Min kamp for klimaet –
sammen med a-ha

Denne teksten var på trykk i Samtiden 4-2024.

Morten er en av svært få mennesker som tidlig trodde på ideene mine, stolte på kompetansen min, støttet meg moralsk og åpnet dører for meg. Mange andre lo og syntes jeg var en rar arkitekt som snakket om solenergirevolusjonen, mens de selv snakket varmt om, og hadde inntektene sine fra, fossil energi. Vi var forut for vår tid.

Alt vi har gjort er godt dokumentert i mitt arkiv som er donert til Arkivverket.¹

Som arkitekt MNAL og solenergipionér i bygg, byer, elektrifisering av transportsektoren, og senere professor, ble jeg et ansikt og en talsmann for nye løsninger. Jeg jobbet med visjoner, holdningsendringer og banebrytende teknologier og kolliderte gjentatte ganger med de økonomiske og politiske kreftene som dominerte energimarkedene.

Morten Harket og jeg har kjent hverandre i 40 år. Dette er fortellingen om noe av det vi gjorde sammen for å forbedre verden.

Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn ved Universitetet i Agder skriver i sin bok Meningen med livet² at «meningen er å forbedre noe, prøve å gjøre verden litt bedre». Det var i grunnen det som drev oss. Vi fant hverandre i sorgen over hva som var i ferd med å gå tapt, vissheten om at det kunne forhindres og uroen over at det hastet – at vi var tildelt roller for å bidra til det, men vi visste ikke helt hvordan vi skulle angripe dramaet som utspilte seg foran våre øyne.³

Fra å være avhengige av sentralisert, kommersialisert energi, kan milliarder av mennesker bli energi-uavhengige ved å ta i bruk desentralisert energi som solenergi. Spesielt viktig er dette for u-land. Slike løsninger og deres talsmenn og -kvinner havnet naturlig nok i en up-front-kollisjon med de økonomiske og politiske kreftene som dominerte energimarkedene. Jeg oppdaget raskt at jeg levde farlig. Det ble derfor viktig å være uavhengig og ren. Jeg jobbet etter prinsippet som den engelske komponisten John Tavener definerte som essensen for fri tenkning i frie hjerner: «Stay totally open, totally transparent and totally vulnerable».⁴ Av denne og andre grunner etablerte jeg en forståelse med Morten; jeg vil ikke ha økonomisk hjelp og bli avhengig av en venn som er rikere enn meg.

Colombo, Sri Lanka

Historien vår startet med et møte i siste halvdel av 1980-tallet på eksotiske Mount Lavinia Hotel i utkanten av Sri Lankas hovedstad, Colombo. Hotellet var kjent som hospitalet i filmen Broen over Kwai.

Som arkitekt, utdannet ved University of Manchester i England, fattet jeg tidlig interesse for miljøspørsmål. England var jo en verdensmakt. Her kunne vi se forurensingens negative sider tidligere enn i Norge, men også løsningene. Denne kompetansen var ikke etterspurt i Norge. Derfor jobbet jeg internasjonalt.

Jeg hadde en tid arbeidet med solenergiløsninger i slummen i Colombo for å koke mat og rense forurenset drikkevann ved hjelp av enkle apparater bygget av lokale materialer. Det var Arne Fjørtoft i Worldview International Foundation som hadde involvert meg. Senere skulle jeg jobbe tett med Jon Westborg i Redd Barna om bruk av solenergi for å dekke de aller enkleste behovene fattige mennesker har.

Statoil-ansatte Rune Hersvik jobbet også med Arne, og de hadde invitert Morten til landet på grunn av hans miljøengasjement. Dette førte oss sammen til en prat i kafeen på hotellterrassen. Morten og jeg fant straks tonen og hadde en lang, god samtale. Vi hadde mange sammenfallende holdninger og ideer og ble enige om å prøve å gjøre noe sammen – noe som gagnet mennesker, miljø og kloden. Noe konkret. Jeg hadde mange forslag, og vi tok i de påfølgende årene fatt i dem.

London

Noen måneder senere møttes vi i London i Mortens leilighet i Holland Park for å diskutere videre. Bandets manager ville møte meg og sjekke at jeg var en pålitelig person. Terry Slater var en hyggelig, men direkte person. Han hadde jo hatt en stor karriere som «den tredje» Everly Brothers. Vi hadde en hyggelig ettermiddag. Terry konkluderte med at jeg var «hel ved», men hvis jeg utnyttet mulighetene jeg fikk ved å være tett på a-ha, skulle han personlig «banke meg opp».

Saint-Paul-de-Vence

Et års tid senere dro jeg til Vence, nær Nice, hvor bandet holdt til i en villa eid av plateselskapet deres, Warner Bros. Der hadde jeg noen fine dager med hele bandet og deres kjærester Camilla, Heidi og Lauren. Mens gutta spilte dro Heidi og Lauren og jeg til kunstnerbyen Saint-Paul-de-Vence for å spise. Vi oppdaget Auberge La Colombe d’Or^4a med sine Picasso, Matisse, Miro, Braque, Calder og Cesar, hvor jeg og min egen familie senere skulle bli stamgjester.

Et par tiår senere ville Warner selge villaen, og Magne kjøpte den. Han ble litt interessert i solenergi for å varme huset og bassenget og levere strøm til villaen. Jeg tegnet et anlegg med stående vertikale solfangere utformet som staver. Jeg hadde gjort et lignende prosjekt for å varme opp Hol kirke i Norge, og det fungerte bra med bare en seks meter høy stav. Men Magne trakk seg fra prosjektet.

I et tv-intervju på BBC med ham, Morten, Frederic Hauge og meg i Oslo i 2022 – om elbil-insentivene vi hadde bidratt til å få innført 30 år tidligere – sa han plutselig at anlegget jeg hadde tegnet for villaen hans var så stygt at han hadde bestemt seg for å bli kunstner og gjøre det selv. Jeg ble overrasket over at han ikke skjønte at dette handlet om mer enn estetikk. Å kombinere en teknisk funksjon med et skulpturelt uttrykk er langt mer komplisert enn å lage fri skulptur. Kunstnere og arkitekter kunne nok ha engasjert seg mer i å bidra til å utvikle vakre og funksjonsdyktige solenergisystemer, ta utfordringen. Vi trenger deres talenter, men de vil oppdage at det er komplisert.

Kalvøya og Hovden

Under Kalvøya-festivalen sommeren 1988 var a-ha og Leonard Cohen øverst på plakaten. Morten og jeg hadde fine stunder med Cohen over en matbit og kaffe på artisthotellet i Sandvika. Cohen foreslo at han kunne besvime foran scenen på a-ha- konserten, hvis Morten gjorde det samme på hans konsert. Det var en solrik helg, og da a-ha gikk på scenen, stod sola lavt og i ansiktet på dem. Morten kommenterte at «den kula der er sterk, men det fikser vi». Så kikket han bort på Pål som hadde en tropehjelm på hodet. Tropehjelmen hadde en solcelle på toppen som ga strøm til å drive en liten vifte som blåste luft ned over pannen og ansiktet. Det hadde en avkjølende effekt. Tropehjelmen var min, og jeg hadde lånt den til Morten. Den gikk på rundgang på scenen. Det soldrevne mirakelet og Mortens kryptiske kommentar om solkula var planlagt og godt forberedt, men vi ville jo ikke være for misjonerende. Det ble litt uklart.

Morten og jeg hadde hatt samtaler før Kalvøya-konserten om hva vi kunne gjøre for å gjøre utslippene fra transportsektoren mindre helseskadelige ved å elektrifisere med ny fornybar energi. Jeg hadde motivert ham til å bli med til Bern i Sveits for å se Tour de Sol – der små, lette elektriske solenergi-drevne kjøretøy kjørte om kapp over Alpene. Jeg hadde reist dit i fem år sammen med min familie og prøvd å få norske myndigheter og media interessert, uten å lykkes. Morten sa ja, men vi kom til at vi trengte en miljøorganisasjon i teamet. Han foreslo at de kunne donere overskuddet fra Kalvøya-konserten til en miljøorganisasjon, og jeg ble bedt om å foreslå en. Bellona var nettopp stiftet av Frederic Hauge og Rune Haaland. Jeg kontaktet dem. De var begeistret. Vi var alle til stede på Kalvøya-konserten da Magne sa fra scenen at overskuddet fra konserten gikk til Bellona.

Vi fire, pluss Mortens Camilla, reiste så til Hovden og la Sveits-strategien: Vi skulle invitere norsk presse, importere en elbil, kjøre den i kollektivfeltet – men ikke betale. Sivil ulydighet! For å skape oppmerksomhet. Vi var forgjengerne til Greta Thunberg og Extinction Rebellion, men «light» og demokratisk.

Det ble da også massiv pressedekning fra Bern i Sveits, hvor også Magne Furuholmen kastet seg på. Arne Fjørtoft og Rune Hersvik var med. A-ha, Frederic og jeg gjorde som planlagt, men Hersvik og Fjørtoft valgte senere også å argumentere for gassdrevne kjøretøy, mens vi kjørte elbil i kollektivfeltet rundt Oslo, uten å betale.

Elbilen

Hver gang bøtene nådde et visst beløp og vi nektet å betale, ble bilen tauet inn og solgt på en statlig auksjon. Så kjøpte noen den og ga den tilbake til oss. Dette skjedde 14 ganger. Fra dag én hadde vi forlangt verdens beste elbil-insentiver. De ble skissert opp av oss og presentert for politikere i og nær Gro Harlem Brundtlands Ap-regjering. De ga seg til slutt, etter mange år, og insentivene slik vi kjenner dem i dag, ble innført ett etter ett. Norge startet elbil-produksjon, og mange fagmiljøer engasjerte seg. Vårt bidrag var ett av mange som bidro til endringer.

Det var altså ikke norske politikere som frivillig og visjonært tok initiativ til insentivene de i dag skryter på seg. Vi var blant dem som tvang dem til å handle. Brundtland, som på den tiden var verdens miljødronning, på grunn av hennes lederrolle i FNs Verdenskommisjon om miljø og utvikling, ble tatt på at hun reiste verden rundt og snakket om bærekraftig utvikling, mens hun i Norge pumpet olje og gass.

De sivile ulydighetene i Fosen-aksjonen i Oslo i 2023, som blokkerte inngangene til flere departementskontorer, hadde som hensikt å sikre samenes menneskerettigheter etter en Høyesterettsdom som staten ignorerte. Konflikten, forårsaket av etablering av vindmøller, viste igjen at sivil ulydighet virket. Samer, miljøvernorganisasjoner og Greta Thunberg lenket seg fast og ble båret bort av politiet. Det minnet om Alta-aksjonen og Mardøla. Det vekket minner om vår egen sivile ulydighet for å få innført verdens beste elbil-insentiver i Norge i 1989. Noen ganger må altså folk gå ut av sine vante roller og protestere i saker som er større enn dem selv. Det er mye som står på spill i verden. Klimasaken er en av dem det er verd å kjempe for. 

«Jeg gjorde det som et ledd i en varsling overfor en forestående global miljøkrise», forteller Morten i sin biografi om sin deltakelse.⁵ «Harald er selve kjernen i dette. Elbilen var hans idé.»^5a Vår aksjon lyktes altså. Timingen var god. Elbil-insentivene vi forlangte – støttet av andre – er innført. De er fremdeles verdens beste!^5b Salget av nye biler er nå fullstendig dominert av elbiler og ligger rundt 90 prosent. Høsten 2024 vil antall elbiler på veiene, for første gang i historien, passere antallet med fossil motor. Norge er det første landet i verden som oppnår det.

Et skår i gleden er utviklingen innen vekt og volum. Den går i feil retning. Elbilene blir større og tyngre. Ofte kjører de bare én person og en matpakke og står parkert 99 prosent av døgnets timer. Det trenger man ikke 2-3 tonn stål, aluminium, gummi, plast og batterier til. Vi må inn i et sunnere, ressurssparende spor. 

Det var dette industridesigner Peter Opsvik og jeg ville vise da vi i 1996 utviklet «Butterfly», en lett treseter på 500 kilo med kort rekkevidde, for bruk i mindre byer i u-land.⁶ Den var drevet av solenergi som kunne levere 2-3 mil per dag. Filosofien var at de mange transportoppdragene fungerer greit med løsninger som ligger mellom sykkelen og bilen.⁷

Japan

Høsten 1989 reiste vi sammen til Osaka i Japan for å lære og delta på verdens største vitenskapelige solenergikongress og utstilling i regi av International Solar Energy Society (ISES). Jeg var leder for den norske avdelingen. Frederic Hauge og Bjørn Grennes fra Bellona, Morten og jeg fløy sammen fra London.

På flyplassen i Osaka ble Frederic arrestert for å være i besittelse av syv gram hasj. Han ble satt fri etter en uke fordi fingeravtrykk viste at den tilhørte en annen person, i Oslo. Var det en slags «planting»? Det rammet oss hardt. Vi måtte forskanse oss på hotellet mot aggressive journalister fra Norge og mange andre land og fikk oppholdet ødelagt. Det var norsk UD som hadde tipset norsk presse. Det ble enorme overskrifter midt i valgkampen. Vi hadde kritisert Brundtland-regjeringen for å svikte miljøet og nå ... Selv om vi var uskyldige, var vi forhåndsdømt. Over en helside i VG uttalte Gro; «Skuffet over idolene» ... at de er «avslørt».⁸

Her var det ingen forbehold om at saken var under etterforskning. Nyheten noen dager senere om at en person i Oslo var blitt tatt og bøtelagt for å ha lagt sigarettpakken inne i leiligheten til Frederic kvelden før avreise, en pakke Frederic rasket med seg da han reiste derfra tidlig om morgenen, fikk bare frimerkestørrelse-oppslag. Pressen hadde vært for rask på avtrekkeren, men ville ikke innrømme det. Hjemme satt våre familier og merket at omgivelsene frøs til is og at verden ble iskald. Det ødela min karriere i mange år, og jeg skrev en hel bok, Eksil, for å komme videre og for å få ut sannheten.⁹ Boken ble nærmest tiet i hjel, men på NRK P2 bekreftet en journalist at det jeg skrev i boken var korrekt: UD hadde tipset ham. I stedet for å beskytte oss satte altså UD i gang en heksejakt.

Fra Osaka reiste vil alle til San Fransisco og videre inn i ørkenen til Carissa Plains for å se et av verdens største solkraftverk, på størrelse med et lite russisk atomkraftverk.

I disse årene fikk jeg mange henvendelser fra folk som hadde ideer og ville ha hjelp til å løfte dem frem. Det ga mye ekstra arbeid fordi jeg var lett å nå i motsetning til Morten. Det handlet alltid om ubetalt arbeid med å skille seriøse fra useriøse. En idé vi sa ja til å drøfte var fra en professor ved Reading University i England. Han ville ha oss til å fronte den nye bærekraftsatsingen ved Open University, noe som jo senere ble en suksess. Open University var blitt satt opp 20 år tidligere og bygget på en ambisiøs idé om at hvem som helst, hvor som helst, skulle få nesten gratis universitetsutdannelse via fjernundervisning. Vi støttet grunnideen. Vi hadde våre møter og stilte oss både positive og skeptiske, men engasjerte oss ikke videre i saken. Vi valgte ikke å fronte den.

The Sunshine Revolution

Jeg har skrevet åtte bøker og vært medforfatter i mange flere. Min første bok, Solenergi og engelskutgaven The Sunshine Revolution, kom ut i 1991. Boken ble solgt i 60 land. Jeg fikk takkebrev fra fire av verdens presidenter. Engelskutgaven ble lansert i New Delhi, støttet og spredd i 1000 eksemplarer til nøkkelpersoner og miljøorganisasjoner av Ashok Khosla i Development Alternatives. Det var Norges ambassadør Jon Westborg med stab som tidlig så solenergipotensialet i India og støttet formidlingen. 

Samtidig arbeidet jeg med planer for å lage en video om solenergiens muligheter. Det lyktes sammen med TVPs Vigdis Nilsen og med støtte fra Forskningsrådet. Den fikk samme tittel som bokens engelskutgave og ligger ennå ute på YouTube. Morten sa seg villig til å være fortelleren. Morten kontaktet a-has plateselskap som sa ja til vederlagsfritt å bruke Chris Reas The Road to Hell i videoen. Frederic stilte opp med elbilen og koblet den til et energi-selvforsynt hus jeg hadde tegnet i Stavanger i forbindelse med Bygg for Fremtiden-utstillingen i 1988. Solcellene på huset ladet bilen, og bilens batteri ladet huset.

Maldivene

I 1987, i «Året for hjemløshet», valgte FN å fokusere på boliger for den absolutt nedre del av prisskalaen og de hjemløses boligproblem, ved å arrangere en internasjonal arkitektkonkurranse i samarbeide med UNESCO og UIA (den internasjonale arkitektunion). 123 arkitekter fra 44 land konkurrerte i finalen. Jeg ble premiert og mottok pris av Dronning Noor av Jordan som selv var arkitekt og konkurransens beskytter. Det skjedde på UIAs verdenskongress i Brighton, England, hvor alle vinnerutkastene ble utstilt. 

Morten og jeg prøvde å realisere dette prosjektet på Maldivene fordi FN hadde oppfordret vinnernes hjemland om å støtte realisering av prosjektene. Vi søkte Norad/UD om fire millioner i støtte, men fikk aldri svar til tross for flere påminnelser. I mellomtiden hadde FNs UNDP varmt anbefalt prosjektet. Det samme hadde presidenten på Maldivene Maumoon A. Gayoom, som hadde stilt en hel øy gratis til rådighet for prosjektet. Etter et år purret jeg igjen på Norad/UD og fikk beklagelse og avslag fra Norad-sjef Per Ø. Grimstad. Ved en «inkurie» hadde prosjektsøknaden blitt forlagt. Vi prøvde private støttespillere i flere år: Skipsreder Knut Knutsen i World City, med sin rådgiver Jørgen Randers, var positiv og ville bidra med ti prosent, men vi greide bare å sikre halvparten av de seks millionene vi trengte. Prosjektet, som var et solenergidrevet samfunn, ble aldri realisert. I Hjemkomst sier Morten: «Vi skulle drive med i-hjelp, i stedet for u-hjelp. Vi skulle utruste en øy på Maldivene som skulle bli et fantastisk showroom som viste turistene fra de rike landene hvor langt utviklingen av solenergi faktisk var kommet. Vi ville synliggjøre det store potensialet.»^9a «Vår kongstanke var jo også å ha et parallellanlegg på øya Røst for å demonstrere spennvidden i potensialet».^9b

Øst-Timor

Før jul i 2003 ble Morten, filmmakeren Sigurjon Einarsson og jeg invitert til Øst-Timor, nå Timor Leste. Morten og Sigurjon hadde flere år tidligere arbeidet for at Jose Ramos Horta skulle få fredsprisen – noe han etter hvert fikk. Morten hadde skrevet tittellåten til filmen East Timor i 1996 som også var med på albumet hans Wild Seed. Vi tilbrakte en uke der og bodde hjemme hos Horta som samme år ble valgt til president etter å ha vært statsminister.

Formålet var å holde samtaler om Øst-Timors energifremtid. Vi organiserte et seminar hvor jeg holdt foredrag for statsrådene – også energiministeren. Jeg foreslo at Øst-Timor skulle hoppe rett inn i solenergialderen, og hoppe over fossilenergistadiet, eller satse på enorme vannkraftanlegg med neddemninger og konfliktfylte folkeforflyttinger som konsekvens. Med sol kunne landet bli energiselvforsynt for alltid uten konflikt og forurensing. Jeg laget skisser som kunne illustrere en slik fremtid, men vi forregnet oss.

Øya var full av firmaer og institusjoner med sterke særinteresser: Statoil, Oljedirektoratet, Olje for utvikling og vannkraftutbyggere fra mange land, som Kanada. Norges NVE – vassdrags- og energidirektoratet – var fast rådgiver for norske regjeringer om valg av energikilde i u-land. I 99,4 prosent av alle forespørsler anbefalte NVE vannkraft. Aldri sol – ikke engang i solrike u-land. Det var sterke økonomiske interesser involvert og mange norske firmaer levde av norske u-hjelpskroner. Noen ble gjengangere og fikk prosjektet uten anbud samtidig som de sammen med NVE ga regjeringen råd. De var inhabile. De hadde økonomisk interesse av å utvikle vannkraft eller fossil energi som marked. Andre ville bore etter olje i Timor-havet mellom Øst-Timor og Australia.

Jeg hadde én-til-én-møter med flere ministre, inklusive energiministeren, og sammen møtte vi tre statsministeren, hvor jeg målbar solenergivisjonen. Det var alltid en rådgiver til stede i rommet, så det lekket fort ut hva jeg foreslo. Det var et vepsebol. Noen møter ble avlyst, men ikke av meg og ikke av ministeren jeg skulle møte. I stedet var det en ukjent som ringte departementene, utga seg for å være meg og avlyste møtet. Fossil energi og vannkraft-interessentene var i gang med sitt spill. Så kom drapstruslene mot min person.

Vi informerte Horta og fikk beskyttelse. Vi holdt en pressekonferanse på flyplassen da vi forlot landet – Morten, Horta og jeg. «We’ll be back», var budskapet mitt. Vi arbeidet videre med prosjektet. Men 11. februar 2008 ble Jose Ramos Horta skutt utenfor sitt hjem, livstruende skadet og fløyet ut av landet til Australia, hvor han ble operert. Han overlevde så vidt etter lang rekonvalesens. I dag er han tilbake som president. Timor-havet er åpnet for oljeboring, vannkraftutbyggingene igangsatt og Norge har fortsatt å donere dieselaggregater som strømkilde til hovedstaden Dili. Det eneste «sporet» av vårt prosjekt var at det største oljefeltet fikk navnet «The Sunshine Field». I 2014 ble også Statoil operatør for et oljefelt i Timor-havet.

Da Øst-Timor først skulle ta ut oljereservene, foreslo vi at de enorme inntektene gikk til å gjøre landet soldrevet. Det ble avvist av alle rådgiverne, inklusive de norske. I stedet foreslo Verdensbanken, Norge og USA at pengene skulle investeres i amerikanske obligasjoner og senere i internasjonale aksjer etter det norske oljefondets modell. Øst-Timors statlige Investeringsfond ble etablert. Landet ble derfor aldri selvforsynt med ny fornybar energi. De norsk-finansierte dieselaggregatene dundret videre og har i årevis spydd ut helsefarlig svart røyk. Den norske leverandøren, Jacobsen Elektro, har smilt hele veien til banken.¹⁰

Frognerparken

Da Norsk Hydro i august 2005 skulle feire 100-årsjubileet, var en del av pakken en folkefest – en gratis sommerkonsert med a-ha i Frognerparken. Det ble leid et kontor i en blokk like ved, og i månedsvis foregikk planleggingen av konserten, fordi a-ha ville ha andre elementer med i opplegget. De spurte meg. Jeg foreslo at konserten skulle drives av solenergi og fikk klarsignal til å utrede dette og etterbruken. Solfangerne skulle bli stående etter konserten og gi strøm til nattbelysningen i parken ved hjelp av en batteribank eller salg av strømmen til e-verket og tilbakekjøp etter behov. Jeg tegnet solfangerne som en solskog i et hjørne, men prosjektet ble i siste liten forkastet av Hydro, ble jeg fortalt. Dermed ble det ikke a-ha og Norge som kjørte verdens første soldrevne konsert, men britiske Coldplay, et par tiår senere.

A-has gratiskonsert tiltrakk seg 120.000 mennesker, men solenergibudskapet uteble. Strømmen kom fra e-verket, og det meste var vannkraft-energikilden som jo dannet Hydros grunnlag da det i 1905 tok i bruk Europas største vannkraftanlegg på Notodden. 

Stavanger EVS 24

Fra 2002 jobbet jeg for å få verdens største vitenskapelige kongress om elkjøretøy, Electric Vehicle Symposium 2009¹¹ med tilhørende utstilling og elbilløp til Stavanger Forum. EVS-serien startet i Arizona i 1969¹² og pendlet mellom verdensdelene. EVS 24 i 2009 var 40-årsjubileet. Vår søknad vant på grunn av Norges og Stavangers sentrale rolle i elektrifisering av transportsektoren. Jeg ble styreformann. Under åpningsseremonien talte Albert II av Monaco og Kronprins Haakon.¹³ Morten stilte opp og sang to sanger, blant annet Sam Cookes A Change Is Gonna Come.¹⁴ Det faktum at han stod på programmet og var med å mingle et par dager blant 1200 av verdens fremste elbil-forkjempere, vitenskapsfolk og utstillere, bidro til EVS24s suksess. Mange av disse var glad i a-has musikk, og det skapte interesse i pressen.

Solkoking og pressen

Journalist Jan Omdals bok om a-ha, The Swing of Things (2004), unnviker bandets miljøengasjement, til tross for at noe av det har vært postet på a-has egen hjemmeside. Omdal var blant annet til stede på noen av planleggingsmøtene for konserten i Frognerparken, men unnlot å ta det inn i teksten i boken. Følgelig har mye forblitt internt og lite kjent. Folk vet ikke hva vi har drevet på med.

Det er også ukjent at vi i 2004 jobbet med å introdusere koking basert på solenergi i Kenya. Det kom i konkurranse med utvikling av mer effektiv koking med ved. Da Wangari Maathai i 2004 fikk Nobels Fredspris for treplanting i Kenya, begynte alt å dreie seg om det.¹⁵ Interessen for vårt prosjekt om solenergi falt bort. I Ørjan Nilssons biografi om Morten vies samarbeidet mellom Morten og meg god plass, men det var først i 2019.¹⁶

Morten på Universitetet i Stavanger

Høsten 2021 bestemte Morten og jeg oss for å feire at det var 30 år siden filmen The Sunshine Revolution ble utgitt. Vi organiserte et halvdagsseminar på Universitetet i Stavanger¹⁷ med foredrag om prosjektene vi har jobbet med, visning av filmen og debatt.¹⁸ Linken ble lagt ut på a-has hjemmeside. Den gikk viralt over hele verden.

Tilbakeblikk

Vi har engasjert oss i saker vi brenner for. Mitt bidrag har vært visjonene, ideer til temaer og oppdatert kunnskap. Mortens bidrag har vært å se vinkler, muligheter og filosofiske perspektiver. Han har i mange sammenhenger vært døråpner og støttet meg moralsk. Jeg fikk i de tidlige årene ved flere anledninger taletid og møter på grunn av hans involvering. Det har vært teamwork og tverrfaglighet på sitt beste.

I a-ha-filmen True North¹⁹ fra 2022 ser vi det tydelig når a-has bandmedlemmer reflekterer over sin egen historie og måten de har skrevet sine sanger på. Ord som går igjen reflekterer en sorg over naturmangfoldet som går tapt, klimaendringer og en generell forringelse av menneskenes betingelser på jorden. Det handler om øko-sorg, melankoli og lengselen etter hvordan det kunne ha vært. Det er de samme temaene Morten og jeg har jobbet med, de samme ordene vi har brukt og som var gjennomgangstonen i filmen The Sunshine Revolution i 1992 og i samtalen vår i Stavanger høsten 2021. Det er også den samme tonen i BBC-dokumentaren om elbilimporten som ble rekonstruert 33 år etter 1989, i et halvtimes BBC Scotland Disclosure-portrettprogram²⁰ og BBC UK Breakfast TV²¹ høsten 2022. 

Det handler om sorg, melankoli, ensomme forsøk på å snu en uheldig utvikling, om byene som vokser voldsomt, klimaendringene som kaster lange mørke skygger over mange menneskers liv og fremtid og skaper urban utrygghet og ensomhet, mens vi går og lengter etter noe annet – noe grønt som ikke ble noe av. Vi bærer alle på en sorg. Det er mye Jon Fosse-stoff²² i oss alle.

Men det er ennå ikke for sent å endre kursen. Jeg jobber videre, men bortsett fra noen få, befinner mine sterkeste allierte seg verken i Stavanger eller i Norge. Til tross for at jeg i 2020, av verdens største solenergiorganisasjon ISES, ble utnevnt til en av verdens viktigste blant 250 solenergipionerer de siste 50 årene.²³ Det kan blant annet skyldes at oljelobbyen har blitt for sterk og haler ut tiden som omstillingen tar – også i Stavanger hvor olje og nå fornybar-møteplassen ONS har vært arrangert i 50 år²⁴, 1000 meter fra mitt hjem, med 1000 foredragsholdere. Jeg har selvfølgelig aldri blitt invitert. 

Bildene øverst i saken: 

1 Tour de Sol i Bern i 1988 foran en Fiat Larag elbil av typen de importerte. Magne i bilen. Morten, Røstvik og Frederic foran. Foto: Mikkelsen / Harald N. Røstvik / Arkivverket

2  Fra samlingen på Hovden høsten 1988 hvor de la planene for elbilstrategien. Fra venstre: Rune Haaland, Røstvik, Frederic Hauge og Morten Harket. Foto: Harald N. Røstvik / Arkivverket