Fotballsupporterkultur: Fra Apeberg til samfunnsansvar

Temaet i Samtiden 5-2023 er fotball. Alle artiklene om fotball finner du her.

1988: Vålerengas supporterklubb, «Apeberget», roper «svarting, sotrør og pakkis» og kaster bananer og andre gjenstander etter Kongsvinger-spilleren Caleb Francis i hans første eliteseriekamp fra start. Selv på denne tiden var dette rasisme som ble slått stort opp i media.

Mange trodde den gangen at vi hadde nådd bunnivået for dårlig supporterkultur og at både fotballforbundet og supporterklubben ville ta tak i apestrekene i norsk fotball på en skikkelig måte. Dette skulle imidlertid ta tid, og i årene som fulgte kom det stadig nye episoder.

Tidlig på 1990-tallet var det grupperinger blant Vålerenga-fansen som ønsket å gjøre klubben til en arena for rasehat, utstyrt med slåsshansker på kamp. Brune krefter i klubben med «hvit makt»-t-skjorter var synlige på tribunen. Hakekors, grov hets mot mørkhudete, apelyder og rasistiske tilrop florerte. Også i Italia, Spania og England hadde det vært skremmende eksempler på rasisme i fotballen^[1].

Lei av dårlig omdømme

I 1991 ble Klanen stiftet, etter at supporterne hadde sett behovet for å formalisere supporteraktiviteten. Supporterklubben var lei av sitt dårlige omdømme. Vålerenga var den første klubben i landet som valgte å ta disse grepene, forteller dagens talsperson for Klanen, Sebastian Hytten.

– Vi hadde fortsatt problemer med rasisme og et negativt miljø rundt klubben, men jobbet for å lage et mer stuerent supportermiljø. Noe av det første Klanen gjorde, var å utarbeide vedtekter. Der var det ikke rom for homofobi, rasisme eller annen diskriminering, sier han.

I vedtektene er det viet et eget kapittel om rasisme, nazisme og vold:

«Vålerengens Idrettsforening er Norges mest fargerike idrettslag med medlemmer av ulik nasjonal, etnisk og religiøs bakgrunn. Klanen er stolte over å støtte en slik klubb, og tar avstand fra enhver form for fordommer basert på hudfarge, nasjonalitet, legning og tro. Rasisme, nazisme og fotballrelatert vold er uforenlig med medlemskap i Klanen.»

I kapitlet om eksklusjon står det at «gjentatte forseelser fører til eksklusjon for tidsbestemt periode eller for alltid.»

Kampen mot rasisme

I 1996 opprettet Vålerenga og Klanen i samarbeid Vålerenga Mot Rasisme.

Det ble imidlertid gjort et grunnarbeid i forkant, ifølge initiativtakerne til Fargerik fotball, Stig H. Christensen, Petter Wildhagen og Jens Øvrebø

– Vi møttes i Vålerenggata 33, på nabotomta til stedet klubben ble dannet omtrent på dagen 82 år tidligere. Der malte vi den første parolen mot rasisme som senere skulle lede fram til Fargerik fotball-turneringene og Vålerenga mot rasisme. Denne parolen ble båret fram av våre unge spillere under Norway Cup på Ekeberg i begynnelsen av august 1995, og markeringen ble videreført i A-lagets kamp mot Rosenborg på Ullevål noen uker senere: «Stopp volden, stopp rasismen – leve Vålerenga».

– Vi fikk positiv respons i klubben og blant publikum, og Klanen tok et oppgjør i egne rekker. Ikke minst var det folk i innvandrermiljøene som verdsatte initiativet. Som en sa: «Hvis Vålerenga Fotball går ut og markerer seg tydelig mot rasisme, vil det bety svært mye for oss», skrev initiativtakerne i Dagsavisen.

– For meg kom det store skillet for Vålerenga-supportere i 1997, ikke da Klanen ble stiftet i 1991. Hovedsakelig fordi sesongen var starten på noe positivt, og vi fikk et mye bedre omdømme i løpet av 97-sesongen, sa tidligere talsmann Christian Falck Kjellsen til NRK i anledning Klanens 20-årsjubileum.

VIF manglet hovedsponsor foran 1997-sesongen. Klanen foreslo da for klubben at spillerne kunne spille med «Vålerenga Mot Rasisme» på brystet. Dét, og kombinasjonen breddeidrett og samfunnsengasjement, viste seg å gi resultater, ifølge Kjellsen.

Kampanjen Vålerenga Mot Rasisme hadde en klar målsetning: å bekjempe rasisme og vold på tribunen, både i fotball, håndball og ishockey. Alle lag i Vålerenga spiller med Vålerenga Mot Rasisme på draktene sine. A-lagsspillerne viser også tydelig i ulike sammenhenger at de er imot rasisme, og på arenaene blir det synliggjort en rekke effekter merket Vålerenga Mot Rasisme.

Klanen-talsperson Sebastian Hytten forteller at Vålerenga i dag føler på et stort samfunnsansvar.

– Vålerenga er identiteten til nær halve Oslo. Vi har et stort samfunnsansvar. Vålerenga Samfunn er en stor del av aktiviteten vår i dag, og vi gjør stadig mer samfunnsarbeid.

Fortsatt rasisme

Rasismen er dessverre ikke drevet helt vekk fra norske tribuner. Det har vært noen kjedelige hendelser de siste årene. I Ålesund utestengte klubben en person som kom med rasistiske tilrop mot Amahl Pellegrino, som den gangen spilte for Kristiansund. Personen ble utestengt fra Color Line Stadion ut 2021-sesongen. Ålesund fikk en bot på 10.000 kroner og måtte spille neste hjemmekamp for tomme tribuner^[2].

Samme år fikk den frivillige Sandefjord-vakten som kom med rasistiske tilrop mot Vålerengas Ousmane Camara i en eliteseriekamp 25.000 kroner i bot.^[3]

Til tross for de kjedelige episodene, er det bedring å se i supporterkulturen i Norge. Flere møter opp på kamp, og supporterne blir stadig flinkere til å lage god stemning, ifølge Sebastian Hytten.

– Det skiller fortsatt en del mellom supporterklubbene – det er tross alt flere som går på kamp i Oslo enn i Ålesund. Likevel registrerer jeg at det er stadig flere som møter opp på kamper rundt i landet. Det er gledelig. Det kan ha noe med savnet vi opplevde under pandemien å gjøre, sier han.

Toppen av supporterklubbene i Norge kan sammenlignes med de beste i Skandinavia, mener Hytten.

– Vi klarer riktignok ikke å fylle tribunene, slik de gjør i Stockholm. De er jo flere enn oss i Sverige. Men som stående, syngende supportere er vi helt på høyde, mener han.

Når det gjelder supportervold, som også har vært et problem i Norge, har den flyttet seg fra stadion og pub til skogen, forklarer Hytten:

– Det er alltid noen som dummer seg ut, selv om det var flere av dem på midten av 00-tallet. Det finnes grupperinger av fans som avtaler å møtes for å slåss i skogen. I dag holder disse seg heldigvis unna både puber og stadioner. Disse kampene handler nok mer om å forsvare byen eller stedet ditt mot «inntrengere», enn om fotball. Ifølge Norges fotballforbund var det 130.000 personer som så Vålerenga hjemme i fjor. Heldigvis utgjør disse personene en forsvinnende liten del av de virkelige supporterne.

– Er det andre klubber du ønsker å trekke frem, som har utviklet god supporterkultur?

– Klanen har vært en foregangsfigur for de andre klubbene. De andre supporterklubbene kom etter oss, men det blåser helt klart en positiv vind over tribune-Norge nå. Klubber som Viking, Bodø/Glimt og Tromsø fyller tribunene sine. Rosenborgs Kjernen er også flinke som stående og syngende supportere. Vi er også flinke, men vi har fortsatt noe å gå på: Vi må jobbe mer med å få med oss langsidene, forklarer han.

Fair Play-program

Hvordan jobbes det så sentralt i Norges Fotballforbund (NFF) med å forebygge uheldige episoder fra tribunen?

Yngve Haavik er kommunikasjonssjef i NFF og forteller at NFF jobber aktivt med holdninger og verdier gjennom sitt Fair Play-program ut mot klubber, lag, spillere, trenere og foreldre.

– Antirasisme er et sentralt element i dette arbeidet. NFF har dialog med både toppklubbene og deres interesseorganisasjoner rundt uønskede hendelser, men det er toppklubbene selv som har den direkte kontakten med egne supportere ved overtramp. I breddefotballen er det kretsene som er det aktive leddet ut mot klubbene gjennom fotballens Fair Play-program.

– Hvordan sanksjoneres klubbene ved eventuelle overtramp?

– Klubbene har ansvar for egne supporteres uønskede handlinger både på hjemme- og bortebane, og skal dermed følge både saker og enkeltpersoner. Hendelser som derimot setter gjennomføring av kampen i fare, vil være grunnlag for etterfølgende sanksjonering fra NFF overfor klubb. Eksempelvis kan det være kasting av bluss inn på banen som gjør at kampen må stoppes.

– Er det derimot en spiller, trener eller andre med en rolle i norsk fotball som kommer med rasistiske utsagn, hets, trakassering eller står bak andre uønskede hendelser, så kan det opprettes en sak som behandles i fotballens egne domsorganer.

– Hvordan står NFF og supporterklubbene per i dag – har det vært tydelige forbedringer?

– Generelt er det for mye rasisme i det norske samfunnet, og dermed finner du også rasisme i fotballen. De etablerte supportmiljøene i Norge har en tolerant og antirasistisk profil, men det er ingen garanti mot enkeltpersoner. De trenger heller ikke være medlemmer av supportermiljøer som begår uønskede hendelser på tribunen. Men én ting er det som skjer på tribunene. Det folk lirer av seg foran tastaturet, enten vi snakker sms eller sosiale medier, er svært utfordrende. Vårt inntrykk er nemlig at internjustisen i supportermiljøene er god og at klubbene tar det som skjer på tribunen på alvor.

– Hva er de viktigste resultatene dere og klubbene kan vise til?

– Et viktig grep NFF har tatt er å opprette en egen varslingskanal for uønskede hendelser. NFF tar dette arbeidet på alvor, og det opplever vi også at klubbene gjør. NFF og våre 18 kretser prioriterer dette arbeidet ut mot våre klubber og rundt 30.000 lag. Det viktigste forebyggende arbeidet skjer i hverdagen i klubb – på trening og på kamp.

Så er det slik at når det opprettes en kanal, så vil automatisk flere saker havne på NFFs og kretsenes bord. Det er utelukkende bra, mener Haavik.

– Det er først når vi får kjennskap til en sak at vi kan ta tak i den. Sånn sett gir ikke tallene et godt grunnlag for å konkludere, fordi det er grunn til å tro at mørketallene var betydelig høyere før varslingskanalen ble etablert.

Over tid er målet åpenbart å få redusert tallene på uønskede hendelser i norsk fotball, enten de involverer spillere, trenere, dommere, supportere eller andre.

– Fotballen skal være en trygg arena for alle. Det er den også for de fleste i 99 prosent av kampene, men det er en fattig trøst for alle de som opplever uønskede hendelser på kroppen. Derfor er dette et kontinuerlig arbeid som alltid må prioriteres høyt. Det er likevel viktig å understreke at fotballen ikke klarer å løse alle problemer alene. Det vi snakker om her er samfunnsutfordringer som dermed blir fotballutfordringer. Et godt samarbeid mellom fotballen og myndigheter både nasjonalt og lokalt vil alltid gi det beste resultatet.

– Fortell litt om NFFs inkluderingsarbeid, og «Fotball for alle», og hvordan dette arbeidet gir resultater?

– NFFs visjon «Fotball for alle – glede, drømmer og fellesskap» forplikter oss til å legge forholdene til rette for at alle som vil, skal få delta i fotballen. Fotballbanen er en viktig sosial møteplass hvor alle skal være velkomne, og vi skal gjenspeile befolkningen. Vårt inkluderingsarbeid konsentrerer seg like mye om å arbeide for det positive – for inkludering og for aktiv deltakelse, som mot det negative, mot barrierer og mot diskriminering og utestenging.

NFF har i mange år hatt en intensjonsavtale med IMDi. Med deres støtte har klubbene gjennom en søknadsordning dekket barns deltakelse på fotballskoler, utstyr, turneringer, aktivitetsavgifter med mer.

– I tillegg har vi hatt prosjekter rettet mot rekruttering av minoritetsjenter, flyktninger og «Futsal som inkluderingsarena». Utover å støtte klubbene med konkrete tiltak, har NFF sammen med Høgskolen i Molde og Møreforsking utarbeidet to inkluderingsveiledere som skal gi klubbene tips, råd og inspirasjon for hvordan de kan jobbe systematisk og målrettet med tematikken, avslutter Haavik.