Skoleskyting som realitet, mytologi og konspirasjonskilde

Temaet i Samtiden 4-2023 er våpen. Alle tekstene om våpen kan leses her.

Jeg vokste opp utenfor gjerdet til Jørstadmoen militærleir, en sambandsleir med rekruttskole. Vi hadde krigen så å si inn i hagen vår. 100 meter unna lekehytta mi slåss norske soldater mot norske soldater i noe vi kalte lekekrig. Torsdag ettermiddag, og norske rekrutter springer gjennom et røykbombeteppe, avfyrer skudd, kaster seg ned, kommer seg opp og springer videre med gevær i nevene.

Jørstadmoen, Norge

Som guttunge ble jeg bedt med ned i en skyttergrav av to kamo-sminkede soldater, og lå mellom dem da fienden kom halsende med buskhjelmene sine og AG-3-en løftet. De skjøt på oss og de to soldatene i skyttergraven skjøt tilbake. Dette skjedde i det vi kalte «militærskogen». Den skjulte mye spennende, blant annet lå det knallskudd og uavfyrte patroner mellom lyngtuene. Vi hadde våpen hjemme, siden faren min var offiser, men jeg kan ikke huske at Krag-en eller andre våpen var noe vi hadde et forhold til, eller ble opplært til å bruke eller dyrke. De voksne lærte oss å respektere geværene og la dem stå i fred. At de for eksempel kunne brukes til skyting under pikniker var utenkelig.

Det vi elsket var signalbluss som lyste opp høstkveldene, eller å komme over ting som smalt. Våpen var noe de voksne hadde for å forsvare oss med, mot den store russiske bjørnen. De gamle amerikanske riflene, og senere AG-3-ene, ble brukt til å forsvare landet, og var nyttegjenstander. Det verste jeg gjorde med et våpen var å skyte av halen på en linerle med luftpistol. Det angret jeg på i flere år. Å skulle løse en konflikt som privatperson med våpen i hånd var det bare kriminelle eller folk det hadde tørna for som gjorde.

Denne holdningen lå innbakt i en kultur hvor våpenkulturen var en forlenget del av et verdisystem. Én side av norsk våpenkultur var den man praktiserte i militæret. Å eie et våpen som privatperson betød nesten alltid at man var jeger eller lå på en skytebane. Men det fantes også offiserer som elsket våpen. Jeg husker en offiser i nabolaget som hadde pistoler hengende utstilt på veggen i trappen til andre etasje. Det var i grunnen alt.

Den dag i dag har jeg et ambivalent forhold til våpen. Jeg har jegerprøven, men oppdaget under min første jakt at jeg ikke hadde det i meg å skyte dyr med hagle. Fascinasjonen, den mer fetisjpregede siden av det å eie, studere eller skyte med våpen, er lav eller ikke til stede. Men jeg tror, i mer pompøse stunder, at jeg ville gått på skauen med våpen i hånd om Norge ble angrepet av en fremmed makt og forsøkt invadert.

Det som interesserer meg er hvor forskjellig forhold mennesker har til våpen, særlig med tanke på den amerikanske dreiningen fra begynnelsen av 90-tallet, hvor bruken av våpen ble et ideologisk argument i seg selv blant folk flest, og hvilke samfunnsmessige konsekvenser den svært aggressive våpenstriden i USA har fått, etter at «hver-mann-sitt-håndvåpen» som en rettighet har metastasert over i massedrap og skoleskytinger, hvor de drepte er ens egne landsmenn eller medelever.

I Norge, hvor vi tidligere har opplevd noen få voldsepisoder fra ytterste høyre fløy, ble uskylden tapt med angrepet i Oslo og på Utøya i juli 2011, senere fulgt opp av terroraksjonen fra Philip Manshaus og deretter angrepet fra Zaniar Matapour 25. juni i fjor under Pride-paraden, med dødelig utgang for to mennesker. Det står ennå åpent om nordmenns nøkterne forhold til våpen er i ferd med å forandre seg; om traustheten kan gli over i en sosial trend hvor våpen i større grad dyrkes som en forlenget del av din egen kropp, eller om den norske mentaliteten med våpen som bruksgjenstand sitter så dypt at det ikke er noen fare for tilløp til amerikanske tilstander i lille Norge.

Columbine, USA

På en aprildag i 1999 ser en av elevene på Columbine High School, Brooks Brown, at to medelever kommer ut av en bil utenfor skolebygget. Han går bort til dem, og begynner å kjefte på den ene fordi han ikke har møtt opp til en prøve. Elevene, Sean Klebold og Eric Harris, losser tøy- og gymbager ut av bilen. Den ene, Eric Harris, sier til Brooks: «Brooks, jeg liker deg nå. Kom deg vekk herfra. Gå hjem.» Etter en kort ordveksling går Brooks videre, med en dårlig følelse. Sean Klebold og Eric Harris forsvinner inn i skolebygget. Tilbake ligger en Chirico-øde plass foran nakne brunrøde betongvegger, badet i skarp vårsol.

Det som videre skjedde er, som man sier, historie. Eric Harris og Sean Klebold drepte i alt tolv medstudenter og en lærer, og skadet 24 andre, før de skjøt seg selv. Det de etterlot seg blir betraktet som et vannskille når det kommer til massedrap ved amerikanske skoler. For det første var massakren den (til da) største når det gjaldt antall drepte under en skoleskyting. Men det fantes også andre faktorer som førte til at Columbine-massakren ble et begrep, og at hendelsen sto igjen som en grotesk referanse til konflikter i det amerikanske samfunnet som ikke ser ut til å la seg løse, men i stedet har blitt forsterket.

At Columbine førte til en heftig debatt om amerikanske våpenlover, skal jeg la ligge. Kampen mellom NRA og våpenmotstandere er for stor til å gå løs på, selv om den inngår i historien om Columbine. Foreldres angst for at deres eget barn også skulle bli ofre nådde nye høyder (Columbine var ikke den første skoleskytingen). Det ble innført strengere sikkerhetstiltak ved skoler over hele Amerika, noen så rigide at tiltakene virket mot sin hensikt; angsten blant elever, lærere og foreldre ble bare større.

Ifølge Brown ble Klebold og Harris mobbet av «the jocks» på Columbine, elever som får skolestipend for å ha utmerket seg som idrettstalenter. Etter Columbine og senere skoleskytinger ble kurser mot mobbing startet. Høyresiden dro frem gaming, voldelige filmer og TV-serier som årsaker, eller at skoleskytere kom fra «venstresiden», brukte dop eller hadde vokst opp i dårlige familier og oppløste hjem. Det gjaldt ikke Columbine; tvert imot. Sean Klebold vokste opp i et velfungerende hjem med intelligente foreldre, hvor våpen ikke var en del av husholdet. Sue Klebold var våpenmotstander og hadde et godt forhold til barna sine.

En annen grunn til at Columbine fikk en så stor plass i amerikaneres bevissthet var den massive nyhetsdekningen. Columbinemassakren var den hendelsen som fikk tredje mest pressedekning i 1999. Spekulasjonene omkring Harris og Klebold; hvem de var, bakgrunnen deres, motivene, forberedelsene, bruken av symboler og fremgangsmåte, spredte seg i de mest usannsynlige varianter over natten. Sue Klebold beskriver i boken A Mother’s Reckoning: Living in the Aftermath of Tragedy (2016) hvordan media fråtset i løgner når de ikke kunne fylle sendingene med bekreftede opplysninger. Det ble påstått at de to hadde vært medlemmer av en dødskult, at de var gothere, homser, bortskjemte drittunger. I noen versjoner hadde de planlagt skolemassakren lenge, i andre handlet de på impuls. De var med i en djeveldyrkende sekt. Også elendig oppdragelse var med i katalogen over ubekreftet informasjon.

Columbine ble så skjellsettende at man etter hvert brukte ordet om skolemassakrer slik man sa: «Et nytt ‘nam» om Irak-krigen. Og bak ugjerningen, bak det kliniske (Klebold som roper «Surprise!» og fyrer løs), lå det en appell, elementer som inneholdt mytologiske kvaliteter. Harris og Klebolds massedrap appellerte til outsidere, mistilpassede, ensomme og sinte tenåringer i USA.

Dette ble etter hvert kalt Columbine-effekten.

En uke etter Columbine gikk en 14-åring utstyrt med en rifle inn på en skole i Alberta, Canada, hvor han drepte en elev og såret en annen, kledd i trenchcoat (som Klebold og Harris ofte gikk kledd i). Foreldrene til 14-åringen hevdet at han hadde «snapped» etter å ha sett et program om Columbinemassakren på TV. I 2001 sa en elev ved Santana High School til venner at han kom til å «gjøre en Columbine». Dette gjorde han ti dager før skytingen. Ingen tok ham på alvor. Han drepte to elever og såret 13 andre med en revolver.

Slik fortsetter det. Etter Columbine har 74 tilfeller av copycats blitt rapportert inn. 21 av disse endte i skoleskytinger. Fra å være sære tenåringer gikk Klebold og Harris etter hvert til å bli posterboys; de unge kjellermenneskenes forbilder.

Det er primitivt og usmakelig, men tenåringers verden er fylt opp av usmakeligheter. Klebold ser Kurt Cobain-cool ut på et overvåkningsbilde fra skolekafeteriaen, der han står med lang lyst hår stikkende ut under en snudd kapp (eller hodetørkle), den halvautomatiske pistolen hevet. Ved siden av ham står Harris i hvit t-skjorte med bukseseler, militærbukse og militærstøvler, tungt bevæpnet. På bildet ser vi ikke to fetladne og kviseplagede gamere som nylig har krøpet ut av gutterommet, men organiserte ungdommer ute på et oppdrag. Oppdraget må gjennomføres, på vegne av de unge som lever som bunnfall, i en skolevirkelighet hvor det å tilhøre en gruppe er livsviktig. De skrev dagbøker, etterlot seg testamenter og et manifest som det ble besluttet at ikke skulle offentliggjøres, og som i 2018 ble brent. Men inspirerte var de. Såpass at de la massakren til Hitlers fødselsdag.

Alt dette bidro til å fyre opp under mytene.

Mohamed Atta, en av hovedmennene bak terrorangrepene på USA 9. september 2001, ble en helt i visse islamske kretser. For noen ble også Klebold og Harris helter, men ikke i ideologisk forstand, og ikke som terrorister. De hadde ikke noe ideologisk mål, ingen politisk plattform, og kan etter min mening ikke kalles terrorister. At to gutter går så langt som å drepe medelever og en lærer, og gjør det så kaldt, tilsynelatende for å hevne seg på et samfunn de hater og hensynsløse jocks, virker så uforståelig at man raskt ender opp i et årsaks og virknings-vakuum. Avmakt og sinne som ikke kan rettes mot en fiende hvor mål og handling henger sammen, har det med å ende opp som fornektelse og mer hat. Man vil ha et klart svar, noe håndfast å ta tak i, når landet ditt blir destruert innenfra. De kan ikke være dine egne.

Sandy Hook, USA

A Mother’s Reckoning handler om sønnen, Sues Klebolds forhold til Dylan, hennes opplevelse av massakren og om familiens liv i årene etter katastrofen. Klebold beskriver ikke sønnen som utstøtt eller isolert, men heller ikke som en ubekymret gutt. Han hang med på skolearbeidet. Det hun ikke fanget opp, eller gjorde feil, prøver hun å finne frem til, i denne rystende boken om å være forelder til en tenåring som har skutt og drept så mange uskyldige.

Vennen Brooks Brown skrev boken No Easy Answers: The Truth Behind Death at Columbine (2002), som er med på å bekrefte bildet av en som befant seg noe på siden, men også en vanlig tenåring som ikke strødde om seg med hatefulle ytringer. At noe skjedde med ham, er åpenbart, og mye handlet om forholdet til Harris. Eric Harris var den dominerende aggressoren, og Klebold en jeg-svak menig. Sue Klebold skjønte etter hvert at et hovedtrekk ved den tilsynelatende veloppdratte sønnen var hans oppfattelse av seg selv som ubetydelig. Og denne ubetydelighetsfølelsen, skulle det vise seg, ble mer og mer viktig i forståelsen av hvorfor han slo seg i lag med den autoritære Harris.

En desemberdag i 2012 gikk den 20 år gamle Adam Lanza inn på Sandy Hook Elementary School i Connecticut og slaktet 26 barn og voksne. Lanza hadde, viste det seg, Aspergers syndrom, led av depresjoner, angst og OCD; lidelser som riktignok ikke gjorde ham psykisk utilregnelig, men som understreket inntrykket av en som var annerledes. Også Lanza tok sitt eget liv.

I 2012 hadde skoleskytingene økt drastisk i antall per år. Men denne gangen var det som skjedde så uvirkelig, så utenfor all forståelse for folk flest, at massakren skapte ny presedens. 20 barn på mellom 6 og 8 år ble skutt på Sandy Hook barneskole. 6 lærere døde.

Adam Lanza begynte det hele med å skyte sin egen mor i sengen. Foreldrene til de drepte barna, og stedets befolkning sto igjen uten en som kunne tiltales og dømmes for slaktet av barn. Sandy Hook-massakren løftet debatten om de amerikanske våpenlovene til nye høyder (eller senket den til nye lavmål) med slagordargumentasjonen fra NRA og gun nuts på ytterste høyre fløy, som nå også ble støttet av hvermannsen, og republikanske politikere som Marjorie Taylor Greene.

I 2007 gikk en bachelorstudent med psykiske problemer inn på Virginia Tech og drepte 37 personer og såret 17. Lori Haas’ datter ble skadet, men overlevde. Haas har senere sagt at debatten om våpenlovene blusset opp igjen, og at det som hadde skjedd var «hinsides enhver forståelse», men: «Vi hadde ikke desinformasjonskampanjene eller den bensinen som sosiale medieplattformer fyller på med (i dag, forf. anm.).»

Dem skulle det snart bli nok av.

Etter slaktet av barneskoleelevene på Sandy Hook la en av de etterlate, Lenny Pozner, ut en video av sønnen Noah på Facebook. Han fikk medfølende og støttende kommentarer, til dette dukker opp: «Det var aldri noen Sandy Hook-skoleskyting». Etter hvert kom denne: «La oss grave opp alle de små rasshøla.» En kvinne skrev, under aliaset «gr8mom»: «Jeg vil høre slaktet, og jeg vil ikke være tilfreds før kistene har blitt åpnet.» Tusenvis av mennesker var blitt overbevist om Sandy Hook-skytingen var en bløff, eller hoax, som er det gjennomgående amerikanske begrepet.

Etter hvert begynte hoax-tilhengere å ringe hjem til Pozner-familien for å skjelle dem ut som skuespillere. Det dukket hoax-troende opp i Newtown, som fulgte etter foreldrene til de drepte barna gjennom gatene og trakasserte dem, eller oppsøkte familiene i hjemmene deres.

Som med Columbine skjedde ting raskt: I dette tilfellet var tragedien knapt nok over, med Lanzas selvmord, før fornektelsene begynte å renne inn. I løpet av noen uker ble barnemassakren snudd på hodet. Ofrene var de onde. Denne gangen stoppet ikke debatten med våpenlover, sikkerhetstiltak ved skolene eller voldelige videospill; den utviklet seg til en orgie i grenseløst hat og hensynsløshet.

Mannen bak Infowars, Alex Jones, narsissistisk konspirasjonsteoretiker, rasist med nazistiske sympatier og med et folkelig utagerende TV-show, samt salgsmann via internett av alt fra kosmetikk til kurer mot Covid-19, var av de første til å spre påstanden om at Sandy Hook var iscenesatt av regjeringen. Jones & co hadde funnet en skyldig til den ufattelige ondskapen: Den amerikanske staten. False flag, som også blir brukt om 9. september-terroren i 2001.

Barn og lærere som ble skutt var ifølge Jones crisis actors. I samarbeid med FBI hadde den amerikanske staten regissert et voldsteater hvor ingen mistet livet, for å sanke støtte til å frata ansvarsfulle amerikanere eierskap til egne våpen, slik at gun nuts sto hjelpeløse igjen mot sinnssyke drapsmenn og kriminelle (les: svarte) bander. Folket skulle robbes for all personlig sikkerhet av en herskesyk stat, styrt av Det Demokratiske Partiet og Obama.

Ifølge Jones og hans følgere var foreldrene til de drepte barna fra Sandy Hook løgnere og dermed kriminelle, som skjulte sannheten for allmenheten; sannheten var at barna levde i beste velgående. Noen av dem hadde også deltatt i sine egne begravelser. Det oppsiktsvekkende er at så mange kastet seg over og støttet disse konspirasjonene etter massakren, og ble med på å trakassere foreldrene, familie og overlevende.

Vi hører ekko fra nær historie, både når det gjelder fornektelse og konspirasjonsteorier, som etter aldri egentlig å ha ligget i hi, kom ut i det åpne. Og mens vi snakker om fanatisme og historie: det har blitt påpekt hvordan nazistenes propagandaapparat var med på å snu noen betente ords innhold. Å være fanatiker var i utgangspunktet forbundet med noe negativt i Tyskland. Etter noen år med Goebbels og hans propagandamaskineri var det å bli kalt fanatiker en hedersbetegnelse.

Opp til 2014 var ikke angrepene mot de etterlatte kjent blant amerikanere flest. Trakasseringene fortsatte uten at noen myndighet grep inn og fikk stoppet de troende som ødela livene for de etterlatte, eller beskyttet dem som ble mobbet fordi de var foreldre til gutter og jenter som aldri ble skutt av en ung mann som ikke fantes.

En av korsfarerne for disse synspunktene, Wolfgang Halbig, ringte etterlatte, blant annet moren til en handikappet jente som ble drept av Lanza, og sa over telefonen at barnet hennes «forventet mer av henne,» enn å sende henne til en «møkkaskole». Infowars og Jones tiltrakk seg den før nevnte Marjorie Taylor Greene, som ikke minst er kjent for å ha foreslått at Hillary Clinton burde ha vært henrettet. Etter skoleskytingen i Parkland, Florida, påsto hun at en av de overlevende, David Hogg, var «en idiot», «trent som en hund». Hun gikk også ut mot Sandy Hook som false flag. Donald Trump har vært en begeistret gjest på Alex Jones’ TV-show.

Det som er så påtagelig med de masseproduserte løgnene er at de gikk fra å være unntakene, til å bli et vanlig fenomen. USA består selvsagt av millioner av mennesker som tar avstand fra QAnon, Infowars og andre konspirasjonsgrupper. Etter Sandy Hook druknet Newtown i svære kosebamser og alle slags leker, som mottakerne til slutt ikke visste hvor de skulle gjøre av. Men det finnes også millioner som fremdeles vil sverge på at «Pizzagate» (som ble plukket opp av Alex Jones og Infowars) virkelig skjedde, og at ingen døde på
Sandy Hook.

Det finnes mange forklaringsmodeller på hvorfor gutter går inn på skoler og skyter jevnaldrende og lærere, og hvorfor tilhengere av Alex Jones løper etter fedre til døde barn og skjeller dem ut for å være løgnere og kriminelle. De har noe til felles. For eksempel er aggressorene ikke en ansiktsløs masse, men individer. Hver og en av dem er forskjellige, og har forskjellige motiver som ligger til grunn for at hatet lokkes ut. Men en ting de virkelig deler er uvirkelighetsfølelsen, fraværet av identifisering og empati med andre mennesker.

Alex Jones appellerer til følelsene: Han roper og skriker og gråter om andres ondskap på showene sine. Det forandrer ingenting. Virkeligheten består av mennesker som er ulike deg selv. Idet du slutter å interessere deg for å finne ut hvem dette andre mennesket kan være, har du blitt et perfekt redskap for kyniske profitører, som haler raseriet ut av deg og får det til å leve sitt eget liv. Noe lignende skjer bak kulissene i en fantasiverden hvor sinnet finner sin form gjennom metodiske forberedelser, hvor det tekniske (kan bakstykket låse seg, hvor mange patroner tar magasinet, og hvor mange skudd tåler løpet før det blir overopphetet) overtar rollen som den beste vennen du aldri har hatt. «Surprise!» Dette ene ordet betyr at du ikke lenger ser de andre, men har lagt menneskeheten bak deg. Noe av det siste Dylan gjorde da Ross bebreidet ham for ikke å møte opp til prøven i kinesisk filosofi, var å le og si: «It doesn’t matter anymore».

Innen utgangen av mars i år har det vært 83 skoleskytinger i USA. Antall skoleskytinger mer enn doblet seg fra 2020 til 2021. Og så, i 2022, ble det registrert 303 skoleskytinger; det vil si skytinger inne på en skoles område. Dette er mildt sagt drastiske tall. Våpen får de unge lett tak i. Imens fortsetter kampen omkring tolkningene og praktiseringen av The second amendment (det andre grunnlovstillegget) som er så mangetydig i sin utforming av retten til å bruke våpen for sivile at marerittet uten tvil vil fortsette med nye angrep fra bevæpnede tenåringer eller the average Joe.

Norge, verden

Et blikk på statistikken sier ikke alt, men det er vanskelig å sammenligne antall skoleskytinger globalt, uten å komme på tanken at amerikanske skoleskytinger er et sosiokulturelt fenomen, der problemene har hopet seg opp på så mange felter, både for innbyggere og politikere. Hva er det som har gått så galt? I et land som Russland, hvor det bor oppunder 144 millioner mennesker, har det vært (antar man) fem skoleskytinger i perioden 2009-2018. Med de sosiale problemene Russland har hatt, lyder dette tallet uvirkelig, sett i forhold til det nordamerikanske 288. I Norden ligger Finland øverst, med tre skoleskytinger, og deretter Sverige med 2 skoleskytinger, 1 tilfelle i Danmark, og det nærmeste i Norge; en 29-åring som skjøt en elev i foten med hagle ved Hersleb skole i 2005.

Norge ble derimot rammet av et massedrap i 2011, utført av en gjerningsmann som etterlot seg 77 døde i Oslo og på Utøya, etter at drapsmannen, ulik de fleste skoleskytere, overga seg til politiet. Man kan (ikke) se for seg kaoset som ville fulgt en ugjerning med slike tall i USA, blant politikere, såkalt vanlige mennesker, og særlig i media. Hva gjorde vi her? I Norge samlet man seg, arrangerte rosetog og erklærte, via statsminister Jens Stoltenberg, at kjærligheten til våre medmennesker ville vokse i etterkant av massakren.

Offentligheten anerkjente at «en av oss» sto bak en massehenrettelse av unge mennesker. Til tross for en grotesk mangel på adekvate følelsesmessige reaksjoner hos drapsmannen, ble det jobbet hardt for å dempe hatet som kunne ha blusset opp i den norske befolkningen. Her ble det også til en slags paradoksal hjelp at det ikke var et muslimsk terrorangrep, men en sær mann fra Skøyen som sto bak. Man lykkes, må en kunne si. Sinnet, fortvilelsen,
vantroen preget nasjonen, men hatet sto ikke i sentrum. Det gjorde heller ikke
fornektelsen, og med noen få unntak,
konspirasjonsteoriene. Dovre sto i den grad så støtt etter katastrofen at det vakte internasjonal oppsikt.

Hvor dypt stikker denne toleransen? Jeg var på en kafe da nyheten om bomben i Oslo spredte seg. Det første som skjedde var at en av servitørene ville dra med seg gjestene opp til et lite asylmottak i nærheten av kafeen, for at de kunne «ta de jævla somalierene». Ennå visste ingen hvem som sto bak. Mannen ble roet ned. Men uvissheten skapte en elektrisk atmosfære: Hvem sto bak?

Jeg tror vi må regne med at Norge får sin første skoleskyting om ikke så lenge. Hvis en ser på historien til de finske, svenske eller unge russiske gjerningsmennene, finnes det for mange tegn på at persondyrking og kultiske elementer som lever sitt intense liv hos unge, bidrar til å organisere outsidere og hemmelige voldsmenn, og motiverer dem til å angripe uskyldige med våpen.

Pekka-Eric Auvinen gjorde det middels godt som elev ved Jokela videregående skole. Han var sjenert, slet med depresjon og angst, var mobbeoffer fra ungdomsskolen av, og ble beskrevet som «militant radikal». Han hadde noen usammenhengende ideer om Darwins naturlige utvalg, og mente at de svakeste elementene i menneskeheten måtte utryddes. Han hadde lastet ned og studert Columbinemassakren og andre amerikanske skoleskytinger.

På Krimhalvøya gikk Vladistar Rosyalkov inn på Kerch Polytechnic College i 2018, kledd på samme måte som Eric Harris. Han var medlem av fanklubber viet Klebold og Harris, og sa før han drepte 20 elever og lærere, at «det ville vært fint å ha en massakre». Slik går visa globalt nå. Det finnes for mange fellestrekk med de amerikanske heltene og deres eskalerende personlige problemer, og det som skjer i andre verdensdeler, der ungdom med opplevelsen av at livet ikke er verdt å leve følger amerikansk mønster når det kommer til å ta så mange som mulig med deg i døden. Dette planlegges mot en bakgrunn med rituelle elementer: Unge drapsmenn distanserer seg for det grufulle som skal skje via negativ mytologisk heroisme, og bruker den som et vern mot tvil, panikk, anger og andre følelser som kunne ha dempet hatet – eller stoppet dem fra å sette planene ut i live.

Vi er også egoister og hatefulle i Norge. En nasjon kan kalles fredselskende, uten at flertallet av innbyggerne må være det. Forskjellene mellom fattig og rik øker. Vi er godt på vei inn i den markedsliberalismen som har vært med på å dehumanisere folk (ikke minst de som lider under forskjellene), og nedgradere oppfatningene om verdien av andre menneskers liv. Tingliggjøringen av medmennesker, ufølsomheten i det amerikanske blodbadet er ikke minst et resultat av det som sitter i veggene, fra pionertiden og opp til dag. Ut av den historien er det skapt et samfunn hvor hat, fiendskap initiert av døvhet for andres meninger, intoleranse, åpenbare løgner brukt som aggresjonskapende demagogi, angst for seksualitet og ateisme, går hånd i hånd med våpenfetisjisme og en usvikelig tro på våpen som sivil konfliktløser. Det må bli en eksplosiv cocktail av slike tilstander.

Ifølge Forskning.no er Norge av de landene med flest våpen per innbygger sett i forhold til folketallet, etter USA, Jemen, Serbia og Finland. I Oslo og andre norske storbyer øker våpenbruk under voldshandlinger, både knyttet til enkelttilfeller og gjengrelatert vold. På bygda ser den gamle bondebevæpningens moral ut til å holde stand. Men verden siver inn, som vanlig. Hvor lenge går det før den første bevæpnede eleven marsjerer inn på Elverum videregående skole og legger bak seg en hale av døde, vel vitende om at han vil bli husket og dyrket av sine likesinnede i kommende generasjoner?