KOMMENTAR
Det er mengden Grandiosa-TV som er problemet
Det er ikke breddeinnholdet til NRK som er problemet. Fortsetter NRK og de andre kanalene nedover denne veien, frykter jeg at bransjen, kvaliteten og faggrenene vil lide enda mer i årene fremover, akkurat slik matbutikkene fylles opp av stadig mer ultraprosessert mat, skriver filmkritiker Tore André Øyås.
Selvsagt har en direktør for NRKs underholdningsavdeling et behov for å gå i forsvar for statskanalens underholdningstilbud. Det er både forståelig og helt greit. At NRK har en variert og tidvis enda god meny, er det heller ingen tvil om. Sånn sett har NRKs Jostein Olseng helt rett. Men det er da altså ikke de tidvis riktig så gode sidene ved statskanalen jeg reagerer på, snarere tvert imot. Det er de dårlige.
Det var altså ikke unntakene jeg mente ble kritikkverdige, snarere mengden av Grandiosa-underholdning som preger NRK og det generelle norske underholdningstilbudet såpass sterkt anno 2026. Det er gjentakningen av samme folk og c-kjendiser og det økende antall produksjoner som er billigere å produsere enn større og mer sysselsettende produksjoner, som er urovekkende. Det er summen av dette som igjen gjør at film- og tv-bransjen unektelig står i knestående.
NRK er selvsagt ikke alene om å påvirke bransjen negativt slik, og det er i stor grad folket selv som bidrar ved å like dette og å se på mye av det.
Som Jostein Olseng sier i sitt tilsvar, er han selv en ivrig pizzabaker. Han sier «hver fredag samler jeg familien hjemme rundt to ting. Det ene er hjemmelaget, langtidshevet napolitansk pizza, med San Marzano-tomater, pecorino og mozzarella». Men som jeg påpekte helt i slutten av min forrige tekst: hjemmelaget pizza er jo ikke det samme som en frossenpizza.
Maskorama-TV
Og hva mener jeg med dette? Jo, ultraprosessert pizza er kanskje godt og lettspiselig, men den er også samtidig tappet for mange av kvalitetene og innholdet den på samme tid gir inntrykk av å tilby oss.
Overfører vi så dette mot en del av NRK, og mange av de andre norske kanalenes underholdningstilbud, vises dette igjen på flere måter. Jeg bruker blant annet NRKs egne Maskorama for å illustrere dette. Når titusenvis av norske barnefamilier hyler og skriker «Av med maska! Av med maska!», ja så er det lett å forstå hvorfor dette er morsomt for de minste. Absolutt!
Man føler seg ikke skikkelig mett, og man blir i beste fall bare halvveis tilfredsstilt.
Samtidig illustrerte jeg Grandiosa-metaforen ved å påpeke at de samme barna trolig blir svært skuffet når maskene faller og Anne Rimmen eller Arve Juritzen viser seg å være bak dem. Tomheten som da sikkert henger igjen i den lille barnekroppen, blir som tomheten etter en frossenpizza – man føler seg ikke skikkelig mett, og man blir i beste fall bare halvveis tilfredsstilt.
Slik underholdning metter verken hjernen, ei heller fullfører det den lover, med ekstase eller kvalitet. Tilbake sitter man med en småuggen følelse av å være lurt, eventuelt føler man seg kanskje også hakket dummere enn før programmet startet.
Det er mulig dette er ensbetydende med kvalitetsunderholdning for enkelte. Det er det ikke for meg. Og det er i hvert fall ikke like bra som hjemmelaget pizza med «San Marzano-tomater, pecorino og mozzarella» på.
Uvanlig mye kritikk – hvor kommer den fra?
Det er åpenbart at tusenvis av andre nordmenn heller ikke er fornøyde med statskanalens tilbud om dagen. Jeg kan eksempelvis ikke huske å ha lest så mange kritiske innlegg, artikler, kommentarer og kronikker rettet mot NRK som dette siste året. Igjen - gjengangere er blant annet kritikk mot Debatten, dekningen av utenrikspolitikken og av kongens dødsfall. Og selv vil jeg altså legge til den gjennomgående mengden lett- og kjendisbefengt underholdning, samt mangelen på større egenproduksjoner som filmer- og tv-serier.
Problemet med utvannede produksjoner gjør seg også gjeldende i enda en nylig kritikk av «Debatten». Produksjonen får kritikk for å være forenklet og overfladisk, og med lite dybde. Igjen – litt som ultraprosessert mat, hvor god, dyktig og informativ formidling av kunnskap oppleves erstattet av et overfladisk show:
«Debattens fokus på medisinering av urolige barn er lite hensiktsmessig som folkeopplysning. Det er snarere en klassisk emosjonell appell som kan skape frykt og skam i publikum.»
Selv NRKs tidligere ansatte Ole Torp sier i en Facebook-post, gjengitt i Aftenposten, at NRK nå preges av «altfor mye reality, altfor mange gjenbrukte kjendiser, men for få samfunnsprogrammer til fordypning og forståelse ...». Torp fortsetter med å hevde at «de unge – og særlig dem uten utdannelse – er blitt det foretrukne publikummet for NRK».
NRK-sjefen selv, Vibeke Fürst Haugen, forsøker å forsvare sitt underholdningstilbud i en sak i Aftenposten denne uken. Artikkelen åpner med: «Mangfold er ikke et spørsmål om antallet reality-serier, sier Norges mektigste medieleder». Hun illustrerer med dette noe av poenget mitt: hun, og NRK, har åpenbart fått mye kritikk for dette den siste tiden, og føler nå for å måtte forsvare det. Da er det i det minste et reelt problem, eller hva?
Grandiosa-metaforen påpeker ellers også at produksjoner drevet av c-kjendiser, med lav produksjonskostnad, kan sammenliknes med den langt billigere produksjonen av frossenpizza. Tilbake står enda flere fagfolk igjen uten jobbtilbud, nettopp fordi kanaler som NRK lager stadig mindre sysselsettingstunge egenproduksjoner.
Ansett og bruk fagfolk!
Hvorvidt tusenvis av nordmenn også liker å se de samme trynene om, og om, igjen, er heller ikke min sak. Jeg prøver bare å etterlyse mindre av dette, og mer av hakket sterkere hjerneføde og underholdning, i ett. Som eksempler dro jeg frem etterlysninger av gode, gamle quizshows, egenproduserte dokumentarer, og flere serieproduksjoner på LIS-nivå.
Personlig vil jeg mye heller ha et koldtbord av slikt, mer intellektuell og smartere underholdning, enn å se de samme c-kjendisene gestalte både gjeste- og programlederrollene på tv. Og jeg tror ikke et sekund at jeg er alene her.
Når jeg så leser forrige uke at NRK (igjen etter Norges tøffeste), har prestert å ansette Isak Dreyer i sitt eget program (Jomfruturen), er det nesten så jeg kjenner det knytes i magen. Jeg trenger ikke å forklare hvorfor, håper jeg, for bakgrunnssaken rundt Dreyer taler for seg selv. Men igjen blir poenget mye av det samme – hvorfor bruker NRK store midler og gir et helt nytt program til ham, av alle, når tusenvis av fagfolk innen bransjen står uten jobb?
Dette er noe NRK bør svare på, og da helst noe mer og annet enn bare at han er populær blant folket, for da blir de i så fall svar skyldig i kun å slikke seertallene opp etter ryggen. Hva annet har han gjort for å fortjene sitt eget program, som ikke andre innen bransjen fortjener minst like mye?
Jeg stusser derfor litt på når Olseng kommer med påstanden om at NRKs underholdningsprogrammer «alle er laget av fagfolk med kjærlighet og dedikasjon til faget». Vel … alle de (få?) som er så heldige å ha jobb hos dere, er jeg her fristet til å legge til. Som sagt – det er jo ikke de som faktisk jobber i NRK som er problemet – det er alle de stadig flere som ikke får jobb fordi aktører som NRK ikke produserer i nærheten av like mye selv lenger, ei heller i stor nok skala til å gi fagfolk jobb!
Når også stadig flere folk foran kamera er tappet for kvaliteten (har ikke fagutdannelse), innholdet stadig oftere er lettbeint og gjentagende reality, og folkene som er med går igjen, og igjen, og heller ikke i utgangspunktet har gjort seg fortjent til skjermtiden de får (de er der i kraft av å ha et kjent tryne, og kun dette), ja da vil jeg vitterlig fortsette med å kalle slikt for frossenpizza-underholdning. Ikke god, innholdsrik, og kvalitetspekket hjerneføde á la hjemmelaget pizza.
Har NRK redusert ambisjonene til en én-serie-politikk i året?
Mer av Ølhunden Berit!
Det er imidlertid en hyggelig lesning at Olseng sier NRK er på vei med flere nye dramaserier fremover. For ja, Ølhunden Berit var ikke bare bra, den var eksepsjonelt bra, og særegen. Jeg anmeldte den selv til en sterk karakter i fjor på denne tiden! Men denne serien kom altså i fjor, mens LIS 2 kom i år. Har NRK redusert ambisjonene til en én-serie-politikk i året?
Kvalitetsproduksjoner som dette er jo det stikk motsatte av det enkle – de er særegne, solide, kvalitetsbefengte, og har samtidig sysselsatt mange ganger flere folk enn hva Nytt på Nytt-produksjonen noen gang krever. Det er poenget. Og takk, la oss gjerne få mer slikt.
Det er med andre ord slike sjeldne produksjoner som holder bransjehjulene i gang, ikke nok et nytt enmannsshow fra Erik Solbakken eller Else Kåss Furuseth som også varsles at kommer på NRK neste år. Og heldigvis dør ikke landets konge for ofte, ei heller er det Fotball-VM hvert år, si. Da hadde det ikke vært mye plass igjen til verken LIS eller de evinnelig lange og mange skisendingene, gitt.
Det er selvsagt bra med variasjonene og blandingen, og NRK er riktignok fremdeles god på dette. Mengden gjengangere, derimot, samt bruken av stadig flere influensere, er uansett ikke en påstand, det er et faktum. Jeg håper personlig at NRK fremover toner ned slikt, og i hvert fall ikke øker mengden av det. Det er altså en stor eldrebølge som har begynte å skylle over oss allerede, og da kan det være godt å vite at statskanalen ikke helt har glemt de som er over 50+, noe NRK også har fått mye kritikk for i det siste, inkludert fra sine egne.
At NRK har gode variasjoner, er helt riktig, og en del av innholdet er også fremdeles riktig så bra. Men statskanalen er altså utsatt for uvanlig mye kritikk fra flere hold det siste året, og etter mitt syn kommer jo denne kritikken fra et sted, og av en grunn, eller hva?
Personlig tror jeg mye av reaksjonene dreier seg om den økende mengden lettere underholdning, hvor ufaglærte dominerer foran skjermen, samtidig som NRK heller burde sysselsette bransjefolk mer, og da gjerne igjennom mer givende, intellektuelt stimulerende egenproduksjoner.
Det er med andre ord mengden Grandiosa-TV som er problemet, og ikke breddeinnholdet generelt. Fortsetter NRK og de andre kanalene nedover denne veien, frykter jeg at bransjen, kvaliteten og faggrenene vil lide enda mer i årene fremover, akkurat slik matbutikkene fylles opp av stadig mer ultraprosessert mat.