Fra papirutgaven

Kjellermennesket: Kenneth Moe lufter ut av debutboka «Rastløs»

En selvbiografisk forfatters oppgjør med seg selv og sin samtid i lys av 22. juli og Dostojevskij.

Publisert Sist oppdatert
Kenneth Moe er tidligere litteraturanmelder i Aftenposten, og har gitt ut fem bøker på Pelikanen forlag. Han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for sin første roman Rastløs i 2015. I den essayistiske spalten Et annet blikk på film tar han for seg fenomener innen norsk film og tv og den norske mottagelsen av utenlandsk film. Foto Pelikanen forlag

­

I høst er det åtte år siden jeg debuterte litterært med Rastløs (2015). Selv om jeg lever et langt rikere liv nå enn i de fire årene det tok meg å skrive denne selvbiografiske romanen, henger noe av den samme mugne kjellereimen fra 2011 til 2015 fortsatt igjen over tilværelsen. I forbindelse med mitt nåværende skriveprosjekt, essayboken Verden og meg selv – egosentrisk kulturkritikk, vil jeg forsøke å lufte ut litt av denne ubehagelige eimen ved å se nærmere på debuten:

Hva slags selv er det som snakker i
denne boken?

Hvor kommer det egentlig fra?

Hvor er det på vei?

En anekdote

Først en liten anekdote fra høsten 2017. Den tredje boken min, Imot Sæterbakken, var på vei. I dette boklange essayet kritiserer jeg pessimismen i Stig Sæterbakkens forfatterskap, og dens negative innflytelse på meg selv og den norske samtidslitteraturen. Etter et arrangement på Litteraturhuset, jeg husker ikke hvilket, endte jeg opp på bord med et par andre forfattere som hadde bidratt til nylige utgivelser om Stig Sæterbakken. Faktisk var tidsskriftartikkelen jeg hadde skrevet om nettopp disse to bøkene, foranledningen for Imot Sæterbakken. På et punkt i samtalen spurte den ene av disse forfatterne meg hvorfor jeg ikke heller hadde skrevet Imot Knausgård. Spørsmålet var ikke frekt eller utfordrende ment, tror jeg, men åpent og oppriktig. Han visste at de to første romanene mine var selvbiografiske, og at Karl Ove Knausgård hadde vært redaktør for dem, så sånn sett var spørsmålet betimelig. Før jeg selv rakk å si noe, svarte den andre forfatteren:

«You don’t shit where you eat.»

Kjersti Annesdatter Skomsvolds Monstermenneske ble sluppet på forlaget Oktober i 2012. Foto Forlaget Oktober

Dette svaret var slettes ikke så dumt, og i et mer spøkefullt humør kunne jeg kanskje ha sagt noe lignende, men det lå altså ingen kynisk vurdering bak beslutningen om å skrive en bok om Sæterbakkens fremfor Knausgårds innflytelse på meg. Siden Knausgård er en kjendisforfatter, mens jeg i manges øyne er en ubetydelig satellitt i bane omkring hans berømmelse, innbiller de seg at han ikke bare har vært en redaktør, men også en slags mentor for meg. Dette stemmer ikke. Han er en god redaktør, og jeg ville neppe ha skrevet så direkte om meg selv hvis ikke han hadde skapt et rom her til lands for selvbiografiske romaner av ymse kvalitet (favoritten min er og blir Kjersti Annesdatter Skomsvolds Monstermenneske
fra 2012).

Men i motsetning til hos Knausgård har interessen for «meg selv» og menneskeselvet som kommer til uttrykk i bøkene mine, aldri handlet om å gi en så detaljert og nitid og sann skildring av mitt eget liv som mulig. Selv ville jeg bruke virkelighetslitteraturen til å problematisere min egen virkelighetsforståelse. Egentlig tror jeg det eneste jeg har til felles med Knausgård, er at vi begge skriver om ensomhet og sosial isolasjon knyttet til maskulin skam og selvforakt. Jeg måtte gå imot Sæterbakken fordi pessimismen hans hadde forgiftet de litterære ambisjonene mine på måter som også gikk ut over hverdagslivet. Knausgårds relativt milde og nokså humanistiske pessimisme har derimot aldri kommet i veien for det litterære mulighetsrommet han åpnet.

Grafomani

Ofte tenker jeg at det eneste jeg virkelig kan, er å skrive, men allikevel spør jeg meg selv hele tiden: «Gjør jeg det riktig?» Å skrive kan til tider minne om en usunn avhengighet. Denne grafomanien gjør at jeg skriver videre på tross av konsekvensene det har for den økonomiske forutsigbarheten og generelle livsutfoldelsen. Ingenting flyter helt som det skal.

I The True Believer fra 1951, utforsker Eric Hoffer hvordan idealer og psykologi kan lede mennesker og ledere mot ekstremistiske holdninger. Foto Harper And Brothers

Jeg føler meg ofte feil i verden. Impulsen til å skrive en roman om meg selv kom selvfølgelig fra livet: Jeg var ensom og ulykkelig forelsket og klarte ikke å tenke på noe annet. Jeg ville skrive noe som satte disse tankene og følelsene i perspektiv. Derfor begynte jeg i midten av tjueårene å sublimere all seksualiteten min inn i den sanselige handlingen det er å trykke penn mot papir. Ikke mange nytelser kan sammenlignes med synet av vått blekk som trekker innover i papirfibre. Den lille boken som tok form, handler om mange ting. Først og fremst om den ulykkelige kjærligheten til hun som ikke ville ha meg. Men litteraturen og jeg var en like trist kjærlighetshistorie.

Etter hvert som årene gikk, viklet den romantisk-seksuelle frustrasjonen seg mer og mer sammen med den kreative. Arbeidet med bokprosjektet begynte å fore nettopp de tankene og følelsene jeg opprinnelig ville skrive meg bort fra, slik at jeg satt mer og mer fast i dem. Boken var et hedonistisk, onanistisk prosjekt, men samtidig en åndelig øvelse i å holde fast ved noen få ting og dyrke dem. Når man gir så mye av seg selv til en bok, blir både boken og selvet til noe annet. Derfor går jeg ikke med på den utbredte oppfatningen at slike bøker nødvendigvis er selvopptatte. Jeg har sagt før og sier gjerne igjen at boken ikke handler om meg selv, men om menneskeselvet som sådan. Den handler om hvordan et selv skaper og opprettholder seg selv i en verden oppfattet av dette selvet som fiendtlig. Uansett hvor ubetydelig boken måtte være i det store bildet, sneier den derfor borti samfunnsproblem av største betydning.

Eric Hoffer fulgte opp The True Believer med The Passionate State of Mind, and Other Aphorisms i 1955. Foto Harper Collins

Ekstrem tvil

Ikke at boken ble spesielt dårlig behandlet. På tross av stillheten som først hersket omkring Rastløs, vant jeg plutselig Tarjei Vesaas’ debutantpris for den, og jeg har derfor ingen god grunn til å være defensiv. Men som selvbiografiske bøker flest, ble den lest altfor bokstavelig. Den unge forfatterens selvbetraktninger kan også ha politiske og allegoriske plan.

Jeg ville bruke virkelighetslitteraturen til å problematisere min egen virkelighetsforståelse

Det som fascinerer meg aller mest, er hvordan hver og en av oss, alene og i fellesskap, konstruerer våre forestillinger om hva som er og ikke er viktig, for så å tro fullt og helt på disse forestillingene. For meg var parallellen mellom Rastløs og den norske samtiden åpenbar, men bare fire år etter 22. juli var det ingen kritikere – enten de likte eller mislikte den – som mente at en roman om en ensom og sosialt isolert mann hadde sosial relevans.

Kenneth Moe ga ut boken Rastløs på Pelikanen forlag i 2015. Foto Pelikanen forlag

Heldigvis for både verden og meg selv ble jeg radikalisert inn i litteratur og filosofi istedenfor en hatefull ideologi. Derfor endte jeg opp som mer av en tviler enn en «true believer». Etter et intervju med en FBI-psykolog i forbindelse med det norske terrorangrepet leste jeg den amerikanske havnearbeideren og deltidsfilosofen Eric Hoffers bøker The True Believer: Thoughts on the Nature of Mass Movements (1951) og The Passionate State of Mind (1955). Da hadde jeg ganske nylig begynt på skriveprosjektet som skulle ende opp som Rastløs. I boken beskriver Hoffer hvordan mistilpassede mennesker trekkes mot forskjellige ekstreme bevegelser. Jeg opplevde det som nokså urovekkende å gjenkjenne enkelte av disse trekkene i meg selv.

Etter hvert som vi ble kjent med terroristen, fant vi ut hvor traumatisert han var. Disse opplevelsene gjorde ham nok langt mer personlighets- og tankeforstyrret enn jeg noen gang kunne ha blitt. Men der og da, i mine formative år, var jeg fullstendig oppslukt av spørsmål om hva som skilte meg fra ham, og hvordan man blir som man blir. Med terroristen som et nylig eksempel på hvor ille det kan gå dersom man ikke lar andre menneskers erfaringer være med på å forme ens eget verdens- og selvbilde, satt jeg og flikket på mitt eget «manifest», hvor det var tvilen istedenfor troen som ble dratt til det ekstreme. Tvil på meg selv. Tvil på min egen verdi i og for verden. Tvil på verdien av verden.

Tvilen hadde både personlige og filosofiske røtter. Tidlig i tjueårene var nemlig mitt ekkokammer på internett nyateist- og skeptikerbevegelsen, som hadde fostret en interesse for vitenskapsteori og tankefeil. Denne relativt nyttige og prososiale fascinasjonen slo seg raskt sammen med mine tvangsnevrotiske anlegg om å fetisjere tvilen som det høyeste menneskelige gode. Med litt hjelp av forfattere som Cioran og Pessoa utviklet en i utgangspunktet sunn tvil seg til en nesten lammende passivitet.

Leve i kjellerkroken!

Eller som den navnløse fortelleren i Fjodor Dostojevskijs Opptegnelser fra et kjellerdyp sier: «Best av alt er en beskuende uvirksomhet. Altså: Leve i kjellerkroken!» Dostojevskijs såkalte kjellermenneske er en pensjonert og ifølge seg selv ond embetsmann som lever sitt liv i nesten total isolasjon i St. Petersburg. Fra kjellerdypet sitt i 1864 spyr han ut sin forakt på det han kaller det umiddelbart handlende normalmenneske. Bare noen få setninger etter å ha hyllet livet i kjellerkroken ombestemmer han seg:

«Pokker i vold med kjellerkroken.»

Jeg kjenner meg igjen i Kjellermenneskets vaklende ubesluttsomhet. Jeg kjenner meg igjen i den konstante svingningen mellom motsetninger som går for langt i den ene eller den andre retningen, slik at han aldri kommer seg av flekken. Istedenfor å vende energien og den åpenbare intelligensen mot et konstruktivt prosjekt, sløser han begge på å rasjonalisere en fullstendig ulevelig livssituasjon. Jeg kjenner meg igjen i ham og ler.

På tross av stillheten som først hersket omkring Rastløs, vant jeg plutselig Tarjei Vesaas’ debutantpris for den, og jeg har derfor ingen god grunn til å være defensiv

Men når jeg ler av Kjellermennesket, ler jeg av meg selv. Jeg ler av min egen tendens til å intellektualisere hver minste ting. Alene i kjelleren og med en uhyrlig spissfindighet konstruerer Kjellermennesket et drama som han så lever seg fullstendig inn i: Der ute i verden finnes det praktiske og sosiale mennesker som, blendet av fremtidstro, hengir seg til overfladisk problem- og løsningsorientering. Her nede i kjelleren bor jeg, antitesen til disse åndsfattige tullingene, som et levende «nei» til alt det de tror på og står for. Men egentlig er hans nei til samfunnet bare en parodi på deres ja. Liksom den ultimate løsningen på tilværelsen.

Svette og sæd

Om kritikerne ikke var i stand til å se forbindelsen jeg hintet til i Rastløs, mellom de fascistiske strømningene i samtiden og romanfortellerens ekstreme tvil, gjenkjente de til gagns innflytelsen fra Dostojevskij. Tittelen på Arne Borges anmeldelse av Det åpenbare i Klassekampen var like så godt «Et kjellermenneske». Bernhard Ellefsen nevner «kjellermenneske-figuren» i sin Morgenbladet-slakt av både Rastløs og oppfølgeren Det åpenbare. Bortimot det eneste han har fanget opp i dette mesterstykket i vrangvillig lesning, er at fascinasjonen min for kjellermennesket også har noe med Sæterbakken å gjøre. I en ellers positiv anmeldelse av Rastløs på den nedlagte litteraturbloggen Enmillionmeter skriver Gina Tandberg: «Den eneste innvendingen jeg har mot romanen er dens forherligelse av det mannlige, av den skrivende einstøingen, av isolasjonen i en tett kjellerleilighet som lukter av svette og sæd.»

Jeg ler av min egen tendens til å intellektualisere hver minste ting

Hvorvidt romanen forherliger den mannlige einstøingen – fremfor å parodiere og plukke ham fra hverandre – kan selvfølgelig diskuteres. Antageligvis gjør den begge deler. Men bare så det er sagt: Verken jeg eller romanfortelleren basert på meg, har noen gang bodd i en bokstavelig kjeller! Bortsett fra en periode på et par år da jeg bodde med min daværende kjæreste i hennes leilighet, har jeg alltid hatt billige enkeltrom i voksenkollektiver godt over bakkeplan. Forresten var ekskjærestens leilighet det nærmeste jeg har kommet å bo i en kjeller. Selv om forsiden hadde en balkong vendt ut mot en gressplen, var baksiden under bakken, slik at leiligheten og til slutt alle klærne tok opp i seg den fuktige og innestengte lukten. Men såpass sterkt står altså Dostojevskijs kjellermotiv at leseren ser for seg en kjeller også i romaner som bare i overført forstand foregår i kjellere, eller som skildrer hva man kan kalle en kjellermentalitet.

Idet jeg skrev dette, ble jeg med ett usikker på om fortelleren i Opptegnelser fra et kjellerdyp faktisk bor i en kjeller, eller om det også der kan være snakk om en metafor? På engelsk heter romanen Notes from (the) Underground, og Kjellermennesket omtales gjerne som «Underground Man». Ifølge engelsk Wikipedia er «underground» en upresis oversettelse av det russiske ordet for «crawl-space», altså et kryperom eller en krypkjeller. Et sted hvor ingen kan bo – utenom kanskje i en Charlie Kaufman-film?

Innbilt utenforskap

Jeg skal si det er en langsom og underlig prosess å skifte selvforståelse fra kjellermenneske til en sånn halvveis offentlig person som får romanene sine anmeldt i dagspressen, og som selv skriver for diverse publikasjoner som Samtiden. Fra 2017 til 2022 anmeldte jeg bøker for en av Norges største aviser, og det tar seg ikke lenger ut at jeg innbiller meg et utenforskap som tilhører en helt annen livsperiode.

Man blir de tankerekkene man dyrker over tid

Til tross for den uforutsigbare økonomien som av og til nærmer seg den norske fattigdomsgrensa, må jeg sies å være privilegert på andre måter. Det stirrer tross alt en hvit, heterofil etcetera etcetera tilbake på meg fra speilet. Dette fjeset som i tidligere generasjoner kunne ha opptrådt med nøytral og objektiv selvfølgelighet, er nå selve bildet på det problematiske. Og faktisk har den identitetspolitiske problematiseringen av bortimot alt jeg er (eller i alle fall ser ut til å være), hatt den formodentlig utilsiktede virkningen at jeg er langt mer interessant for meg selv enn jeg pleide å være. Der jeg før så et intetsigende og ikke spesielt attraktivt ansikt, finner jeg nå – i tillegg til et og annet hvitt hårstrå innimellom de askeblonde – en potensiell fare.

Ironi og oppriktighet

Men som dikterhøvding in spe og allround åndsmenneske må jeg selvfølgelig passe på hva jeg sier. Man blir de tankerekkene man dyrker over tid. Da jeg begynte å parodiere meg selv som et slags kjellermenneske i mine to første romaner, innså jeg ikke i hvilken grad en litterær form kunne forme mitt faktiske liv og sinn. En parallell til denne prosessen er hvordan det amerikanske alternativhøyres ironiske fascisme ble mer og mer oppriktig. Den nypragmatiske filosofen Richard Rorty kalte det for «ironisme»: denne moderne tvilen på ens egne sannheters endegyldighet – en holdning han først og fremst forbandt med sosialliberalisme. Men ironisk distanse er tydeligvis ingen god beskyttelse mot ideologisk kryp. Selv Breivik omtalte seg som kristen av rent pragmatiske årsaker, og han siterte den pragmatiske filosofen og psykologen William James’ The Varieties of Religious Experience som en innflytelse.

Portrett av Fjodor Dostojevskij av Vasily Perov, malt i 1872. Dostojevskijs undersøkelser av menneskets psykologi gjennom den realistiske romanen, har gjort ham til en av litteratur-historiens viktigste skikkelser. I Dostojevskijs Opptegnelser fra et kjellerdyp, følger vi observasjonene til en bitter og isolert forteller, som på dostojevskijsk vis oppleves som en dialog med leseren. Foto Vasily Perov

Når man holder på med noe, er man selvfølgelig aldri så bevisst som man burde være. Først etterpå aner man hva man har stelt i stand. I etterpåklokskapens lys burde jeg sikkert ha dyrket et annet verdens- og selvbilde enn det jeg hadde ervervet meg fra bøker som Opptegnelser fra et kjellerdyp eller Uroens bok. Ved å skrive selvbiografiske romaner skulle jeg gjøre narr av meg selv og mine egne verste tendenser. Jeg trodde at øynene mine var åpne og ironien åpenbar. Men ironien ble tvert imot en tillatelse til å dyrke nettopp de tankemønstrene som jeg ville ironisere over. Den opprinnelige planen om å skrive én ekstremt selvopptatt bok for så å følge den opp med en rekke bøker som åpnet seg mer og mer for verden, har ennå ikke latt seg realisere.

Verdensdramaet

Som sagt kjenner jeg fortsatt lukten av den metaforiske kjelleren hvor jeg skrev Rastløs og deler av Det åpenbare. Kanskje noen partikler av kjellerluft og muggsporer har krøpet så langt opp i neseborene mine at jeg aldri får dem ut derfra igjen. Fortsatt glor Kjellermennesket på meg fra kryperommet under gulvsprekkene. Han savner vel selskap, stakkar. Han lusker omkring der nede. Hvisker og hveser opp til meg om hvor udugelig han er: «Jeg er et sykt menneske … Jeg er et dårlig menneske.»

Da jeg skrev innledningsvis at det eneste jeg kan er å skrive, hadde Kjellermennesket ordet. Ingen som føler seg som et godt og friskt menneske, kravler vel ned i en kjeller, enten det er i billedlig eller bokstavelig forstand, og forblir der. Man gjør det fordi den praktiske og sosiale virkeligheten der oppe fremstår overveldende, ja, som et uhåndgripelig beist som biter og klorer fra alle kanter, som brenner her og lekker der. Der oppe føler vi på en utmattende verdensborgerplikt til å følge med på absolutt alt som skjer til enhver tid overalt i en altfor stor verden som alltid er på katastrofens rand. Kjellermenneskets selvopptatthet kommer ikke av at han ikke bryr seg. Han bryr seg så syk og sliten at han til slutt forsøker å heve seg over verdensdramaet. Bare at i forsøket på å heve seg over det, synker han tvert imot ned i jorden og setter seg fast i sitt eget konstruerte drama: meg mot verden, verden mot meg. I mangel av konkrete og meningsfulle problemer å henge fingrene i, henger han seg opp i åndelige, metafysiske og eksistensielle spørsmål. Istedenfor å handle i verden problematiserer han seg selv og sin egen plass i verden.

Ingen som føler seg som et godt og friskt menneske, kravler vel ned i en kjeller, enten det er i billedlig eller bokstavelig forstand, og forblir der

Siden jeg forbinder denne innbilte konflikten mellom verden og meg selv med skrivingen av mine to første romaner, har jeg begynt å kalle denne fortellingen for Den gamle romanen om meg selv. Nå er det på høy tid å skrive en ny fortelling som omdirigerer de vitale kreftene jeg hittil har sløst på å fortære meg selv, opp og ut av kjelleren. Denne nye fortellingen skriver jeg frem i den ovennevnte essayboken Verden og meg selv – egosentrisk kulturkritikk.

En skapning i verden

Ikke at jeg angrer på noen av mine tidligere bøker. Om verden trengte dem, det vet jeg ikke, men for meg var de helt nødvendige å skrive. Og uansett hvor lite konstruktiv kjellermentaliteten må sies å være, tror jeg at selve den bekreftende handlingen det er å dyrke noe over lang tid, dyrke et eller annet, ja, nesten hva som helst, er en av de mest verdifulle øvelsene man kan foreta seg. Så lenge det ikke skader noen andre enn en selv. Så lenge det ikke skader en selv på ugjenkallelig vis, som ved tilfellet Sæterbakken.

Først lærer man seg å dyrke, deretter finner man ut hva man vil få til å gro.

Faktisk lurer jeg på om jeg her og nå nærmer meg de hittil uuttalte overbevisningene som drev meg til å skrive Rastløs, og som har drevet meg siden. Som forfatter former man hele tiden sin egen virkelighet om til litteratur. Samtidig blir denne virkeligheten formet av det man skriver. Jeg tror at forfatterens arbeid med teksten er et spesielt tilfelle av de hverdagslige måtene vi alle bruker språket på, altså til å orientere oss i og overfor verden. Derfor tror jeg også at en forståelse for litteratur og litterært arbeid kan gjøre oss flinkere til å forme virkeligheten omkring oss i en positiv retning. Uten en slik overbevisning i bunnen ville jeg aldri ha tillatt meg selv å skrive såpass tilsynelatende selvopptatt som dette om det å skrive.

Først lærer man seg å dyrke, deretter finner man ut hva man vil få til å gro

Men nå som jeg har lagt slike overbevisninger om språkets kraft på bordet, må jeg selvfølgelig også vedgå at litteraturen kan forlede oss og gjøre alt mye verre. Vi kan i fellesskap skrive frem en ny og bedre fortelling om hvor vi er på vei. Vi kan sammen skrive oss fri. Men vi kan også skrive oss fast i kjellere. Slik som Sæterbakkens eller Dostojevskijs kjellermennesker – eller min egen romanforteller – gjorde.

Å leke med ord

Først mot slutten av arbeidet med Rastløs, da jeg så smått hadde begynt å skrive på Det åpenbare, ble det klart for meg at den første hadde handlet om å sitte fast, mens jeg i den andre skulle forsøke å komme meg fri. Nåvel. Syv år senere er jeg fortsatt fanget i mine egne metaforer og fortellinger. I min egen selvrettferdige retorikk. Men boken var begynnelsen på denne lange bevisstgjøringsprosessen om språkbrukens innvirkning på livet. Og jeg har blitt mye flinkere til å leke med ord enn jeg var før. Å leke med ord betyr at man verken tror eller tviler på dem, men at man, så lenge leken varer, tar dem på alvor nettopp som lek. I motsetning til den nagende tvilen som passiviserer Kjellermennesket, snakker jeg her om en aktiv usikkerhet. Min vane tro vil jeg derfor avslutte med et spørsmål. Mer enn noen positiv overbevisning jeg er i stand til å formulere, er dette spørsmålet min drivkraft som forfatter:

Hva vil det si å være en skapning i verden som skaper sin egen verden?

Sitatene fra Opptegnelser fra et kjellerdyp i denne teksten er fra Gyldendal Pockets andre opplag i 1992, opprinnelig utgitt på norsk i 1955 av forlaget Land og Kirke under tittelen Kjellermennesket. Den norske oversettelsen er en bearbeidelse av Ejnar Thomassens danske.

Powered by Labrador CMS