Venezuelas tapte ungdom

San Antonio de los Altos. Litt før midnatt begynner Irina Barreto og Alejandro lvarez å gråte midt på dansegulvet på en bryllupsfest i en fjellby som ligger en time fra Caracas. De var kjærester i åtte år, og har ikke sett hverandre siden de slo opp for to år siden. Kort tid etter flyktet de nemlig i hver sin retning – hun mot øst til Barcelona, han mot sør til Santiago de Chile. 29-årige Alejandro hadde hatt en affære med 25-årige Irinas venninne, så hun var sint. Men som de står der, småfulle under kulørte lys, og omgitt av sine beste venner, blir de overmannet av melankoli. Det har skjedd så mye, alt føles surrealistisk. Dette var deres liv, deres by og deres gjenger. Plutselig bor én i Köln, én i Montreal, én i Peru … Krisen har spredd dem for alle vinder.

Krisen har gjort dem til landets mest globale generasjon noensinne. Er man 31, eller yngre, så har man aldri vært tenåring eller ung under andre enn de venstrepopulistiske chavistaene. Hugo Chavez kom til makten i 1999 og ga den videre til den stadig mer diktatoriske Nicolàs Maduro i 2013. I deres Venezuela har priskontroll og tvangsnasjonaliseringer ødelagt industrien og skapt mangel på alt fra mat og medisin til jobber og framtidsutsikter. De unge har vokst opp med noen av verdens høyeste mord-, ran- og kidnappingsrater. Mange har blitt engstelige og alvorlige. De henger sjelden ute på offentlige steder eller snakker i mobiltelefon på gaten og går aldri til fots hjem om kvelden; de fleste går heller ikke om dagen. Så sant det er mulig kjører man i følge hjem fra middagsselskaper og blir gjerne kjent på Tinder, hvis man ikke har en felles venn. Alle kjenner ett voldsoffer, mange våkner av mareritt om natten.

Planer om å reise bort er et av de vanligste samtaleemnene. Er du her frivillig, vil folk vite hvorfor. Allerede for et år siden – på en avskjedsfest for en bekjent som flyttet til Madrid, viste en ung fyr meg sin Facebook-vegg hvor noen nesten daglig sa farvel til Venezuela. Siden den gang er antallet venezuelanske asylsøkere i verden fordoblet, ifølge FNs flyktningeorganisasjon UNHCR. De rike flyr ut, de fattige tar bussen eller kjører i små motorbåter mot karibiske øyer som Aruba og Curaçao. Analyseinstituttet Consultores 21 anslår at over fire millioner mennesker har utvandret.

Til bryllupet fikk brudeparet 20 videohilsener fra venner og familie i utlandet som ikke kunne komme. De ble avspilt på en skjerm, like før hovedretten ble servert av tjenere i hvite skjorter. Gjestene satt ved trebord under et halvtak i forlengelsen av husets underetasje. Det var enkelt, men fint. Menyen besto av oksekjøttpannekaker, kremet hønsekjøttsuppe og et stort utvalg av sjokoladekaker og cocktails. «Det har tatt månedsvis å skaffe alle ingrediensene,» fortalte brudens mor meg – lykkelig og gråtkvalt – og over halvparten av de cirka 100 gjestene hadde hjulpet til med forberedelsene, for ingenting er lett i dette landet lenger. Men samtidig hadde bryllupsgjestene, i tillegg til italiensk pesto og baskisk likør, med seg hjem historier fra hele verden. Å være ung i Venezuela er på samme tid mer primitivt og mer moderne og kosmopolitisk enn noensinne før. Denne generasjonen har venner over hele verden, men har vanskelig for å besøke en tante i den andre delen av landet fordi nesten alle busser og innenriksflyvninger for tiden avlyses eller krever vennetjenester eller lang tid i kø for å få tak i billett.

Mange av bryllupsgjestene har bil, men alle sov over. Landeveiene er utrygge etter mørkets frambrudd. Gulvet i hele huset var dekket av madrasser. Brudeparet hadde leid nabohuset for en natt. Neste dag spiste vi rester og lo og spilte fotball. Det føltes intimt å se noen av mine beste venezuelanske venner være sammen med alle dem som krisen har tatt fra dem. De var rørte og glade.

Noen dager senere drar vi ut til den øde øya Isla Tortuga i Det Caribiske Hav, fire timers barsk seilas fra den fattige provinsbyen Higuerote, opp mot bølger i 17 knops fart. «Det er en reise tilbake i tiden,» utbryter bruden Adriana Reggeti, idet vi trer ut i det turkisblå vannet og går opp på den hvite sandstranden. «Både fordi vi er sammen igjen – og fordi vi ikke behøver bekymre oss om noe her ute», utdyper hun. Den 1600 meter lange sandbanken har hverken tyver eller trær, bare et par tomme fiskerskur og de teltene som vi skal bo i i to netter.

Om kvelden drikker vi rom og hører musikk, og den halvdelen av vennegjengen som har reist ut forteller om de landene de bor i nå og om hva de har savnet aller mest.

«Dette her,» smiler mørkhårete Isabel Garcia og ser rundt på den tette kretsen av varme, solbrente ansikter. «Deg,» bryter Gabriel Mocca inn, puffer henne kjærlig på skulderen og trekker plaststolen sin litt nærmere hennes. Han jobber som mekaniker langt ute i jungelen et sted i det nordlige Peru, og har vært bekymret for sin gamle mor som ikke har blitt med på reisen. Vi hører reggaeton på noens mobiltelefon. «La noche es una locura / mañana es otra aventura,» synger Wisin: «Natten er skjør, i morgen kommer enda et eventyr.» Gabriel synger med på sangen. Senere lister en av de andre guttene seg ut i bølgene med Isabels barmfagre kusine. Det er varmt, litt vind og stjerneklart. «Det har aldri vært mindre spontan sex eller dating i det hele tatt enn nå til dags,» forteller 23-årige Samuel Suárez, brudens muntre fetter, som studerer og bor i Caracas. Å ta ei jente med hjem, hvis man bor hjemme, var aldri lett. De fleste foreldrene er ganske konservative og katolske. Men krisen har gjort det enda vanskeligere.

Enda flere bor hjemme enda lenger, og færre har råd til et timehotell. Mistro gjør at man dater forsiktig og møter færre nye mennesker. Det er også vanskelig å skaffe kondomer og angrepiller, for ikke å snakke om å oppdra barn i et land hvor selv bleier er mangelvare. Maduros løfte om en babybonus på i alt 7.300.000 bolivares i løpet av graviditeten rekker ikke langt, for det tilsvarer bare 163 kroner – og enda mindre den dagen babyen fødes, hvis Det internasjonale valutafondets (IMF) spådom om 13.000 prosents inflasjon i 2018 stemmer.

De i vennegjengen som er over 30 år kan svakt huske en tid hvor man følte seg fri. For dem under 30 har det vært sånn alltid. «Vi har tapt vår uskyld og vår bekymringsløshet», som 29-årige Maria Ignacia Sierra formulerer det. Denne følelsen er utbredt. «Det er stressende å være ung», skrev den 21-årige Johanna Villasmil i et leserbrev i 2015. «Jeg elsker Venezuela av hele mitt hjerte, men jeg skulle ønske at jeg ble født et annet sted. Politikerne våre har ødelagt en av livets fineste etapper for oss, og vi får den aldri tilbake.» Og fra den 21-årige bloggeren Deivy Garrido lød det: «Mens unge i andre land står i kø for å kjøpe den nyeste smarttelefonen, står vi i kø for – kanskje – å kunne kjøpe en pakke mel. Og mens gatene deres er rene er våre fulle av søppel og folk som leter etter mat i søppelet.»

Isla Tortuga-vennegjengen svarer, når jeg spør, at de er født i høyere middelklasse, men at de har falt til lavere middelklasse. De er barn av universitetslærere, håndverkere, husmødre, birøktere og forretningsfolk. Foreldrene deres har klart seg selv, men det er vanskelig nå. «Det gjør vondt å se barndomshjemmet falle sånn fra hverandre», forteller Alejandro Álvarez meg på båten tilbake til Higuerote. Det er første gang han er hjemme fra Chile og forandringene er dramatiske, forteller han. Han tjener ok som arkitekt i Chile og sender dem litt penger hver måned, men håper å kunne bo i Venezuela igjen en dag – det gjør alle vennene.

På tross av alle vanskelighetene er de en livlig flokk og ikke uten gleder i livet. Det er vanskeligere for de fattige, fire av fem venezuelanere, Jeg har derfor ofte undret meg over at det er i deres kvartaler at det er mest liv om kvelden. «Det skyldes at mange er nødt til å rote rundt etter mat, får sent fri fra arbeidet eller føler at de ikke har noe å miste», forklarer min 22-årige venninne Maria Vivas meg en dag. Hun bor i La Candelaria, et lavere middelklassekvartal i Caracas’ historiske sentrum. Når jeg har besøkt henne, har det alltid vært mennesker alle steder; på gaten, ved metroen, i de små grillkyllingkafeene og også om kvelden. Det er et kvartal med mange etterkommere etter spanjoler og portugisere, som i stort antall har reist hjem, hvorpå folk fra slummen har invadert husene deres og gjort kvartalet mer utrygt. Selv liker hun slett ikke å være ute om kvelden lenger. I voldeligere fattigkvartaler uten samme store utskifting av innbyggere, er det tradisjon at unge tyver bare stjeler fra folk som kommer fra andre steder.

Hun bor sammen med faren og lillesøsteren sin, og håper å kunne flytte hjemmefra en dag. Som nyutdannet skolelærer med jobb som sekretær tjener hun litt mer enn en minstelønn. Denne holder kun til å kjøpe 24 egg og et hvitt brød hver måned. «Så vi er nødt å holde sammen som familie. Tro om jeg noensinne får mitt eget sted», sukker hun. Selv Marias mor, som er leder i en klesbutikk, måtte flytte hjem til sin gamle mor da hun for to år siden ble skilt fra Marias far. De sparer sammen, slik at Maria en dag kan migrere til Spania.

Omtrent halvparten av befolkningen bor i kvartaler som er enda verre enn deres, hvor unge jenter ifølge lokale medier nå prostituerer seg for mat. Mat brukes nå også til å verve unge gutter til gjenger. I en slik verden blir de urimelig raskt voksne.

Men paradoksalt nok har krisen til en viss grad skapt en likhet mellom rik og fattig som ingen regjering i landets historie har kunnet skape med økonomiske virkemidler: Ingen er lenger uberørt av vanviddet. Tidligere var de rike bedre i stand til å skjerme seg og ha det fint i grønne velholdte kvartaler som Los Palos Grandes, som mange kaller for «hagen» og som fortsatt føles ganske normal å gå rundt i – men som er blant topp ti når det gjelder områder med flest kidnappinger. Profesjonelle kidnapperbander følger lukten av penger hit. Nylig fortalte en som bor i et lignende kvartal meg at hun har skrevet kjøp av to mobiltelefoner i året inn i budsjettet til firmaet hun eier. Dette fordi det så ofte skjer at en motorsykkel stanser ved siden av henne i et lyskryss, det kakkes på bilruten med pistol og hun blir bedt om å gi telefonen fra seg.

De geografiske boblene av ubekymrethet har sprukket, og folk finner nye mentale bobler: yoga, styrketrening, Netflix, sove dagen bort. Selv løper jeg raske turer i bakkene i Parque del Este. Artikkelens fotograf, Helena Carpio «ville blitt sprø, hvis jeg ikke gikk i fjellet». Medlemstallet stiger i fjellklatrerklubben hun er med i. De majestetiske Ávila-fjellene bak byen gir lett tilgang til frisk luft og en følelse av frihet, men også bandittene går stadig mer i fjellet og for et år siden ranet de henne med pistol. Et fåtall blir tatt av politiet. Noen ganger stjeler de også folks klær.

En del unge velger likevel å leve med en fandenivoldsk intensitet. Jeg har av og til sust gjennom de mørke, mennesketomme spøkelsesgatene i en skuddsikker bil sammen med noen overklassegutter på vei til et diskotek i Las Mercedes. De røyker e-sigaretter, drikker rom, hører høy musikk og stopper ikke for rødt på vei mot nattens siste lommer av drikk, dans og glemsel. Deres rastløse energi minner om energien man kan se hos enkelte krigsreportere. For noen er fare et narkotikum, for andre er trassen en flukt.

Deres ubekymrede vi-lever-jo-bare-en-gang-likevel-holdning er en del av nasjonalpsyken og har alltid hatt stor plass i folkekjære sanger, dikt og film. Symbolsk er Circo Urbanos sang «Murto en Choroni» om å drikke seg dritings på Choroni-stranden i delstaten Aragua, som er et populært helgeutfluktsmål. I sangen ramser Urbano opp alt som han vil kritisere: høyrefløyen, venstrefløyen, de rike, de fattige og alle hverdagens problemer. Og så kommer omkvedet: «Yo mejor me voy, me largo de aqui/ me van a encontrar, muerto en Choroni» (Jeg blir syk, jeg drar herfra / jeg vil bli funnet død i Choroni). Død kan her forstås som døddrukken.

Under krisen fikk denne sangen en opprørsk undertone. Som et «LALALALALA, jeg er alltid glad – meg tar dere ikke knekken på, drittsekker». Motet og optimismen toppet seg sist vår, da minst 125 demonstranter ble drept av sikkerhetsstyrkene under de månedlange masseprotestene. De fleste var unge. Folk snakker om det som en halvnevrotisk kraftanstrengelse. «Vi kastet oss mot politiet uten å tenke over konsekvensene. Vi ga alt», formulerte en venn det nylig.

Forhåpningen var at et press om forandring som var blitt opptrappet over flere år skulle kulminere med en overlegen seier for opposisjonen ved parlamentsvalget i 2015. Det var underskriftskampanjer hvor det ble samlet inn millioner av underskrifter, og det var opprør i flere og flere av styresmaktenes gamle høyborger. I 2017 skulle det endelig lykkes, trodde mange. I stedet slukket Maduros utspekulerte (og ulovlige og udemokratiske) maktmanøvrer ilden. Det har ikke vært store demonstrasjoner siden i sommer, og han forventes å lure til seg en ny presidentperiode i løpet av april, selv om kun cirka 30 prosent av befolkningen støtter ham.

Dette har fått apatien til å bre seg, mener den 26-årige komikeren Ricardo del Bufalo, som er en av sin generasjons markante stemmer. Inntil september har han vært i underholdnings- og ungdomsprogrammet Calma Pueblo på radiostasjonen La Mega. Den ble stengt av regjeringen – offisielt fordi de kalte en ung Cristiano Ronaldo-fan homofil – men trolig også fordi over lang tid har kommet med intelligente fornærmelser mot presidenten. «Det at opprøret ebbet ut, fikk mange av mine venner en knekk», forteller han. Vi møtes på en kafé i Los Palos Grandes. «De fleste som tidligere reagerte med et fandenivoldsk «fuck alt» sier nå «ikke fortell meg noe». De stenger seg inne og leser ikke nyheter. Avmakten gjør dem følelsesløse.» Han siterer den berømte dikteren Rafael Cadenas, født i 1930 i hans fødeby Barquisimeto: For man kan unngå håpløshet ved å ikke håpe i det hele tatt («Sin esperanza, y por eso, sin desesperanza»).

Selv nekter han å la frykten styre livet sitt, selv om han har følt seg utrygg siden han ble ranet med en stikksag som 13-åring. Det skremmer ham at styresmaktenes brutalitet fortsetter, nå som opptøyene har utspilt sin rolle. Nyttårsaften skjøt hæren den 18-årige gravide Alexandra Colopoyn i en matkø i El Junquito i utkanten av Caracas hvor det oppstod tumulter. Samme sted drepte spesialstyrker den 15. januar Oscar Pérez og seks andre antatte opprørere. Den tidligere stunt- og politimannen hadde i juni fyrt av granater mot landets høyesterett fra et stjålet helikopter og oppfordret sine landsmenn til krig mot regjeringen. I en video på Instagram ropte han like før sin død ut av et vindu, med blod i ansiktet, at han overga seg, men han ble likevel skutt.

Del Bufalo har italiensk pass og kunne migrere, men elsker landet sitt og har for tiden suksess med showet Desenchufado (unplugged – et ordspill som bygger på at enchufado er et skjellsord for en som tjener tvilsomme penger på å ha mektige venner). Den største applausen fikk han da han i desember gjorde narr av at det faktum at venezuelanere alltid klager over de dårlige sidene ved landet sitt, men at så snart de forlater landet i stedet begynner å skryte av de flotte fjellene og kvinnene, av maten og været og Simon Bolívar, som befridde halve Sør-Amerika. «Vi er et stolt folk,» sier han, «som har vondt i selvfølelsen over å klare oss så dårlig.»

Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl