Militærmaktens plass etter Ukraina

­Temaet i Samtiden 4-2023 er våpen. Alle tekstene om våpen kan leses her.

«Eg likar ikkje bomber», sa Valgerd Svarstad Haugland i 1999 da NATO bestemte seg for å intervenere i Kosovo. Hun og KrF gikk likevel med på bruken av militærmakt både denne gangen og senere i Afghanistan.¹ Uttalelsen kan fremstå som naiv, men symboliserer samtidig det svært mange nordmenn – og andre europeere – hadde tenkt og følt i mange tiår. Europa hadde ikke opplevd krig siden 1945, og etter den kalde krigens slutt ble det heller ikke lenger nødvendig å bruke store summer på å avskrekke Sovjetunionen.

Men motstanden mot våpenmakt har også dypere røtter i Norge. Lettelsen i 1905 over at unionsoppløsningen med Sverige hadde blitt løst fredelig, bidro nok til at utenriksminister Løvland i 1905 sa at «vi vil ingen udenrigspolitik have». Med det mente han at Norge skulle ligge lavt og ikke bli trukket inn i europeiske maktrivaliseringer, men være en nøytral stat med lav internasjonal profil.² Denne politikken fungerte fint gjennom første verdenskrig, men feilet som kjent i 1940. At nøytralitet også måtte forsvares og derfor fordret et vel så sterkt forsvar som allierte stater, hadde man ikke reflektert nok over.

Norges inntreden i NATO i 1949 var åpenbart basert på disse erfaringene, da det innebar en betydelig våpenhjelp fra USA i tillegg til allianseforpliktelsene. Samtidig gikk Norge inn i alliansen med militære begrensninger: Basepolitikken og andre selvpålagte restriksjoner skulle bidra til å holde Norge litt unna stormaktsspillet og gi oss et visst handlerom mellom øst og vest. Selv med bred verneplikt og et forsvarsbudsjett tidvis på over 3 prosent av BNP, var det fortsatt sterke strømninger som ønsket at Norge i større grad skulle være en brobygger østover. Tilsvarende tankegods fant man i Olof Palmes Sverige og i Willy Brandts Vest-Tyskland. Den kalde krigens klimaks på 1980-tallet, med utplassering av nye våpensystemer, skapte også en voksende kjernevåpendebatt. Den absurde situasjonen at man hadde atomvåpen nok til å utslette jorden hundrevis av ganger, symbolisert ved begrepet MAD − «Mutually Assured Destruction», mobiliserte motstand i Norge og mange andre land. Begrep som «våpenkappløp» og «rustningsspiral» ble flittig brukt i debattene.

Den kalde krigens slutt var derfor en enorm lettelse, ikke bare fordi trusselen fra øst forsvant, men også fordi man kunne begynne nedrustning, avspenning og en rekke nye våpenkontrollregimer som bidro til tillit og stabilitet. Europeiske land kuttet drastisk i sine forsvarsbudsjetter og frigjorde enorme summer til andre formål. Finanskrisen rundt 2009 var også en faktor. Ett resultat av dette var at antall stridsvogner i Europa ble redusert med 78 prosent, og antall kampfly halvert mellom 1999 og 2018.³ Europa brukte akkurat nok penger til å kunne gjennomføre de internasjonale operasjonene, men dette var likevel relativt billig, ettersom det dreide seg om primært lette styrker som ikke hadde høyt forbruk av våpen og ammunisjon eller krevde konstant luftstøtte.

Årene etter 1990, på tross av krigene på Balkan og terrorangrepene i USA i 2001, var preget av optimisme. Tidligere medlemmer av Warszawapakten ønsket å utvikle demokratiet, «returnere til Europa», som Vaclav Havel formulerte det, og bli medlemmer av EU og NATO. Russland og Kina ble også integrert i det globale økonomiske og politiske systemet, med håp om at også disse landene skulle demokratiseres gjennom åpen handel, investeringer, sosial og politisk interaksjon med Vesten. Dette var en verden der krig mellom land ble ansett som avleggs, og væpnet kamp primært var borgerkriger og etniske konflikter langt unna som kunne håndteres med begrenset militærmakt. Enkelte amerikanske stemmer, slik som statsviteren Robert Kagan i boken Paradise & Power, advarte Europa mot å tro på en verden uten makt, et «paradis» der europeerne trodde de kunne «ta ferie fra strategi», som han formulerte det.⁴ Men kritikken prellet stort sett av. I Europa ble «hard» militærmakt nedprioritert i forhold til «myk» makt, som diplomati, verdier og institusjonsbygging.

Synet på at også Russland var på vei mot et mer demokratisk og liberalt styre, «a slow Poland» som noen formulerte det, preget også analysene av hendelser som indikerte at Russland var på vei i en autoritær retning. Russlands invasjon i Georgia i 2008 er et slikt eksempel, der Vesten knapt reagerte, og tilsynelatende mente at det delvis var Georgias egen skyld. Man hadde også i stor grad ignorert den brutale russiske krigføringen i Tsjetsjenia i 1994−96, og igjen fra 1999 til 2009. Ingen av disse krigene fikk nevneverdige politiske eller økonomiske følger for forholdet mellom Vesten og Russland, snarere tvert imot.

Først da Russland angrep Ukraina i 2014, våknet Vesten. Anneksjonen av Krym og krigføringen i Donbass ble en vekker for NATO. Det ble enighet om å stoppe kuttene i forsvarsbudsjettene, og snarere øke dem igjen. Formuleringen man ble enige om, var likevel vag, «å arbeide for å strekke seg mot» («aim to move towards») å bruke 2 prosent av bruttonasjonalproduktet på forsvar innen 2024. Mange europeiske land, med Tyskland i spissen, kjempet imot bindende forpliktelser til å bruke mer penger på forsvar også i 2014, selv om man hadde ti år på seg. For NATO ble likevel 2014 vendepunktet, der man igjen begynte å fokusere på forsvaret av Europa etter flere tiår med utenlandsoperasjoner.

Planverk, kommandostruktur og styrkesammensetning ble gradvis endret og tilpasset et kollektivt forsvar. Det ble også innført økonomiske sanksjoner mot Russland, og anneksjonen av Krym ble tydelig fordømt. Samtidig ble den russiske krigføringen i øst gjerne fremstilt som «russiskstøttede separatister», noe som ga dem et snev av legitimitet som en etnisk basert konflikt – noe det ikke var. Uten russisk aktiv militær, politisk og økonomisk ledelse ville de såkalte folkerepublikkene i Donetsk og Luhansk kollapset over natten. På tross av sanksjonene fortsatte også et utstrakt økonomisk og politisk samkvem mellom Europa og Russland etter 2014. Mange mente at det var viktig å holde dialogen og samarbeidet oppe for å finne diplomatiske løsninger. Erna Solberg sa for eksempel i 2015 at «Vi er opptatt av at det ikke er med våpen denne konflikten løses, men med forhandlinger og diplomati».⁵ Jonas Gahr Støre sa også at alle er enige om å «finne en politisk løsning fordi denne konflikten ikke har et militært svar».⁶

De som derimot argumenterte for at vårt forhold til Russland ikke ville eller kunne være som før, ble kritisert. Daværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide var tydelig på CNN i 2015 da hun sa: «We are faced with a different Russia. I want to warn against the fact that some people see this as something that is going to pass. The situation has changed. And it has changed profoundly.»⁷

Dette var det flere som reagerte på. De mente hun gikk for langt, at endringene ikke er evige, og at dialog med Russland fortsatt burde være Norges prioritet.⁸ Det bilaterale forholdet i nord fortsatte da også mer eller mindre som før etter 2014, med åpen grense og mye lokal kontakt. På sentralt nivå var det mindre kontakt (også dels på grunn av COVID-19), noe den daværende opposisjonen kritiserte regjeringen for. Da de vant valget, skrev de inn i Hurdalsplattformen at de ville «Videreutvikle det bilaterale samarbeidet med Russland i nord med særlig vekt på samarbeidet om hav, ressurser, klima og kystrelaterte spørsmål i Barentshavet og Arktis».⁹ Formuleringen fremstår som om den var skrevet ti år tidligere, før den russiske anneksjonen av Krym og invasjonen i Donbass fra 2014. Verken dette eller sanksjonsregimet mot Russland nevnes i Hurdalplattformen.

Før Russlands fullskala angrep på Ukraina i 2022 forsøkte mange i Europa å snakke Putin til fornuft. Flere mente at man måtte kompromisse med Putin for å få fred, altså nok en gang ofre andre land og menneskers frihet for vår egen sikkerhet. Ikke bare er det moralsk tvilsomt, men det hviler på en teori om at om bjørnen får litt mat, vil den slutte å kreve mer. Men mange diplomater og politikere som har jobbet med Russland, har erfart at det ikke er slik, snarere tvert imot. Russisk politisk tradisjon er å presse hele tiden – for eksempel å få særbehandling på Svalbard foran andre traktatland. Om man ikke tydelig sier nei, vil de neste gang ta utgangspunkt i at deres posisjon er akseptert. Man pusher grenser til det sier stopp. Å «gi» Russland for eksempel Krym ville derfor neppe forhindret dagens krig.

Ønsket om dialog fremfor militær avskrekking sitter altså dypt i det politiske Norge, som i mange andre europeiske land. Det kan fremstå både som naivt (dialog med autoritære regimer nytter) og som kynisk selvsentrert (skitt i Ukraina, leve Norge), og er kanskje litt av begge deler. Poenget i denne sammenhengen er at militærmakt ikke har vært sett på som et sentralt virkemiddel for å stagge Russland, verken i Norge eller i Europa for øvrig. Ja, man økte budsjettene gradvis etter 2014, men ikke på en måte som gjorde oss i stand til å håndtere en eventuell militær trussel fra Russland uten betydelig støtte fra USA.

Ting har imidlertid endret seg etter Russlands invasjon i Ukraina i 2022. Russisk retorikk og brutalitet i krigføringen gjør at det er få som tror at dialog og diplomati kan få Putin til å endre kurs. Man besluttet nærmest over natten å gi Ukraina våpenhjelp, og europeiske ledere sier tydelig at «Ukraina må vinne», og at dette handler om å forsvare Europa, Vesten og demokratiske verdier. De snakker også seriøst om et fremtidig Europa der Ukraina er medlem av både EU og NATO. Tyskland har gått fra å være den største bremseklossen til å bli den største donoren av våpen til Ukraina etter USA. I Norge har Forsvarskommisjonen og Forsvarssjefen anbefalt en kraftig økning i forsvarsbudsjettet raskt, fordi situasjonen anses å være prekær.¹⁰ Det haster å få nok militærmakt på plass til å kunne avskrekke Russland og håndtere en eventuell krise. Man må altså ruste opp, øke forsikringspremien.

Men opprustning i dag er likevel noe annet enn den kalde krigens rustningskappløp mellom øst og vest. Nå handler det primært om å reversere noen av de enorme kuttene i konvensjonelle styrker man gjorde etter 1990. Man har sett i Ukraina at krig krever volum, altså at man må ha mye for å holde ut: mye ammunisjon, mange stridsvogner, artillerisystemer, luftvernsystemer osv. I utenlandsoperasjonene holdt det med litt av alt, nå trengs det mye av alt for å kunne forsvare seg mot et konvensjonelt angrep. Krig har alltid i stor grad dreid seg mye om utholdenhet, og det er en kjensgjerning ukrainerne erfarer daglig. Derfor vil europeiske land bruke betydelige summer på å styrke sitt forsvar de neste årene.

Så viser det seg at vestlig våpenindustri ikke er i stand til å levere de mengdene som trens så raskt som det er behov for. Man har rett og slett ikke kapasitet nok til å supplere Ukraina med det de trenger, og dermed heller ikke alt det NATO trenger. Derfor kreves det også store investeringer i industriell kapasitet som kan bidra til at Ukraina og Vesten ikke taper mot Russland. I EU har man for første gang gått sammen om felles innkjøp av ammunisjon for å sikre industrien de nødvendige rammebetingelsene.

Det er fortsatt de som mener at «mer våpen skaper mer krig», men det er blitt en mer marginal posisjon. Samtidig er det uvant for de fleste av oss. Før var for eksempel et typisk mantra at «det ikke finnes en militær løsning på konflikt X», slik både Solberg og Støre sa i 2015. Nå er det en mer utbredt forståelse for at det nettopp er en militær løsning som er nøkkelen til en politisk løsning i Ukraina. At mer våpen faktisk kan begrense de totale lidelsene ved at krigen avgjøres raskere er også uvant. Men slik er det.

Debatten rundt den amerikanske donasjonen av klasevåpen til Ukraina reflekterer disse diskusjonene godt. Ukraina ønsket slike våpen fordi de er viktige for å vinne, og hadde selvsagt avveid dette mot den fremtidige faren blindgjengere utgjør. Men mange i Europa, inkludert i Norge, kritiserte denne donasjonen.¹¹ Dels undergraver det klasevåpen-forbudet Norge har vært aktiv for å få vedtatt, dels legitimerer det at «målet helliger middelet», et prinsipp som i visse tilfeller kan bryte med folkeretten.

Det er ikke fritt frem for Ukraina å bruke for eksempel kjemiske stridsmidler selv om de selv skulle vurdere det til å være militært effektivt. Samtidig er konteksten viktig: Russland bruker klasevåpen hele tiden i Ukraina og har i tillegg minelagt så store områder at Ukraina vil slite med dette i årtier uansett. Dermed er trolig den militære effekten av å stanse russisk aggresjon (inkludert med klasevåpen og minelegging) mye større enn de tilleggsutfordringene i etterkant som våpnene skaper. Å overprøve ukrainske vurderinger fra sofakroken hjemme synes tvilsomt, men det reflekterer også mye av europeisk tenkning rundt våpen og maktbruk. Det er vondt å slutte seg til.

Vi ser dette også når det gjelder vestlig våpenhjelp til Ukraina generelt. I begynnelsen fikk de kun mindre og lettere våpensystemer, mens artilleri, kampvogner og særlig stridsvogner først kom etter lengre politiske prosesser i europeiske hovedsteder. Resultatet har vært at Russland har klart å forskanse seg bedre i de okkuperte områdene enn de ellers ville ha gjort. Fortsatt får ikke Ukraina langtrekkende våpen av betydning, de får ikke skyte mot militære mål i Russland med vestlig materiell (som folkerettslig er helt i orden å gjøre), og de får ikke vestlige kampfly.

Russiske trusler om kjernefysisk eskalering fungerer og hindrer at Ukraina får all den våpenhjelpen de trenger. Få eksperter er veldig bekymret for faren for en kjernefysisk eskalering, da en slik våpenbruk verken vil medføre fremgang på slagmarken eller en politisk seier for Russland. Snarere tvert imot, det vil bli enda mer krevende for de landene som støtter Russland, eller er nøytrale, å fortsette en slik linje. Bruk av atomvåpen for første gang siden 1945 vil representere en verdenshistorisk begivenhet som verden ville måtte respondere på. Responsen ville måtte sette en presedens som andre atommakter ville lære av, så den måtte være kraftig, men ikke kjernefysisk. Også Kina ser dette, og har flere ganger advart Russland mot bruk av atomvåpen i Ukraina. Russisk atomvåpenbruk vil altså ikke kunne gi Russland seier i krigen. Likevel er Vesten forsiktige, og denne forsiktigheten koster mange ukrainske liv hver eneste dag.

Rundt 500 år før vår tidsregning skrev romeren Publius Flavius Vegetius Renatus: «Igitur quī dēsīderat pācem, præparet bellum», som betyr noe slikt som «la dem som ønsker fred, forberede seg på krig». I årene etter den kalde krigen ble slike utsagn kanskje ansett som haukete, men det er nok større aksept for dets aktualitet i dag. Frihet og demokrati kan ikke tas for gitt, men må forsvares, og dessverre kreves det mer enn myk makt for å få til det. Militærmakt er til for å forhindre krig, men skal den klare det, må den være troverdig, altså være kraftig nok til å avskrekke en mulig aggressor. Det koster penger. Men er det noe ukrainerne vet, så er det at det koster så uendelig mye mer å bli angrepet.

Europa går inn i en krevende fremtid. Autoritære krefter søker å undergrave våre viktigste verdier, og Europas relative økonomiske og politiske makt i verden reduseres. Klimaendringer, migrasjon og en aldrende befolkning representerer andre utfordringer. Populistiske bevegelser kan vinne politisk makt. Putin satser nok på at alt dette blir for mye for oss, og at det vestlige samholdet ryker når belastningen blir for stor. Imidlertid skal man ikke undervurdere demokratienes styrke. Fleksibilitet, tilpasningsdyktighet og legitimitet er viktige elementer, samtidig som demokratiske prinsipper fortsatt er attraktive for milliarder av mennesker verden over. De autoritære «alternativene» til vestlig demokrati er lite attraktive og dels råtne på rot. Et nytt Europa som formes etter Ukrainas seier, vil sende et sterkt signal til verden om at Vesten på ingen måte er i forfall. En slik seier krever imidlertid politisk mot og vilje hos europeiske ledere – samt betydelig militærmakt.

Fotnoter

1) Harald Stanghelle (2016), Vi som ikke liker bomber, Aftenposten, 29 april https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/5VLbm/vi-som-ikke-liker-bomber-harald-stanghelle

2) Henrik Thune (2013), Veien videre, Internasjonal Politikk 71(3), 441–451. https://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN1891-1757-2013-03-11

3) Christian Mölling, Torben Schütz og Sophia Becker (2020): Deterrence and Defense in Times of COVID-19:

Europe’s Political Choices. German Council on Foreign Relations. https://dgap.org/en/research/publications/deterrence-and-defense-times-covid-19

4) Robert Kagan (2003), Paradise & Power, London: Atlantic Books.

5) Erna Solberg avviser våpenhjelp til Ukraina, Aftenposten, 11. februar 2015, https://www.aftenposten.no/verden/i/9wlr/erna-solberg-avviser-vaapenhjelp-til-ukraina

6) Muntlig spørsmål fra Jonas Gahr Støre (A) til statsministeren, Stortinget, 11. februar 2015, https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Sporretimesporsmal/et-sporretimesporsmal/?qid=61995

7) Norway: «We are faced with a different Russia», CNN, 26. februar 2015. https://edition.cnn.com/2015/02/25/world/amanpour-norway-ine-eriksen-soreide/index.html

8) Norge gjør krigen kaldere, Klassekampen, 27. februar 2015, https://klassekampen.no/utgave/2015-02-27/norge-gjor-krigen-kaldere

9) Hurdalsplattformen, https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/hurdalsplattformen/id2877252/

10) Forsvarskommisjonen, https://forsvarskommisjonen.no/; Forsvarssjefens fagmilitære råd 2023, https://www.forsvaret.no/aktuelt-og-presse/publikasjoner/fagmilitaert-rad

11) Organisasjoner etterlyser tydeligere norsk kritikk av klasevåpen-donasjon, Dagsavisen, 9. juli 2023, https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/2023/07/09/organisasjoner-etterlyser-tydeligere-norsk-kritikk-av-klasevapen-donasjon/; Går imot klasevåpen til Ukraina, Klassekampen,15. juli 2023, https://klassekampen.no/utgave/2023-07-15/gar-imot-klasevapen-til-ukraina