Fra papirutgaven

Både menn og kvinner har en rekke ubevisste, kjønnede handlinger som står i veien for likestillingen, skriver Eilif Guldvog Hartvedt.

Urtidens mann og den fastbundne kvinnen

Den patriarkalske fortellingen om den underkastede kvinnen og den herskende mannen er fortsatt virksom i dag, selv om mennene også har meldt sin ankomst i likestillingskampen.

Publisert Sist oppdatert

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Samtiden 3-2023.­

Eilif Guldvog Hartvedt er utdannet idéhistoriker med fordypning i moderne litteratur. Han er fast kritiker for Natt og Dag og redaktør for tidsskriftet Salongen. Foto Jonas Jeremiassen Tomter

Da jeg gikk på språkskole i Paris under studietiden, gikk jeg mye rundt i gatene i 16. distrikt. Jeg bodde i tjenesteoppgangen i en flott blokk i området, en av byens rikeste og tryggeste bydeler. En kveld mens jeg vandrer innover mot sentrum for å møte noen venner, en gåtur på om lag halvannen time som jeg sjeldent bega meg ut på, havner jeg bak en kvinne som går alene. Hun er antakelig i 40-årene og beveger seg relativt raskt. Det er bare oss to i gata, det er mørkt. På tross av hennes høye tempo, tar jeg innpå for hvert steg. I slike situasjoner vil jeg helst forbi så raskt som mulig.

Når jeg nærmer meg, merker jeg at kvinnen er bevisst på at jeg kommer raskt bakfra. Hun blir mer anspent, hendene hennes knuger til vesken og skrittene blir liksom mer keitete. Idet jeg er rett bak henne stopper hun brått, trer til siden og snur seg raskt slik at hun med en gang havner bak meg. Jeg blir litt satt ut, men går videre som om ingenting har skjedd. Når jeg er på «trygg avstand», fortsetter hun også videre i samme retning.

Den farlige mannen

Dagens debatter om kjønn og likestilling er gjerne forankret i økonomi, statistikk og tall. Stadig flere fremstiller en historisk endring hvor mannen blir taperen, og kvinnen står som en slags politisk vinner som gjennom en vellykket feministisk kampanje har snudd kjønnshierarkiet. Det dreier seg for eksempel om menn som sliter mer på skolen enn kvinner, høyere selvmordstall blant menn, færre menn som tar høyere utdanning.

Denne kvinnen kan ha vært en toppleder i kulturbransjen, en briljant ingeniør eller ledende politiker i en parisisk bydel uten at det gjorde noe med hennes frykt.

Det ligger selvsagt noe i denne fortellingen. Men allikevel mister man dynamikken fra den tomme gata i Paris. Denne kvinnen kan ha vært en toppleder i kulturbransjen, en briljant ingeniør eller ledende politiker i en parisisk bydel uten at det gjorde noe med hennes frykt. Om jeg var høyt utdannet, en som droppet ut etter ungdomsskolen eller en glimrende forretningsmann, ville ikke spilt noen rolle. Her i den tomme gata var vi begge bare kjønn, og da har ikke tallene og statistikken så mye å si lenger. Jeg var skummel, hun var redd. Hva ligger bak denne forståelsen av mann og kvinne? Er det en fortelling vi bør bryte opp? Hvordan påvirker denne dynamikken mannens og kvinnens liv på et mer grunnleggende plan?

Vold som kjønnsbekreftelse

I Detransition, Baby (2021) skriver Torrey Peters om transkvinnen Reeses transisjon fra mann til kvinne. Et nødvendig ledd i denne prosessen, argumenterer Reese for seg selv, er å leve med en voldelig mann. Hun blir sammen med Stanley – en rik mann som tenner på transkvinner og på å være dominant. En fyr hun allerede ved første møte forstår er en drittsekk. Reese har lenge hatt fantasier om voldelig og overskridende sex og går med åpne øyne inn i forholdet med Stanley. Etter hvert ønsker hun ikke bare vold som en sexlek. Hun ønsker volden som en kjønnsbekreftende erfaring:

Reese ville sette en stopper for leken deres, ville bli slått på en måte som ville bekrefte – en gang for alle – det hun ønsket å føle om sin egen kvinnelighet: at hun var sart, hjelpeløs, så tiltrekkende at det var til å bli gal av. «Alle kvinner forguder en fascist», som kjent. Hele livet hadde Reese sett ciskvinner bekrefte sin egen kjønnsidentitet ved hjelp av menns voldeldighet.1

Ifølge Reese rammes kvinner av vold og underdanighet uavhengig av sosial status. Det er noe grunnleggende kvinnelig, mener hun. Hennes analyse er ikke forankra i verken genetikk eller instinkter. Først og fremst er det observasjoner av kvinner som hun ønsker å etterligne. Som transkjønnet har hun hele livet opplevd utenforskap til begge kjønnskategoriene. Hun lever som kvinne, og stort sett tar omverden henne også som kvinne. Allikevel føler hun at identiteten hennes alltid kan trekkes i tvil – omverdenen kan alltid sette spørsmålstegn ved hennes kvinnelighet.

Både menn og kvinner har en rekke ubevisste, kjønnede handlinger som står i veien for likestillingen.

Fra Reeses perspektiv vil hendelsen i Paris forstås som en dobbelt kjønnsbekreftende episode. Jeg får bekreftet mitt kjønn som mann ved å vite at jeg er en trussel, at jeg i mitt ensomme nærvær blir altoppslukende for kvinnen som går foran meg, at hun blir redd og engstelig av å vite om meg. For henne: nettopp gjennom angsten og bekymringen, gjennom opplevelsen av at det er farlig å være kvinne, at hun må ta ansvar for seg selv, at hun må trygge seg selv, gjennom følelsen av hjelpeløshet.

Reese setter ord på en personlig erfaring av dynamikken mellom kvinner og menn som går utenom tallene og politikken. Kanskje får hun øye på en realitet vi ikke helt vil vedkjenne oss: Både menn og kvinner har en rekke ubevisste, kjønnede handlinger som står i veien for likestillingen. Ja, likestilling er statistikker om utdanning, arbeidsliv og tall. Men i folks hverdag, der man for eksempel går en tur i en tom gate, er det ikke disse statistikkene som definerer en – det er noe mer grunnleggende og uforståelig.

Mannen og urtidens mylder

Illustrasjon. Foto Steph Hope

En lang periode er Reese sammen med Amy, som også er transkvinne. Vi følger hennes vei fra mann til kvinne tettere enn med Reese. Amy lurer lenge på om hun er ekte trans. Når hun søker etter kunnskap på nettet, ser hun at det finnes en slags gradering av transpersoner. Det er: «ekte transpersoner som burde transisjonere», men det er også «transvestitter – altså mannlige fetisjister som ville begå en tragisk feil hvis de gjennomgikk en transisjon.»2 Transvestittene, som Amy frykter at hun er en del av, er menn som tenner på å kle seg i kvinneklær. Det er freaks, de har ingen kvinnelig kjønnsidentitet, bare en pervers lengsel etter kvinnetruser. Begrepet som brukes om transvestittene, er autogynefile – menn som tenner på tanken av seg selv som kvinne.

Amy oppdager at i transmiljøet er dette regnet som transfobisk. Grunnen er at de mener argumentet faller på sin egen urimelighet: De aller fleste, både kvinner og menn, tenner på å være sitt eget kjønn. Hun får skolering av transpersonene på nettforaene:

Amy husket at en av dem tålmodig hadde forklart at begrepet «autogynefil» bare fungerer hvis man mener at transkvinner ikke er kvinner. Hvis man mener at de er det, forstår man umiddelbart at de fleste kvinner, enten de er cis teller trans, er autogynefile, og at de fleste menn kan kalles autoandrofile – det er ikke noe som er spesielt ved transkvinner. Selvfølgelig blir kvinner tent av å være kvinner, og menn tent av å være menn! Se hva som helst av porno – alles seksualitet handler faktisk om deres egen auto-andro/-gynefili.3

Poenget er altså at man på et eller annet plan tenner på å være i seg selv, i sitt eget kjønn. Seksualiteten er, ideelt sett, en selvbekreftelse hvor du iscenesetter deg selv som den du vil være: Som mann kanskje en kraftfull, sterk ridder, en mann med myndighet og autoritet. Som kvinne kanskje en vakker prinsesse som vekker et urokkelig begjær i mannen.

Det er fortiden som virker i oss. Seksualiteten, underbevisstheten, fantasiene og handlings-mønstrene våre er alle styrt av en slags mystisk «uralder».

Det er egentlig ikke så viktig hvilke idealer man ønsker å virkeliggjøre – poenget er at det i seksuelle fantasier og seksuelt samspill finnes et vell av historie og forforståelser som på et vis bare bor i en, uavhengig av de politiske meningene man har. Jeg husker godt da en venn av meg hadde lest en eller annen psykoanalytiker som sa noe slikt som at man «aldri er alene på soverommet». Poenget var at det er alltid en rekke forestillinger man bærer med seg og som man ønsker å virkeliggjøre. Selv om seksualitet og intimitet skjer i et lukket rom, er det alltid et vell av forestillinger og krav man ønsker å innfri som kommer fra helt andre steder enn mellom de som ligger i senga. Rilke setter på et vis ord på det i Duino-Elegiane:

«Å jente, prøv å forstå at / vi ikkje elska det nye fram, tvertom uralders / mylder inni oss; ikkje barnet vi fekk, tvertom / ætte-fedrane, dei som lik styrta fjell / er grunnen under oss; tvertom fjerne urmødres / uttørka elvefar – ; tvertom heile det / lydlause landskapet under ein skytung skog eller / skyfri lagnad – ; dette fanst der alt, før deg.»

Poenget: Det er fortiden som virker i oss. Seksualiteten, underbevisstheten, fantasiene og handlingsmønstrene våre er alle styrt av en slags mystisk «uralder». Alt dette bruser i oss og skaper oss, alt dette som fantes «før deg», før nåtiden.

Hekser og helgener

Men Rilkes urtid er grunnleggende maskulin. Det er en urtid av storhet, styrke, makt og dominans. Hva er kvinnens urtid? På den ene siden er det selvsagt omsorgspersonen, moren – selve mildheten og mykheten. Men er det også den prostituerte som bruker mannens begjær til å tjene penger, det er kvinnelige helgener som gjennom sin radikale hengivelse til en uautorisert fortelling om Gud og religion bindes og brennes på bålet.

I King Kong teori skriver den franske forfatteren Virginie Despentes et brutalt og slagkraftig essay om da hun ble gruppevoldtatt som tenåring. Sammen med ei venninne haiket hun på vei hjem fra en konsert, og endte opp i bil med tre «rølpegutter» som raskt viste seg som langt farligere enn Despentes og venninna hadde antatt. I et skogholt ble de voldtatt mens en av mennene holdt geværet pekende på dem.

Det er mye som er grusomt med voldtekten, men noe av det som var vanskeligst for Despentes var at hun hadde hatt seksuelle fantasier om voldtekt. Hun skriver om voldtektsfantasien:

Hvis jeg virkelig skal snakke om «min» voldtekt, kommer jeg ikke utenom den. Det er en fantasi jeg har hatt siden jeg var liten. Jeg tror det er en rest av det lille jeg fikk av religiøs oppforstring, indirekte, gjennom bøker, tv, klassekamerater, naboer. De første bildene som vakte erotiske følelser i meg, var bilder av de kvinnelige helgenene, martyrene som ble bundet og brent levende. Tanken på å bli utlevert, tvunget, presset, var en morbid og opphissende fascinasjon for den lille jenta jeg var. Og den har fulgt meg hele livet.4

Dette er en helt annen bagasje enn Rilkes glorifiserte «urtid». Mens Rilke fremstiller mannen som virkeliggjort gjennom historier av makt og herredømme over naturen og omgivelsene, er Despentes’ «urtid» den av underkastede, utleverte og pressede kvinner som blir brent og bundet. Tydeligere kan man ikke stille opp kvinner og menns urtid i det patriarkalske samfunnet: Den som blir bundet mot den som binder.

Ifølge Despentes er kvinnen i det patriarkalske samfunnet kun et trofé mennene beskytter eller misbruker. Selv skal hun være hjelpeløs og underdanig. Kvinnen er «hun som kan tas med makt og som skal være forsvarsløs».5 Den kvelden Despentes og venninna ble voldtatt, reproduserte hun umiddelbart denne fortellingen, skriver hun:

«I det øyeblikket jeg skjønte hva som var i ferd med å skje, var jeg helt sikker på at de var sterkere enn oss. Det handler om psyke. Nå i ettertid er jeg overbevist om at jeg ville reagert annerledes hvis de hadde vært ute etter å stjele jakkene våre … I akkurat dette øyeblikket følte jeg meg som kvinne, så jævlig kvinne, på en måte jeg aldri hadde følt før og aldri har følt seinere.»6

Igjen virkeliggjøringen av kvinneligheten som voldsmottaker. Og problemet, ifølge Despentes, er at kvinnen i så stor grad virkeliggjør fortellingen om seg selv som underlegen og forsvarsløs. Kvinnen bare skal være et svakt offer, en mottaker av volden.

Forestillingen om mannen som brutal voldsutøver skaper ikke bare frykt hos kvinnen, men lammer henne også. Med andre ord kan ikke kvinnen beskytte seg selv. Det er mannen som må være kvinnens vokter. Despentes henter inn et eksempel på mannen som beskytter kvinnen mot andre menn fra et intervju hun gjorde med den kontroversielle feministen Camille Paglia:

«På 60-tallet måtte jentene på campus holde seg inne på studenthjemmene etter ti om kvelden, mens guttene fikk gjøre som de ville. Vi spurte: ‘Hvorfor blir vi behandlet annerledes?’ og ble forklart ‘Fordi det er en farlig verden, dere risikerer å bli voldtatt’, så vi svarte: ‘Ja vel, så gi oss retten til å risikere å bli voldtatt’.»7

Fra Paglias perspektiv er den eneste måten å frigjøre seg fra den patriarkalske fortellingen om mannen som til samme tid beskytter og utøver vold, ved å ta saken i egne hender og selv definere hvilken risiko man utsetter seg for. Risikoen er en frihet fra patriarkalsk overstyring, en frihet til selv å bestemme hvilke farer man utsetter kroppen sin for.

Livet i risikosonen

Illustrasjon. Foto Steph Hope

Etter voldtekten slet Despentes med å forsone seg med hendelsen. Ikke bare var det traumatiserende, men hun følte også at samfunnet tvang voldtektsofferet inn i trange rammer for hvordan man kan være et voldtektsoffer. Man skal være stakkarslig og umyndiggjort – en kvinne som er åpnet hjelpeløst med makt.

Det forløsende øyeblikket var da hun leste et essay av nettopp Camille Paglia. Despentes parafraserer fra artikkelen: «[Voldtekt] er en uunngåelig risiko, en risiko kvinner må ta høyde for og akseptere at de utsetter seg for hvis de vil gå ut av huset og bevege seg fritt omkring. Hvis det skjer med deg, så reis deg opp igjen, børst det av deg og gå videre. Og tør du ikke det, så får du bare sitte hjemme hos mamma og pappa og file negler.»8

Først ble hun rasende og var nær ved å kaste opp, skriver hun. Men så endret det hele opplevelsen for henne: «Temaet hadde inntil da vært så tabu, så minelagt at ingen turte å si noe annet enn ‘så forferdelig’ og ‘stakkars jente’.» Nå klarte hun å se hva hun hadde gjort, i all sin enkelhet: Hun hadde forlatt mamma og pappa for å dra ut i verden.

For Despentes og Paglia ender fort ønsket om å beskytte kvinner med en grunnleggende undertrykkelse av henne.

Despentes’ vei til å forstå voldtekten er brutalt pragmatisk. Setningen «voldtekt er en uunngåelig risiko ved å være kvinne» vil man helst ikke anerkjenne, fordi vi så gjerne ønsker at samfunnet skal verne alle mot traumatiserende opplevelser. Men for Despentes og Paglia ender fort ønsket om å beskytte kvinner med en grunnleggende undertrykkelse av henne. Ikke bare fordi det hemmer bevegelsesfriheten hennes, men også fordi det legger deler av ansvaret hos kvinnen selv. Man kan si: Hvorfor måtte Despentes og venninna prøve å haike når de visste at det fins menn med uærlige hensikter? Hvorfor går kvinner alene i korte skjørt når det er så mange som utsettes for voldtekt? Kvinnen får selv skylden for å ha vært uansvarlig. Despentes sier det slik: «Kvinnelivets ABC: alltid skyldige i det som blir gjort mot oss. Vi er skapninger som stilles til ansvar for begjæret vi vekker.»9

Det sovende villdyret

Det hører også med i fortellingen at de aller færreste voldtekter og seksuelle overgrep utføres av fremmede menn. Hvis det er én grusom kjensgjerning metoo-bevegelsen har bragt med seg, så er det hvor mange kvinner som misbrukes akkurat der menn i så mange hundreår har prøvd å skjule henne: i hjemmet. Eller på arbeidsplassen, gjerne i relasjon til en formynder eller en som har makt, ansvar og innflytelse på henne.

Linn Ullmanns Jente, 1983 er langt mer enn «bare» en metoo-roman. Men det er en roman som illustrerer nettopp det traumatiske seksuelle spillet mellom en mannlig ansvarsperson og et kvinnelig offer. Romanen handler om da Ullmann var 16 år, og møtte den langt eldre motefotografen A i en heis i New York. Med lovnader om at Linn kunne få portrettet publisert i franske Vogue og andre motemagasiner han hadde kontakter i, ville han få henne til Paris for fotooppdraget. I Paris opplever Ullmann et seksuelt traume hun bærer med seg resten av livet.

Ullmann skildrer seg selv som nærmest født inn i et begjær etter å bli en voksen iøynefallende kvinne som alle ser etter og som bærer seg selv med verdighet. Linn Ullmann vokser opp med Liv Ullmann som mor. Akkurat som moren sin, vil Linn også bli sett og lagt merke til. Alle snur seg når moren går inn i rommet, alle ser etter henne. For Linn blir dette et ideal for hvordan en kvinne bærer seg i sosiale sammenhenger:

«Én ting var jeg ganske sikker på: Når jeg fylte seksten, ville alt løse seg. Det var bare å se på mamma. Måten hun gikk fra rom til rom på og blikkene som fulgte henne. Mamma la merke til blikkene og lot seg ustanselig få øye på. Alle som så henne ble fengslet av skjønnheten hennes, ble grepet av lysten til å kysse eller slå eller begge deler. Jeg var åtte, ni, ti, elleve, tolv, tretten år og hadde en kropp som ikke fengslet noen».10

Når Linn blir invitert til Paris som 16-åring i 1983, blir hun endelig sett og lagt merke til. Etter å ha mast til moren sin og kranglet i flere dager, får Linn reise alene, 16 år gammel, til Europa og Paris for å virkeliggjøre seg selv som modell og skjønnhet, som kvinne. Linns urtid er skjønnhetens og forføringens tid, det dreier seg om å bli lagt merke til, og å fengsle andre gjennom sin egen fremtreden.

Ungdommelig skjønnhet og barnlig oppførsel

I Paris blir A det nærmeste Linn kommer en ansvarlig voksenperson. Som oppdragsgiver, fotograf og han som tok initiativ til at hun skulle reise over havet, har han en formynderrolle over henne. Men han ønsker aller helst at hun skal være voksen, selvstendig og med på alt. Foruten utseendet hennes, selvsagt. Når hun sminkes før fotoshooten får hun beskjed om at målet er at hun skal «se ut som en 20-åring som ser ut som en 14-åring».

Når Linn ankommer Paris, losjes hun rett inn i moteverdenens hektiske timeplan. Hun har noen minutter på hotellet før hun kjøres til fotostudioet, for deretter å dra videre til As leilighet. Linn vil gjerne slappe av, komme tilbake til hotellet for å samle seg litt – men hun har jo ikke all verdens muligheter til å komme seg rundt alene, uten å ha navnet eller adressen til hotellet, engang. A, som er et sted mellom verge, kollega og vordende sexpartner, sier til henne når hun maser om å komme seg til hotellet: «Nå trenger jeg at du ikke er et barn.»11 Dette gjentar seg, også etter at de har hatt sex. «Ikke vær et barn».

Det er i relativt trygge rammer, mellom en verge og et offer, at de fleste overgrep og misbruk skjer.

Linn går seg vill i Paris på nattestid. Hun vet fortsatt ikke hvor hotellet er. Det eneste hun har er en lapp med As adresse. Når hun dukker opp på døren hans halv tre på natta, begynner samtalen med kjeft, som fra vergen til et barn. Men det eskalerer raskt:

«Synes du ikke det er litt sent å komme og ringe på?» spør A. «Kanskje du bare skulle holdt deg til meg og ikke prøvd å stikke av?» «Jeg prøvde ikke å stikke av.» «Ah, sa han, la oss se på hva som faktisk skjedde. Vi var hos Z, jeg ville kjøre deg hjem. Til hotellet ditt. Men du sa du heller ville gå ut med jentene. Du sa at du klarte deg selv» «Jeg tok feil», sier jeg. «Jeg er lei for at jeg vekket deg». «A ser på meg og smiler. Han tar tak i kåpebeltet mitt, knytter det langsomt opp».12

Linn har vært med gutter på sin egen alder før, men blir raskt overveldet av hvordan det føltes å bli befølt og tatt av en langt eldre og mer erfaren mann:

«Hendene hans, tunga, pikken – men så, det skjer fra det ene øyeblikket til det andre – gir jeg ingenting tilbake. Jeg som var så ivrig. Jeg som ble en kropp som ville, som ba om mer, som sa ja. Han er ikke ferdig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er ikke det at jeg ikke vil. Eller er det kanskje akkurat det det er. Begjæret forsvant. Han kan så mye mer enn meg. Jeg har vært sammen med gutter før, Eirik, men nå ligger jeg der i As hvite laken som et stort, urørlig barn».13

Dette korte, umiddelbare øyeblikket av begjær og nytelse som hun kjenner i begynnelsen av sexscenen, blir øyeblikket som fanger henne i en spiral hun har vanskelig for å komme ut av. Linn klarer ikke å forstå seg selv og sitt begjær. Også de neste nettene sover hun hos A, men begjæret kommer liksom ikke tilbake. Hvorfor ikke? Hva er galt med henne?

A, på sin side, virker relativt uanfektet av Linns tvil. Han lar seg innimellom frustrere av den barnlige oppførselen hennes, mens andre ganger forføres han av den snart voksne, men ennå barnlige kroppen hennes.

Den parisiske urtidens kraft

Ullmann bærer med seg traumet fra Paris gjennom hele livet. Hva er det hun kjenner på? Despentes’ idé om kvinnelivets ABC klinger i bakgrunnen, kvinnen som skyldig i begjæret hun vekker i andre. Og derfra kommer også skammen. Ullmann var 16 år og ønsket oppmerksomhet; hun ønsket å bli sett og begjært av menn. Hennes forståelse av kvinnerollen var at hun skulle være elegant, iøynefallende og fengslende, og når hun endelig var voksen nok til å virkeliggjøre denne rollen i møte med A, endte det i et traume hun så lett kunne klandre seg selv for.

Og det er jo i slike tilfeller, i relativt trygge rammer, mellom en verge og et offer, at de fleste overgrep og misbruk skjer. Ikke på gata, ikke overfallsvoldtekter.

Den omkring 40 år gamle kvinnen jeg passerte i Paris bærer nok ikke episoden fra den tomme gata i 16. distrikt med seg. Kanskje er det ganske hverdagslig for henne. En slags iboende del av hennes kvinnelighet som hun tar for gitt, en intuitiv handling for å være føre-var fordi hun kjenner kvinner som har blitt mishandlet, eller hun tenker at det ikke er vits å risikere noe.

Denne formen for stum kunnskap lar seg ikke fange i statistikker og økonomiske modeller. Episoden sier ingenting om kvinnens sosiale status, om hennes rettigheter, utdanning eller lønn. Hun kan ha vært uendelig mer privilegert enn meg. Kanskje eide hun en av leilighetene i den samme gullforgylte oppgangen jeg gikk inn i på vei hjem hver dag. Bare at der jeg gikk inn en dør til venstre for å komme til i den grå betongtrappa med fellestoaletter i hver etasje, tok hun til høyre for å ta heisen med de ornamenterte smijernsportene opp til femte etasje. Kanskje var hun på alle områder uendelig mer bemidlet og privilegert enn meg, bortsett fra akkurat der vi møttes i den tomme gata hvor jeg kun i kraft av å være mann vekket frykt og angst i henne og dermed var den herskende mannen med urtidens kraft strømmende gjennom meg, mens hun var helgenen eller heksa som hadde våget seg ut på kvelden på tross av all faren som lurer der, som mentalt var klar for når som helst å bindes fast og se flammene vokse opp rundt henne.

Referanser

1) Peters, Torrey. Detransition,
Baby
. Kagge Forlag, Oslo: 2023

2) Peters, Detransition, baby, 169

3) Ibid. s. 170

4) Ibid. s. 48

5) Ibid. s. 38

6) Ibid. s. 44

7) Despentes, Virginie.
King Kong teori. s. 40 Gyldendal, Oslo: 2022.

8) Ibid.

9) Ibid. s. 46

10) Ibid. s. 129

11) Ullmann, Jente 1983, s. 70

12) ibid. s. 150

13) Ibid. s. 165

Powered by Labrador CMS