Historien om hvordan jule­sangen «En ­stjerne skinner i natt» ble til

Det er tidlig om morgenen den 17. mai 1992. I en leilighet på Skøyen i Oslo går en ung mann rundt i stua og venter på at kona skal få på seg finstasen og gjøre seg ferdig på badet. Hun er lærer og skal av sted med klassen sin for å gå i barnetoget. Han er en mann som lever av og for musikken, som komponist, arrangør, musiker, iblant også tekstforfatter, og mest av alt dirigent. I en særstilling står gospelmusikken. Som ung gutt hjemme i Kragerø ble musikktalentet Tore Aas omvendt av en gospelpredikant, og etter det har han hatt en forkjærlighet for gospelsang. Etter hvert fikk mannen - og metodisten - også ambisjoner om å bruke sine musikalske gaver i tjeneste for Gud. Målet var å hjelpe folk med å gjøre terskelen til den kristne tro lavere. Middelet var et gospelkor.

Fire år tidligere hadde han tatt det første skrittet. Han rykket inn en liten, beskjeden annonse i Vårt Land, hvor han inviterte interesserte til å bli med på å starte et gospelkor. Troen på den store responsen var ikke overvettes, men det var et forsøk verdt. Så meldte 365 ungdommer seg på. Dagene som fulgte, ble lange og strevsomme, men etter nitid prøving og testing gjorde han sitt vanskelige valg og plukket ut 32. Oslo Gospel Choir var et faktum.

Fra første dag var det sang med trøkk og glede. Han hadde funnet stemmene, han kunne musikken, han kunne det å instruere og inspirere, og han fikk den sounden han var ute etter. Året etter tok de fjernsyns-Norge med storm, dernest fulgte plater på rekke og rad, den ene suksessen større enn den andre. Nå var det sol og vår og midt i mai-og det var tid til å tenke på ei juleplate, korets første. Alle de kjente og kjære salmene skulle være med, men dirigenten var ikke helt fornøyd. Han kunne ha tenkt seg en helt ny sang for koret. Det begynte imidlertid å haste, for å si det mildt. Musikerne hadde alt vært i studio et par dager, og de hadde bare en igjen. Å gi ut en CD er en tidkrevende prosess.

Å vente på damer som befinner seg på et bad, omgitt av pudder og pensler, stifter og lakk, kan også være tidkrevende, og tålmodigshetskrevende. Men herr Aas, som for lengst har festet sin trefargete sløyfe til venstre jakkeslag, og er ferdig pyntet, hører til de få som er i stand til å gjøre ventetiden til en behagelig opplevelse. Han har plassert seg på sitt yndlingssted, ved pianoet, og hans gospelglidende fingre har allerede i flere minutter lekt seg med tangentene.

Plutselig hører han en melodi - en melodi han aldri før har hørt. Det er han selv som spiller den, men han vet ikke hvor han får den fra. Den kommer bare av seg selv. I løpet av fire-fem minutter, og i god tid før baddøra går opp, har han melodien fiks ferdig. Han som vanligvis må slite både vel og lenge for å få tonene på plass, har laget en helt ny melodi uten at han har hatt planer om det, og uten den minste anstrengelse. Noe tilsvarende har han aldri opplevd. Den beskjedne mannen må til og med vedgå at det låter riktig vakkert.

Med ett står det klart for han at dette er den melodien han trenger til juleplata. Han kjenner nesten en barnlig julefryd der han sitter. Men tiden er knapp. Musikerne har sine siste studiotimer dagen etter, og den ferske melodien mangler selvfølgelig både tekst og arrangement.

Ofte skriver Tore Aas selv tekstene til melodiene sine, spesielt de engelskspråklige. Han vet best hvordan han vil ha det, hvilke stavelser som skal betones, hvilke vokaler som kan gi hver enkelt tone det rette uttrykk. Men han bruker lang tid på å finne de rette ordene, og nå haster det med å få laget en tekst. Han trenger en racer av en dikter, og han kjenner en – en som både kan skrive under press, og som har evne til å mane fram talende bilder. Idet fru Aas skrider ut av badet, fager og fjong, er ektemannen i rask og målbevisst forflytning fra pianokrakken til telefonen. Nå er det han som krever ventetid.

Hjemme hos en ikke ukjent dikterprest, Eyvind Skeie, er familiens overhode i ferd med å administrere seg selv og andre gjennom morgenens hektiske program da telefonen kimer. En kjent stemme i andre enden bobler av begeistring over et nyfødt vidunder av en melodi. Henrykt forteller han at han bare trenger en liten tekst, et lite juledikt, før alt er klart. En kassett med de vidunderligste toner er så godt som på veg. Men dikteren må handle. Ordene må være funnet i god tid før studiodørene låses opp neste morgen, helst skulle han hatt dem allerede.

Fortsatt er det morgen den 17. mai, og nasjonalstemte mennesker gjør seg klar med flagg og faner. Mens dikteren pynter terrassen, stryker sløyfer og venter så smått på en drosjesendt kassett, prøver han å sette seg i julestemning. Han skuer utover plenens grønne gras og tvinger seg til å tenke på ei krybbe med gule strå. Han titter på klokka, som i stunder som denne har det med å gå så aldeles for fort, og han skrur den 2000 år tilbake, til timen da tiden stod stille og verden ble ny – den hellige timen ... En ide, en liten setning er i ferd med å ta form, et uttrykk han kan bygge videre på – den hellige timen.

Han rekker å spille gjennom kassetten et par ganger, og han prøver å forestille seg hvordan sangen vil lyde med korets jublende entusiasme. Så griper han notisblokk og flagg og legger på dør, stadig letende etter høytidsstemte, klangfulle ord.

I bilen på veg inn mot byen faller han i tanker om en annen biltur og en annen julesang. Under en ferd på den sørlandske hovedveg hadde han tatt inn på en bensinstasjon for å bevilge seg en kopp oppkvikkende kaffe. Mens han stod og skvalpet i seg av plastbegerets rykende innhold, kom noen andre reisende, som også hadde søkt inn på denne landevegens matstasjon, bort til han. Flokken var en familie på fem, hvorav yngstemann ble anslått til å være rundt de ti. Foreldrene fortalte at familien i alle år hadde hatt sin egen tradisjon ved at hvert av barna hadde fått sitt spesielle salmevers, og disse versene hadde de gjennom hele barndommen flettet inn i kveldsbønnen sin. Husets yngste var blitt forært et dikt hvor to små vers rommet hele det kristne budskap. Det var en julesalme som bar tittelen «En krybbe var vuggen», og som i hovedsak var skrevet av Eyvind Skeie. Og nå fikk gutten slik lyst til å hilse på dikteren. Det var bare det de ville si. Da historien var fortalt, gikk tiåringen fram, rakte mannen hånda og bukket så dypt og ærbødig han kunne. Derpå fulgte et av de ytterst få øyeblikkene da dikterpresten med bergensk opphav ikke var i stand til å si noe som helst.

På den videre ferd sørover ble tankene kretsende om møtet på bensinstasjonen. Han husket godt dagen da han som ung teolog kom over en gammel amerikansk julesalme i Katolsk salmebok, en salme som hadde vunnet stor popularitet i engelsktalende land, og som Agnes Landmark hadde oversatt til norsk. Salmen talte til han, og umiddelbart bestemte han seg for å gjøre noe mer med den. Det første verset ville han gjerne beholde, men gjennom to nye vers prøvde han å uttrykke kristendommens sentrale budskap:

«Så enkelt og stille kom Gud til vår jord.

Så høyt er jeg elsket av Jesus, min bror.

Han kom fra Guds himmel, Gud selv var han lik,

men ]esus ble fattig, og jeg er blitt rik.

Fra krybben til korset gikk veien for deg,

slik åpnet du porten til himlen for meg.

Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei,

så alle kan samles i himlen hos deg!»

Av alle de hundretall dikt han hadde skrevet, sangtekster, salmetekster og selvstendige dikt, var de to små tilleggsversene til den gamle juletonen noe av det han selv satte størst pris på. Etter det som hadde hendt den dagen, ble salmen enda kjærere for ham.

Pastoren våkner fra sin tankeverden av iherdige hurrarop, godt hjulpet av våryre messingblåsere. Bilturen er snart ved sitt endemål, nasjonalforsamlingen skimtes mellom flagg og nyutsprunget løv.

Livets lunefulle spill kan gi underlige resultater. For eksempel kan det føre til at to unge teologiske kandidater går hen og gifter seg med hver si jente som til forveksling likner hverandre, og som gjør det fordi de er to av tre eneggede trillingsøstre. Hvilke forviklinger det tidvis førte de vordende teologer ut i, får vi la ligge, for det hører ikke historien om julesangen til. Her er det tilstrekkelig å slå fast at mens den ene teologen ble dikter og prest, endte den andre ikke bare som politiker, men til og med som landets statsminister. Denne aktuelle nasjonaldagen var politikeren imidlertid ikke annet enn en stortingsrepresentant, om enn for veteran å regne, med kontor vendt ut mot hovedstadens hovedgate. Dette forhold gjorde at storfamilien Skeie/Bondevik pleide å tilbringe 17. mai formiddag ved sistnevntes kontorvinduer, med utsøkt utsikt over barnetogets fargerike skare. Men mens dikteren denne dagen står der og ser de glades vandring opp mot konge og slott, faller tankene på helt andre vandringsmenn, tre menn fra Østerland på veg mot en helt annen konge, med et helt annet sinnelag, den usæle Herodes. Men stjerna de fulgte, ledet dem videre, helt til de stod ved en stall og ei krybbe.

Presten hadde alltid vært fascinert av historien om de tre vise menn, de som fulgte sin tro og sine himmelske tegn, og som fant det de søkte. Han hadde sett på dem som representanter for mennesker som bærer på en hellig lengsel, og som ved å våge å følge sin intuisjon er i stand til å komme det hellige nær. Ved hvert vegkryss i prestens eget liv er han blitt mint om disse vise menn. Diskret plukker han fram blokk og blyant og gjør sine små notater. «Verden var aldri helt forlatt. En stjerne skinner i natt.» Poeten har funnet sitt motiv. Oppe ved slottet glitrer sola i blankpusset messing, og kongen vinker lystelig mot det jublende opptog.

Om ettermiddagen er det 17. mai-selskap hjemme hos familien Skeie. Overhodet setter sin ære i å være den plettfrie vert, og han gjør sitt ytterste for at gjestene skal føle seg vel. Han sørger for å forsyne dem med dertil egnet føde, både av fysisk og åndelig karakter, han er forsanger under framføringen av utvalgte patriotiske sanger, og han leder an i hurraropene. Men innimellom er festlighetenes administrator sporløst borte. Samtidig med at han spiller rollen som ulastelig vert, bærer han på dikterens kall, og når et nytt bevinget ord fra fordums julenatt kommer dalende, smyger han seg inn til datamaskinen og planter det i harddisken.

Etter at flaggene er firt og de mer, eller helst mindre, velklingende fanfarer fra unge lur- og trompetblåsere er blitt avløst av fløytende toner fra vårkveldens vingede skarer, begynner en telefaks å tikke i arbeidsværelset til en suksessfull kordirigent og komponist. Arket som kommer fram, inneholder et dikt, samt en hastig hilsen fra hans dikteriske venn. Dirigenten leser, og tilfredsheten vokser med hvert ord.

«Se himlen ligger og hviler

på jordens gule strå ...»

Vakrere kan det vanskelig sies. En telefon er likevel nødvendig, dels for å takke for innsatsen, dels for å drøfte enkelte nyanser. Så blir komponisten arrangør for noen timer, og neste morgen er han dirigenten som møter musikerne med nye noteark og en helt ny julesang. En ukes tid etter er koret i studio, og et halvår senere kan resten av nasjonen bli kjent med resultatet.

Så mye mer er ikke å si, annet enn at publikum tok imot CD-en med jubel og glede, og at «En stjerne skinner i natt» fort ble den sangen som oftest tonet ut gjennom radioapparatene og butikkhøyttalerne førjulsdagene i 1992. Og slik har det fortsatt hvert eneste år når det stunder mot jul.

I 1998 kom Oslo Gospel Choir ut med ei ny juleplate. Alle sangene fra den første var byttet ut, med ett unntak – «En stjerne skinner i natt» gjenoppstod i ny utgave, og med ny suksess. I mellomtiden hadde en rekke artister tatt sangen med på sine julerepertoar, på juleplatene og i julekonsertene. Sissel og Carola er to av dem. Sangen har ikke bare vært en suksess her hjemme, den har ligget på listetoppen både i Sverige og Danmark, og den verserer i engelskspråklig versjon. Anslagsvis forelå den i år 2000 i et par hundre innspillinger, og sju år etter at sangen ble til, lå det totale salgstallet på henimot 1,5 millioner. Nå er det langt høyere. «En stjerne skinner i natt» har en magisk tiltrekningskraft på sitt publikum.

Sangen er å finne i Barnesalmeboka, den er med i de fleste nye sangbøkene for grunnskolen og den videregående skolen. I Norsk salmebok kom den først ikke med, men nå finnes den der; under tittelen «Nå er den hellige time».

Tilfeldighetenes spill er underlig. Hadde det ikke vært for ei dame på et bad, ville det ikke blitt noen melodi, og hadde det ikke vært for et barnetog, ville det ikke blitt en tekst om de tre vise menn. Hadde det ikke vært for 17. mai, ville det i det hele tatt ikke blitt noen julesang. Så enkelt, og så merkverdig, er det med den saken. Men hva som får en tekst og en melodi til plutselig å vibrere sammen slik at tilhørerne sitter fjetret og fanget, vet ingen. Slikt skjer bare en ytterst sjelden gang, i en ytterst lykkelig time, for eksempel på en ytterst hektisk nasjonaldag. Vegen til hjertene er uransakelig, heldigvis.

Teksten ble først publisert i «Det var midt i julenatt», Genesis forlag (2000).

Teksten til «En stjerne skinner i natt» er gjengitt med tillatelse fra Eyvind Skeie