Martin Svedman: Poeter som treffer bunnen

Lesetid: ca. 17 minutter.­

I 2019 ga jeg ut Når jeg drikker, en diktsyklus fortalt gjennom karakteren Henrik, som har vært hyppig på sykehus og avrusninger på grunn av sin drikking. Legene og behandlerne har sagt til ham at han kommer til å dø hvis han ikke klarer å slutte. Gjennom det meste av boken lever og drikker Henrik i skyggen av en uttalt dødsdom, som imidlertid vil oppheves på en svært enkel måte hvis han klarer å slutte. Henrik gjør en slags hederlig innsats. Han prøver antabustabletter, han prøver beroligende piller, han bestiller selvhjelpsbøker fra Amazon. Han distraherer seg med musikk. Han setter samboerens tekopper inn i oppvaskmaskinen, han leser inspirerende intervjuer i aviser med kjendiser som har sluttet å drikke. Han går på møtene til Anonyme Alkoholikere (AA). Alle disse tingene hjelper til en viss grad, men noe av komikken i Når jeg drikker ligger i at fortelleren hele tiden går rundt grøten. Boken er på mange måter en katalog over ting i det moderne samfunnet som nesten, men ikke helt, har makt til å få en alkoholiker av Henriks type over i et annet spor. Samboerskap, antidepressiva, trening.

Unngå bønn

Men har Henrik virkelig prøvd alt? Det lengste og kanskje mest høystemte diktet i boken beskriver en person som forteller på et AA-møte at han endelig har fått til å be Gud på en ydmyk måte om hjelp. Denne fyren er imidlertid ikke vår forteller, men en irriterende rival som Henrik betrakter med inderlig hat. Henrik ber aldri til Gud en eneste gang i boken. Når han får høre at det er anbefalt å praktisere bønn og meditasjon, velger han å reise til et eksotisk Zen-buddhistisk tempel, der han får et totalt mentalt sammenbrudd, og drar derfra uten overhodet å ha bedt. Henriks unnvikelse av bønn kan virke som en triviell detalj, men innenfor det nyktre miljøet han vanker i så har bønn en svært viktig plass.

Mens jeg skrev boken tenkte jeg ikke så mye over det, men boken handler kanskje dypest sett om motvilje, og det er kanskje det som gjør at mange lesere som ikke kan relatere til drikkingen allikevel sier at de kan kjenne seg igjen i karakteren. Og en av de tydeligste måtene denne motviljen kommer til utrykk på er gjennom Henriks unnvikende holdning til bønn. I forhold til mange av de andre tingene som Henrik holder på med for å bli nykter, krever bønn svært liten innsats i form av tid eller kalorier. Så hvorfor gjør han det aldri?

Henrik er en samfunnsinteressert alkoholiker. På møtene han går på snakker han aldri om seg selv og hvordan han har det, han snakker om ruspolitikk, siterer sangtekster eller presenterer generelle analyser av samfunnet. I samfunnet generelt, er det interessant hvor lite det snakkes om bønn i forhold til hvor mye det snakkes om tro. Den offisielle linjen er at tro er komplekst og vakkert, mens bønn er enkelt, barnslig eller på andre måter suspekt. I dag er det nesten slik at de eneste som åpent snakker om bønn i offentligheten enten er spesialister (KRF-politikere, islamister), folk som lever av å bryte tabuer (bloggere som Sophie Elise), eller skjønnlitterære forfattere og poeter som har sluttet å drikke eller hatt problemer med depresjon (Jon Fosse, Casper André Lugg). Det kan virke positivt i for eksempel politikken å framstå som en troende person, men man må samtidig framstå som sin egen mann eller kvinne, og ikke en slags åndelig pappagutt som konstant dilter etter Gud med spørsmål. I arbeidslivet for eksempel, er Henrik vant til å være en problemløser som selv tar initiativ. Han plager ikke direktørene med spørsmål, og det er mulig at han uten å vite det selv har tatt med denne holdningen inn i arbeidet han gjør for å holde seg nykter.

Det er svake mennesker som ber

Bønn kan oppfattes som at man handler på ordre fra usynlige makter, eller at man er en skjør personlighet som ikke klarer å løse problemer på egen hånd. Moderne ledere som har en tro, gjør klokt i å holde det mest mulig privat om de ber. George W. Bush ba flere ganger om dagen mens han var president i USA. Dagsavisen skriver at «bare tanken på en president som folder hendene i bønn gir kollektive kuldegys» hos mange amerikanere.^[1] Avisen intervjuer en ekspert, som kan fortelle at Bush måtte dempe bønneretorikken som følge av at «amerikanerne ønsker seg en religiøs president, men ikke en president som spør Gud om alt». «Når Bush får spørsmål om hvilken rolle Gud spiller i hans politikk, er det typiske svaret han gir at Gud gir ham styrke, men at han ikke spør Gud til råds om for eksempel hva han skal gjøre i Irak.» I en diskusjon om tro med Misjonskirkens Sten Sørensen i Sarons Dal, snakker statsminister Jonas Gahr Støre på både inn- og utpust om sin tro, men parerer elegant når spørsmålet dukker opp om dette betyr at han faktisk ber. «Når jeg lurer på hva Gud mener om en sak, går jeg én etasje ned og spør Knut Arild Hareide.» Støre repliserte «med glimt i øyet, og fikk salen til å brøle av latter».^[2] I det samme intervjuet med Pastor Sørensen, sier Knut Arild Hareide at han ber for «visdom og klokskap i de viktige avgjørelsene».

Poeten Casper André Lugg beskriver bønn som en praksis hvor «vi skal bli ydmyke nok til å se oss selv i andre.»^[3]At en slik praksis ville hatt stor verdi i for eksempel Velferdsetaten i Oslo, som til daglig arbeider med de mest utsatte i samfunnet, virker for meg innlysende. Når ledergruppen drar på tur, bruker etaten «flere hundre tusen kroner på spahotell, rollespill og vin», og direktøren for rustjenester forklarer det med et «behov for god drikke».^[4] Personlig ville det ikke skremt eller opprørt meg det minste om slike direktører heller tok en pause fra festingen og isteden fikk opplæring i en praksis som handler om å se seg selv i andre. Det er nok en klassedimensjon i hvordan man snakker om sine personlige erfaringer med bønn og tro. På toppen av samfunnet sees bønn på av noen som et åndelig vitaminsupplement, som kan gi styrke eller sikre større gjennomføringskraft, men det er også litt flaut. Det å folde hendene eller gå ned på knærne er en markør for at man tigger penger. Overklassen trenger ikke be Gud om hjelp, fordi de kan lene seg på innspill fra konsulenter. På nettsiden til ledelsesutvikleren, som fikk 112.000 kroner av Velferdsetaten for å holde foredrag, står det lite om ydmykhet eller ærlighet. «Vi lærer av personer som fikk til det ekstraordinære, og trekker «gullkorn» i lederrollen ut av historiske vendepunkter.»^[5]

Kan bønn gjøre deg rusfri?

Hvis bønn er en praksis som gir økt styrke og handlingskraft, skulle man anta at den har et visst potensiale for å bli kommersialisert og nå bredt ut. Meditasjon er en enorm greie, og det er blitt skapt en viktig industri rundt meditative teknikker som på overflaten kan ligne litt på bønn. Første gang jeg hørte om manifestering, var da en selger i et selskap jeg arbeidet i (apropos ingenting) begynte å forklare hvordan han brukte minst én time hver dag på å forberede seg mentalt til salgspresentasjonene sine. Han forestilte seg konferanserommene han skulle inn i, og skapte en fortelling i hodet om hvordan han motstandsløst skulle gjøre en hel haug av innsalg. Hvis siviløkonomen Henrik hadde fått tilbud om å drive med en form for manifestering, ville han hatt lettere for å gå ned på knærne?

Bønn slik den praktiseres i AA er vakkert beskrevet i mye av skjønnlitteraturen som finnes om rus. Ruslitteraturen er et sted der bønn tas på alvor, og det finnes mange eksempler på romaner og dikt der det etableres en kobling mellom rusfrihet og en ydmyk, enkel og egentlig litt kjedelig form for bønn. AA har en tendens til å redusere spørsmål om tro til en uinteressant privatsak, mens bønnen blir noe man kan dele erfaringer rundt. Møtet med bønn i slik litteratur kan virke overraskende, fordi man kanskje skulle anta at rusmisbrukere ville foretrukket en intens og grenseoverskridende form for bønn, men de kanoniske skjønnlitterære eksemplene på bønn i ruslitteraturen beskriver ofte det motsatte av en ekstatisk praksis.

I romanen Infinite Jest, beskriver David Foster Wallace hvordan den alkoholiserte karakteren Don Gately, som i likhet med Henrik har blitt presentert med bønn gjennom AA-møter, går ned på knærne for å be etter å ha våknet fra et mareritt. Gatelys bønn er en på overflaten beskjeden handling som i all hovedsak består i å gå ned på knærne og overgi seg til noe annet enn alkoholen. Bønnen til Gately er enkel, men har et nokså komplekst sett av bakenforliggende motiver. Den beskrives av Wallace som et uttrykk for at Gately for første gang på lenge handler fullstendig fritt, samtidig som bønnen også er en desperat og ydmykende handling utløst av Gatelys mareritt og redsel for å dø. Bønnen markerer et vendepunkt, Gately klarer å være ærlig med seg selv, han innrømmer hvor fortvilt han er, og han ber om hjelp. Kvaliteten som Wallace først og fremst framhever ved denne bønnen, er at den får Gately til å kjenne seg utilpass og klein, siden Gately overhodet ikke får svar når han ber. Men det er kanskje bedre for en alkoholiker å ikke få svar, enn at bønnen blir til en farlig indre dialog med avhengigheten eller egenviljen. Wallace framstiller det som om Gately har kommet langt på veien mot edruskap når han kan be uten at det rastløse egoet hans plager ham. Som Wallace beskriver det, er bønn bare et verktøy blant mange andre som sikter på å holde egenviljen i sjakk. Bønnen i ruslitteraturen er svært enkel og uglamorøs. Gud svarer som regel ikke, men det blir heller ikke til en ørkesløs indre dialog med egoet. Poeten Franz Wright skriver en fin liten parodi på denne formen for bønn i et dikt som heter Clarification.

Rusa på Jesus

Henrik mislykkes muligens med bønn fordi utålmodigheten og egoet hans kommer i veien, og han er ikke i stand til å oppfatte verdien av den lite ekstatiske og uromantiske formen på bønn som han blir presentert med i AA. Bønn som en alternativ form for rus er beskrevet i boken Du av Håvard J. Nilsen, som på interessant vis snur utviklingskurven som beskrives i Infinite Jest og Når jeg drikker på hodet. I denne romanen om pinsebevegelsen framstilles bønn som noe svært besnærende, men også destruktivt og avhengighetsskapende. Bønnen beskrives som en form for åndelig sprit som hovedpersonen ønsker å bli fri fra, slik at han kan få leve et helt normalt middelklasseliv med kjæreste, jobb og et lite glass rødvin i ny og ne. Men dette er en helt annen type bønn enn den som Henrik anbefales å prøve ut i AA.

I tillegg til manifestering, er yoga og mindfulness andre typer lukrative, bønnelignende praksiser som har begynt å vinne mentale markedsandeler også i det norske folkedypet. Yoga er en morsom case, siden det vi kjenner som yoga i dag som regel er fullstendig rensket for den dypt religiøse og meditative praksisen som ble utviklet for tusenvis av år siden i India. Det er egentlig morgengymnastikksøvelsene til britiske offiserer, blandet med impulser fra en utvannet versjon av den førkoloniale yogaen som den indiske overklassen drev med på 1800-tallet. Moderne yogastillinger ble oppfunnet på begynnelsen av 1900-tallet i et forsøk på å få yogaen til å framstå som en mer macho og vitalistisk praksis, og litt mindre som en ydmyk form for bønn.^[7] Kan man tenke seg at noe tilsvarende revolusjonerende kan skje for å gjøre den trauste AA-bønnen litt mer fargerik og salgbar? Har den nøkterne formen for AA-bønn slik den beskrives av David Foster Wallace i det hele tatt en kommersiell verdi som kan omsettes i kroner og øre?

Usalgbar ydmyk bønn

AAs program for tilfriskning fra alkoholisme er gratis, og kan slås opp i boken Anonyme Alkoholikere som er skrevet på 1930-tallet. Den er mer en litterær enn en religiøs eller medisinsk tekst, basert på personlige erfaringer som utbroderes i teksten. Stilen er ganske medrivende, påvirket av religiøse predikanter, men også av jazzalderens reklamefolk og hardkokte avisskribenter. En typisk side i Anonyme Alkoholikere presenterer en anbefaling fulgt av et løfte. Å være ærlig, ransake sine motiver grundig, hjelpe andre, samt praktisere regelmessig bønn og meditasjon er noen av disse anbefalingene, og boken er kanskje den alkoholiserte ur-stamfaren til de fleste moderne selvhjelpsbøker. Hvis man fjerner bønn fra listen over anbefalinger, så stiger den kommersielle verdien av dette programmet betraktelig, fra null til rundt 20.000 kroner i året. Det er det det koster å delta i for eksempel online selvhjelpsgruppene til «The Privileged Man», som i sin helhet er basert på AA’s program, minus kravet om bønn. Det er kanskje ikke så rart at ydmyk bønn ikke snakkes mye om i offentligheten, når bønn påviselig er en faktor som slår negativt inn på omsetningen til gründerbedrifter. Ydmyk bønn er en av svært få ting i det moderne samfunnet som faktisk er usalgbar.

Det er nok mange flere som ber i Norge i dag enn man skulle tro ut ifra den offentlige debatten, men det slående er hvor få som faktisk er villige til å snakke om sin praksis. Sophie Elise skriver på bloggen sin at hun snakker til Gud på morgenen og på kvelden, men hva hun ber om «er for personlig til å dele, i alle fall i detaljer.»^[8] Når selv Sophie Elise regner noe som privat, har vi med et mektig tabu å gjøre. I mye av norsk samtidslitteratur er bønn et uttrykk for resignasjon, noe nærmest barnslig. «Å overlate løsningen til Gud kan tyde på at hun er overveldet,» skriver Sophie Grøtting Jonas i en masteroppgave apropos den religiøse hovedpersonen i Hanne Ørstaviks roman Like sant som jeg er virkelig.^[9]«Vi kan forstå bønnen som et forsøk på å håndtere vanskelige affekter,» fortsetter hun. Bønn er her et primitivt verktøy som brukes av mennesker som strever med følelsesmestring, og man får lyst til å gi karakterene hos for eksempel Ørstavik en Sobril, eller bestille time for dem hos en terapeut.

Jon Fosses ulitterære bønn

Jon Fosse er en forfatter som snakker befriende åpent om bønn i intervjuer, og som sier at han lar seg inspirere av bønn i sin skjønnlitterære skriving. «Mine bøker er bønner til Gud.»^[10] Han og Lugg utgjør unntak blant den norske forfatterstanden. Etter at et intervju med Jon Fosse har vært innom avisdesken, blir overskriften uten unntak til noe som dreier seg enten om bønn eller alkohol, og journalistene virker nesten enda mer fascinert av Fosses oppsiktsvekkende åpenhet rundt bønn, som de er av at han har sluttet å drikke. Jon Fosse bryter et tabu ved å være åpen om hvor mye han pleide å drikke, men det virkelig grensesprengende er kanskje at han også kommer med detaljer om hvordan han liker å be. Ifølge Fosse skal bønnen helst være stille og meditativ.

I Septologien, har Fosse skrevet en roman der hver av de fem delene avsluttes med en bønn. Resultatet blir rett og slett ulitterært, ifølge kritikeren Bernard Ellefsen i Morgenbladet. Ellefsen digger at boken handler om drikking, overskriften hans er «En svær roman om to forsofne menn ved navn Asle? Ja takk!»^[11] Men han har problemer med at Fosse trekker inn åndelighet og bønn, for da kommer han inn på ting som «egentlig ikke (er) særlig avansert tenking.» Romanforfattere bør ifølge Ellefsen begrense seg til å beskrive konkrete og hverdagslige ting på en avansert måte, heller enn å prøve å snakke om åndelige ting på en enkel måte. Når det gjelder åndelighet, så kan «Fosses tanker om dette aldri nå det litterære nivået som hans beskrivelser av flesk i en stekepanne kan». Ellefsen konstaterer her at en forfatters åndelighet er omvendt proporsjonal med hans evne til å være kunstnerisk, en tanke med interessante røtter, men som det allikevel er vanskelig å lage en generell regel av. William Blake skrev: «The reason Milton wrote in fetters when he wrote of Angels & God, and at liberty when of Devils & Hell, is because he was a true Poet and of the Devil’s party without knowing it.»^[12]

Det er nok noe i dette, det er ikke sikkert at det ville vært vellykket dersom Tomas Espedal eller Nina Lykke hadde skrevet romaner der hovedpersonen gikk rundt edru og ba alle i livet sitt om unnskyldning, for så å dra hjem for å be til Gud. For å kunne skrive skjønnlitterært om noe så uromantisk som AA-bønn, må man kanskje pøse tungt på med effekter for å understreke at det handler om et litterært verk og ikke en moralsk preken. Wallace skriver fram sitt narrativ om Don Gately på et journalistisk vis som bryter med den komplekse, avanserte og fragmenterte skrivekunsten man finner ellers i romanen, og det har alltid slått meg at mye av romanen egentlig er et slags avansert litterært forsvarsverk rundt den enkle fortellingen som når sitt høydepunkt når Gately går ned på knærne. Så dette er en siste grunn til at Henrik ikke klarer å be i Når jeg drikker. Som skjønnforfatter var jeg ikke helt klar til å kutte båndene med «Devils & Hell».

Poeter inspirert av bønnetradisjonen i AA

Samtidig er det ganske interessant at den enkle bønnetradisjonen i AA-tradisjonen har påvirket svært mange poeter. «Willpower is nothing. Morals is nothing. Lord, this is illness.»^[13] John Berryman skrev fantastiske linjer på vei hjem fra AA-møter. Siden det legges vekt på bønn og ikke på tro, har poeter av svært variert bakgrunn kunnet la seg inspirere. John Berryman, Franz Wright og Eileen Myles har eller hadde katolsk bakgrunn. Tim Dlugos var en «episcopalian», altså en slags anglikaner. Joan Larkin er jødisk, og den yngre edru ruspoeten Kaveh Akbar er muslim. Dlugos skrev et knusende vakkert langdikt, «G-9», som beskriver hvordan poeten ble edru parallelt med at han ble sykere og sykere av AIDS på 1980-tallet. Han skrev følgende mens han lå på avdeling G-9 på Roosevelt Hospital i Manhattan:

Lettheten og overskuddet i dette diktet får på et eller annet vis virkelig fram horroren ved å ligge døende og uten hjelp på en trist avdeling som G-9. Dlugos ville ikke klart å skrive på denne måten hvis det ikke hadde vært for bønn.

Henrik gjør sine halvhjertede forsøk på å nyktre til fordi han ikke vil dø. Maset fra legene og behandlerne går inn på ham, og han skremmes av det kroppslige forfallet forårsaket av alkoholen. Men det skremmer ham ikke så mye at han faller ned på knærne for å be.

Kjedelig åndelighet

Boken Anonyme Alkoholikere har en linje som på en lakonisk måte beskriver Henriks problem. «To be doomed to an alcoholic death or to live on a spiritual basis are not always easy alternatives to face.» Budskapet her er noe sånt som at åndelighet kan være dørgende kjedelig, muligens bare et lite hakk bedre enn å være død. Men dette lille hakket er jo noe.

Dlugos beskriver en hverdagslig idyll i diktet «Ordinary Time», der poeten skal ut å spise sammen med noen venner fra AA. David har en ny t-skjorte, og har fått langt hår. Leonard går med en haitann i en lenke rundt halsen. Eileen’s korte frisyre får ansiktet hennes til lyse opp. Diktet inneholder også en kortfattet refleksjon over John Berryman, som tok livet sitt ved å hoppe fra en bro.

Om Dlugos hadde valgt å drikke seg i hjel, ville han vært helt og holdent menneskelig, ingen kunne ha dømt ham for det. I «G-9» kommer han med følgende tilstandsrapport:

Personlig synes jeg det er en vanvittig råskap i hvordan Dlugos bestemmer seg for å tilbringe sine siste timer på jord ikke med å drikke seg fra sans og samling, men med å ta vare på sine venner, be elegante bønner, og skrive klarøyd poesi.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 5, 2022.