– Ikke mist voksen­rollen

Det sier Guro Øiestad, spesialist i klinisk voksenpsykiatri og førstelektor ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo. Hun er opptatt av ungdoms identitet og selvfølelse, og har skrevet boken «Selvfølelsen hos barn og unge».

– Det er bra at foreldrerollen ikke bare er autoritær og handler om grensesetting. Samtidig er det viktigere enn noensinne å ha voksne som er tydelige voksne. Det går an å være både vennskapelig og samarbeidende uten å miste tak i den større og sterkere voksenrollen som griper inn og lager gode forhold for tenåringslivet. Noen ganger innebærer det for eksempel å si «nei, det får du ikke lov til» eller «nei, det blir jeg ikke med på, det synes jeg du skal gjøre med vennene dine». Man må være klar over at man ikke bare er kompis. Foreldre må ikke bli så opptatt av å være nær tenåringen at de mister evnen til å samtidig være større og klokere enn dem.

Foreldrene må være de som tar grep når det trengs, understreker psykologen.

En å sparre med

Det har over den siste generasjonen skjedd noe i forholdet mellom ungdommer og foreldre. Det kan virke som om de er kommet nærmere hverandre, med de fordelene og ulempene det medfører.

Ifølge Ungdata, en nasjonal undersøkelse om ungdoms oppvekstsvilkår i Norge, ser man at stadig flere ungdommer opplever tette relasjoner til foreldrene sine. Tall fra 2017 bekrefter at tendensen fortsetter. Resultatene viser at enda flere ungdommer enn før er fornøyde med foreldrene sine. Det er også flere som opplever at foreldrene har god oversikt over vennene deres og hva de gjør på fritiden. Det ser altså ut til at ungdom trives med å være sammen med foreldrene sine, og at foreldrene i stor grad er involvert i ungdommenes liv.

Øiestad tror at den langsomme bevegelsen bort fra den autoritære foreldrestilen, og over til den mer samarbeidende foreldrerollen, er bra for tenåringers selvstendighet.

– Den veldig autoritære forelderen må nødvendigvis tenåringen opponere mot. Men den mer lyttende og samarbeidsvillige forelderen kan man i større grad sparre med og lene seg inntil. Det blir en mer reell, nær relasjon, sier psykologen.

Hun er positiv til at foreldre engasjerer seg mer i ungdommenes liv, men peker samtidig på at foreldrene må kunne ta grep når det trengs.

Vil være venn

Foreldreoppdraget er ikke lenger like tydelig som det en gang var. Barnehage og skole har fått et stadig større ansvar for sosialisering og læring. I tillegg er samfunnet preget av større grad av åpenhet og nærhet. Dette kan være med på å forklare hvorfor en del foreldre inntar en mer aktiv vennerolle overfor barna sine.

Hos «13-20», et gratis samtaletilbud for ungdom, møter vi ungdomsdiakonene Ida Vesteraas, Maria Aasheim Grosås og Marit Juven Gjærde. De peker på at relasjonen mellom foreldre og barn ikke kan bli gjensidig, slik en vennskapsrelasjon helst skal være.

Ida Vesteraas synes det virker som at noen av dagens foreldre er mer opptatt av at ungdommen skal like dem enn det tidligere foreldregenerasjoner har vært. Hun setter det i sammenheng med foreldrenes egen oppvekst:

– Mange av dagens foreldre har vokst opp i en tid der man ikke pratet om ting. Derfor har det kanskje blitt slik at man nå skal prate om alt. Da blir man jo mer «close», samtidig som at det også kan ha en bakside.

Lukrative vennskap

– Vennskap er lukrativt. Helt fra barna er små lærer de seg å forhandle med vennskap som høyeste bud; «hvis du gjør det og det, så kan du få lov til å være min aller beste venn». Men barna har bare ett sett med foreldre og det er viktig at foreldre holder fast ved at de ønsker å være foreldre – og ikke «bare» venner, mener Vesteraas.

Mange foreldre ønsker å ha et slags vennskap med barna sine, og det kan bidra til både nærhet og åpenhet. Marit Juven Gjærde peker på at et slikt ønske kanskje kan være begrunnet i et behov for å vise en type omsorg de manglet i sin egen oppvekst.

– Foreldre skal være ungdommens viktigste kilde til omsorg og kjærlighet. Og foreldrene ønsker vel i stor grad at ungdommene skal erfare at foreldrene er glad i dem. Da tror jeg at foreldrene må vise at de er nysgjerrige og interessert i barna sine, og på den måten gi dem et åpent rom for å snakke om ting. Jeg tenker at dette er en viktig del av det å være foreldre, og ikke noe man gjør som venn.

«Foreldrerulling»

Et eksempel på at foreldre tar steget inn på stadig nye ungdomsarenaer, er den såkalte «foreldre-rullingen». Et konsept der en del russ har begynt å inviterer foreldre med på «rulling» i russebussen – en arena som tidligere har vært forbeholdt venner.

Psykolog Guro Øiestad sier seg enig i at det er et relativt nytt fenomen, men sier at det nok ikke er for ingenting at de lager egne foreldrerullinger

– Det skjer nok på foreldrenes premisser. Og jeg er ganske sikker på at tenåringene oppfører seg ganske annerledes da – og ikke som på ordinære «rullekvelder». Og det er klart at hvis foreldrene drikker masse og oppfører seg som ungdommen, så vil det jo bli kleint og ubehagelig for alle parter, men det skjer nok sjelden. Jeg er ikke prinsipielt skeptisk til dette, men det utfordrer jo foreldrene på balansen.

– Selv om ungdom har et økende behov for avstand til foreldrene, så er foreldrene fortsatt en svært viktig del av ungdommens liv. Men kan man risikere at den trygge basen ikke oppleves like trygg lenger dersom foreldrene blander foreldrerollen med en vennerolle?

– Ikke hvis de voksne klarer å være begge deler. At de fortsetter å være forelderen som tar grep og har en overordnet ledelse og lager rammer. Jeg vil fokusere mer på likevektig utveksling fremfor å bruke ordet vennskap. At man som foreldre ikke bare formaner, men også lytter.

Ikke ansvarlige for foreldrenes lykke

De ansatte i 13-20 erfarer at ungdommer synes det er veldig godt å kunne prate åpent med moren eller faren sin, og at de setter pris på at foreldrene deler ting fra sitt liv med dem. Samtidig peker de på at en slik åpenhet krever en del av foreldrene. Det kan være vanskelig å finne riktig balanse når det gjelder hva man skal dele av egne gleder og sorger, og i hvilken grad ungdommen skal få innblikk i deres liv. Faren ved en vennskapelig og gjensidig åpenhet er at ungdommen ender opp med å bære foreldrenes byrder.

Maria Aasheim Grosås har møtt flere ungdommer som sier «Jeg vil ikke si noe om dette til mamma fordi da blir hun så lei seg, og jeg orker ikke at mamma blir lei seg. Det er for tungt å bære.»

– Da blir det skummelt, for da oppleves ikke foreldrene lenger som de trygge, stabile foreldrene som tåler det ungdommen forteller. Barna er ikke ansvarlig for foreldrenes lykke, men det er nok en del ungdommer som føler det slik likevel. Spørsmålet blir om foreldrene klarer å takle det barna kommer med, og være en stødig påle, eller om de mister grepet selv?

Foreldrenes store rolle

Ida Vesteraas peker på at et vanlig vennskap skal preges av gjensidighet, mens vennskap mellom foreldre og ungdom ikke vil eller bør fungere på en slik måte. Hun understreker at foreldre ikke kan forvente å få det samme tilbake som det de gir til barna sine.

– I et vanlig vennskap trenger man noen ganger litt avstand hvis det blir for mye, for eksempel når det oppstår konflikter. Men man kan ikke ha det på samme måte med barna sine. Derfor kan det blir utfordrende når foreldre og barn i for stor grad blir «venner».

Foreldrenes store rolle, som skal skille seg fra vanlige vennskap der man har likeverdige krav til hverandre, er nettopp dette at foreldrene skal være de som ungdommen alltid kan komme til.

Beholde roen

En del forbinder nok det å være foreldre til ungdom med slamring i dørene og høylytte krangler. Å beholde roen i slike situasjoner er ikke alltid like lett, men Ida Vesteraas sier at det er viktig å tåle det ungdommen kommer med.

– Dette er noe av det viktigste foreldrerollen innebærer. Å elske barna sine helt ubetinget. Du biter kranglene i deg. Ungdom kan være forelska, ulykkelig forelska, grue seg til en prøve, nettopp ha fått menstruasjon – de er i en utviklingsmessig krisetilstand. Raseri og emosjonelle utbrudd kan ha så mange årsaker. Og det skal vi foreldre stå i – som stabile og trygge voksne. Det betyr likevel ikke at man skal akseptere all atferd, for eksempel om ungdommen utagerer fysisk. Men man skal være den voksne, som forsøker så godt man kan å bevare roen og sette tydelige grenser.

«Unnskyld»

Maria Aasheim Grosås sier at dette krever stor grad av bevissthet hos foreldre. Som venner kan foreldre kanskje forvente en større gjensidighet, at ungdommen selv kommer og sier unnskyld i etterkant av en krangel. Men hovedansvaret for forsoning ligger hos foreldrene.

– De fleste ungdommer trenger at foreldrene kommer til dem og sier «unnskyld» og «nå må vi prate om dette, for jeg har også gjort noe feil». Foreldrene må ta det ansvaret som følger med å være den voksne. Et mulig tegn på for stor grad av vennskapelig relasjon mellom foreldre og ungdom er en usunn balanse når det gjelder dette – at foreldrene forventer at ungdommen skal komme like mye til dem.

Marit Juven Gjærde legger til at man selvfølgelig ikke er perfekt eller får til alt når man er foreldre.

– Innimellom kommer det et «skjerp deg», og innimellom oppfører man seg skikkelig barnslig overfor ungdommen. Med det er likevel foreldrene som er de voksne, og som må handle som voksne. Det er de som må ta refleksjonsrunden rundt spørsmålet «hvordan er jeg som forelder?»

Må tåle

Når Gjærde, Grosås og Vesteraas blir spurt om hvilke råd de har til ungdomsforeldre, så er de rimelig samstemte. De mener at det er dette som er det viktigste:

– Å tåle dem, å være interessert i dem, å vise at de har en trygg havn uansett hva som skjer – og å tørre å være tydelig og sette grenser. Ungdom trenger tydelige foreldre.