Markedsføres som den nye Anne Frank

På en høyde der Knesset troner over Jerusalem stiger en julidag to kvinner ut av en bil mellom oliventrær og soldater. De går hånd i hånd mot parlamentet. Kvinnen til venstre ser omsorgsfullt over på henne til høyre. Hun ledsager henne sikkert som en popstjerne med armen.

Kvinnen til venstre heter Elizabeth Schaeffer Brown. Hun er slank, går med sko med høye heler og har blondt hår. Tidligere solgte hun frysevarer, før hun jobbet med markedsføring av den første Sony-Ericsson-telefonen med kamera.

Til høyre går Nadia Murad. Hun kommer fra en landsby nord i Irak, er 24 år gammel og har mørkebrune øyne. Ansiktet hennes ser blast ut, med et alvorlig uttrykk. Før hun begynte sin reise rundt jorden som spesialambassadør for FN var hun fange hos «Islamske Stat» (IS).

Elizabeth Schaeffer Brown, markedsføreren, ser på Nadia Murad som den nye Anne Frank. Ei ny jente som forteller verden om folkemordet på sitt folk.

Biler kjører frem til inngangen til Knesset. Unge menn i dress og sminkede kvinner stiger ut. Nadia ser på menneskene som strømmer mot henne.

– God morgen. Hvordan går det?, spør hun på gebrokken engelsk. Hun tar hånden til en støttespiller og legger hodet sitt på en skulder.

– Jeg gleder meg over å være i Israel, sier hun. Så blir hun stille.

Det hviler store forventninger på henne fra samfunnet og rådgivere. Aldri har en jesidi fått en slik mulighet til å stå opp for rettferdighet.

Det er over tre år siden IS-krigere overfalt Nadias landsby. De myrder alle de mener er vantro. Tusenvis av jesidier blir drept. Tusenvis av kvinnelige jesidier blir bortført. Nadia overlever voldtekt og IS-fangenskap i en måned før hun greier å flykte. To år senere utnevner FN henne til spesialambassadør. En utrolig karriere.

Nadia møter statsoverhoder, regjeringsrepresentanter og folk som driver med utviklingshjelp for å fortelle om jesidienes skjebne. Over fem dager sommeren 2017 reiser hun gjennom Israel; også her ønsker hun å få regjeringen til offisielt å erklære massakren av hennes folk som et folkemord. Av israelerne vil hun lære hvordan et samfunn kan omgås med et folkemord.

Nadia Murad ble nominert til Nobels fredspris. Kjendisadvokat Amal Clooney vil ta saken hennes til den internasjonale strafferettsdomstolen. I høst kom boken hennes «Ich bin eure Stimme» («Jeg er stemmen deres») på Knaur-forlaget. Snart blir den kinofilm.

Historien hennes er en historie om ei modig jente fra en jesidi-landsby som vil ta en av verdens mest brutale terrororganisasjoner til retten. En historie som beveger og er så ekstraordinær at den godt lar seg omsette i bok og film.

Man kan se på Nadia Murads historie som reklame for et produkt. Den gode sak trenger også stjerner for å tiltrekke seg oppmerksomhet, kampanjer og PR-rådgivere. Nadia Murads rådgivere vil skrive henne inn i Holocausts «Erinnerungskultur» - påminnelseskulturen. Selv det er en markedsføringsstrategi.

Innerst i Knesset smetter Nadia inn i et siderom. Det er en mørk, enkel sal med konferansebord. På bordene står det navneskilt. Nadia trekker stolen innunder seg og flytter seg frem mot bordet. På veggen lyser en foil hvor det står navnet hennes og ordet «overlevende».

– Jesidienes har opplevd 74 pogromer (ødeleggelser/massakre red.anm) opp gjennom historien sier hun, – men på samme måte som jødene har vi alltid overlevd. Og: – Jo flere land som anerkjenner det siste folkemordet offisielt, desto mer tyngde får saken vår i retten.

Tilhørerne lytter aktsomt.

– Hvordan holder hun ut?, hvisker en kvinne i publikum.

Nadia forteller om familien som var bønder. De hadde høns og sauer, dyrket poteter og moren hennes bakte brød. Om sommeren sov Nadia på taket med søsknene sine. De fortalte hverandre historier til langt på natt.

– Noen ganger tok vi svippturer til byen for å kjøpe lammesandwich, mimrer hun.

Den 3. august 2014 overfalt IS-soldater landsbyen deres. De skjøt mennene. De tok med seg jenter og kvinner til Mosul eller Tall Afar for å selge dem til IS-krigere. Nadia ser hvordan IS tar med seg moren og de seks brødrene. Hun går inn i en buss med treseters-rader, med opplyst gang og forheng. En mann tar henne på brystene. Hun førsøker å ikke skrike.

Den andre mannen som antaster Nadia heter Hadschi Salman. – Gud vil at vi omvender dere, og hvis det ikke går kan vi gjøre hva vi vil med dere, sier han til henne. Han smører honning på tærne sine, som hun må slikke vekk. En annen legger brillene sin forsiktig vekk før han forgriper seg på henne. En gang sovner hun etter en voldtekt. Neste morgen når hun våkner merker hun at hun har skjøvet et bein over mannen ved siden av henne; slik som hun gjorde som barn, da hun sovnet hos moren sin.

IS bruker de kvinnelige jesidiene som belønning til krigerne sine. Som motivasjon til å tilslutte seg «kalifatet».

– Jeg kunne ikke føle noe lenger, husker Nadia. Etter en måned klarer hun å flykte, fordi en av mennene glemmer å låse en av dørene. Hun er 21 år gammel.

I Knesset fryser ansiktet hennes til. Nadia takker alle tilstedeværende for tiden deres. Hun lytter til foredragene til ideelle organisasjoner. En politiker leser opp et lovutkast som erklærer at det ble begått folkemord på jesidiene. Hadde det ikke vært en idé å starte en Facebook-kampanje for jesidiene på årsdagen for overfallet? «Noe lignende The Ice Bucket Challenge?», spør en politiker. (En kampanje der man tømte en bøtte isvann over hodet for å få oppmerksomhet rundt og samle inn penger til forskning på muskelsvinnsykdommen ALS. Red.anm) Alle i rommet nikker. Nadia vrenger på ansiktsmusklene, tydelig brydd. Som om hun ikke liker idéen noe særlig.

To blonde kvinner drar henne med seg til et hjørne for en selfie. En ideell organisasjon ber om bidrag. Det går mot middag i kantinen ved Holocaust-minnesmerket. Senere er det planlagt intervjuer.

Rådgiverne har rådet Nadia til å ikke lenger å fortelle om detaljer fra fangenskapet i offentligheten. De vil beskytte henne, sier de. Når hun opptrer offentlig skal det ikke handle om henne som person. Nadia skal snakke for alle jesidier. De som vil vite mer om henne kan lese boken hennes.

Nadia Murad har snakket på vegne av jesidiene i nesten to år, men uten klare resultater. IS har ifølge FN drept rundt 5000 jesidier og bortført 7000 kvinner og jenter. De som overlevde, og som ikke har utvandret, venter i leirer. 3000 kvinnelige jesidier er fortsatt savnet. Dessverre interesserer knapt noen seg for dem. Jesidiene har opplevd det aller verste, men de befinner seg langt borte fra folk i Vesten. Det som mangler er en stor fortelling. En figur som representerer folkemordet. Nadias rådgivere sier at ingen personifiserer hennes folks lidelser så godt som det hun gjør.

Neste dag sjekker teamet i Tel Aviv inn i en takleilighet. Romslige rom, stor balkong og en vaskehjelp som gjør rent. Nadia løper etter gruppen. De diskuterer en reportasje rådgiverne ikke liker. De prøver å ta hensyn og spør Nadia om hun kan treffe en kvinnegruppe på kvelden? Nadia hører knapt etter. – Okay, sier hun.

Rett utenfor døra ligger den spennende bydelen Jaffa. Nadia vil dra og spise noe. I pubene er det koselige sofaer og stuelamper. Nadia går noe nølende forbi. – Lokalene er for plettfrie, sier hun. Så finner hun et sted. Inne i lokalet snakker hun om orkaplanten, saftige tomater og livet hennes før IS. Ikke et ord om sitt nye liv.

Tilbake i takleiligheten har markedsføreren Elizabeth Schaeffer Brown akkurat fullført en yoga-økt. Hun har på seg sportstøy, og istedenfor å være lett nervøs har hun alltid et litt for godt humør. Hun berører Nadia på armen før hun går for å legge seg.

Schaeffer Brown var en suksessrik markedsfører. Tidligere vanket hun i New Yorks kvinnelige kretser for å forbedre verden. Så kom en identitetskrise og Schaeffer Brown begynte å markedsføre frysevarer og mobiltelefoner. Hun begynte å «selge ideer».

Hun grunnla et firma som driver med multimedial bearbeiding av globale temaer. Utdanning i Afghanistan. Jordskjelv på Haiti. Rettferdig kaffehandel. Hun jobber med prosjekter for den internasjonale straffedomstolens tidligere hovedaktor, og vil nå promotere Nadia.

Det spesielle med Nadias historie er ifølge Schaeffer Brown at hun representerer et «fortløpende folkemord» og «en vedvarende krise». Hun greier ikke helt å skjule at hun er oppspilt over de mulighetene kampanjen har.

I en e-post skildrer hun tankene sine rundt «Anne Franks dagbok», som formidlet Holocaust til henne som 15-årig skoleelev i USA. Hun vokste opp i protestantiske omgivelser i New England. Folkemord hadde aldri vært i familiens tanker. Dagboka satte sitt preg på verdensbildet hennes. «Jeg har en følelse av at Nadias kamp og historie har lignende kraft som Anne Franks», skriver hun.

«Selv når våre politikere ikke gjør noe, kan Nadias historie oppdra en ny generasjon.» Nadias historie kan «endre måten fremtidige generasjoner ser på verden på». Selv kunne hun «ikke tenke seg noe viktigere enn muligheten til å bidra til det – ved å omsette ideene til bok og film».

Anne Frank reloaded, det er Schaeffer Browns vanvittige idé.

Først sendte hun e-posten til Nadias team, «før viktige beslutninger sto for tur». Etter Israelreisen videresendte hun teksten til reporteren.

Anne Frank ble berømt etter sin død. Hun begynte å skrive dagboken sin i Amsterdam som 13-åring etter at hun måtte flykte dit fra Tyskland. Hun skrev sine siste notater kort tid før Gestapo fant henne. Anne Franks bok ble solgt i millionvis. Hvorfor skulle ikke også Nadia kunne bli et ikon?

Schaeffer Brown passer på henne. Hun følger henne til toalettet. Hun henter henne noe å spise. Ser på bildene på mobilen hennes. At Nadia har lært å snakke engelsk har vært et vendepunkt for forholdet deres, forteller hun. I starten trodde hun at Nadia var en «marionett». Slik var det ikke.

– Hun tar egne beslutninger.

Hun høres noe mellom anerkjennende og forargret ut.

Om kvelden setter Nadia Murad seg på en stol foran publikum. Unge kvinner stirrer forventningsfullt på henne. Moderatoren introduserer henne:

– Vær så snill å ikke still personlige spørsmål, og la dere inspirere av en av verdens mest berømte menneskerettighetsaktivister!

– Takk for at jeg får lov til å komme, sier Nadia. Hun er pinlig berørt.

Aktivistene fra den israelske kvinnegruppen har serverer kaker ved inngangen. Utenfor suser ettermiddagstrafikken.

– Planen for dette arrangementet er å komme raskt inn, fortelle historien og så dra igjen. Eksakt en time, hadde en rådgiver sagt.

– Var du aktivist som barn?, spør en kvinne når Nadia er ferdig å snakke.

– Jeg delte ut klær og mat til fattige når moren min hadde noe til overs, svarer Nadia.

– Hvor kommer styrken din fra?, spør en annen kvinne.

– De fortapte sjelene driver meg til å jobbe mer, sier Nadia.

– Har du et budskap til de kidnappede sex-slavene?, spør en tredje. Hun svarer at «når det ikke finnes mer menneskelighet, må man styrke troen». Og så sier Nadia:

– Jeg vet ikke om budskapet mitt når dem.

Foran døren venter Elizabeth Schaeffer Brown på henne. Ved siden av henne sitter Kerry Propper, som er den andre rådgiveren som svirrer rundt Nadia på denne israelsreisen.

Propper er en mann med skreddersydd dress og skinnsko som nødig snakker med journalister. Han er forretningsmann, og hans livstema er folkemord. Han var medprodusent for en prisbelønnet dokumentarfilm om tematikken. En gang uttalte han at han lever et dobbeltliv. Ikke bare som filantrop, han eier også en bank, interesserer seg for investeringer i Afrika, kanskje i Nord-Irak. Man ser han aldri snakke med Nadia, men han følger henne. Hun åpner dører til de mektige. Under Nadias opptreden satt han i en bar.

Maskineriet rundt Nadia Murad ble igangsatt i Proppers leilighet i New York. Der organiserte han de første hjelpeprosjektene for jesidiene i Nord-Irak.

Man kan tro at Proppers innsats dreier seg om mennesker, men jesidiene gir også rådgiveren en mulighet til å profilere seg internasjonalt. Jesidiene er verken kristne eller muslimer. De ber til engler. Som minioritet lar de seg presentere på en god måte.

Rådgiverne gjør undersøkelser i landet første gang i 2015. De forbereder en rapport for den internasjonale straffedomstolen. Utsendingene har den beste hjelpen de kan få i den tidligere sjefsaktoren i Den internasjonale straffedomstolen (ICC), Luis Moreno Ocampo. Kerry Propper planlegger og finansierer det hele, de andre intervjuer vitner. De manglet bare en stemme for å få internasjonal oppmerksomhet.

Den gang bodde Nadia i den tyske delstaten Baden-Württemberg. Hun kommer over et spesialprogram som tar inn 1000 traumatiserte kvinner. Hun går i terapi hos Jan Ilhan Kizilhan, som er ekspert på traumer. Senere sier hun at hun ikke trenger det. – Foredragene jeg holder er nok for meg.

På internett kan man se Nadias første tale for FN. Det var i desember 2015. Hun sitter foroverlent over en pult i FNs sikkerhetsråds sal i New York. Hun har fingertuppene sine under manuskriptet. Rundt henne sitter FN-medarbeidere med hodetelefoner. Møtets tema: Bekjempelse av menneskehandel.

Som vitne hadde amerikanerne først invitert en kvinne som hadde vært offer for terrorgruppen Boko Haram. Det ble problemer med innreisen, og de spør derfor jesidien om hun kan komme.

Nadia flyr til New York natten før arrangementet. Talen skriver hun på hotellet sammen med en jesidisk rådgiver. Hun tenker på Kocho og de 44 andre familiemedlemmene som ble drept av IS. «Vi ble fordelt rundt som gaver», sier Nadia hos FN. Først kom en stor mann mot henne; «han så ut som en minister». Hun var redd for ham. «Jeg sa: jeg vil ikke ha deg. Du er for stor for meg.» En annen kriger nærmet seg. «Jeg så føttene hans, han hadde små føtter, jeg tryglet ham om å ta meg, så redd var jeg for den kraftige krigeren.» Nadia forteller om slavemarkedet i Mosul der IS-mennene prutet som på et loppemarked. Hver setning hun sier er som en ørefik. Etter hvert punktum hever hun hodet.

Til slutt ber Nadia Murad det internasjonale samfunnet om å støtte jesidiene. Hun ser på hendene sine. Hun tror at hun kan redde bygda hun kommer fra om hun forteller historien sin ofte nok.

Etterpå får hun medieforespørsler, en invitasjon til Det hvite hus, et møte med presidenten. Opptakten til den store historien rådgiverne drømmer om er i gang.

Nadia blir kjent med kjendisadvokat Amal Clooney. En dame med libanesiske røtter, høykompetent og svært attraktiv. Kerry Propper hadde organisert møtet. Nadia spiser med Clooney på en svært fin restaurant i London. Ikke lenge etter får hun Nadia som klient. Ingen markedsfører kunne ha tenkt ut en bedre story.

Clooney vil overføre Nadias anliggende til politikk. Som dødens levende vitne skal Nadia Murad oppnå det Anne Frank ikke klarte fra sitt skjulested: å påvirke skjebnen.

Frem til nå har de fleste IS-krigerne sluppet unna uten straff. Nasjonale domstoler svikter, og Iraks rettssystem har ikke underlagt seg de internasjonale straffedomstolene. Amal Clooney krever at FNs sikkerhetsråd starter etterforskning på egenhånd og formidler disse videre til den internasjonale straffedomstolen. ICC, FNs internasjonale straffedomstol, kan da opprette et tribunal, slik det ble gjort mot Rwanda.

For få uker siden besluttet FNs sikkerhetsråd å sende et etterforskningsteam til Irak for å samle bevis for IS-forbrytelser. Det er en liten seier for Nadia, men den kommer sent.

Seks uker etter israelreisen sitter Nadia Murad på en kafé i Stuttgart. Foran henne står det en kanne med varmt vann og en sitronskive. Hun er sliten.

– Hvorfor har det knapt skjedd noe før nå?, spør hun.

– I videoer på nettet dukker det opp IS-menn vi kjenner. De vandrer rundt som frie menn. Alle bevis er der. Man trenger ikke etterforske noe, sier hun.

– Domstolene trenger så lang tid at jeg håper at IS-folkene dør i krigen.

Nadia chatter med søsteren sin hver dag over WhatsApp. Søsteren er i en leir i Nord-Irak. Der har de laget en minnevegg for Nadia. Et bilde av henne og hennes drepte mor. Et av Nadia og tidligere generalsekretær for FN, Ban Ki Moon. Nadias familie setter all sin lit i henne. De kan ikke reise tilbake til Kocho. Hvem landsbyen tilhører er omdiskutert politisk. Den er omgitt av ni massegraver. Maten i camp-en er så dårlig at de selger den til gjetere. Nadias tante leter etter datterens grav. Hun døde i fangenskap. Befridde jenter er så traumatiserte at de ikke kan snakke.

I Stuttgart sitter Nadia med ryggen til kafévinduet. Hun har satt opp håret. Øredobbene glinser i solskinnet. Dagen før deltok hun på «Global Positive Forum» i Paris. Der opptrådte hun ved siden av en astronaut.

– Jeg prøver å ikke gjøre noen feil, sier Nadia. FN, jesidienes representanter, rådgiverne, familien hennes – hun føler på forventningene fra alle.

Den største anstrengelsen for Nadia har vært arbeidet med boken. Hun fortalte hele livshistorien sin. For å gjøre det, trakk hun seg tilbake til en gård sammen med en journalist. Hun begynte snart å gråte, fordi det var så anstrengende. Men hun hadde skrevet under på en kontrakt. Senere ble Nadias «memoarer» annonsert på Facebook.

Memoarer skiller seg fra en selvbiografi. Forfatterne av memoarer er som regel personer med viktige funksjoner; som spiller en viktig rolle.

Neste TV-team venter allerede foran kaféen. Nadia ser ut av vinduet. Det er en klar og fin dag.

– Tar vi en spasertur til?, spør hun.

Hun går mellom supermarked og høyhus. Foran henne går Abid (28). Han er også jesidie og født på Nadias hjemsted. Hun hvisker som om det er en hemmelighet: «Vi vil kanskje gifte oss.» Abid er kjæresten hennes. Han bor i USA og solgte biler frem til IS overfalt Irak. Siden den gang har han engasjert seg i Yazda, som er en jesidie-organisasjon.

– Nadia er en sterk kvinne som holder tilbake mange tårer, sier Abid.

– Jeg vil beskytte henne.

Nadia forteller at hun ringer Abid om morgenen og forteller ham om drømmene sine. For hver dårlige drøm ber hun søsteren i Irak om å gi brød til de fattige. Slik vil hun unngå ulykke.

Begge kan de fortelle lenge om hjemstedet. Om skrin, talismaner, bryllup, ritualer og fjell.

– Jeg savner alt, sier Nadia.

Murad Ismael har de samme store målene som Nadia. Han har på seg en allværsjakke, har kjemmet hår og venter på sentralstasjonen i Hannover. Det er en disig oktoberdag. På stasjonsområdet velger han Café Extrablatt. Barstoler, høy musikk og et glass vann. Ti minutter senere setter han fra seg glasset. Han gråter.

– Vi begynte så fri, sier han.

– Vi var såret og ville forsvare oss.

Da Nadia Murad talte foran FN tenkte han på Martin Luther King. Så kraftfull var talen hennes.

– Noe så spesielt for en jesidie. Å stå foran FN. Gjennom historien har vi jesidier alltid blitt diskriminert, Nå var vi for første gang med på å sette agendaen.

Murad Ismael kommer fra samme provins som Nadia. Han flyttet til USA fordi han ikke lenger følte seg trygg etter å ha jobbet for det amerikanske militæret. Han fulgte Nadia til FNs sikkerhetsråd. Hennes tredje rådgiver, om man vil.

Tidligere var han og Nadia enkle mennesker. Som ingeniør leste Ismael bøker om universet og skrev dikt.

– Nadia var en typisk jesidie som stadig pratet med venninnene sine.

Hun ønsket aldri å endre seg.

– Nå preger folkemordet identiteten vår.

Murad Ismael frykter Nadia på et tidspunkt vil slutte.

– Jeg ønsker meg at hun blir den neste Nelson Mandela, sier han.

– Verden trenger hennes stemme, hennes bilde og hennes kampanje. Mange mennesker ofrer livet sitt for andre.

Men verden er et sted med mange interessegrupper. Alle har sin agenda. Murad Ismael frykter at Nadia vil gi etter for presset.

– Man kan ikke plante inspirasjon i noen. Hun vil ha sitt enkle liv tilbake.

Men nå er dét langt borte. Nadia Murad besøker Holocaust-minnesmerket Yad Vashem og går gjennom «barnas minnesmerke». Et nattemørkt rom der stearinlys speiles slik at det dannes en himmel full av stjerner. Navnene på de drepte barna, deres alder og fødested leses opp på bånd. Nadia blir stille. Hun har vanskelig for å konsentrere seg.

– På telefonen min tikker det inn sms-er hjemmefra. Alle har problemer, sier hun.

Yad Vashem ligger på Herzlfjellet i Jerusalem. Foran inngangen parkerer busser. Skoleklasser bråker. Hver år kommer det over to millioner besøkende. Den hvithårede Shoshi, en overlevende fra Holocaust, leder dem gjennom museet. Nadia snubler etter. Hun ser opptak fra krystallnatten, og går over steiner fra Warszawa-gettoen. Hun ser på sko som tilhørte jøder som døde i Auschwitz. Hun ser en innskrift med ordene «Arbeit macht frei». Bilder av de drepte og deres navn.

Foran en videoinstallasjon der holocaustvitner snakker, sier Shoshi:

– Når dere en dag bygger et museum, still de overlevende foran et kamera.

Nadia tenker lenge på den setningen.

– Vi vil lære hvordan vi omgås med et folkemord, sier hun. Jesidienes representanter vil bygge et minnesmerke. Fortellingen trenger også et sted.

I et brunkledd konferanserom ønsker direktøren for International School for Holocaust Studies velkommen. Rådgiverne spør hvordan de best mulig kan arkivere jesidiske vitners uttalelser og hvordan man presenterer dem på en god måte.

Direktøren forklarer at man jobber med formidlingsteknikker. Med film og bildemateriale. Han anbefaler Nadia å minnes sin kulturelle rikdom.

– Slik at dere vet hva dere har mistet.

Ved avskjeden overrekker han en plastikkpose med åtte bøker og videoer.

Jesidiene har en stor jobb foran seg. De må bygge en minnemaskin for å holde fortiden i live. Det Nadia Murad forteller om jesidiene holder ikke. Slik hun snakker om jesidiene. Dette interesserer rådgiverne.

Nadia Murad skal bli Anne Frank slik at alle hører jesidiene – og kjøper historien. I en tid der oppmerksomhet er sjeldent og etterspurt, byr muligheten seg for å spille på følelser som allerede er forankret i en historisk kontekst. Rådgiverne har valgt «The last girl» som tittel på den engelske utgaven av Nadias bok.

Utenfor lener Nadia seg på en mur under den skyfrie himmelen i Jerusalem.

– Jeg kommer til å fortsette å fortelle, helt til jesidiene blir hørt, sier hun.

I midten av oktober hadde Nadia sin neste viktige avtale. Rådgiverne hennes dukket opp på Facebook-bilder fra Paris. Elizabeth Schaeffer Brown, på høye heler, og Kerry Propper med bred beinstilling. De sitter begge strålende fornøyd i gullstoler i Élyséepalasset. De ser begge ut som om de er med på sitt livs eventyr.

© 2017 Der Spiegel/Spiegel Online Distributed by New York Times Syndicate.

Oversettelse til norsk: Håkon-Benedikt Harnes