The show must go on

Stillheten er slående. Her skulle det være fullsatt, mennesker, på rad etter rad, på orkesterplass, på parkett, i frontlosjen og helt øverst på balkongen – tørkeloftet som det kalles på folkemunne. Og frempå scenen full aktivitet. Drama, forviklinger, glede og sorg, dans og sang, fargerike kostymer og duperende lyssetting. Besnærende kulisser.

Nå er det bare stillhet. Fullstendig stillhet. Og halvmørke. Som om verden har gått i stå.

Og det er det den har gjort. Covid-19 har lammet alt. Inkludert Den Nationale Scene i Bergen. Her skulle Wendy og Peter Pan få barn til å le og hoppe i stolene. Her skulle klassiske Cabaret gå for fulle hus, langt hen mot sommeren.

Nå er teateret dødt. All aktivitet har stanset. Ansatte er permittert. Fra 12. mars har Den Nationale Scene (DNS) – som alle andre kulturinstitusjoner og -arrangementer – måttet innstille driften.

Det var ikke slik teatersjef Stefan Larsson hadde sett det for seg da han tok over i år. Det var ikke slik noen hadde forestilt seg det – for halvannen måned siden. Ikke publikum. Ikke skuespillerne. Ikke noen av de andre ansatte ved teateret.

– Det er nesten helt uvirkelig. Hele huset er stengt ned. Vi må bare hele tiden tenker fremover, tilkjennegir Ole Friele, medieansvarlig ved DNS, som selv har havnet på hjemmekontor og prøver å praktisere som han taler.

Han forteller at stemningen ved teateret er avventende, alle er urolige over situasjonen. De ansatte håper at det må gå over om ikke alt for lang tid. Jo før jo bedre. De ivrer alle etter å komme i gang igjen.

– Vi lengter etter slik det var før coronaen. Liv og aktivitet. Den opprømte stemningen før en forestilling. Kjenne pulsen slå. Teater på godt og vondt.

Sceneskifte. Halvannen måned tilbake i tid. Det er tidlig morgen. Et blekt, melkeaktig lys siver ned fra himmelen, fra en sol som ennå ikke har karet seg over Ulrikens askegrå fjellmassiv.

Én og én, eller kanskje i følge to eller tre, trer de frem fra trærne i parken eller fra sidegatene. Det er renholderne som innleder en ny dag ved teateret. De er de første, de som setter i gang hele teatermaskineriet. Snart er de i gang inne på Store Scene, Teatersalen med stor T. Det er store gulvflater, kronglete å komme til mellom benkerader, kulisser som det må tas hensyn til.

Etter hvert jobber renholderne seg rundt til de andre scenene, gjennom labyrintene av ganger, garderober, verksteder, kantine, kontorer, skuespillerfoajeen, publikumsvestibylen og den stilfulle salongen der publikum forfrisker seg i pausene. Det ærverdige teateret fra 1909, bygget i jugendstil, er et gigantisk kaleidoskop av etasjer og rom, store som små, ikke konstruert for mest mulig effektivt renhold. Når selve teaterbygget er klart, forflytter renholderne seg til de andre byggene, blant annet administrasjonen på den andre siden av gaten der Ole Friele har arbeidsplassen sin.

Når klokken slår åtte, ankommer flertallet av de ansatte ved teateret. Solen har tatt seg opp over Ulriken, inne i teateret inntar de ansatte administrasjonen, kontorer, resepsjon, kantiner, billettsalg. Rundt halv ni ankommer første skift med scenearbeidere. En halvtime senere er verkstedene i gang. Snekkerverkstedet, malersalen, systuen og kostymeverkstedet, smien, rekvisittavdelingen, lys- og lydavdelingen og maskeavdelingen. Det er virkelig et helt maskineri av yrker og funksjoner som skal fungere sammen for at et teater skal kunne prestere.

I mellomtiden er teatersjef Stefan Larsson også ankommet. Han haster opp en av de to trange trappehusene for personalet som skrur seg opp på hver side av Store Scene, til kontoret sitt i tredje etasje. Som alltid har han en hektisk dag foran seg. Han har nettopp begynt sitt virke ved DNS, men har allerede satt sitt stempel på teateret.

– Jeg er opptatt av å ha et publikumsperspektiv. Teateret handler ikke bare om kunstneren. Det handler om at vi skal formidle noe til et publikum. Uansett om det er Jon Fosse eller Cabaret, så vil jeg at det skal kommunisere ut i salen og berøre eller provosere eller bare underholder, sier den nye teatersjefen på DNS.

– Det som er viktig for meg er at det taler til noen. Det er hele poenget med teateret. Det skal kommunisere noe så det ikke blir en introvert, eksklusiv hendelse for en elitistisk gruppe. Hvilket det også kan få bli iblant.

At svenske Stefan Larsson valgte DNS var kanskje overraskende. Han hadde lagt Stockholm for sine føtter, ble omtalt som stjerneregissør, og mange mente at han var selvskreven som teatersjef for Kungliga Dramatiska Teatern i Stockholm. Men så vendte han blikket vestover mot Bergen da Agnete Haalands tid som teatersjef ved DNS løp ut.

Det har ikke redusert ambisjonene. Før han dro til Bergen, utalte Larsson til media at han ville plassere DNS på kartet. Teateret skulle vinne flere Hedda-priser og sette et større avtrykk langt utenfor byens grenser. Folk fra hele Skandinavia skulle komme til Bergen og DNS.

– Jeg er i høy grad et konkurransemenneske, fastslår han.

– Jeg vil at andre teatersjefer i andre byer skal få angst når de tenker på oss.

Larsson lever og ånder for teateret. Hans engasjement ligger utenpå i tykke lag. Som teatersjef er han opptatt av at teateret har flere roller. Det skal dels underholde, men det skal også bryte grenser. Han sier at han skal ivareta publikumsfavorittene, og samtidig ta hånd om utviklingen av teaterkunsten, på scenen, med urpremierer, nye norske forfattere, men også når det gjelder for eksempel kjønnsfordeling og å sørge for at skuespillere med etnisk bakgrunn får en plass på teateret.

– Det er en investering i fremtiden av norsk teater. Man driver altså flere parallelle prosesser. Man behøver ikke være det ene eller det andre. Man skal være alt på samme tid.

Telefonen ringer. Teatersjefen må ta seg av en akutt situasjon. Utenfor har solen steget høyere på himmelen.

På den andre siden av parken og gaten, på verkstedet til maskeavdelingen, er Mette Noodt og hennes medarbeidere, Katti Sjøgren og Ingrid Stasi Skjold i gang med å lage parykker. I går tok de en avstøpning av ansiktet til skuespilleren Kjersti Elvik. Nå er de tre i gang med lage en modell av hodet hennes.

– Her skreddersyr vi parykkene som den enkelte skuespiller trenger til en oppsetning. Vi bruker plastavstøpninger av hver enkel skuespiller som mal. Her ser du markeringene for hårfestet, forteller Katti Sjøgren og peker på svarte tusjmarkering på modellen hun holder på med.

Mette Noodt har vært ved DNS i 20 år. Hun viser rundt på maskeavdelingen med stor yrkesstolthet. For henne er det å kunne være med og prege karakterene som publikum møter på scenen, noe av det kjekkeste med jobben. Hun får bruke sin kreativitet og all sin fagkunnskap.

– Teateruttrykket har utviklet seg over tid. Og vi har også utviklet vårt fag, blant annet ved nye materialer vi har tatt i bruk. Men selve prinsippet for parykkmaking er som det alltid har vært.

Det er ikke mye plass i verkstedet. På bordet til Katti Sjøgren ligger en håndfull parykker som hun er i gang med. Ellers er det fullt opp med sakser, hårtuster i forskjellige nyanser, nåler, børster, en limpistol, penner, en termos og kaffekopp og et arbeidslys som kunne likne på det en finner hos tannlegen – uten sammenlikning for øvrig. I rommet ved siden av jobber Mette Noodt med avstøpningen til Kjersti Elvik. Hun har nettopp støpt en positiv maske av den opprinnelige avstøpningen. Rundt på verkstedet henger masker av andre skuespillere.

De jobber i et av få verneverdige yrker her i landet.

– Det er kjempeviktig å ta vare på yrkesfaget vårt og gi kunnskapen og kompetansen videre, sier Noodt.

Skuespillerne ankommer i løpet av morgenen og ettermiddagen, avhengig av om de har leseprøver og hvilke forestillinger de er med på.

Leserprøvene tar til alt fra seks til ti uker før produksjonen og foregår innledningsvis i det gamle Sentralbadet som ligger to kvartaler bortenfor DNS. Denne første tiden sitter skuespillerne rundt et bord og leser sine replikker. Tre til fire uker før produksjonen flytter de over på scenen. Skuespillerne har ingen åtte-til-fire-jobb. Ofte har de lese- og spilleprøver på formiddagen og deretter er det videre til kveldens forestilling. Enkelte perioder spiller de to forestillinger samme kveld. Det blir lange dager. Og lite frihelger.

Teater er noe annet enn folk flest forestiller seg, bekrefter Kristoffer Sagmo Aalberg. Han har vært ved DNS siden 2011. Når Plot møter ham er han med i både Wendy og Peter Pan og Cabaret. Først det ene og så rett over på det andre.

– Å være skuespiller blir en livsstil. Vi jobber dag, kveld, helger og høytider, noe som fordrer en forståelsesfull ektefelle. Det er krevende, men jeg elsker livet på teateret og kunne ikke tenke meg noe annet.

Han går i gang med å omskape seg til Totten, en av de bortkomne guttene til Peter Pan. Først en rask barbering, deretter på med en grå nikkers, lange, hvite sokker og en knallrød trøye. Det hele avsluttes med litt sminke i ansiktet. Med en stødig hånd legger han på øyenskygge og maskara.

Et ringesignal skingrer gjennom teateret og en metallisk kvinnestemme over intercomen annonserer at det er en halvtime til forestillingen begynner. Sagmo og Hadle Lavold Reisæter, som han deler garderobe med, er klare. På vei til scenen spøker de og snakker utvungen med hverandre.

Scenearbeiderne har fått kulissene på plass og sørger nå for at de siste detaljene blir tatt hånd om. Scenemester har sjekk på alt på scenen, mens inspisienten har den overordnede kontrollen, at alle er møtt og at alt er klart til forestillingen. Lys og lyd sjekkes, mens skuespillerne samles på scene. En rask stein, saks og papir, og så går de i gang med oppvarming.

– Jeg er en mann i min beste alder, kan spille alt fra gutt som Totten, til onkel Vanja som er nærmere 60 år, konstaterer Aalberg som i det virkelige livet er 40.

– Onkel Vanja skal jeg spille senere i år. Det blir min første store Tsjekhov-rolle. Jeg er nok i min mest produktive periode i min karriere som skuespiller.

Han er vokst opp med teater. På hjemstedet, Harran i Trøndelag, står amatør- og revyteater sterkt. Der var både mor og far sterkt engasjert og var med på flere oppsetninger. Det var det var kreative fellesskapet, den skapende kraften og spenningen rundt premierene som gjorde Aalberg fascinert og tiltrukket av teateret. Men det var først da Aalberg kom inn på Det Statlige Russiske Akademi for Scenekunst i Århus, at det gikk opp for ham at han nå kom han til å bli skuespiller.

– Det er beintøft og langt fra så mye glitter som folk tror. Det ligger vanvittig mye blod, svette og tårer bak hver forestilling. Det koster, men det er vanvittig artig når du lykkes, konstaterer Aalberg 13 år senere.

– Det er enda vanskeligere for de unge i dag. Jeg er veldig privilegert som er fast ansatt ved DNS. Du må ha litt flaks, men må også gjøre en god jobb når du får sjansen. Jobb etter jobb.

Det hoppes og danses på scenen. Tøyeøvelser og repetisjon. Noen av skuespillerne øver på fektescener. Scenen er som en isolert boks, ingen lyder, ikke noe lys spiller inn utenfra. Verden utenfor eksisterer ikke. Bare en svak romstering og forventningsfullt ståk fra forsiden av sceneteppet fornemmes på scenen. Publikum er i ferd med å innta salen.

To etasjer opp er Stefan Larsson på vei tilbake til kontoret sitt. I lange steg passerer han salgskontoret, stikker hodet inn og spør hvor mange. Innforstått, hvor mange billetter til kveldens forestilling av Cabaret. 421 er svaret. Larsson virker fornøyd.

– I et sunt demokrati er sterke kunstinstitusjoner veldig viktig for å holde den demokratiske samtalen i gang. Vi kan tale om det, som for eksempel ikke politikerne kan beskrive. Kunsten har klart å holde mennesket sivilisert, sier Larsson, og viser til kunstdebatten som Frp og Silje Hjemdal trakk i gang tidligere i år.

– Politikerne skal definitivt ikke definere hva som er kunst. De skal holde seg på lang avstand. De skal finansiere og være stolte over teateret. Kunsten må være helt fri for politisk klåfingerhet, som vi sier på svensk.

Et samfunn uten kunstinstitusjoner som museer, bibliotek, teatre, musikkhaller, symfoniorkestre, det er et samfunn som Stefan Larsson ikke vil leve i. Teatersjefen er opptatt av å engasjere og insisterer på at teateret må være relevant. Det teateret har og kan tilby, er riktige mennesker i kjøtt og blod som står fremfor et publikum. Det er unikt, mener Larsson.

– Nå da alt individualiseres i samfunnet, så tror jeg at den kollektive opplevelsen, at folk sitter der inne på Store Scene med 450 andre mennesker og har en felles opplevelse, som du etterpå kan gå ut og diskutere med dine venner, det er vel demokrati i sin absolutt fineste form, sier teatersjefen, som på dette tidspunktet ikke aner noe som helst om at det skal bli lenge til mange mennesker kan samles i teatersaler igjen.

Om Larsson er opptatt å bringe scenekunsten videre og fornye den, er han like klar på at teateret ikke skal undervurdere historien. Den sitter kunnskap i veggene til DNS. Teateret har et DNA som er preget av å ha eksistert siden 1850-tallet. DNS er veldig mye sin bygning fastslår han.

Når vi møter ham er Larssons inne i sin første ordentlige arbeidsuke ved DNS. Han var egentlig ansatt fra nyttår, og skulle da avløse Haaland. Men han hadde fortsatt prosjekter og engasjement som han ikke bare kunne løpe fra. Frem til slutten av februar var han med på avstand – faktisk gjennom det meste av 2019. Så er det fullt fokus og tilstedeværelse. Ukedagene i Bergen og helgependling til Lidingö utenfor Stockholm for å kunne være sammen med familien sin der. Tre barn og kone.

Før han tiltrådte som teatersjef fikk han noen advarsler blant annet fra Jon Fosse, om det bergenske lynne og at bergenserne gjerne har klare meninger om hvordan byens kunstinstitusjoner skal drives. Samtidig understreker Larsson at det er noe som gjelder for alle teatrene der han har jobbet.

– Men det er jo fint at folk har meninger og at de er engasjert. Det er bare bra.

Nede på Store Scene er Wendy og Peter Pan i full gang. Kristoffer Sagmo Aalberg spretter andpusten ut i personalkorridoren som løper mellom scenen og garderobene. I full fart må han skifte kostyme, omskape seg til en sjørøver. Skifter trøye, hiver på seg en storblomstret kaftan og en hatt med lange fletter, alt mens Mette Noodt fester en bart på overleppen.

Så er det ut på scenen igjen. Og en annen skuespiller får hjelp av Noodt og en syerske. I noen minutter er det hektisk aktivitet i korridoren. Så blir det stille. De hjelpende hendene som hele tiden må stå klar hvis noe må fikses eller skiftes, får seg et pusterom. Men like plutselig er det full ståhei og nytt skifte igjen.

Etter sluttapplausen fra storøyde barn, deres familiemedlemmer og andre publikummere og etter at sceneteppet har gått ned for siste gang, tømmes scenen. Scenearbeiderne må raskt i gang og omskape scene til neste forestillingen. Imens får Aalberg seg en velfortjent pause.

Det er fysisk krevende å spille i Wendy og Peter Pan. Mye akrobatikk og kroppslig aktivitet. Kristoffer Sagmo Aalberg henter seg inn et øyeblikk, og tar seg en matbit i kantinen, men snart må han tilbake i garderoben. Det er tid for et rolleskifte. Nå er det den amerikanske forfatteren Clifford Bradshaw han må omskape seg til.

Mens han ifører seg beige kakibukser og en olivengrønn bomullsskjorte forteller han at det alltid er spennende når en ny teatersjef overtar. Stefan ser skuespillerne og er en meget sterk fagmann. Aalberg er sikker på at han kommer med et spenstig program.

– Han er en krevende sjef, men det er bra. Jeg liker at han har ambisjoner om at vi skal bli best i Norden. Jeg tror Stefan kommer til å sette opp prosjekter som provoserer og skaper debatt.

Ute på scenen er det maritime og eventyrlige borte. Istedenfor begynner et dekadent og utsvevende Berlin i mellomkrigsårene å ta form. Farger i rødt og rosa. Glitter og stas. Men også store bannere med hakekors som varsle om hva som venter. Interiøret er en nattklubb. Kit Kat Club.

Ny summende ringelyd over intercomen og den metalliske stemmen. Halv time til forestillingen begynner. Igjen samles skuespillerne på scenen. Tøyeøvelser. Danseoppvarming. Aalberg er omgitt av nye kolleger som kanskje har hatt leseprøver før på dagen. Unntatt Eirik del Barco Soleglad, en av de kjente og kjære skuespillerne ved DNS, som også opptrer i begge forestillingene.

Så tømmes scenen. Klart for Cabaret. Teppet går opp og Soleglad gjør sin entré som konferansieren, den burleske Emcee. Ønsker velkommen til Kit Kat Club. «Willkommen, bienvenue, welcome».

Stykket er i gang.

En annen av de mer kjente skuespillerne som er med i Cabaret, er Kjersti Elvik. Hun debuterte på DNS allerede i 1987. I Cabaret spiller hun den aldrende pensjonatfruen Fräulein Schneider som Clifford Bradshaw leier rom hos.

Noen av det som alltid har trukket Elvik mot teateret, er møtet mellom nye mennesker. Og så elsker hun den kontakten som oppstår mellom scenen og publikum. Alt skjer i øyeblikket. Da får en følelsen av at tiden står stille, og det er nettopp det gullet en skuespiller leter etter forklarer hun. Ønsket om å formidle historier er en viktig drivkraft. Og så finnes det nok en del ekshibisjonister blant skuespillerne. Det er to typer ifølge Elvik. De som elsker seg selv i teateret og de som elsker teateret i seg selv.

– Det blir selvsagt også hverdag for oss. Og det å skulle prestere like bra hver dag, kan fortone seg helt umulig. Men hver dag blir annerledes. Vi er som gamle hester, som kjenner lukten av sagmugg.

Også Elvik erkjenner at teateret er en arbeidsplass som er krevende, for skuespillerne, men også for familien.

– I perioder ser du ikke mye annet enn teateret. Du går i en løpestreng mellom hjem og teater. Men når du er så heldig å få jobbe og dele scenen med Sverre (Røssummoen) i 60-årene, som er en av dem som jeg så opp til i ungdommen, da blir jeg så takknemlig. Jeg fryser tiden og lar dette være som om det var i ungdomstiden.

Teppefall. Kveldens Cabaret er over. Allerede mens publikum langsomt tar seg ut i virkeligheten igjen, er scenearbeiderne i gang med å rigge ned og rydde scenen. Skuespillerne skynder seg tilbake til garderobene. Trer ut av sine roller igjen.

Kristoffer Sagmo Aalberg tørker av seg sminken, skifter til sine egne klær. Blir seg selv. Han bruker tid på å ta seg ned på jorden igjen. Tar på seg gifteringen som under forestillingene har ligget på garderobebordet, sammen med mobilen, Fire skuespill av Tsjekhov, krus med barnetegninger, lykketroll og en eske Läkarol. Rundt speilet henger fanbrev og bilder, av familien, av rypejakten, av nøstet hjemme i Namdalen.

Klokken er blitt over 11 når han dukker ut av teaterets fabelunivers og inn i byens natteliv. Siden han steg ut av virkeligheten ti timer tidligere, er dag blitt til natt. Sol er blitt regn. Nå plasker det ned. Byens lys reflekteres i vannpyttene som har samlet seg i gatene.

Aalberg bretter opp kragen og hutrer ut i regnet. Enda en dag på jobb er over. Men i morgen er det på an igjen. Nye forestillinger. Nytt publikum. Teaterlivet stopper ikke.

Sceneskifte. Det utenkelige har skjedd. Hjulene, hele det store maskineriet, har stanset. Den ærverdige teaterbygningen ligger der som en hval på land.

Menneskene, det som gir liv til teateret, skaper teateret, er borte. Som en følge av korona-pandemien er alle forestillinger og publikumsaktiviteter avlyst inntil videre. Brått ble det stille på DNS

Det er ikke bare dette teateret som er gått i stå, hele verden har gått i stå. Alt skal på et tidspunkt åpnes igjen, men det vil ta tid før DNS igjen kan bringe glede og sorg, provosere, berøre og underholde.

I slutten av mars hadde Stefan Larsson en kronikk på trykk i Bergens Tidende med tittelen "Det er i vanskelige tider kulturen trengs mest".

Han skriver: «The show must go on er ikke en klisjé. Det finnes knapt noe verre for et teater enn å avlyse en forestilling. Å se publikum måtte gå hjem, eller ikke få komme til teateret som nå, er et nederlag for oss.»

Han skriver videre: «Teateret kan trøste, belyse det kompliserte og iblant tilby en sårt tiltrengt virkelighetsflukt. [...] Snart er vi, våre fantastiske skuespillere og dere, tilbake på teateret.»

Kontrasten mellom dagliglivet og koronatilværelsen er stor i hele samfunnet, men kontrastene er ekstra store i et teater som DNS – som på og bak scenen til daglig er så til de grader fylt med yrende liv, kreativitet, farger, skiftende kulisser, parykker, kostymer, gleder, sorger, underholdning og provokasjoner. Det er lite som er så tomt som et tomt teater.

Stefan Larsson skal, med konkurranseinstinktet sitt og alle involverte som driver dette teateret framover, igjen jage høye ambisjoner om å virkelig få satt Det Nationale Scene og Bergen på det skandinaviske teaterkartet.

Men – nå er det stille.