Faren for krig mellom Trump og Kina

Vegard Bye

Dr. philos Vegard Bye er statsviter. 50 års erfaring med å studere internasjonale relasjoner med hovedvekt på Latin-Amerika. Har arbeidet som forsker, journalist, bistandsarbeider, politiker og forfatter. I dag er han seniorpartner i konsulentfirmaet Scanteam og forsker tilknyttet Chr. Michelsen Inst.

Donald Trump flytter inn i Det Hvite Hus den 20. januar på en bølge av annonserte handelskriger og til dels militære trusler om å underlegge seg Panama-kanalen, Grønland og endog Canada, og starte krig mot narko-karteller i Mexico. En fjerdepart av USAs nåværende landområde ble tatt fra Mexico i 1846-48. 15 år seinere kjøpte USA Alaska av Russland, før også Hawaii ble annektert (egen stat i 1959). Nå fabler Trump om mer enn fordobling av USAs landareal, om nødvendig med militære midler. Det kan virke som han vil skru historien tilbake til Theodore Roosevelts kanonbåtdiplomati.

Det hersker full forvirring blant USAs allierte om Trump virkelig mener det han truer med. Men bak ligger ambisjonen om å «gjøre Amerika stort igjen». Da er det ikke konkurransen fra Europa, men kampen om verdenshegemoniet med Kina, som ligger bak.

Kampen om verdensherredømmet

Det nærmer seg nå 40 år siden Paul Kennedy publiserte sin klassiske bok «The Rise and Fall of Great Powers» (1987). Med basis i empiri fra annen halvdel av det andre årtusen, fra europeisk kolonisering av verden fram til den kalde krigen, framsatte han tesen om «the imperial overstrech» - den imperialistiske forskrevelse på godt norsk – om at imperier kan falle når en stats militære ambisjoner overgår dens økonomiske kapasitet. Det tok bare fire år fra boka kom ut til sovjet-imperiet falt sammen, for de fleste nettopp en bekreftelse på Kennedys tese.

Ved inngangen til Trumps andre presidentregime, kan forholdet mellom USA og Kina med fordel studeres med utgangspunkt i samme tese, eller med henvisning til den mer klassiske Thucydides Trap: regelen om at en nedadgående hegemonisk makt vil gå til krig når den utfordres av en framvoksende konkurrent. Utgangspunkt var Spartas bekymring for Athens økende makt, som fikk den athenske historiker og general Thucydides til å konkludere med at peloponneser-krigen mellom Athen og Sparta (431 fvt) var unngåelig. Det var statsviteren Graham T. Allison som skapte begrepet, gjennom en – riktig nok omstridt - analyse av 16 historiske situasjoner hvor en oppadstigende makt truet den herskende hegemon. Av dem endte 12 med krig. Hans konklusjon anvendt på forholdet USA – Kina ved innledningen til Trump 1.0 var ikke optimistisk: «Med mindre Kina er villig til å nedskalere sine ambisjoner eller Washington kan akseptere å bli nummer to i Stillehavet, kunne en handelskonflikt, et cyber-angrep eller et uhell til sjøs snart eskalere til full krig.»^[1]

Det finnes en konkurrerende teori om forholdet mellom den ledende og den utfordrende hegemon-nasjon: «The peril of peaking powers», «faren ved makter som passerer toppen». En annen amerikansk statsviter, Michael Beckley, publiserte i 2023 en studie av hvordan framvoksende verdensmakter på vei mot en ledende hegemonisk posisjon i de siste 150 år har utviklet aggressiv eller direkte krigersk atferd når de etter perioder med stor økonomiske vekst har opplevd at denne veksten har avtatt. «En lengre periode med rask vekst satte dem i stand til å ryste verden. Når den ble etterfulgt av en langvarig fallende vekst ledet det til aggressiv atferd for å prøve å gjenopplive oppgangen.»^[2] Basert på til dels ganske omstridte data, hevder han at Kina nå befinner seg i en tilsvarende nedgangsperiode, og viser sterkt aggressive tendenser som han anbefaler USA å forsvare seg mot.

Uansett om en tror på tesen om USAs behov for å forsvare sin hegemoniske posisjon mot Kina, eller om en forestående kinesisk kamp for å utfordre det samme hegemoniet, foreligger det sterke krigsspådommer om forholdet mellom de to rivaliserende supermakter. Trumps bryske utspill ved inngangen til sin andre presidentperiode bidrar ikke til å dempe denne frykten, selv om han nok egentlig ikke ønsker krig. Han beskrives gjerne med det engelske begrepet ‘transactional’, med et syn på enhver handel eller diplomatisk relasjon som et nullsum-spill med en klar vinner og en like klar taper, der han selv har et nærmest infantilt ønske om å vinne. Dette gjelder ikke minst hegemonikampen med Kina.

Kina har drastisk forbedret sin økonomiske og sosiale posisjon.

La oss ta utgangspunkt i noen enkle fakta om hvordan dagens dominerende supermakts-rivalisering har utviklet seg.

USA har fortsatt et større nominelt brutto nasjonalprodukt (BNP) enn Kina: 28,8 mot 18,5 trillioner dollar. Slik sett er USA fortsatt «nummer én». Men om vi ser på det kanskje mer dekkende mål «kjøpekraft-justert produksjon (PPP) ^[3], leder Kina med 35,2 mot USAs 28,8 trillioner dollar. Det virkelig interessante er hvordan dette har utviklet seg de siste 45 årene, når det gjelder andelen av verdens kjøpekraft-justerte produksjon:

1980: USA 22%, EU 30%, Kina 2%, India 3%

2024: USA 15%, EU 10%, Kina 19%, India 10%.

Kina har altså etter dette målet allerede gått forbi som verdens ledende økonomi, USA har mistet nesten en tredjepart av sin globale andel, mens EU er den største taperen og står tilbake med bare en tredjedel av den ledende andelen Europa hadde i 1980.

Da Mao Zedong døde i 1976, hadde Kina en per capita-inntekt på 154 USD i året, mindre enn en førtiendedel av USA. I 2023 hadde denne økt til 12.614 dollar, 82 ganger høyere, og nå knapt en femtedel av USA. I løpet av denne perioden, altså etter at Deng Xiaoping overtok kommandoen, har Kina opplevd større vekst enn noen gang i sin flere tusen år lange sivilisasjonshistorie.

Kanskje vel så viktig som den samlede veksten, er det å se på den sosiale fordelingen. For første gang i Kinas historie har den fattigste halvdelen av befolkningen fått en anstendig levestandard, mens gjennomsnittsinntekten for de fattigste 50% i USA gikk kraftig ned. Politisk sett er det antakelig aller viktigst å se på middelklassens eksplosjon i Kina. Ifølge en rapport fra McKinsey^[4] utgjorde middelklassen 4% av befolkningen i 2000, en andel som økte til 68% i 2012. I USA opplever middelklassen samtidig en fallende trend, mens antallet milliardærer eksploderer. De rikeste 1% i USA innkasserer 20% av samlet inntekt, mens de fattigste 50% mottar bare 12%. Kina har også store ulikheter, men de er tross alt litt mindre dramatiske. I Kina er tilsvarende tall at 14% av inntekten går til den rikeste prosenten, mens den fattigste halvparten tjener litt mer (15%).^{[5] [6]}

Det er grunn til å tro at det er en sammenheng mellom disse trendene og tillitsforholdet i ulike samfunn. Det mest anerkjente målet for tillit i ulike land er de årlige målingene fra Edelman Trust Barometer. Denne målingen viser at Kina ligger nesten helt på topp hva gjelder folks tillit til myndighetene med en positiv skår fra rundt 85% av befolkningen. USA kommer langt ned på denne lista, med tillitstall i underkant av 40%.^[7] Norge er ikke med på denne målingen, men en tilsvarende norsk undersøkelse (Innbyggerundersøkelsen 2024), viser at under halvparten gir uttrykk for tillit til politiske myndigheter. Det er ganske langt fra det bildet vi ofte tegner av oss selv som et høytillits-samfunn.

Så kommer 10.000 kroners-spørsmålet, stilt i noe som kalles the Pew Survey, i en undersøkelse foretatt av det Washington DC-baserte Pew Research Center i 2015^[8]: tror du at dine barn vil få en bedre økonomi enn du selv? I Kina svarte 88% ja, i USA bare 32%. Den sosiale mobiliteten – både den faktiske og den opplevde – er langt større i Kina enn i USA (selv om visse tegn tyder på at den har blitt noe svekket det siste tiåret). Her ligger kanskje også mye av forklaringen på hvorfor Trump lykkes med sitt slagord MAGA – Make America Great Again: folk flest i USA opplever at livene deres går feil vei, i strak motsetning til hvordan dette oppleves i Kina. En annen sak er om amerikanerne har grunn til å stole på at Trump skal gjøre livet bedre for dem.

Endringer i USAs og Kinas internasjonale posisjon

Om vi ser på endringer i det økonomiske hegemoniet i ulike deler av verden, ser vi også hvordan Kinas posisjon vokser i forhold til USA. Dette skyldes ikke minst det kinesiske Belt and Road Initiative (BRI), Belte og Vei, vår tids kinesiske ‘silkevei’. Siden BRI ble lansert av president Xi i 2013, med mål om å styrke global handel og økonomisk samarbeid med hovedvekt på energi, transport og annen infrastruktur, har Kina investert anslagsvis 1 trillion USD i totalt 151 av verdens land. Norge er ikke en BRI-partner, men det er de fleste land i Latin-Amerika, Afrika og Asia, og faktisk også flere EU-land. Kina har hatt en nesten eksponentiell vekst i økonomiske forbindelser i det som en gang var Europas og USAs hel- og halv-kolonier, selv om veksten har avtatt de siste årene. Kinas utenrikshandel har i løpet av BRIs første tiår løpt opp i så mye som 19 trillioner dollar.^[9]

Kina har i løpet av tjue år gått fra en marginal rolle til å overta posisjonen som ledende handelspartner både i Sør-Amerika, Afrika og Asia. I Afrika er Kina også største investor, og nærmer seg USA også i de andre regionene. President Xi reiser stadig rundt på statsbesøk i disse utviklingsregionene, mens amerikanske presidenter er nesten fraværende. Xi tar også imot statslederne fra de samme landene til storslåtte konferanser i Beijing. Der vesten stort sett har neglisjert forbindelsene til det som gjerne kalles «emerging powers», har Kina ut fra åpenbare egeninteresser bidratt med enorme investeringer, handelsforbindelser og lån. Den klare baksiden av disse forbindelsene er at land etter land blir stående i en gjeldsrelasjon til Kina, som har overtatt rollen som verdens ledende kreditor-nasjon. Det er ikke avlat Kina driver med. 

Spørsmålet er om det økende kinesiske nærværet i den tredje verden kan betraktes som gammeldags imperialisme, mens Kina selv beskriver det som win-win. For å si noe om det må vi trekke inn militære relasjoner. Kina har ikke sendt militære styrker for å forsvare sine økonomiske interesser, slik USA og vestlige land – og tidligere Sovjetunionen – hadde som praksis. Det er nettopp i dette forholdet at tesen om imperial overstrech må forstås.

USAs årlige militære utgifter, ca. 916 milliarder dollar i 2022 ifølge det svenske fredsforskingsinstituttet SIPRI, er tre ganger Kinas militærbudsjett på 296 milliarder. Det amerikanske militærbudsjettet er 18 ganger høyere enn hele FN-systemets budsjett. USA bruker ca. 3,8% av sitt brutto nasjonalprodukt på militæret, mot et sted mellom 1,6 og 2% ifølge ulike beregninger for Kinas vedkommende. Det siste tallet tilsvarer omtrent det NATOs øvrige medlemmer har som måltall, et tall Trump vil presse på at de øker ytterligere. Russlands militærbudsjett lå i 2023 på 109.5 milliarder, godt over 5% av BNP.

Den største militære forskjellen mellom USA og Kina ligger i deres respektive globale engasjement. Mens USA offisielt har 128 militærbaser i 55 land, har Kina en logistikkbase i Djiboti og en marine-base under oppbygging i Kambodsja. Denne forskjellen har en historisk forklaring. Kina var verdens sterkeste sivilisasjon i størstedelen av de siste 2000 år, og hadde faktisk den største flåtestyrken i store deler av denne perioden.

Mens europeiske kolonimakter de siste 500 åra herjet verden rundt og underla seg kolonier, sendte Kina aldri militære styrker langveis, og landet gjorde aldri forsøk på å erobre noe fjerntliggende territorium. Okkupasjonen av Vietnam, som varte i over 1100 år, viste at Kina selvfølgelig ikke har gått av veien for å sikre strategiske nabo-territorier. Men forsøket på assimilering av det vietnamesiske folk lyktes imidlertid svært dårlig. Kina utkjempet også mange kriger på eget territorium, særlig da det var styrt av fremmede dynastier som Djenghis Khan-inspirerte mongoler gjennom hundre år. Det var også i perioder med utenlandsk dynasti-styre at territoriell ekspansjon til Xinjiang og dels Tibet skjedde. Men det er viktig å merke seg at Kina har en fundamentalt annen historie og maktfilosofi enn USA. Kineserne har vist seg svært uvillig til første-bruk av militær makt. Kina har aldri vært opptatt av å eksportere kinesisk sivilisasjon og få andre kulturer til å etterligne den. Tvert imot: kineserne anser at deres kultur, verdier og estetikk passer for kinesere, og knapt for andre. Rent militært er Kina opptatt av å forsvare egne grenser og suverenitet samt maritime nærområder – inkludert Taiwan, som de siste 450 år med unntak for femti års japansk okkupasjon, har vært ansett som en integrert del av Kina. Akkurat dette var Mao og Chiang Kai-shek helt enige om da de utkjempet borgerkrigen, helt fra til Chiangs død i 1975. Dette var også grunnlaget for USAs anerkjennelse i 1972 av «ett Kina» og «Taiwan som del av Kina».

Kontrasten mellom USAs og Kinas ferske militærhistorie kommer tydelig fram gjennom USAs «krig mot terror», med hovedvekt på Afghanistan, Irak og Syria. Watson Institute for International and Public Affairs har beregnet at denne krigen mellom 2001 og 2022 kostet 8 trillioner dollar^[10], tilsvarende fire og et halvt norsk oljefond. Utbyttet av disse militære investeringene kan vel mildest talt diskuteres om vi ser på tilstanden i disse landa i dag, for ikke å snakke om de humanitære kostnadene: Ifølge samme institutt har denne krigen direkte og indirekte resultert i rundt 4,5 millioner drepte, og 38 millioner flyktninger.^[11]

Militær-haukene mot milliardærene i Trump 2.0-administrasjonen

Amerikansk Kina-politikk står i skarp kontrast med forståelsen av et defensivt Kina. Demokrater og republikanere står sammen om å betrakte Kina som en trussel mot eget hegemoni, selv om det er uenighet om hvordan denne hegemoni-kampen bør utkjempes. I tidsskriftet Foreign Affairs foregikk det i forkanten av USA-valget en debatt mellom super-hauker og duer. De første framstiller Kina som en eksistensiell trussel mot USA og hele den vestlige verden både militært, politisk, økonomisk og verdimessig. Det hevdes at Beijings mål angivelig skal være å ekspandere sitt kommunistiske fotavtrykk over hele verden. Kina er i dette bildet selve hoveddrivkraften bak en ondskapens akse som forøvrig består av verstinger som Russland, Iran, Nord-Korea, Venezuela og Cuba, som er ute etter å skape internasjonalt kaos og en autoritær global orden.^[12] Her argumenterer ledende folk i kretsen rundt Trump med at kampen mot Kina må «vinnes», ikke «administreres» som duene i denne debatten ønsker. Enkelte hauker mener rett og slett at USA må føre en politikk for regime-skifte i Beijing, altså full krig.

De hovedansvarlige for utenrikspolitikken i den nye Trump-administrasjonen er alle hauker i Kina-spørsmålet. Trekløveret Marco Rubio (utenriksminister), Pete Hegseth (forsvarsminister) og Mike Waltz (sikkerhetsrådgiver) har konkurrert om å utnevne Kina til «eksistensiell trussel» som har til mål å «nedkjempe Amerika». De er beredt til full konfrontasjon rundt Taiwan og militær omringing av Kina. For denne utenrikspolitiske ledelsen er åpen krig mot Kina et helt mulig scenario.

«Thucydides-fellen» med åpen krig mot Kina må absolutt regnes som et mulig scenario i de nærmeste fire åra, selv om en kan håpe at Trumps isolasjonistiske gen vil bidra til å holde haukene i sjakk.

Trumps brushoder kunne med fordel ha lyttet til Henry Kissinger før han som 100-åring forlot verden i 2023. Han konkluderte med at Kina så langt som mulig vil unngå militær konfrontasjon, i skarp motsetning til sitt eget ideologiske og militære felttog mot Sovjetunionen og deres mer eller mindre perifere allierte (fra Allende i Chile til MPLA i Angola og Pathet Lao i Laos). Kissinger var dypt uenig i USAs framstilling av Kina som en aggressiv, militaristisk og ekspansjonistisk makt og en direkte trussel mot USA, og NATOs karakteristikk av Kina som en «systemic challenge» til euro-atlantisk sikkerhet. Som avtroppende NATO-sjef klarte Jens Stoltenberg gjennom en artikkel i Foreign Affairs å plassere seg langt inn i haukenes rekker, ved å hevde at Vesten befinner seg i «en varig konkurranse med Kina», noe han også fikk kraftig tyn for i en svarartikkel der det hevdes at NATOs ekspansjon mot Kinas nærområde er en trussel mot verdensfreden.^[13]

Men det finnes en annen svært innflytelsesrik gruppe rundt Trump, med helt andre interesser. Sju ledende amerikanske høyteknologi-selskaper, de fleste med røtter i Silicon Valley og med sterke interesser i kunstig intelligens, kontrollerer nå nesten 15% av det globale aksjemarkedet. De er alle sterkt knyttet til kinesiske verdikjeder:

Meta, Alphabet (Google) og Microsoft produserer store deler av sin hardware (maskinvare) i Kina, men forsøker nå å diversifisere til Vietnam og India. Amazon leverer direkte til hele verden fra kinesiske fabrikanter, pga. kost-effektiv produksjon og logistikk. Tesla har sin største bilfabrikk i Shanghai. Nvidia får kritiske komponenter til sine elektroniske produkter for gaming og AI fra Kina. Kina har mer enn nok markedsmakt til å gjengjelde slike handelsrestriksjoner fra USA som Trump truer med, noe som kan få alvorlige følger for disse gigantene og dermed for USAs økonomiske ryggrad.

Disse selskapene ledes av verdens absolutt rikeste menn, blant dem de tre aller rikeste (Musk, Bezos og Zuckerberg) som er endt opp blant Trumps fremste donorer og støttespillere, etter tidligere å ha vært sterke motstandere av ham. Særlig Elon Musk – som har utropt seg selv til «First Buddy» og siden valgseieren har bodd nesten permanent i Mar-a-Lago, kan bli en joker i forholdet til Kina, med personlig tilgang til ledende kinesiske kadre. Men Musk er åpenbart en like løs kanon på dekk som Trump selv, med sin stadig åpnere støtte til ytre høyre i flere ledende land, og tilhørende fornærmelser mot etablerte politikere. Med sin media-makt og vilje til å blande seg inn i andre lands valgkamper, ligger en sammenligning med russiske trollfabrikker snublende nær. En må spørre seg om Trumps og Musks mange angrep på USAs nærmeste allierte er samkjørt, men også hvor lenge to slike superegoer klarer å beholder vennskapet.

Flere av disse gigant-konsernene og deres multi-milliardæreiere har også sterke koblinger til en annen børs-vinnersektor i disse krigstider, nemlig våpenindustrien med selskaper som Lockheed Martin, RTX Corporation, Northrop Grumman, Boeing, General Dynamics. Microsoft, Apple og Nvidia er nå i stor grad kontrollert av de tre meta-investorgruppene («asset managers») som også dominerer våpen-industrien, nemlig Vanguard Group, Black Rock og State Street Corporation. Alt henger sammen med alt i amerikansk storkapitalisme. Og bare for å gjøre forvirringen total: Disse «asset management» gigantene har også betydelige interesser i kinesisk våpenindustri.^[14]

Når Trump selv har vært mest opptatt av økonomisk konfrontasjon med Kina, ser han ut til å overse den sterke gjensidige avhengigheten mellom de to økonomiene. USA har en gjeld til Kina på 760 milliarder dollar i form av statslån (såkalte US Treasury Securities), et beløp som er nesten halvert de siste ti åra. Dette finansierer USAs handelsunderskudd og understøtter dollaren som verdens reservevaluta. Om dollaren mister denne posisjonen – en tanke som Kina leker med gjennom BRICS-samarbeidet – kan det rakne helt for amerikansk økonomi, og ganske spesielt for det sanksjonsspillet som Trump nå driver.

USAs trusler om skyhøye tollsatser også mot andre land, inkludert Europa og andre nære allierte, kan sette hele verdensøkonomien i spill i en alles kamp mot alle. Relevant i den sammenheng er også det faktum at amerikanske selskaper nå kontrollerer mer enn halvparten av verdens aksjemarked – noe som bare har skjedd to ganger før i historien: rett før krakket på New York-børsen i 1929, og rett før IT-bobla sprakk på slutten av 1990-tallet. I den handelskrigen som Trump varsler, kan USA komme til å tape vel så mye som Kina. Det var faktisk det som skjedde under Trump 1.0, da han sa det ville være enkelt å vinne en handelskrig med Kina, mens det i realiteten påførte amerikanere prisøkninger, redusert eksport og tap av anslagsvis 300.000 arbeidsplasser. En oppsummering av Trump 1.0 var at hans forsøkt på å bygge en mur rundt Amerika, i bokstavelig og overført betydning, tvang Kina til å finne andre markeder og i realiteten stå igjen som vinner. Nå trues det med langt høyere tollmurer – 20 % mot alle og langt mer mot Kina, noe som kan gi enda dårligere resultater for transaksjonisten Trump. 

Tollkrigen er ikke noe Trumps multi-milliardærvenner ønsker seg. De vil ha en åpen verdensøkonomi, og skjønner kanskje risikoen for hvor galt dette kan ende. Når han truer med militær konfrontasjon rundt Taiwan, eller med gammel-imperialistiske og direkte bøllete utspill overfor nære allierte, er det kanskje god musikk i ørene til egne militær-hauker. Men det åpner for store konflikter med allierte som bare vil gjøre Kina til en mer foretrukket partner. President Xi kan sitte rolig og vente på at Trump legger seg ut med halve verden, og i stedet tilby gunstige investerings- og handelsavtaler.

 Trump lever i en forestilling om en grenseløs makt for USA som ikke lenger eksisterer. Enkelte eksperter mener at han har tapt den handelskrigen og hegemonikampen han ypper til allerede før han flyttet inn i Det Hvite Hus.^[15] Kina er godt forberedt på å treffe effektive mottiltak, slik de gjorde under Trump 1.0. Den kinesiske analysen av Trump, med budskapet om at «Kina ikke er redd for Trump», baserer seg nettopp på håpet om at milliardærene vil vinne over krigshisserne, og at Kina der har mange fordeler å spille på: «Sannsynlighet for militær konfrontasjon med USA er svært liten», er omkvedet.^[16]

Truer Kina USA?

Singapores ledende diplomat Kishore Mahbubani, som betrakter seg som en like nær venn av USA som av Kina, bestrider i sin bok med den utfordrende tittelen «Has China won?»^[17] hele tesen om at Kina er en trussel mot USAs sikkerhet, velstand og verdier. Han mener den kan være basert på den seiglivede myten om «den gule fare», kanskje inspirert av Djengis Khans imperiebygging. Han lanserer fem «non-contradictions» mellom USA og Kina, som han sier det kan være vanskelig å forstå for amerikansk svart-hvitt logikk og Trumps transaksjonisme, til forskjell fra kinesisk Yin-Yang, et begrep der gjensidig avhengighet står sentralt.

1) Der er ingen motsetning mellom USAs og Kinas fundamentale nasjonale interesser: å øke folkenes velstand framfor å bruke så mye penger på opprustning.

2) De har felles interesse av å bekjempe klimaendringer og oppfylle FNs bærekraftsmål, med en felles overordnet interesse i å beholde en beboelig klode. Kina har en suveren lederposisjon i verdens grønne omstilling, og isolering av Kina vil være helt uforenlig med å oppnå globale klimamål.

3) Han avviser også at Kina deltar i en ideologisk kamp. Siden Deng har Kina oppgitt spredning av egen kommunist-ideologi, sier han, og begrenser seg til å fremme egne nasjonale / økonomiske interesser. Kinesisk «kommunisme» - som han mener er sterkt underordnet nasjonalismen – er etter hans mening ingen trussel mot USA eller vestlige demokratier.

4) Han hevder videre at det ikke er noen motsetning mellom amerikansk og kinesisk sivilisasjon. Med et sitat av Xi fra 2019 mener han at opplysningstidas sivilisasjons-verdier også i stor grad er akseptert av Kina: «Sivilisasjoner trenger ikke å være i strid med hverandre. Det vi trenger er å se skjønnheten i alle sivilisasjoner.» Kineserne mener, sier Mahbubani, at bare kinesere kan være kinesere, og at de ikke forventer – kanskje i motsetning til USA - at andre nasjoner skal ape etter deres kultur.

5) Når det gjelder demokratiske verdier og menneskerettigheter, er kineserne mer opptatt av kollektive verdier og sosial harmoni enn av individuelle rettigheter. Men Kina viser ingen tegn til å ville undergrave de vestlige frihetene eller styrte vestlige demokratier, mener han, rett og slett fordi de vet at dette er ‘mission impossible’. Han reiser også spørsmålet om hvor konsekvent USA er i sitt forsvar av menneskerettigheter i sin internasjonale politikk. For Trump er dette ganske underordnet.

Mahbubani mener også at Vesten faktisk er bedre tjent med status quo i form av et kinesisk autokrati, enn med en demokratisk utvikling i Kina. Han mener dette holder tilbake sterke nasjonalistiske krefter (av typen Trump) som kan true stabiliteten, og faktisk gjøre Kina mer krigersk og ekspansjonistisk. Han viser til at de fleste «colour revolutions» har endt i elendighet og bidratt til mer global ustabilitet. Forsøk på regime-endring i Kina vil neppe ende bedre, mener han. Han spør seg også hvor genuint vanlige kinesere er opptatt av å erstatte sitt regime med mer demokrati. 

Hvordan vil rivaliseringen mellom USA og Kina ende? En historiker med inngående kjennskap til Romerrikets fall, og en spesialist på global politisk økonomi, har sammen skrevet en bok som de mener kan gi et svar.^[18] De mener at den vestlige verdens dominans nådde et topp-punkt ved årtusenskillet, og siden har gått raskt nedover på måter som har flere likhetspunkter med Romerrikets endelikt på 460- og 70-tallet. To likheter er slående, mener de. «Vesten» står overfor en selvlaget krise, som har skapt framveksten av en reell supermakts-konkurrent med stadig sterkere fotfeste i «Resten» av verden. Dette har i sin tur skapt sterke motsetninger i det de kaller det vestlige imperie-systemet; systemtruende kriser, behandlingen av migranter, stadig økende sosial ulikhet, forvitring av selve nasjonalstaten og demokratiet som styreform og en sivilisasjonstruende klimakrise. «Vesten kan ganske enkelt ikke ‘make itself great again’ og dominere verden slik som på 1800- og 1900-tallet», konkluderer de, og det lenge før de visste at Trump og MAGA skulle komme tilbake til makten med akkurat dette slagordet.

Trump har plassert seg selv i et skikkelig krysspress mellom motstridende interesser blant sine nærmeste medarbeidere, mellom milliardærene og krigshisserne. Hvor han lander i denne konflikten, er ikke lett å forutse. Taper han handelskrigen, slik mange mener han vil gjøre, kan det gjøre at hans prinsipielle isolasjonisme taper og at krigerne vinner fram. Verden står uansett overfor en høyst usikker fireårsperiode.