlige kolonitiden fordi bare grønlandsk teknologi faktisk kunne utnytte Grønlands rikdommer – vestlig teknologi var ofte ubrukelig.

Men i det siste har historier om dansk profitt fra ulike koloniale prosjekter i ulike perioder blitt fremført med større styrke. Spesiell oppmerksomhet har gruven i Ivittuut fått. Et prosjekt der hvite menn helt konkret tok en del av Grønland – sperret det av, slik at grønlendere ikke kunne komme dit – tok verdier opp av jorden og tok dem med til Europa. Som om det ikke var nok, fratok man gruvenes grønlandske naboer deres bevegelsesfrihet fordi man var redd for at de skulle smitte resten av Grønland med syfilis – den syfilisen man hadde fått fra gruvearbeiderne. Enorme verdier ble ført ut av Grønland, og det var dansker som over 100 år tjente svært store summer.

I Grønland er man skuffet over den danske fikseringen på det nøyaktige regnskapet. Man hadde håpet å få dansk anerkjennelse av selve det koloniale overgrepet.

Interessen fra Trump og Grønlands strategiske verdi

Interessen fra Trump har gitt en fornyet forståelse av Grønlands strategiske verdi. Historikere har diskutert hvor viktig det har vært for Danmark å kunne stille Grønlands territorium til rådighet for USAs forsvar av seg selv – å «spille Grønlandskortet», som det heter.

I Danmark var den store skandalen avsløringen av at statsminister H.C. Hansen i 1957 i et hemmelig brev aksepterte amerikanske atomvåpen på Grønland – stikk i strid med den offentlige linjen. For de få sentralt plasserte danske politikerne som visste om det, var det klart at Danmark måtte gi Grønland til USA, fordi alternativet var at USA bare tok Grønland. For grønlandske politikere har dette blitt ett av mange eksempler på at Danmark ikke maktet å ta vare på Grønland.

Siden har man i Grønland vært opptatt av om Danmark har fått rabatt i Nato, eller tjent penger på de amerikanske basene. Men også om Danmark mer generelt har fått plass på verdenskartet og i internasjonal politikk på Grønlands bekostning. I de siste årene har det blitt stadig tydeligere at det nå bare er Grønland selv som kan spille Grønlandskortet – men samtidig har verdien av kortet blitt enda mer usikker, med Trumps trusler om å «rydde bordet».

Grønland ønsker å representere seg selv

Mistanken og irritasjonen over dansker som skaper seg en karriere, tjener penger og får oppmerksomhet på Grønlands bekostning, gjenspeiler seg helt ned på individnivå. Generelt ønsker Grønland å representere seg selv. Så neste gang Nansen skal minnes med grønlandshistorier, håper jeg det blir en av mine grønlandske kolleger som forteller dem.

De sammenfiltrede historiene

Jeg nærmer meg avslutningen og skal samle noen av historiene. I utgangspunktet er de danske og grønlandske historiene på kollisjonskurs. De passer ikke sammen – og mange av dem er i hverdagen mer rotete enn jeg har fremstilt dem her. Men som den tyske sosiologen Aladin el-Mafaalani forklarer, er støy og konflikt ikke alltid uttrykk for undertrykkelse. Støy kan være uttrykk for at den som tidligere var undertrykt, nå har krefter og språk til å ta konflikten. Og konflikt kan være første skritt på veien mot en ny forbindelse. Mot nye – kanskje mer felles – historier.

For det finnes – til tross for alle konfliktene – også mye gjensidig kjærlighet og omsorg i forholdet mellom Danmark og Grønland i disse årene. Den danske statsministeren gjør seg flid med å be om unnskyldning på Danmarks vegne. Da hun var i Nuuk for å be om unnskyldning for spiral-kampanjen, var flere av ofrene glade for også å få en klem fra statsministeren.

Det er satt i gang en historisk undersøkelse som bredt skal undersøke relasjonen mellom Grønland og Danmark i hele koloni- og etterkolonitiden. Det står i mandatet for undersøkelsen at den skal bidra til forsoning. Det finnes kanskje en forventning om at den historiske sannheten i seg selv vil føre til forsoning. Men som min kollega Astrid Nonbo Andersen påpeker, kan Grønland og Danmark lære mye fra Norge om hvor omfattende og vedvarende et arbeid for forsoning er: Det krever tillit – som må bygge på en demonstrert vilje til å innarbeide de mørke kapitlene i de historiene man forteller om seg selv.

Den grønlandske statsministeren og den danske statsministeren gir også hverandre mange klemmer i disse månedene. Kanskje føler de et fellesskap og behov for gjensidig beroligelse etter å ha stått gjennom Trumps utbrudd sammen? Ja, den grønlandske statsministeren gir til og med Kong Frederik en klem. Er det egentlig noen andre som klemmer kongen av Danmark? Klemmer man hans norske majestet?

Det er et ganske spesielt forhold mellom Grønland og Danmark.

Symboler og suverenitet

Mer generelt er Kong Frederik – og kongefamilien – ganske populær i Grønland. Eksempelvis kjører Kong Frederik faktisk hundeslede. Det er fortsatt nyttig å beherske lokal teknologi. Spesielt hvis man – som Knud Rasmussen og Nansen – kan inngå i et respektfullt samspill med menneskene hvis teknologi man låner.

På den måten kan Danmark lage bilder som forteller historier USA ikke kan fortelle: Det var meningen at second lady Usha Vance skulle overvære det årlige hundesledemesterskapet. Men ingen ville invitere henne inn – ikke engang suvenirbutikkene – så turen ble omdirigert til den isolerte amerikanske basen, hvor det ikke var risiko for protester.

Som nevnt ødela Trump det meste av den velviljen som fantes i Grønland, før han i det hele tatt gjeninntrådte i Det hvite hus. For det første ga besøket fra Donald Trump Jr. en følelse av å være scene for opptak av sosiale medier-videoer, hvor målgruppen var MAGA-bevegelsen snarere enn grønlenderne. Litt som Grønland var scene for polarheltenes bragder.

For det andre hadde Trump Jr. knapt lettet fra Nuuk før faren hans nektet å utelukke at han ville ta Grønland med makt. Det er vanskelig for grønlenderne å glemme, selv når hans utsendinger forsøker seg med mer smigrende historier.

For det tredje opplevde mange i Nuuk det faktisk som en invasjon da et amerikansk Hercules-fly landet på den nye internasjonale lufthavnen – man var bare vant til små propellfly. Ut rullet nå svarte pansrede limousiner. Det var «bare» et advance team for Usha Vances avlyste besøk – og sikkert standardprosedyre – men som uttrykk for interessen fra verdens mektigste mann, føltes det urovekkende.

Grønland: ikke til salgs, men åpen for business

Grønland har gjentatt sitt motto: Not for sale, but open for business – så amerikanske selskaper er velkomne til å utvinne kritiske mineraler. Grønlands statsminister fant opp et nytt slagord da han ble intervjuet på Fox News: «Your security is our security» – for å understreke at USA fortsatt kan ha og anlegge alle de militærinstallasjonene de trenger.

«We don’t want to be Danes; We don’t want to be Americans; We want to be Greenlanders»

Som det tredje grønlandske slagordet sier: «Vi vil ikke være dansker; vi vil ikke være amerikanere; vi vil være grønlendere.» Når noen tar Grønland – enten det er ved å okkupere eller overta ansvaret – så tar man det fra noen; man tar Grønland fra grønlenderne; man tar den selvbestemmelsesretten fra grønlenderne som de har kjempet for i tiår.

Og så – likevel. Våre kanadiske venner liker å fortelle en anekdote om en kanadisk general som tålmodig forklarer en amerikansk kollega: «If someone invades the Canadian Arctic, our mission will soon turn into a rescue mission.» I militær forstand er det stor forskjell på det norske høye nord, som ligger ubehagelig nær Russland og hvor den største faren kanskje kommer fra utilsiktede sammenstøt ved for tett trafikk – og det nordamerikanske høyarktis, hvor faren heller kommer fra uhensiktsmessig opprustning for å møte en delvis irrasjonell frykt for ikke å vite sikkert om det virkelig er så lite trafikk.

Likevel er det i disse månedene stor trafikk i og rundt Grønland – av danske, norske, svenske, franske, tyske og kanadiske soldater og kapasiteter, til lands, til vanns og i luften. For å vise Trump – og de grønlandske politikerne – at de europeiske allierte sørger for at USA ikke trenger å bekymre seg for sikkerheten i Grønland.

En ettertanke

Så la meg avslutte med en ettertanke: Er Grønland egentlig noe man kan ta? En klok grønlandsk diplomat så opp fra vår lille båt mot en mektig fjellside som stupte rett ned i Nuukfjorden og sa til meg:

«Kanskje du kan høre hjemme her. Men gir det egentlig mening å si at dette fjellet tilhører noen?»

Samtiden har benyttet KI-verktøy til å oversette denne teksten fra dansk til norsk. Teksten ble etter dette gjennomgått av en journalist.