Julebukkens mysterium

Den hyggelige tradisjonen med barn som går julebukk har røtter i noe mørkt, farlig og langt skumlere enn som så.

Terje Nordby

Publisert onsdag 18. desember 2019 - 08:27 Sist oppdatert onsdag 18. desember 2019 - 09:27

Annonse

En julebukk betegnet opprinnelig en bukk som skulle slaktes en uke før jul som fruktbarhetsoffer for det nye året. Og siden det i dag er en uke til juledagen, gir det oss anledning til å dvele ved en annen og mer kjent betydning av dette ordet, slik det brukes i å gå julebukk.

Det skulle gjøres i romjula (Rúmheilagr er norrønt og betyr «ikke fullt så strengt hellig»), og var for en tid siden langt mer utbredt og organisert enn i dag. Ungdomsflokker gikk fra gård til gård på sen kveldstid, og en aktiv spelemann var med. Ved hvert hus sang de, spilte og bød opp til dans. Midtpunktet var bukken, et hode av geit eller sau på en stang, med et skinn over «kroppen». Det skulle se grotesk ut, og alle i følget var utkledd, slik at ingen skulle kjennes igjen. Som takk for forestillingen fikk de mat og drikke. Ble noen avslørt, måtte vedkommende ta av seg maska.

Lokale tradisjoner utviklet seg. På Senja hadde julebukken skinnfell og ansiktsmaske som et ørnenebb med store tenner og glødende øyne. På Helgeland hadde den en maske av hodeskinnet til bukken med hornene på. Kostymene besto av gamle klær, hjemmelagde ansiktsmasker, sot i fjeset, løsskjegg, stive hatter, trollneser og utstoppet rygg og mage. «Somme jenter var så frekke at de satte på seg karbukser og karjakke», het det i Trysil.

Enkelte steder var julebukken utstyrt med trehammer, og midt under seansen falt han om og simulerte død. Dette får oss til å tenke på den gammelnordiske guden Tor. Hans vogn ble alltid dratt av to bukker som Tor spiste til middag, men morgenen etter var de like levende og hele. Tors hammer ble mot slutten av vikingtiden brukt som tegn på motstand mot kristendommen. Er det bukkefører Tor som her blir slått ut av den nye tiden?

Bukkens horn, gloende øyne og svarte kappe kan også minne om en djevel fra middelalderspill og dramatiske fremstillinger av julebudskapet. Rundt jul er onde makter ute og gjør livet farlig. Oskoreia besto av mordere, tyver og andre kriminelle som brøt seg inn i kjellerne, skadet gjenstander og dyr og i verste fall kunne skamri hester og bortføre mennesker. Disse norrøne terroristene holdt det gående lenge etter kristningen. Var det å kle seg ut som styggen en motvekt?

I denne sammenligningen hviler det et uskyldighetens skjær over det som er igjen av tradisjonen: Barn med masker fra lekebutikk, naboer som spiller bestyrtet. De søte julebukkene synger en sang, får godteri og går hjem igjen med synlige refleksbrikker på varme vinterklær. Ondskapen er som på andre felter fortrengt fra forestillingsverdenen. Den eksisterer bare i virkeligheten.

Julemyte-kalenderen

Forfatter og mytolog Terje Nordby (bildet) fletter førjulsdagene sammen med gamle og nye myter, fortellinger, tankesprang og merkedager som hører desember måned til.

Nå gjenbruker vi historiene hans og du kan lese dem her på KulturPlot – én liten historie hver dag frem mot jul.

Nordby er dramatiker, forfatter, musiker og mytolog. Han har markert seg som dramatiker, også internasjonalt, han var Tramteaterets husdikter, han har forfattet mytologibøker og han stod bak «Mytekalenderen», som gikk på radio på NRK P2 for en tid tilbake. Han skriver fast om myter og merkedager i magasinet Plot.

God advent og god lesefornøyelse!

1. desember:Jakob Sande og Mørket

2. desember:Nordahl Grieg og Ikaros

3. desember:God jul på SMS

4. desember:Omar Khayyam

5. desember:Columbus erobrer Julehavna

6. desember: Sankt Nicholas' vekst og fall

7. desember:Columba og sjøormen i Loch Ness

8. desember:John Lennons siste kveld

9. desember:Charlie Browns jul

10. desember:Til minne om Alfred Nobel

11. desember:Halleluja