Språket på Mars

Avâ: jeg er. Trykk på siste stavelse. Hadde jeg vært kvinne, ville jeg sagt Ava, med trykk på første. Vi er nå inne i verdens første konstruerte språk, grammatikalsk beskrevet av Percy Greg i «Across the Zodiac, the Story of a Wrecked Record», London 1880.

Romanen handler om en mann som ved hjelp av et anti-gravitasjonsfelt og en kanon skytes ut i rommet, lander på Mars og lærer seg Mars-språket. Problemet er at marsboerne ikke tror at han kommer fra jorden, for det er for usannsynlig, men at han er sendt ut fra et fjernt område på deres egen planet for å så splid og ødelegge. Flyktningen fra jordkloden havner i alvorlig trøbbel. Forfatteren er ikke blant Englands mest minneverdige, men bidrar til romfartshistorien ved å finne opp ordet astronaut, enkelt derivert av gresk – han som seiler mellom stjerner.

Armstrongs berømte ord

I sommer har vi feiret femtiårsjubileet for månelandingen. 20. juli 1969 spaserte Neil Armstrong og Buzz Aldrin på månens overflate. Armstrong sa en berømt setning, mens den langt mindre omtalte Michael Collins seilte rundt månen med hovedfartøyet Colombia.

Om det var et PR-byrå, en militær ordre eller om han fant på det selv, vet vi ikke, men setningen kom ut slik: «A small step for man, a giant leap for Mankind». En meningsløs uttalelse (et lite steg for mennesket, et stort sprang for menneskeheten), om man ikke legger til ubestemt artikkel «a» før man, slik at det blir et menneske. I ettertid hevdes det at radiosambandet sviktet akkurat i det han sa «a». En alternativ tanke er at utsagnet var forberedt, og gjengivelsen mekanisk. I et så nervepirrende øyeblikk er det lett å miste en ubestemt artikkel, særlig hvis man ikke tenker over hva man sier.

Det er smålig å dvele for lenge ved den slags når det dreier seg om romfartshistoriens desiderte høydepunkt. Uansett forteller det om språkets hårfine sårbarhet, på månen som her, men nok om det. Romfarten begynte selvsagt ikke med dette.

Krateret «Greg»

Den 12. april 1961 ble sovjetrusseren Jurij Gagarin det første mennesket til å sveve i en kapsel utenfor jordens sfære. 23 dager senere fulgte amerikaneren Alan Shephard. I mai samme år holdt president Kennedy sin tale om at i løpet av 1960-årene ville USA forplikte seg til å sende en mann til månen og bringe ham trygt tilbake til jorden. Det satte fart i alle som styrte det amerikanske romfartsprogrammet.

Det var da, i og med at planene ble så konkrete, at de begynte å bruke ordet astronaut. Det hadde da svevd så mye rundt i kretser som spekulerte i himmelfenomenene, for å bruke et uttrykk fra Sokrates forsvarstale, at ingen brydde seg om å sjekke hvem som en gang introduserte det. Det var først under informasjonsflommens epoke på 2000-tallet at NASA må ha oppdaget ordets opphav. I 2010 fikk dermed forfatteren av «Across the Zodiac» et krater på Mars oppkalt etter seg, det heter nå «Greg».

Mars er neste, sier teknologioptimistene. Mellom år 2030 og 2035 skal mennesker komme seg til Mars og trygt tilbake til jorden.

Det som er sikrere, er at denne rødlige steinplaneten, som NASA nylig (i 2015) fortalte oss har rennende saltvann under overflaten, allerede har hatt en omfattende kulturell innflytelse. Og da tenker jeg ikke i astrologiske vendinger, men på hvordan den populære fiksjonen har boltret seg med denne planeten, oppkalt etter en romersk krigsgud, som utgangspunkt.

Mars fasinerer

Jonathan Swift («Gullivers reiser») omtaler på 1700-tallet Mars sine to måner 150 år før de blir oppdaget! H.G. Wells beskriver i «Klodenes kamp» (1898) hvordan marsbeboerne invaderer jorden fordi deres egen planet er blitt ubeboelig. Ray Bradbury snur på det, i sin «Martian Chronicles» fra 1950: her er det jordbeboere som gjør et forsøk på okkupasjon av Mars fordi atombombene har ødelagt vårt hjemsted, en fortelling i ettervirkningene av Hiroshima og Nagasaki.

Noen år senere (1961) beskriver Robert A. Heinlein den første menneskelige ekspedisjonen til Mars som en katastrofe. Men étt menneske (Mike) overlever, blir oppdratt av de mentalt og fysisk fullstendig overlegne marsbeboerne og kommer seg tilbake til jorden. For å forberede oss på en fremtidig Mars-invasjon begynner han så å forandre verden.

Av de mindre sofistikerte må også Alex Raymonds «Lyn Gordons reise til Mars», nevnes. Det begynte med en amerikansk tegneserie i 1934 og ekspanderte til bøker og to filmer, den siste i 1980 med selveste Max von Sydow som den skumle og mektige keiser Ming. I dette universet kan man reise til Mars med tankens kraft. Senere har noveller, romaner, skuespill, bøker, TV-serier og dataspill fantasert videre over Mars og hvordan dens innbyggere har interferert med oss i krig, fred og tankegang.

De store spørsmål

Men det var altså dette krateret, «Greg», oppkalt etter han som fant på ordet astronaut og konstruerte Mars-språket: Det er ikke et hvilket som helst krater, det inneholder en usedvanlig konsentrasjon av bre-lignende formasjoner som ser ut til å ha blitt dannet av trykk av is fra indre vegger. Ved å studere nettopp dette krateret nærmere, mener forskerne at det er mulig å forstå geologiske og klimatiske prosesser som har bidratt til planetens landskap.

Og hvem vet, kanskje en gang i fremtiden, når menneskene hogger seg inn i isen i krateret «Greg» og oppdager de katakombelignende kanalene under Mars, så vil de støte på en ukjent dyreart som møter dem med sine polyfone «avau», som er første person flertall av å være, altså vi er.

Det er ekstremt usannsynlig. Men ikke mer usannsynlig enn det som stiller all tenkelig science fiction-litteratur i skyggen, det faktum at noe i det hele tatt finnes. At vi er.