Tøffere regler rammer flyktningenes familier

Da Tysklands forbundskansler Angela ­Merkel lot hundretusener av menn komme inn i landet, trodde mange av flyktningene at ­familiene deres senere ville få lov til å komme etter. Nå er lovene blitt strengere, og utallige kvinner og barn sitter alene tilbake i andre land.

Hun står ved vinduet i en gulvlang kjole, med et blått sjal på hodet, og ser ut over Middelhavet. En vifte summer i rommet ved siden av. Barn spiller amerikansk fotball i den støvete gaten utenfor huset. Et akasietre vokser krokete i åssiden.

Tabarak Karakouz hater dette stedet.

Det er tre år og to måneder siden mannen hennes Ammar dro fra henne og denne hytta på en ås i Nord-Libanon. I mellomtiden har Tabarak mistet alt som er viktig for henne.

Noen ganger sender mannen hennes henne fotografier av seg selv i Hamburg, av flyktningmottaket eller av byens gågate. Tabarak går sjelden ut, og aldri alene. Minija, en småby i nærheten av byen Tripoli er ikke noe trygt sted. Den syriske grensen er bare 30 kilometer unna.

Tabarak er fra den vestsyriske byen Homs. Huset hun vokste opp i ble ødelagt for flere år siden, i likhet med resten av nabolaget. Familien har ikke hørt noe fra faren og onkelen siden de ble bortført av kjeltringer som arbeidet for den syriske diktatoren Bashar Assads regime i 2012. Tabarak tror begge mennene er døde.

Mannen hennes, Ammar, har ikke lenger noe hjem. De er fjernt i slekt med hverandre, og han var naboen hennes i Homs. De to giftet seg i april 2014, etter å ha flyktet til Libanon da Tabarak var 18 og Ammar var 23. Hun ble gravid like etterpå. Paret bestemte at Ammar skulle dra til Tyskland, og at Tabarak skulle komme etter ham etter at barnet var født. Det var planen. Den gikk ikke som den skulle.

Grensene er stengt for Tabarak og utallige andre kvinner og barn. Mens mennene deres har funnet tilfluktsted i Tyskland, hvor de mottar penger fra staten og får gå på skole, blir kvinnene værende igjen i fattigslige nabolag i Libanon, flyktningeleirer i Hellas eller utbombede nabolag i Syria. Flyktningene som tar selfier med forbundskansler Merkel er nesten alltid menn.

Da et stort antall migranter dro til Tyskland i 2015 var det etter loven mulig for flyktningene å ta med seg ektefeller og barn inn i landet senere. Men regjeringen har de siste to årene gradvis innskrenket regelverket for asyl, og begrenset mulighetene for familiegjenforening. Flyktninger som ikke er anerkjent som forfulgte, men bare å være i «potensiell alvorlig fare», i den syriske krigen for eksempel, har ikke lenger rett til å ta med familiemedlemmer til Tyskland. Rundt 230.000 mennesker har blitt plassert i denne andre kategorien siden 2016.

Tusenvis av kvinner – og barn – sitter nå fast i leirer på den greske øya Lesbos og i byen Thessaloniki i Nord-Hellas, selv kvinner som etter loven har rett til å følge sine menn til Tyskland. Ifølge greske medier er det avtaler mellom Hellas og Tyskland om å begrense mulighetene for familiegjenforening, noe den tyske regjeringen avviser. Situasjonen er den samme i Tyrkia.

Mindreårige som har flyktet til Tyskland kan nå bli gjenforent med sine foreldre, men ikke med søsknene sine, selv om søsknene er yngre enn 18 år. Det har også blitt vanskeligere for dem som kvalifiserer til å komme lovlig inn i Tyskland. For migranter med minimale tyskkunnskaper er det så godt som umulig å klare de byråkratiske og juridiske hindrene.

Det tyske utenriksdepartementet antyder at opp til 300.000 mennesker for tiden venter på tillatelse til å reise til Tyskland. Mange er syrere, hovedsakelig kvinner og barn. Dette er de flyktningene som har størst behov for beskyttelse, men nå er sjansene deres for å nå Tyskland skrumpet inn til nesten null.

Folk har argumentert for kvinnekvotering i mange deler av tysk samfunn, men nesten ingen snakker om ubalansen i kjønn når det gjelder flyktninger. Omkring 74 prosent av flyktningene i alderen 18 til 24, som har søkt asyl dette året, er menn, og kvinner og barn som ble igjen har ingen som kan gi dem en stemme.

Tabarak sitter på en madrass på gulvet og viser foto av datteren Fatmeh på mobiltelefonen sin. På et bilde sender jenta slengkyss til faren sin i Hamburg. Tårer renner nedover Tabaraks kinn idet hennes ni år gamle søster stryker henne på armen.

Tabarak bor sammen med moren sin og fem yngre søsken i den enkle to-roms hytta. Det er ingen møbler der, og eiendelene deres er stuet inn i nisjer i veggene bak biter av grønt stoff. Familien kan bare bruke det ene rommet på vinteren, fordi taket i det andre lekker.

Tabarak tilbringer mye tid på dagene med å se på videoer av Fatmeh, som leker med et håndspeil i hjørnet eller stabber rundt i huset. Det siste bildet på mobiltelefonen hennes viser Fatmeh som ligger i en sykehusseng med slanger koblet til ansiktet sitt.

Ulykken skjedde sist oktober. Tabarak kokte egg da kasserollen gled av gasskomfyren. Fatmeh som holdt på å leke ved siden av moren sin, falt i dammen av skåldende vann.

Familien tok henne øyeblikkelig med til en sykestue i Tripoli. «Fasilitetene og legene, det var forferdelig», sier Tabarak. Fatmeh ble værende igjen på sykehuset og fikk pleie for brannsårene sine i ti dager, sier Tabarak. Da Fatmeh skrek for høyt av smerte, ga pleierne henne full anestesi. Legene rådet senere Tabarak til å få gjort en hudtransplantasjon. Ifølge Tabarak fjernet legene en bit hud fra jentas arm, og glemte så å sy igjen såret, slik at det ble infisert.

Tabarak holdt jenta i hånden da hun døde, samtidig som hun brukte WhatsApp videochat-funksjonen for å kommunisere med mannen Ammar.

«Jeg vet ikke hvordan Tabarak skal kunne klare å takle alt dette», sier moren hennes Taghrid. Hun tenker på tapet av barnet hennes, tapet av hjemmet og faren, frykten for aldri å se igjen mannen sin, og mangelen på framtidsutsikter. «Det må være noen som kan hjelpe henne,» sier 43-åringen. Taghrid klarer ikke lenger å holde tårene tilbake.

De hadde et bra liv før krigen, sier Taghrid. Tabaraks far var ingeniør i Homs, og de hadde sitt eget hjem, bil og hyggelige naboer. Tabarak var en av de beste studentene på skolen, og det var viktig for Taghrid at datteren hennes klarte eksamen. «Det var mitt ønske at hun skulle ha en god framtid,» sier hun.

FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) ville nylig inkludere Taghrid og Tabaraks søsken i et program som bringer flyktninger med spesielt beskyttelsesbehov til Europa, Australia eller USA. Det var en sjanse man bare får en gang.

Men Taghrid takket nei til tilbudet, selv før hun fikk vite hvor deres nye hjem kunne bli. Tabarak ville ha blitt det eneste familiemedlemmet som ikke hadde vært kvalifisert for programmet, ettersom hun ikke lenger er mindreårig. «Det ville ha drept henne,» sier moren. «Jeg ville ikke ha noe av det». Men nå anklager Tabarak seg selv for at familien hennes fortsatt lever i fattigdom. «Jeg er en byrde for alle,» sier hun. Hun har nesten gitt opp håpet om at mannen hennes kan gjøre noe for å forbedre situasjonen fra Hamburg.

Kanskje det er fordi han også nesten har mistet håpet. Han har ofte tenkt på å dra tilbake til Libanon, selv om han vet at det ikke er noen framtid for familien der, men han manglet de nødvendige utreisepapirene. Som en Sunni som hadde flyktet fra Assads regime, frykter han Sjia Hizbollah-militsen, som har stor innflytelse i Libanon og støtter Assad. «Jeg har ingen idé om hvorvidt jeg en gang ville klare å komme til Tabarak i nord,» sier han.

Ammar føler seg fortapt på mange måter. Han klarte å komme seg til Tyskland fordi søsteren hans bor i Hamburg. Hun kom til Europa gjennom UNCHR etter at den syriske krigen startet. Reglene var enda mer sjenerøse den gangen, og familien hennes, inkludert broren Ammar, fikk lov til å komme til henne i Tyskland i 2014.

Ammar trodde at han ville ha de samme rettighetene og sier at det er det han fikk vite ved den tyske ambassaden i Beirut. I stedet ble han innvilget opphold på humanitært grunnlag, noe som ikke en gang gir ham rett til å ta sin kone med til Tyskland, i alle fall ikke så lenge han mottar penger fra staten. Det er mange typer oppholdstillatelse i Tyskland, men det er egentlig bare jurister som forstår hvilke rettigheter og krav som er knyttet til de ulike typene.

Etter tre år i Hamburg har flisleggeren Amman fortsatt ikke ordforråd til å ha en vanlig samtale på tysk. Tysk er det første utenlandske språket han lærer. Han gikk til og med på et tysk-kurs i begynnelsen, men han sluttet etter at datteren døde. «Hodet mitt er tomt,» sier han. «Jeg kan ikke lenger tenke på noe annet.»

Hvis Ammar kunne finne en jobb for å forsørge familien sin ville Tabarak prøve lykken med å få innvilget visa. Men så lenge som mannen hennes ikke en gang vet hvordan man kan si flis eller bøtte på tysk, ser dette alternativet lite realistisk ut.

En mulighet som fortsatt gjenstår for Tabarak er å søke asyl på humanitært grunnlag. Erfaring har vist at dette alternativet er svært vanskelig, sier Karim Alwasiti, som er ekspert på familiegjenforening i hjelpeorganisasjonen Pro Asyl. Ifølge Alwasity er myndighene sjelden villige til se spesielle tilfeller, og de fleste flyktningene fra kriserammede regioner har dramatiske historier å fortelle. Et dødt barn er ikke nok, sier han.

Alwasati, som flyktet til Tyskland fra Irak i 1990-årene har mange lignende tilfeller på pulten sin. Mennene klarer å komme seg til Tyskland, med intensjon om å få ta med konene sine senere, men kvinnene blir værende igjen et annet sted. Ofte kan han ikke gjøre noe for å hjelpe kvinnene som fortsatt ikke kommer seg ut av Syria.

Forbundskansler Merkel har også bidratt til situasjonen. Hun var den som forhandlet flyktningeavtalen med den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan. EU vil betale Tyrkia cirka 3 milliarder kroner i løpet av året for å holde tilbake flyktninger som venter på utreise, selv om det betyr å forhindre dem fra å dra fra Syria. Erdogan har reist en 556 kilometer mur av betongblokker og piggtråd langs den syriske grensen, som strekker seg på tvers av Tyrkias sørlige og sørøstlige provinser.

Bare de som kan betale en smugler er nå i stand til å komme seg ut av Syria, men Feriaz Mohamad Ali har ikke de nødvendige midlene. Den 40 år gamle kurdiske kvinnen er blant dem som holdes ute av Europa på grunn av EUs avtale med Tyrkia.

Hver dag går hun og barna til den tyrkiske grensens kontrollpunkt i byen Kobani i Nord-Syria. Hennes mann Ahmad reiste til Köln via Balkan-ruten for to år siden.

Av og til skyter de tyrkiske soldatene varselsskudd i lufta når familien nærmer seg, men andre ganger overser de henne bare. «Uansett fortsetter vi å prøve,» sier Feriaz. «Kanskje de vil la oss dra gjennom en dag.»

Feriaz og barna hennes bor hos slektninger. Deres eget hus i Kobani kollapset i 2014 i sammenstøt mellom IS-soldater og den kurdiske YPG-militsen. Kampen varte i flere måneder og ødela mye av byen. «Barna har mareritt fordi de tror at IS vil komme tilbake,» sier hun. De er 9, 11 og 13 år gamle. «Den yngste er livredd for mørket.»

Selv om familien har tak over hodet er det sjelden de har rennende vann eller strøm. Når Feriaz ønsker å snakke med Ahmad, klatrer hun opp på en takterrasse for å få internettforbindelse.

«Tanken på at vi kunne ha vært i Tyskland for lenge siden gjør meg gal,» sier Feriaz. Familien flyktet fra Kobani en gang tidligere, da kampene var spesielt intense. I 2015 jobbet både Feriaz og Ahmad i en tekstilfabrikk i den tyrkiske byen Izmir. Men livet der var uutholdelig, sier Feriaz. «De behandlet oss som dritt.»

Paret arbeidet til sent på kveldene for å få nok penger til å overleve. De tok hver dag med seg hjem hundrevis av T-skjorter og bukser for å kutte løse tråder fra sømmene. Barna hjalp også til til langt på natt. Men det var alltid diskusjoner om betaling med fabrikksjefen, og Ahmad bestemte seg etter hvert for at det ikke var et sånt liv han ønsket at familien hans skulle ha.

Han klarte å komme seg til Tyskland via Hellas og Balkan. «Det var helt klart at reisen var for farlig for barna og meg,» sier Feriaz. Et bilde av en død gutt på stranden nær Bodrum hadde vært i media en måned tidligere. «Du kan ikke klare den med barn,» sier Feriaz.

Etter Ahmads avreise sa Feriaz opp avtalen for leiligheten de deres i Izmir, solgte møblene og reiste med barna med buss til Gaziantep i det sørøstlige Tyrkia, hvor svigermoren hennes bor. Mange syriske kurdere har slektninger i Tyrkia.

Imens søkte Ahman om asyl i Köln og ble akseptert som flyktning få måneder senere. Tyske myndigheter godkjente raskt hans søknad om familiegjenforening. Feriaz hadde en avtale i den tyske ambassaden i Ankara i februar 2016, noe som fortsatt var lenge til da.

Etter hvert som ukene gikk kranglet Feriaz og svigermoren stadig oftere. Det var dårlig med penger, og til slutt ba svigermorens familie Feriaz og barna hennes om å finne seg et annet sted å bo. «Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre unntatt å dra tilbake til Kobani,» sier Feriaz. Den kurdiske militsen hadde da drevet IS ut av byen. «Jeg trodde ikke vi ville få problemer med å komme ut av Syria igjen. Grensene var alltid åpne.»

Men nå hadde flyktningeavtalen mellom EU og Tyrkia trådt i kraft. I motsetning til tyske myndigheter, er ikke den tyrkiske presidenten bekymret over at folk ser dramatiske bilder langs hans lands grenser. Ifølge Human Rights Watch er det flere som har dødd fordi tyrkiske soldater har skutt mot flyktningene.

Dette fremkalte knapt noen protester i Tyskland. Tyske myndigheter har på grunnleggende vis ønsket den nye tyrkiske begrensningspolitikken velkommen. De virkelige ofrene er de som har blitt værende igjen i Syria. Hvordan skulle de vite at de humanitære følelsene i Tyskland ville fordrives så raskt. At landets dører ville lukke seg for de svake? Feriaz Mohamad Ali klarte aldri å komme seg til avtalen sin i den tyske ambassaden. Hun fikk ikke dra fra Syria.

Ahmad, som bor i et leilighetsbygg laget av skipskontainere i Köln følger godt med på nyhetssendingene om forholdet mellom Tyskland og Tyrkia. Han lener seg mot veggen i kjøkkenet sitt, mens han scroller nedover en kurdisk nyhetsside på internett på mobiltelefonen. Toromsleiligheten, hvor det bor fire menn, lukter av svette føtter fordi skohyllen er rett ved siden av kjøleskapet. Et kurdisk flagg henger over den skitne vasken. Ahmad føler seg helt fortapt uten kona si. Han går på et integreringskurs og bruker det meste av fritiden sin i en park i nærheten. Når været er fint, sitter han på gresset og spiller pc-spill på mobiltelefonen. Han snakker knapt noe tysk.

«Kanskje det ville være bedre om jeg dro tilbake til Syria,» sier han. Men hva om Erdogan sa opp avtalen med EU i morgen og kona og barna hans plutselig fikk lov til å dra gjennom Tyrkia? Hva om han snart kunne finne en jobb som skredder og sende penger til familien i Kobani?

Feriaz vil fortsette sine daglige reiser til grensen. Eid al-Adha, den muslimske offerfesten begynner snart. Hun har hørt at de tyrkiske grensevaktene synes synd på flyktningene på slike dager.

© 2017 Der Spiegel/Spiegel Online Distributed by New York Times Syndicate. Oversettelse til norsk: Anne Jordahl

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---