Fotballbesettelse

ESSAY. For en troende supporter er en fotballkamp et ritual som varer mye lenger enn to ganger 45 minutter. Det tar hele dagen. Det starter med frokost og ender når man besvimer i sin egen lenestol en gang etter midnatt. Liturgien er imidlertid så gjennomført usunn at den så avgjort kan kalles opium for folket. Og ikke bare opium forresten, dette handler også om promiller, karbohydrater og store mengder dårlig kolesterol.

Jeg har bodd en fotballsesong i London. Jeg har gjennomført guttedrømmen om å gå og se favorittlaget mitt, Queens Park Rangers, i hver eneste kamp i et helt år.

Undertegnede utviklet som 13-åring en avhengighet av den engelske fotballklubben Queens Park Rangers, hjemmeværende i Shepherds Bush på Londons verste vestkant. «Verste» fordi det ikke er så mye glamour å spore verken på gressmatta eller i gatene rundt. Klubben ligger for tiden på andre liganivå, divisjonen under Premier League, et sted mellom plass nummer 35 og plass nummer 40 i det engelske ligasystemet hvis vi teller fra toppen og ned. Klubbens nabolag er et slitent arbeiderstrøk hvor aleneforsørgerne, de lavtlønnede innvandrerne og sosialklientene er sterkt overrepresentert i forhold til storbyen for øvrig. To små kilometer nærmere sentrum har den elegante urbaniteten innhentet bydelen Notting Hill, men i Shepherds Bush flasser det fortsatt av mursteinsfasadene. Du ser adskillig flere slitne lokale boblejakker enn nysgjerrige utenlandske turister i gatene.

Men; også her kan de troende oppleve mirakler. En dag annenhver uke, sånn i snitt, skifter området ham og kler seg i QPR-drakten, den med blå og hvite horisontale striper. For en supporter er denne forvandlingen vel så fascinerende som selve fotballkampen. Det handler om kriblingen i kroppen når du våkner om morran, synet av skjortene som pipler ut i gatene og inn på pubene, og den maurtua av forventninger som oppstår når skjortene like før klokka 15 stimler sammen rundt stadionportene ved Rangers Stadium, Loftus Road, London W12.

For min del starter kampdagen med innkjøp av lørdagsutgaven av The Times hos min gode venn Yogi. Han driver kiosk i Uxbridge Road, et kvarters spasertur fra stadion. Jeg har kjent ham lenge. Jeg har i en liten mannsalder hatt et stamhotell på motsatt side av parken foran butikken hans. Kiosken ligger lagelig til, midtveis i løypa mellom hotellet og min faste frokostrestaurant.

Yogi holder alltid åpent. The Times ligger på en hylle på gulvnivå til høyre for inngangen, med mindre en vennlig sjel har beslaglagt avisene før Yogi har rukket å åpne butikken. Det er en hobby blant enkelte morgenfugler å stjele plastpakkede avisbunker fra gata foran den ene aviskiosken i håp om å kunne kjøre et par kilometer og selge bunken til den neste. Verden er full av hensynsfulle medmennesker, og London er ikke noe unntak.

Yogi heter egentlig ikke Yogi, han har oppkalt butikken etter en guru fra sitt barndoms India. Hans eget navn har så mange stavelser og tonelag at jeg har gitt opp å lære det utenat. Jeg har forsikret meg om at han er komfortabel med akkurat den detaljen, for ham er det viktigere at stamkundene kommer tilbake enn at de kan hans personalia på rams.

Jeg kjenner ham imidlertid så godt at jeg har oversikten over hans familie, hans generelle helsetilstand og hans fritidsinteresser, samt det faktum at han drømmer om å selge butikken for å gjøre noe annet. Men dessverre for ham, kjøperne ikke står i kø for å overta en trang aviskiosk vegg i vegg med en filial av en av de landsdekkende kolonialkjedene. Filialen er kommet til relativt nylig, og dessverre for Yogi selger den også aviser. Yogi tjener bra nok til å holde familien med linser og kokosmelk, men ikke så bra at noen vil betale for å få lov til å gjøre det i stedet for ham.

– Hvordan har du det i dag?, spør han med et glis. Hver gang.

– Jeg har det alltid flott… før kamp… Det er etter kampslutt livet kan være vondt og vanskelig, svarer jeg. Hver gang.

Han gliser enda bredere. Hver gang. Han driver tross alt kiosk i Shepherds Bush og har hatt QPR-fans i butikken før. Han vet hvem vi skal spille mot denne lørdagen og hvem vi spilte mot sist, han vet hvem som scorer mål og hvem som ikke gjør det, men han har aldri vært på kamp selv.

– Det koster for mye, har ikke råd, har ikke tid, svarer han når jeg bringer temaet på bane. Selv legger han vekt på tiden, men selvfølgelig handler det om hva han har råd til. Yogi er som sagt alltid på jobb, med trykk på «alltid». Det koster å ta en halv dag fri, det koster å leie hjelp, det koster å være et annet sted enn i butikken.

I det hele tatt koster det å bo i London, hvis man da ikke er så heldig at man kommer med en norsk inntekt. For om det så bare er en skarve pensjon, så setter det en nordisk innflytter i en nokså privilegert stilling. Fruen og jeg leide 70 kvadratmeter i Yogis nabolag for 2050 pund, ikke langt unna 23.000 norske kroner i måneden. Det er summer som får selv Oslo til å fremstå som rimelig. For de pengene fikk vi to soverom og to bad. Det var rent og nytt, det var 12 minutters rolig gange fra stadion. Vi hadde et gjesteværelse slik at vi kunne bestikke venner og familie med gratis overnatting i storbyen, men etter norske forhold hadde vi det likevel ikke spesielt romslig.

Slik luksus er imidlertid ikke for hvem som helst. I 2018 var den lovfestede engelske minstelønnen 7,83 pund per time. En uavhengig institusjon har regnet seg frem til det de kaller «levelønn», en minimumsinntekt for å kunne opprettholde en akseptabel levestandard. I London var levelønnen satt til 10,55 pund per time. Et enkelt regnestykke forteller da at hvis du jobber 2000 timer i året, og det er mer enn en vanlig heldagsjobb i Norge, så blir bruttoinntekten 85 prosent av hva vår leilighet koster i husleie.

Yogi er derfor regelen og slett ikke unntaket. Hvis du jobber i en butikk, en pub, et hotell eller en restaurant i Shepherds Bush – eller driver en avis-kiosk – er sjansen stor for at du ikke tjener særlig mer enn den lovfestede minstelønnen. Hvis det er en ting du i alle fall ikke har råd til da, så er det å bruke mange hundre pund i året på å subsidiere det lokale fotballaget!

England kan for tiden skryte av å ha den laveste arbeidsledigheten på svært lenge, den har lirket seg ned under fire prosent! Det er likevel en blandet trøst for den store underklassen av «working poor», folk i full jobb som ikke har muligheter til å leve ordentlig av det de tjener. Er det rart, i parentes bemerket, at England også er et samfunn lammet av motsetninger og politisk kaos?

Derfor er heller ikke min private leverandør av verdens mest usunne frokost, den fulle engelske, noen jeg pleier å møte på stadion. Min faste pusher, iraneren i Peri Peri, holder til midtveis mellom Yogis kiosk og T-banen. Peri Peri er spektakulært uspektakulær, seks bord og et par dusin stoler, en nullstjerners kafe i plast og respateks. Her serveres pølser med for hardt skinn, bacon med for mye flesk, toast med for mye smør, bønner med for mye saus og kaffe med for mye vann. Jeg elsker hver smitt og hver smule!

Det er et måltid å dø for – eller i alle fall til å dø av! Også her har jeg vært fast kunde i 12-15-år, fra den tiden da jeg ble lei av den ene døgngamle brødskiva og det ene grønnkokte egget som utgjorde den ene B’en i B&B på mitt tidligere omtalte stamhotell vis a vis Yogis kiosk.

Det er mange år siden verten på Peri Peri begynte å huske hva jeg pleier å bestille. Jeg bare sier hei, setter meg ned ved stambordet ved døra, bretter ut avisa og venter på å bli tildelt riktig meny. Den heter Workman, en dårlig vits for en eldre herre som ikke har tatt i ærlig arbeid på flere år og som i sin tid solgte gård og grunn fordi han var for lat til å slå plenen. Skikkelig hjerteinfarktmat. Hadde jeg ikke begrenset meg til kampdagene, kunne denne frokosten kostet meg livet lenge før jeg i det hele tatt hadde rukket å gjøre meg ferdig med det tilmålte året i London.

Pubvalget før kamp er det eneste som varierer litt, men slik er det når man går i kjerka hjemme også. Salmene er ikke de samme fra uke til uke. The Green Pub, midt i hovedgata i bydelen, ligger på rett linje mellom to t-banestasjoner. Den er enkel å finne og er derfor det faste møtestedet for norske QPR-fans dersom ikke alle er like lommekjente. Så finnes det en stor kjedepub i et kjøpesenter nær Central Line-stasjone. Rommet er kjemisk kastrert, men ølen er relativt billig og luftkvaliteten er til å leve med. Et tredje alternativ heter The White Horse. Dette er stedet for gjester som trives med å gå i ett med svarte veggen og som ikke har noe imot at de samme veggene fortsatt utånder den sigarettrøyken som ble forbudt da røykeloven inntok England for 14 år eller noe sånt siden.

Det beste alternativet er imidlertid The Crown and Sceptre, inneklemt i et boligområde hvor gjestene må være lokalkjente for å finne frem. Til gjengjeld åpner de en time tidligere enn andre puber i strøket og har meget høy QPR-faktor. Lagbildene av gamle årganger pryder veggen mellom kjøkkenet og ølkranene, og på 1970-tallet pleide klubbens store stjerne Stan Bowles å stille seg opp bak disken og servere når han følte for det. Stan Bowles var en langhåret bohem som spilte fotball, hund og hest. Han var notorisk blakk og en håpløs gambler, men han skulket aldri en kamp eller en trening. Ifølge lokal folklore pleide Stan å stå inne på bookmakersjappa 50 meter fra stadionporten, fullt skiftet og med ytterjakke over drakten, slik at han kunne spille på det faste hesteløpet som startet lørdag 1430. Løpet tok ti minutter, og da det var et knapt kvarter igjen til avspark ankom Stan garderoben medbringende dagens gevinst, eventuelt dagens tap. Jeg vet ikke om det er sant, men det er uansett en god historie.

Det siste pub-besøket før avspark er det viktigste. Jeg må ha minst halvannen time rundt stadion før avspark. Jeg må ha hamburgerlunchen min i den ombygde campingvogna utenfor stadionpuben, The Springbok. Jeg må se hjemmefansen dulte langs gatelangs iført hoopsene sine, jeg må høre klapringen av politihestene og ropene fra fanzineselgerne, og jeg må ha mine brukerdoser lokalt innkjøpt øl.

Lenge var besøket på Springbok ensbetydende med blodfansens spesialinnredee kjellerlokale under pubens hovedrom. De tider er dessverre over, for den nye eieren som tok over for tre år siden har stengt hele underetasjen. Han heter Damien, han er irsk, han digger Donald Trump og han synes Theresa May er en sosialistisk pingle. Han sysselsetter blant andre sin bror John, som er sosialist på ordentlig og som vi antar han har noen interessante diskusjoner med på bakrommet. Damiens problem er likevel ikke eventuelle politiske stridigheter i familiesfæren, men snarere at pubkulturen i England er en smule på hell. Stadig flere puber blir okkupert av eiendomsmeklere, bookmakere eller internasjonale kaffekjeder. Så ille har det ikke gått med The Springbok, men Damien klarer likevel ikke å tiltrekke seg nok folk til å holde åpent utenom kampdag. QPR-emblemene og QPR-bildene henger imidlertid fortsatt på veggene, for dette er en av de mange pubene som ansetter vakter for å forvisse seg om at det bare er hjemmefansen som slipper inn dørene de siste timene før avspark. Den harde kjerne savner imidlertid kjelleren sin og har flyttet seg annetsteds, så Damien står i fare for å spare seg til fant. Og dessuten, nesten verst av alt, han har gitt puben et nytt navn. Denne bula har hett The Springbok siden 1950, og for oss ordentlige fans er det dette den heter fremdeles.

Nå er det imidlertid snart avspark. For en som lever for å suge inn atmosfæren før kamp blir kampstarten et antiklimaks. Det skyldes ikke nødvendigvis at det er nå fruen dukker opp. Min fru er genuint fotballinteressert og går på alle kampene, men hun har for lenge siden meldt seg ut av alle mine frokost- og pubrutiner.

Problemet med avspark er snarere at dette betyr at de mange timene med forventningsfull oppvarming nå er over, og at det som nå gjenstår er et blodig alvor jeg som supporter ikke har kontroll over. Jeg kan selv bestemme hvilken pub jeg skal gå til og hvilken kiosk jeg skal kjøpe lørdagsavisen i, men ikke hvor fort spissene våre skal gidde å løpe eller hvor hardt midtstopperne våre skal gidde å takle.

Jeg er av dem som lar meg stresset av all uvissheten. Men av og til kan man likevel få gode opplevelser også når man holder med et heller middelmådig fotballag. Sesongen jeg overvar startet med 2-0 over Reading i første kamp, og jeg levde i dagevis i den villfarelsen at vi hadde både en god angrepsrekke og en god forsvarsrekke. Senere fikk jeg sveve på en sky av fryd etter 4-1 over Norwich, og jeg fikk gjenoppleve reprisen på min aller første QPR-kamp fra august 1972. Den gangen slo vi Sheffield Wednesday 4-2 etter å ha ledet 3-0, og jammen skjedde ikke nøyaktig det samme også i april 2018. Sangen som ljomer utover gressmatta når gudene smiler til oss levner ingen tvil; We’re The Greatest Football Team The World Has Ever Seen.

Jeg har sett laget sloss med knotter og knokler for å ta igjen 0-2 til 2-2 på overtid. Jeg har også opplevd å tape 1-2 på alle de tre fellesturene den norske supporterklubben for QPR arrangerte i sesongen 2017/18, og jeg har blitt lokket i et morderisk bakhold av Robin Hood og vennene hans fra Sherwood-skogen. På en mørk og stormfull dag i februar, en dag like svart som veggene på The White Horse, ble det 2-5 hjemme mot Nottingham Forest. Det var skandale.

For en supporter avhenger den totale opplevelsen av en fotballkamp selvfølgelig av resultatet, men ikke bare. Ingenting føles bedre enn å vinne i sluttminuttene, og ingenting føles verre enn å tape i sluttminuttene. Det finnes imidlertid varianter av dette også. Noe av det vondeste for en tilhenger av et notorisk ustabilt lag som QPR er å ta en tidlig ledelse, for da sitter du plutselig der og har noe å tape. Blæra sprenger etter noen øl for mange, men hjemmearenaen vår er blant de trangeste og mest ukomfortable i hele den engelske ligaen. Naboens albuer setter ribbeina mine i spenn, og kneskålene trykker så hardt mot stolryggen foran at det gjør vondt i jekslene. Men å kjempe seg bortover benkeradene for å lette på trykket mens kampen pågår gjør deg permanent uglesett blant naboene på alle kanter, både blant dem ved siden av og blant dem som sitter bak.

Dermed sitter du der og plages, selv om laget ditt altså leder. Det er som å gå til tannlegen. Du sitter på nåler og venter på at boret skal gå gjennom tanngulvet og inn i nerverøttene. Innelåst som en hvit-og-blårev i bur sitter du og venter på baklengsmålet, det som selvsagt alltid kommer. I alle fall nesten alltid, og det er ille nok.

Da er det faktisk mer avslappende når motstanderen scorer først. Da melder den fredfylte resignasjonen seg. Man synker sammen i stolsetet og lar naboens albuer forsvinne motstandsløst inn i brysthuler og overarmer. Det er jo ikke mer å tape når alt allerede er tapt.

Moralen? Den er selvsagt ikke der i det hele tatt. For det er ingen moral i å venne seg til å tape. Det bringer ingen lykke å kollapse som keeper Karius ved første tegn til motgang. Så vi tar oss sammen med våre siste krefter, for vi er da QPR! Vi reiser oss opp i noen sekunder, vi løfter blikket, vi snøvler frem noen kamprop, vi rister litt blodomløp tilbake inn i underlivet, vi håper på et mirakel og litt flaks som kan redde dagen. We’re The Greatest Football Team The World Has Ever Seen.

Slik gikk ukene og månedene som fast tilskuer på en arena hvor jeg før bare hadde vært på gjennomreise. Jeg så meg rundt på benkeradene og følte meg nesten som en av de innfødte. Men bare nesten. Det jeg fortsatt mangler er den innrøkte innfødte kynismen, den som sier at ikke bare er vår klubb den beste å holde med, men også den verste. Det er denne forvrengte kjærligheten som gjør at folk elsker laget sitt til de dør, samtidig som de roper fra kirketårnene at ingen har så giktbrudne midtstoppere, så potte treige angripere, så inkompetente trenere, så korrupte eiere og så sure og grinete pølseselgere som nettopp oss. Det finnes ikke en fotballspiller i seriesystemet som løper mer keitete enn vår spiss, som slår så sjokkerende dårlige innlegg som vår ving, som er latere enn vår indreløper, mer slepphendt enn vår keeper, har mer bly i skoa enn vår midtstopper eller sparker større høl i lufta enn vår høyreback. Vi er komplett håpløse, totalt udugelige, men alle de andre er mye verre og heldigvis er vi ikke så sleipe og slemme som alle i Chelsea.

«QPR - shit, but local» har noen skrevet med kjærlighet på en av de tidligere omtalte flassede murfasadene nær stadion. Eller som Franklin Roosevelt angivelig skal ha sagt om Nicaraguas diktator Somoza en gang på 1930-tallet: Han er en drittsekk, men han er i det minste vår drittsekk!

For ingen er flinkere enn fotballfans til å idiotforklare dem de elsker mest, og ingen holder med flere idioter enn QPR-fansen. Det siste bare må være sant, for det har veldig mange QPR-fans fortalt meg.

Kanskje er det den engelske aggresjonen som slår ut. Den engelske aggresjonen er der enten folk diskuterer fotball eller politikk, enten de sitter på jobben eller på puben eller står i pølsekø. Det er mye mer sinne i dette samfunnet enn hva de fleste av oss vil være vant med fra Norge. Selv opplevde jeg å bli fysisk angrepet av en 15 år gammel jentunge som ikke tålte at noen satt på setet ved siden av henne på bussen. Hun hadde gjennomskinnelig hvit hud, tomme øyne og piggsveis. Hun var halvparten så høy som meg og kvartparten så tung, jeg kunne slått henne ut med et knips med fingeren, men likevel kokte hun over av det fryktløse raseriet til en profesjonell tungvektsbokser.

Du ser denne aggresjonen på mange plan i det engelske samfunnet. Den hodeløse idiotifiseringen av annerledes tenkende er noe de fleste nordmenn heldigvis gremmes over når vi ser den på Facebook eller i kommentarfeltet på Resett. I England derimot, er mye av den samme retorikken hjertelig tilstede i lederartiklene i opptil flere tabloidaviser. Hatutbruddene over EU, hvor det for mange bare er barten som skiller Adolf Hitler fra Jean Claude Juncker, samler «likes» i bunker blant mine mest høyrøstede medsupportere på sosiale medier.

Du kan oppleve dette hatet både på puben og på tribunene, og i det siste har det blitt synlig også på selve banen. Ved flere anledninger har spillere blitt fysisk angrepet av tilskuere som har stormet over sperringene og inn på gressmatta. Det kan jo være dristig å gi Brexit skylda for alt som er galt, men de som forsker på sånt mener at det ikke er tilfeldig at fotballvolden topper seg når det går hardt for seg også andre steder i samfunnet. Den verste sesongen i så måte var 1984/85. Det var dette året britiske gruvearbeidere streiket, og tapte, i en lang strid med den konservative regjeringen. Gruvestreiken, og senere opptøyene rundt «hodeskatten» i 1990, fant begge sted i Margaret Thatchers tid og er blant de få episodene i nyere britisk samfunnsliv som skapte stridigheter som kan sammenliknes med dagens EU-krangel.

Samtidig er engelskmenn mye mer sosiale og høflige i det offentlige rom enn hva nordmenn er. Står du på et gatehjørne med et bykart i handa og ser forvirret ut kommer det alltid noen og spør hvor du skal. Hersker det den minste tvil om det var deg eller han andre som sto først i kassakøen på den lokale Tesco-sjappa blir du umiddelbart vinket forbi. Selv har jeg slått folk halvt i svime i en heis med min overdimensjonerte fotoryggsekk, bare for å oppleve at damen det gikk ut over sa unnskyld før hun rakk å treffe gulvet.

Overført til fotball betyr dette at engelskmenn blir svært overstrømmende når de oppdager at det er kommet noen helt fra Norge for å heie på deres eget private lokale fotballag. Riktignok er de skeptiske til utenlandske Premier League-turister som er med på å presse billettprisene på stadion opp, men straks de forstår at du faktisk har vært der før og faktisk har tenkt å komme tilbake, risikerer du å få både nye facebookvenner og opptil flere gratis drinker i baren.

Aggresjonen er imidlertid ikke langt unna, ikke minst dersom man går så langt som til å fortelle engelske fans hvordan de skal oppføre seg på sin egen hjemmebane. Jeg har likevel dristet meg til å gjøre nettopp det. Noe av det jeg misliker aller mest er nemlig enkelte tilskueres maniske behov for å stå oppreist. Ståplassene forsvant fra de øverste divisjonene i England etter Hillsborough-katastrofen i 1989, da 96 mennesker ble klemt ihjel under en cupkamp mellom Liverpool og Nottingham Forest. Behovet for å se kampen stående har likevel slett ikke forsvunnet fra folkesjela.

Kamprop av typen «If you love Rangers stand up» runger stadig over seteradene, og dermed reiser folk seg opp og klapper et lite halvminutt eller så. Greit nok. De fleste setter seg ned igjen, og på QPR-arenaen er det som nevnt så trangt at folk har et legitimt behov for å strekke beina. Rumper og hofter og legger og knær trenger noen øyeblikks frihet fra den skruestikka vi har betalt fem-seks timers minstelønn for få lov til å presse dem ned i.

Problemet er de som ikke setter seg ned igjen, men som insisterer på at de har lov til å stå store deler av kampen. Og de aller verste de som spretter opp på et kvart sekunds varsel straks det foregår noe som kanskje kan bli spennende. Midtveis i situasjonen spretter han opp, han idioten rett foran. Før vi bak ham ante hva som var i ferd med å skje er det over. Hvor mange mål jeg har gått glipp av på denne måten på ymse tribuner de siste 30 årene, har jeg mistet oversikten over for lenge siden.

Fordelen med, eller ulempen med, sesongbilletter er at du har de samme folkene rundt deg hele tiden. Det er fint når du blir kjent med hyggelige mennesker på den måten, men ikke fullt så fint når du ender opp med å krangle med dem. Den sesongen fruen og jeg tilbrakte på plass 175 og 176 på rad S lærte oss at vi aldri kom til å bli tjommier med de to gutta på plass 175 og 174 på rad R.

Da han foran til høyre hadde hoppet opp hvert tiende minutt i den tredje kampen på rad hogg jeg ham i skulderen og ba ham sitte der hvor billetten hans fortalte ham at han skulle sitte. Jeg var antakelig ikke veldig diplomatisk. Dessverre er jeg sånn laget at jeg irriterer meg litt for lenge før jeg ber folk om å skjerpe seg, så når jeg til slutt sier fra skjer det ofte med brå bevegelser og skarpe stemmebånd.

– Det er ikke nakkehårene dine jeg har betalt 30 pund for å se på! Kan du være så snill og sitte på den stolen du er blitt tildelt?

Fyren har halvlangt hår og er i førtiårene. Han ser ut som en wannabe hippie. Det var imidlertid ikke så mye Peace-and-love i tonefallet da han vred seg rundt for å svare.

– Kan du for i heiteste f.... være så snill å ta handa vekk fra skulderen min?

– Kan du for i heiteste f.... være så snill å sitte stille?

– Kan du for i heiteste f.... være så snill å pelle deg ditt pepper’n gror?

Det er to ting å si om denne samtalen. Det ene er at vi begge faktisk inkluderte «vær så snill». Man kan være så rasende man bare vil, men dette er fortsatt England. Det andre er at

engelskmenn selvsagt ikke har begreper om hvor pepper’n faktisk gror, til tross for at den dyrkes i deler av verden som de selv i lange perioder koloniserte. Henvisningen til indisk plantasjeøkonomi er derfor kunstig introdusert i oversettelsen fordi samtalen, av hensyn til dannete norske lesere av en dannet norsk publikasjon, helst bør gjengis i dannet språkdrakt.

For når sant skal sies var ikke herren på 174 R veldig opptatt av botanikk. På originalspråket handlet det snarere om intense beskrivelser av ymse seksuelle aktiviteter han mente at jeg med fordel burde bedrive med meg selv, og da aller helst på seksjoner av tribunen hvor han ikke var tilstede. Dette hadde jeg imidlertid ikke noe stort behov for der og da, noe jeg fortalte ham, noe som ikke bedret humøret hans nevneverdig.

Kameraten hans på plass 175 R er en bebrillet person på nærmere 60 med et konstant surt ansiktsuttrykk. Han er en av dem jeg har sett i området i årevis uten å ha pratet med, og det ble ikke så veldig mye kosesnakk denne gangen heller. Han reiser seg imidlertid litt sjeldnere og banner litt mindre enn kompisen sin, det skal han ha. Denne gangen forsøkte han seg på litt fredsmegling.

– Ser du de som sitter foran oss? Det er de som reiser seg først og sperrer for oss.

– Jeg ser dem veldig godt, for jeg sitter høyere enn deg. Derfor kjefter jeg på dere bare de gangene de foran sitter stille og dere spretter opp først, svarte jeg.

Mine to medsupportere, som måtte vri overkroppen i en nokså ubekvem posisjon for å kunne tiltale meg med den intensiteten de ønsket, ga til slutt opp og snudde seg mot gressmatta igjen. Nummer 174 ga meg enda et par vennlige tips om hva jeg kunne gjøre for å forbedre min egen livskvalitet neste gang jeg eventuelt måtte kjede meg på et herretoalett, men så tok seansen slutt. Utover i kampen, og faktisk videre i sesongen, registrerte jeg imidlertid at den hadde hatt en effekt. Folk fortsatte å sprette opp og ned og stenge utsikten etter verste evne, men verken 174 R eller 175 R gjorde det flere ganger.

Men julekort fra dem, det fikk jeg ikke.

De 24 lagene på liganivå to i England spiller alle 23 hjemmekamper i løpet av en sesong. QPR vant 12 hjemmekamper med oss på tribunen i sesongen 2017/18, syv av dem med ett måls margin. Det betød at det ble en del nervøse nedtellinger gjennom sesongen, en del kamper hvor vi ledet så knapt at utlikningen lå og svirret i luften mens minuttene tikket veldig sakte mot 90. Og deretter, når minuttene hadde passert 90, måtte vi gjennomleve alle de tilleggsminuttene dommeren mente det var grunn til å plusse på. Dem ble det en god del av.

Det finnes ritualer til dette også, nemlig frem med mobiltelefonen og på med stoppeklokka. 90 minutter er passert, og motstanderen presser. 91 minutter, og vår aldrende midtstopper beiner ballen ut med en styrke ingen trodde at han hadde. 92 minutter, og den 20 år gamle innbytteren på høyre ving klarer å holde ballen oppe i motstanderens felt akkurat så lenge at vi får lirket hjerterytmen ned under 150. 93 minutter og fienden får den kjempesjansen vi sitter og venter på, men vi redder skinnet med en blokkering fra en av våre midtbanespillere. 94 minutter og keeperen vår somler med utspillet så lenge han bare tør. 95 minutter, og dommerens fløyte får oss til å utstøte et brøl som høres ut som en mellomting mellom en orgasme og et hjerteinfarkt.

Det er slutt. Kanskje vant vi, kanskje vant vi ikke. Som turist handler kampslutt om å fortsette festen sammen med norske eller engelske supporterkolleger, men som bosatt i nabolaget handler det som regel om noe så dagligdags som å gå hjem. Ikke direkte riktignok, for en del av lørdagsritualet dreier seg også om å unne seg selv en utemiddag. Den store fordelen med å være fastboende er at man da vet hvor man har en sjanse til å finne et ledig bord. Det fylles fort opp på pubene og restaurantene i nabolaget når 15-16.000 mennesker plutselig skal ut i de samme gatene samtidig.

Det beste med kampslutt er likevel at vi utpå kvelden kan dra hjem og se Match Of The Day på BBC, det beste fotballoppsummeringsprogrammet på fjernsyn noensinne. Gary Lineker, den mestscorende engelskmannen i VM noensinne, har vært programleder siden 1999. For en QPR-tilhenger er Match of The Day velsignet fritt for ergrelser, hjertesorg og egne nederlag. Programmet tar bare for seg Premier League, og QPR har dermed ikke tapt en eneste kamp hos Gary Lineker siden 2015…

Match of The Day klokka 2230 er den best tenkelige avslutningen på en vond og vanskelig kampdag. Jeg slipper å pines når jeg sitter i min egen lenestol, jeg slipper å stå i dokø og jeg slipper å krangle med noen når jeg skal hente dagens ellevte halvliter i mitt eget kjøleskap. Ikke med andre enn fruen i alle fall, når hun påtatt sukkersøtt spør om ikke de 10 jeg allerede har konsumert er en eller to for mye.

Jeg forteller henne at hun ikke har peiling. Jeg forteller henne at hun ikke har vært med meg hele dagen, at hun ikke har tellingen på hvor mange øl jeg har drukket. Hun forteller meg at det har ikke jeg heller, og er jeg faktisk helt sikker på at det bare er 10?

Hun har rett selvfølgelig, men jeg holder likevel stø kurs for kjøleskapet og later som om hun ikke har det. Dessuten handler det å være QPR-supporter om mye mer enn å drikke 11 pints på en lørdag. Det handler om minst 12, og etter et hjemmetap gjerne også om 13.

– Du kommer til å sovne i lenestolen, innvender hun.

– Det er ok, svarer jeg, for programmet går i reprise i morgen tidlig. Jeg kan se slutten da.

We’re The Greatest Football Team The World Has Ever Seen.

Amen.