Fra Anne-Kat. Hærland til Oljefondet – en etterlengtet optimisme rundt KI

Manuela Hofer Manuela Hofer

Kunstner og skribent.

For midt mellom humor, skarpe observasjoner og ironi, slo det meg – ikke bare hva hun sa – men at hun sa det høyt. Hun snakket positivt om KI. Det høres kanskje ikke dramatisk ut. Men i en offentlig samtale som ofte domineres av dystopier og dommedagsretorikk kan det nesten oppleves tidvis radikalt.

De siste årene har KI blitt fremstilt som alt fra demokratiets undergang til kunstens død og arbeidslivets kollaps. Overskriftene er sjelden nyanserte, og gjerne negativt ladede. Enten skal teknologien redde verden, eller så skal den ødelegge den. Det som ofte mangler, er en tredje posisjon: nysgjerrigheten. Derfor var det forfriskende å høre en offentlig stemme som ikke innledet med frykt, men med interesse. Ikke med moralisering, men med nyskjerrighet, eksperimentering og utforskertrang. Hun snakket om KI som et verktøy, en kreativ partner, noe som åpner muligheter. Jeg kjente meg igjen i grunnfølelsen: at vi står midt i noe fascinerende, som kan endre livene våre i positiv retning. Og kanskje enda viktigere: at det faktisk er lov å være optimist.

Ukens mest undervurderte nyhet

Hun trakk også frem noe jeg selv opplevde som en av forrige ukes mest interessante nyheter: At Nicolai Tangen, sjefen for Oljefondet, uttrykte sin entusiasme for kunstig intelligens, og til og med fortalte at han liker KI-kunst og KI-musikk! Det ble stor oppstandelse i kommentarfeltene, hadde hun også lagt merke til, og hun var som meg overrasket over endimensjonaliteten i dette. Det burde egentlig ikke være oppsiktsvekkende. En leder for et av verdens største investeringsfond er opptatt av teknologi som sannsynligvis vil forme fremtidens økonomi. Det ville vel vært mer bekymringsverdig og urovekkende om han ikke var det?

Når en av Norges mest innflytelsesrike økonomiske stemmer snakker om KI-kunst med genuin interesse, signaliserer det noe viktig: Teknologien er ikke lenger et fremmedelement. Den er i ferd med å bli en del av hverdagen vår – også som kulturuttrykk.

Motstanden mot KI

Motstanden mot KI i kunstverdenen fremstilles ofte som en kamp for autentisitet. Men historien viser at kunst alltid har utviklet seg sammen med teknologi. Fotografiet skulle ødelegge malerkunsten. Synthesizeren skulle ødelegge musikken. Digitale verktøy skulle gjøre kreativitet billig og sjelløs. Ingen av delene skjedde. I stedet utvidet kunstbegrepet seg. Nye uttrykk oppsto. Gamle former overlevde – men i dialog med det nye.

KI føles muligens annerledes fordi den ikke bare er et verktøy, men også en medskaper. Det utfordrer forestillingen om hva kreativitet er. Men utfordring er ikke det samme som trussel. Noe av uroen rundt KI handler kanskje mindre om teknologi og mer om identitet. Vi liker å tro at kreativitet er noe mystisk og unikt menneskelig. Når maskiner kan bidra til å lage bilder, tekst eller musikk som beveger oss, rokker det ved selvforståelsen vår.

Men kanskje avslører det også noe annet: at kreativitet alltid har vært kollektiv. Det betyr ikke at menneskelig skapelse mister verdi. Tvert imot kan det gjøre oss mer bevisste på hva som faktisk er menneskelig: valg, smak, retning og mening.

Trenger flere slike stemmer

Det som også gjorde forestillingen i helgen så forfriskende, var ikke bare humoren, men normaliseringen. At en kjent offentlig person kunne snakke om KI uten å ta forbehold, unnskylde entusiasmen eller balansere hvert positive utsagn med en advarsel. Vi trenger flere slike stemmer. Ikke fordi KI bare er utelukkende positivt – teknologien reiser spørsmål om arbeidsliv, opphavsrett og makt – men fordi en ensidig negativ samtale gjør oss dårligere rustet til å forme utviklingen selv.

Da jeg gikk ut av salen, satt jeg igjen med en følelse av håp. Eller la oss si – en jordnær optimisme. At det blir rom for å si: Dette er nytt. Dette er komplisert. Men dette er også spennende. Og kanskje bør vi heller starte samtalen om kunstig intelligens om hva vi kan skape, ikke hva vi mister.