Guddommelig groove

Det er kroppens fest, en ode for estetikken, danset sex og danset lidenskap.

Når den argentinske tangoduoen German Cornejo og Gisela Galeassi inntar scenen er det gnistrende forførelse og atletisk presisjon. Beaten til elektro-tangoen forener paret i dans. Like etterpå kommer breakdansere på scenen. De gjennomtrente kroppene utstråler kraft og virilitet. Publikum spretter opp, applauderer og blir revet med.

«Break the Tango» heter showet som turnerer gjennom Europa, i september skal de også til Bankok. Et fyrverkeri av erotikk, virilitet og atletisk dans. Det er dans i sin fineste form, voldsom og sensuell. Også denne kvelden i Kampnagel-teateret i Hamburg lar tilskuerne seg begeistre av blandingen av streetdance og argentinsk tango.

Har alltid danset

Mennesket er en danser. Riktignok føler ikke alle seg like kallet til det, men så lenge det har vært mennesker, er det blitt danset. For fruktbarhet og godt vær, for jakt- og krigslykke, for et langt liv og av ren og skjær lyst til å bevege seg.

Dans forfører og forener mennesker. Den som hengir seg til musikken kan oppleve gleden i samsvaret mellom rytme og bevegelse, den inderlige nærheten i de synkroniserte kroppene, ekstasen når man glemmer verden rundt seg i takt med den vibrerende bassen. Dans er til og med godt for helsa: den bidrar til å lindre kronisk smerte, bevegelsesforstyrrelser og depresjon.

Mennesket behersker typisk å virvle rolig rundt i valsens trefjerdedelstakt eller å følge rumbaens vuggende trinn. Og forskere spør seg: Hvorfor er det bare mennesket som danser? Er kjærligheten til rytmen en evolusjonær tilfeldighet, eller var den kanskje til og med en nødvendighet for Homo sapiens’ triumf? Og hva slags hjerne er må man ha for å kunne følge beaten?

Å bevege seg i takt med trommer eller musikk viser seg å være dypt forankret i det å være menneske.

– Dans og rytme hører mennesket til, slik som språk eller oppreist gange, sier kognisjonsforsker ved universitetet i Wien, Tecumseh Fitch. Den merkverdige atferden fremmer kjærlighet, samhold og samarbeid.

– Det er lett å se hvor viktig dans er for menneskene, uavhengig av kultur, sier Fitch.

Babyer med rytmesans

Egentlig er dans hjernens evne til å gjenkjenne en rytme og omsette den i bevegelse. For å gjøre dét, er det nødvendig med koordinering mellom flere hjerneregioner. Gjennom hørselen må beaten filtreres ut. Hvis en rytme er gjenkjent og bearbeidet sentralt i hjernen, settes nevronene som er ansvarlige for bevegelse i gang.

Om man bare vipper foten i takt eller om hele kroppen svinger seg til cha-cha-cha avhenger av beslutningsviljen i hjernebarken.

Allerede som nyfødte responderer vi sterkt på rytme. Hjernestrømninger har avslørt at babyer venter på den neste beaten i musikken. Forskere ved Charité i Berlin har funnet ut at mange barn spontant begynner å danse til musikk allerede før de kan snakke eller synge.

– Vi må ta oss sammen for ikke å bevege oss til en sterk rytme, sier medisiner Joachim Richter, som var med på å gjennomføre studien.

– Dans ser ut til å ha bli lagt i menneskets vugge, sier Richter.

Likevel er det fortsatt mange ubesvarte spørsmål i forskningen: Hvorfor setter rytmen seg i hele kroppen? Hvor stammer denne eiendommelige atferden fra?

En papagøye, en gultoppkakadu, har ledet forskerne inn på et hett spor.

Den dansende papagøyen

Snowball heter den snøhvite skapningen. På YouTube er fuglen en stjerne med millioner av klikk. Kakaduen kan rocke skikkelig. I videoene groover han til Queen og Backstreet Boys og stepper til tysk hornmusikk. Snowball løfter ett og ett bein i takt, og kaster samtidig frenetisk på hodet.

Den amerikanske nevro-vitenskapsmannen Aniruddh Patel har forsket på Snowball. Patel beskjeftiger seg med menneskers evne til å merke seg rytmer. Da han støtte på kakaduen på internett fikk han «hakeslepp».

Patel hadde antatt at evnen til å sanse rytmer kunne ha noe med evnen til å herme etter lyd å gjøre. Mennesker er i stand til å beherske «vokal imitasjon» – det samme gjelder papegøyer.

Snowball bekrefter altså Patels hypotese. Også et dusin andre papegøyer har i mellomtiden blitt avslørt mens de headbanger. Hunder eller katter er derimot ikke i stand til å holde takten – selv om eierne deres ofte hevder det.

– Dans krever en hjerne som er innrettet for herming av kompleks lyd, mener Patel.

Forsker på sjøløver

For å teste denne hypotesen undersøker forskere stadig flere dyrearter. Ved den nederlandske sjøløvestasjonen Pieterburen plasker tre unge sjøløver rundt i et basseng. Ulingen deres varmer hjertet. Anlegget er et mottak for skadede eller foreldreløse nordsjøseler.

Andrea Ravignani stiller seg opp ved kanten av bassenget med en mikrofon i hånden. Kognisjonsforskeren fra Det frie universitetet i Brüssel vil finne ut om seler, som også er i stand til å gjøre vokale imitasjoner, koordinerer lydene sine med hverandre.

– Hvor flinke er dyrene til å høre på hverandre? Kan de synkronisere ulingen sin?, spør Ravignani.

Det ville i så fall vært første steg mot rytmesans.

Er evnen til å kunne danse altså evolusjonens heldige tilfeldighet, nært tilknyttet ordlyder og språk? Ravignani er tilbakeholden. I løpet av karrieren sin har han bygget trommer for sjimpanser (som må være enormt stabile) og en drum-pad for sjøløver (som betjenes med snuten). Forskningsresultatene er fortsatt ikke entydige.

Sjøløven Ronan, som holder til i California, har skapt hodebry for danseforskerne. På samme måte som kakaduen Snowball ble Ronan berømt gjennom en YouTube-video der han beveget hodet til musikken, men Ronan rocket ikke spontant. I løpet av knappe et og et halvt år hadde en trener drillet inn en groove hos sjøløven. Bare øvd lenge nok altså? Eller var det likevel anlegg?

– Vi vet fortsatt for lite, forteller Ravignani.

Det samme gjelder for menneskene. Hvor dypt er en groove forankret i menneskehjernen? Hva er genetisk og hva er kulturelt betinget?

Musikkens magi

Forskerne har identifisert seks universelle rytmemønstre som tiltaler mennesker på tvers av kulturer. Blant disse finner vi for eksempel to- og trefiredelstakten og sekvenser med betonte og mindre betonte taktslag. Dessuten liker vi mennesker at rytmen har noen lett gjenkjennelige kjennetegn som ofte gjentar seg.

Ravignani har forsket på hvor tett disse mønstrene er tilknyttet hjernen. Han ba åtte ikke-musikere om å tromme tilfeldig genererte sekvenser med ikke-rytmiske trommeslag, én etter én. Nesten på samme måte som i hviskeleken ble rekkefølgen sakte men sikkert til forbausende klare rytmer.

– Deltakerne forvandlet tilfeldige sekvenser til strukturerte mønstre, forklarer forskeren. Rytmesansen er åpenbare «dypt forankret» i menneskehjernen. Men det må mer til for at musikk skal fenge:

– En beat må være forutsigbar og likevel overraskende, sier Ravignani.

Gode musikere vet intuitivt hvor viktig uregelmessighetens magi er. De lar enkelte taktslag utebli og betoner andre sterkere. Det er trykket på den siste åttendedelen som driver tangoen videre. Valsen svinger gjennom sterkere trykk på det første taktslaget. Reggae blir ledig fordi betoningene, de fremhevede tonene, kommer mellom grunnslagene.

Når det groover

«Groove» kaller musikere det når en rytme virkelig setter seg i kroppen. Den amerikanske nevron-forskeren Petr Janata har undersøkt fenomenet. Han laget en hitliste med fengende sanger, og spilte av utsnitt av sangene for undersøkelsesgruppen i «Groove Project» ved University of California i Davis.

Det viste seg at groovens konge var Stevie Wonder med «Superstition» fra 1972. På topp ti listen finner man også «Lady Marmalade» av Labelle (“Voulez-vous coucher avec moi ce soir?”) og klassikere som «Sing, sing, sing» av Benny Goodman og «In the Mood» av Glenn Miller.

Fremfor alt lot testhørerne seg rive med av rytmen til soulnumrene – det var ingen overraskelse for Janata. Dette er musikk med afroamerikanske røtter, ladet med sterke følelser som er laget med tanke på å sette mennesker i bevegelse.

Men hva er grunnen til at mennesket er så oppslukt i musikk og dans? Forskerne undersøker flere tilnærminger. En nærliggende teori sier at det handler om sex.

Dansens begjær

«Tangoen er det vertikale uttrykket av et horisontalt begjær» – slik skal den irske forfatteren George Bernard Shaw ha formulert seg. Den amerikanske antropologen Judith Hanna beskrev det mer generelt: «Dans og sex bruker begge samme instrument: menneskekroppen.» Dans er et symbolsk uttrykk for romantikk, begjær og orgasme.

Psykologiske eksperimenter viser hvordan dansere virker på det motsatte kjønn. Menn synes ubevisst å kunne lese kvinners fruktbarhet gjennom deres danse-moves. Kvinner synes på sin side at sterke dansere er spesielt attraktive.

Dans har ikke bare en viktig funksjon i valget av partner, men hjelper også til med å befeste bestående forhold. Det blir tydelig ved pardans: Å sammen svinge seg til en rytme skaper en indre nærhet som kan fungere som lim i forholdet. Det fant psykolog Willian Brown ved University of Bedfordshire ut.

De som danser sender ut signaler om samhørighet. Om det er brasiliansk samba, spansk flamenco eller senegalesisk sabar: rytme og dans er dyptgående sosiale erfaringer.

Det gir en følelse som den franske sosiologen Émile Durkheim betegnet som «kollektiv bevissthet». Følelsen av å være en del av noe større. Og det gjelder like mye for skumpartyene på Mallorca som for de tradisjonelle dansene.

Krigsdanserne

På Marquesas-øyene sør i Stillehavet for eksempel, gjenoppstår «Matava’a», «Øynene åpne»-festivalen. Oppimot 2000 dansere samler seg annet hvert år på en av øyene for å pleie gamle tradisjoner og videreføre dem i moderne tid.

Å oppleve spetakkelet er en dyp, spirituell opplevelse. De innfødte danser «putu» (en gammel krigsdans) til de monotone trommene. Mennene tramper den kraftige rytmen med bena. I hendene har de U’uer, Marquesanernes tradisjonelle krigsklubber. Mange dansere er tatoverte. Svetten glinser på de muskuløse overkroppene. Kvinnene sitter mellom dem og legger med sine høye stemmer til som kontrapunkter, ulike melodier, til den monotone beaten.

– Tidligere hadde disse dansene en større ritual betydning, forklarer etnologen Michael Koch som har forsket på Marquesanernes kultur i årevis. Ved høydepunkter eller sorgseremonier hadde dans en viktig sosial funksjon, også for å «opplive minner og tildele samtiden uttrykk» i en skriftløs kultur. I dag handler det mer om søket etter identitet og gjenoppleving av tradisjon.

– Et folk som ikke danser mer, er dødt – slik ville de innfødte ha formulert det, sier Koch.

Sosialt lim

– Å danse virker som sosialt lim, bekrefter neuroforsker Fitch. Å bevege seg sammen i samme rytme fordrer «det som gjør mennesket unikt: å handle sammen som gruppe».

På denne måten kan dans ha fremmet sivilisasjoners utvikling eller kanskje til og med prosessen som utviklet mennesket. Å smi allianser, stålsette seg til krig eller til jakt – alt dette gjøres bedre gjennom dans. Frem til vår tid har mennesker, på gjensidig vis, hisset seg opp på denne måten.

Rester av prehistoriske musikkinstrumenter som har blitt funnet på flere tusen år gamle samlingssteder vitner om ordentlige steinalderfester. I Isturitz, for eksempel, en vidstrakt grotte i de franske Pyreneene, berget arkeologer 20.000 til 35.000 år gamle beinfløyter.

Kombinasjonen av bevegelse og musikk kan oppleves som så sterk at noen mennesker til og med føler at de går inn i transe.

Religiøs transe

Tilhengerne av den muslimske Mawlawiya-ordenen har eksempelvis praktisert virveldansen helt frem til i dag. Snurringen er en form for bønn som skal bringe danserne nærmere gud og omringe menneskeheten i kjærlighet.

Også «filhos de santo» – de utvalgte – danser seg gjennom ritualene til den afrobrasilianske Candomblé-religionen inn i en transelignende tilstand. De troende er overbevist om at de derigjennom stiller kroppen sin til rådighet for en av gudenes ånder, som på denne måten kan komme i kontakt med mennesker.

Danserne virker henrykte når de hengir seg fullstendig til rytmen. Hormonrusen dansen kan gi, kan gjøre en rolig og lykkelig – en tilstand som også medisinen drar nytte av. Hos parkinson-pasienter kan dans forbedre bevegelsesevnen. Dans gir lindring til smertepasienter. Også traumepasienter, autister, demente og depressive behandles med dans.

Alt dette er mulig fordi rytme og dans ser ut til å føre kropp og sjel sammen på en helbredende måte. Man kan ane seg til hvordan det føles på en workshop hos den østerrikske komponisten Reihard Flatischlers:

Musikalsk selvransakelse

Denne februarmorgenen runger klangen av en dus brasiliansk basstromme gjennom Joseph Haydn-salen til universitetet for musikk og fremstillende kunst i Wien. Det er assistent Katharina Loibner som med stoisk ro slår på «Surdoen»; trommen. Ved siden av henne står Flatischler med en «Berimbau» i hånda. Det er et strengeinstrument som lager en summelyd når man slår på strengene, nesten som om det var en tromme.

Omtrent 75 seminardeltakere har dannet to sirkler rundt de to musikerne. Flatischler dirigerer forsamlingen. «Taketina» kaller han metoden. En blanding av rytmemeditasjon og musikalsk selvransakelse som han eksempelvis tilbyr musikere, skuespillere og managere. Noen klinikker og terapeuter jobber også med teknikken.

Flatischler vil skape «tomrom» i hodet for å frigjøre «kreative ressurser». Han lover deltakerne en «dyp rytmeopplevelse».

Til arkaiske yndige rytmer går det over i sideskritt i sirkelen. Snart kommer rytmisk klapping i tillegg, og til slutt monoton sang. «Ta-Ke-Ti-Na» – fire stavelser med ren klang, uten noen betydning. Komplekse rytmer går til slutt i surr. Hva gjør stemmen, hva gjør hendene, hva gjør beina? Kun de som er i stand til å gi slipp innenfra vil få det til. «Destabilisering» kaller Flatischler det. Da vil noe forbausende skje: Hodet frikobles. Kroppen beveger seg av seg selv, sammen med gruppa.

På et tidspunkt blir Flatischlers stemme roligere. Mange av danserne har lukket øynene nå, og har trukket seg helt inn i seg selv. Danserne legger seg på gulvet. En dyp avslappet følelse brer om seg.

– La oss gå inn i følelsene, i hørselen og tilværelsen gjennom tankene, hadde Flatischler forklart på forhånd.

Er alt bare esoterisk tøys; noe som bare er for de innvidde?

Ikke for musikeren og de fleste av deltakerne på seminaret hans.

– Det finnes ikke noe som ikke er rytme, sier Flatischler.

– Når jeg kommer i kontakt med denne urkraften endrer livet mitt seg.

© 2018 Der Spiegel/Spiegel Online Distributed by New York Times Syndicate. Oversettelse til norsk: Håkon-Benedikt Harnes.