Europa i skvis og villrede

Tirsdag denne uken var en stor dag for Europa. Da var representanter fra 35 land, blant dem 27 statsoverhoder, samlet i Paris for å finne en løsning på krigen i Ukraina. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj var til stede, og selvsagt Jonas Gahr Støre. USAs spesialutsending Steve Witkoff og Donald Trumps svigersønn Jared Kushner var der også. Det var første gang amerikanere deltok fysisk på et slikt møte.

Det var Frankrikes Emmanuel Macron som hadde invitert til møtet. Han liker å stå fremst i rekken blant Europas ledende politikere.

Møtet ble usedvanlig vellykket. Det ble enighet med USA og de såkalte «villige land» om hvordan Ukrainas sikkerhet skal ivaretas etter en fredsavtale. Denne saken har vært diskutert i flere måneder etter at USA i høst la fram en 28-punkts plan for en fredsavtale med Russland.

Sikkerhetsgarantier

Den såkalte koalisjonen av villige er enige om robuste sikkerhetsgarantier for Ukraina, sa Frankrikes Macron etter tirsdagens møte:

• USA skal lede overvåking av en fremtidig våpenhvile i samarbeid med koalisjonspartnerne.
• Ukraina skal ha et sterkt forsvar, og egne forsvarsstyrker skal støttes.
• Det skal opprettes en internasjonal sikringsstyrke som består av flere land og med støtte fra USA. De skal bidra til gjenoppbygging av det ukrainske forsvaret og drive støttende operasjoner i lufta, til sjøs og på land.
• Landene skal inngå forpliktende avtaler om hvordan de vil støtte Ukraina ved et eventuelt nytt russisk angrep. Sverige er rede til å sende jagerfly. Norge skal sende soldater som skal trene ukrainske styrker. Frankrike og Storbritannia skal ha permanente styrker i landet

· Ukraina skal ha ansvaret for å forsvare grensen mot Russland. Det er kun hvis Russland angriper igjen at Europas stater skal bistå.

Det var enighet om alt. Volodymyr Zelenskyj var fornøyd. Nå var Ukraina rede til å møte Russland for å bli enige om en fredsavtale.

To dager etter ga Russland beskjed: «Glem det. Vi har gjort det tindrende klart at vi ikke vil godta at Nato-land utplasserer styrker eller våpen i Ukraina.»

Russland vil ikke høre snakk om at Nato-land skal gi Ukraina en sikkerhetsgaranti. Det er ikke noe å forhandle om.

Torsdag svarte Russland med å sende den supersoniske raketten Oresjnik mot Ukraina sammen med et titalls andre raketter og hundrevis av droner. Skadene på Ukrainas elektrisitetsforsyning var betydelige.

Storbritannias statsminister Keir Starmer, Tysklands Friedrich Merz og Emmanuel Macron sier at bruken av raketten er uakseptabel. De protesterer mot at Russland eskalerer krigen.

Zelenskyj sier det nå er tydelig for alle at Russland ikke ønsker fred. Så nå må det legges et hardere press på Russland.

EU har vedtatt 19 sanksjonspakker mot Russland. Tror noen at det hjelper med enda en? USA boikotter russiske oljeselskaper. Det ser ut til at Russland klarer seg godt likevel.

Putin gir gjerne gi Zelenskyj rett: De vil ikke avslutte krigen før deres krav er innfridd. Og et sentralt krav er at Nato skal holde seg unna Ukraina.

Krigen fortsetter

USA har latt Europa formulere betingelsene for en fredsavtale. Europa sitter igjen med ingenting. Krigen fortsetter. Den er ikke lenger øverst på Donald Trumps agenda.

Om Trump vil foreta seg noe, er det ingen som vet.

Europas statsledere har lykkes med å oppnå en verbal enighet. Det er for så vidt en grei øvelse. Men det betyr ikke mye når virkeligheten er en helt annen enn den Europa forutsetter.

Det er slik EU framstår for tiden: Sterke verbalt, men med stadig mindre reell makt og innflytelse.

I den sikkerhetsstrategien som USA la fram for noen uker siden, er de tydelige på at de nedprioriterer Europa. USA ser på Europa som tapere i den internasjonale utviklingen.

I EU er det en ganske vanlig oppfatning at de er truet av Russland. Men jevne mellomrom dukker det opp forskere og politikere som snakker om at Russland kan angripe EU-land få år etter at krigen i Ukraina er over.

Slik sett er det forståelig at Europa er opptatt av å bevare samarbeidet med USA i Nato. Uten USA er Nato bare en skygge av seg selv.

Da USA gikk inn i Venezuela og kidnappet president Maduro, var Europas statsledere forsiktige i sine kommentarer. «Det venezuelanske folket er nå fri fra Maduros diktatur og kan bare glede seg,» var det første Macron sa. Både han og andre var tydeligvis opptatt av å ikke provosere Trump hvis de kunne unngå det. De fleste valgte imidlertid pliktskyldigst å si at dette var et brudd på folkeretten.

Da Donald Trump dagen etter sa at han også ville ta over Grønland, måtte diplomatspråket legges på hylla. «Hvis det skjer, ryker Nato,» sa Danmarks statsminister Mette Fredriksen. Hun har fått bred støtte for sitt syn.

Røverhule

Den tyske forbundspresidenten Frank-Walter Steinmeier betegner USAs opptreden som et «verdimessig sammenbrudd» fra et land som for kort tid siden beskyttet universelle verdier. Han vil ikke godta at verden blir en «røverhule hvor de mest skruppelløse tar hva de vil, hvor regioner eller hele land behandles som eiendom til noen få stormakter.»

Emmanuel Macron har også tatt av seg silkehanskene. Natos generalsekretær Mark Rutte kaller ikke lenger Donald Trump for «pappa».

Igjen er Europas statsledere sterke verbalt, men de kommer aldri til å bli enige om å sparke USA ut av Nato om USA gjør alvor med å ta over Grønland.

Europa er ikke i stand til å ivareta sin egen sikkerhet. Ikke minst Norge er fullstendig avhengig av USAs vilje til å forsvare oss om vi blir angrepet.

Trump gjør det klart at om det blir slik at han må velge mellom Nato og Grønland, kan han komme til å droppe Nato. Alt Trump sier må tas med en klype salt. USA er ikke tjent med å bryte tvert med landene i Nato.

Det snakkes med store ord i EU om at de må utvikle seg som en forsvarsallianse. Det er ikke gjort over natten.

Den sterkeste militærmakten i Europa, Storbritannia, er ikke med i EU. I dag bør EU kunne innse at det er et stort problem at de har utviklet seg på en måte som gjør at Storbritannia ikke vil være med.

I Norge tar flere til orde for at Norge nå bør bli med i EU. Det er det gode grunner for, men ikke militært. EU kan ikke bidra med å forsvare Norge.

EU er under et dramatisk press. Det gjelder sikkerhet, velstand, økonomi og bærekraft – og det i en situasjon der det internasjonale rammeverket som møysommelig er bygget opp etter annen verdenskrig, brytes ned.

USA som Russland

EU skal forsøke å finne en vei videre der deres nærmeste allierte, USA, tenker omtrent likt med Russland om land som ligger innenfor deres interessesfære.

EU har stanget hodet i veggen når det gjelder Ukraina. Russland fortsetter krigen og ligger an til å vinne den. EU-landene har ikke de milliardene som Ukraina trenger for å føre krigen videre i flere år.

Utfordringene står i kø for Europas statsledere. De gir inntrykk av de er rede til å ta dem på sterk arm. Så pass selvbevissthet må vil vet tåle i møte med Donald Trump som ser på seg selv som verdens frelser utsendt fra det høye.