Fra papirutgaven

I 2005 fikk Stephen Colbert utmerkelsen «Årets ord» for begrepet «truthiness», som betegner opplevelse av sannhet, opplevd kunnskap uten logisk, fornuftsmessig etterprøving.

Følelser inn – fornuft ut

Den økende sentimentaliseringen, identitetspolitiske vinder og den voksende polariseringen bidrar til at sterke følelser tar større plass i samfunnet og kald fornuft har kommet i miskreditt.

Publisert Sist oppdatert

­Temaet i Samtiden 6-2023 er følelsenes makt – fornuftens maktesløshet. Alle artiklene om temaet vil være å finne her, etter hvert som de blir lagt ut.

USAs legendariske utenriksminister, Henry Kissinger, fortalte en gang at han passet på ikke å være følelsesmessig berørt når han skulle fatte beslutninger. De skulle være rasjonelle og etterprøvbare. Han fikk så hatten passet, særlig fra en del kvinner. Er det rart verden er blitt som den er blitt? Vekk med mannfolkene og elitens kalde, rasjonelle logikk. Fram med folk flest, følelsene, hjertene, varmen og intuisjonen.

Det er omtrent 50 år siden Kissinger regjerte som utenriksminister (1973–1977). På denne tiden skjedde det en endring i rammebetingelsen for politisk lederskap. 68-opprøret roet seg, men satte varige spor. Følelser kokte. Unge var blitt sinte. De ville ikke overta den verdenen de voksne hadde gitt dem. Det fikk utløp blant annet i en sterk ung og folkelig motstand mot Vietnamkrigen. Feminismen fikk sterkere vind i seilene. Kvinnene gjorde for alvor sitt inntog i politikken og kampen for likestilling skjøt fart. Elitene i samfunnet ble utfordret. Beslutninger ble ikke tatt for god fisk som tidligere. Det var ikke bare i Frankrike demonstranter viste seg i gatene. I flere land fikk de protesterende ny kraft og selvbevissthet.

Postmodernismen fikk godt fotfeste i akademia og i kulturlivet. Dekonstruksjonens vind blåste etablerte forestillinger av banen. De gamle, store fortellingene ble forkastet. Folk skulle i større grad tenke og føle hva som var rett og fungerte for vår tid. Disse utviklingstrekkene forsterket seg de følgende tiårene. Etter århundreskiftet har nye trender banet vei, og følelsene har fått større plass på bekostning av den typen rasjonalitet som elitene i samfunnet forvalter.

Den tidligere utenriksministeren i USA, Henry Kissinger, mente at beslutninger burde være rasjonelle og etterprøvbare. Han fikk så hatten passet, særlig fra en del kvinner. Foto AFP

«Truthiness»

I 2005 fikk den amerikanske satirikeren Stephen Colbert utmerkelsen «Årets ord» for begrepet «truthiness» som juryen mente fanget inn et nytt og vesentlig trekk i amerikansk kultur. «Truthiness» betegner opplevelse av sannhet, opplevd kunnskap uten logisk, fornuftsmessig etterprøving.

Det er ikke nok med et klokt hode og en klar tanke i vår tid. Det kreves emosjonell intelligens, empatisk opptreden og mestring av følelser. Det gjelder å kunne føle. Selv statsministre og generaler må vise følelser. Folk forventer det. Også næringslivsledere må forsøke å føle. Til og med NHO har følt. Det virker mer menneskelig å føle, for hardt bare å mene, så fjernt bare å tenke. På politikerspråket heter det nå «jeg føler», ikke «jeg mener». Politikere er blitt avhengige av en viss emosjonell kapasitet.

«Etter århundreskiftet har nye trender banet vei og følelsene har fått større plass på bekostning av den type rasjonalitet som elitene i samfunnet forvalter.»

«Truthiness» er meninger og følelser såpass godt blandet sammen at en ikke helt vet hva som er hva. Noen politikere går lenger enn andre og inviterer oss inn i sine intimitetsfærer og forventer at egne opplevelser skal legges til grunn for debatten. Den som føler sterkt og uhemmet får et overtak. Det er ikke lett å si: «Kutt ut føleriet, la oss komme til saken og opptre som fornuftige mennesker». Da risikerer en å bli anklaget for å være ufølsom. Det er ille å få slike merkelapper klistrer på seg i følelsenes tidsalder.

I mediene elsker vi følelser. En tåre, rydd forsiden.

Gjennom sosiale medier er følelser og det vi tidligere regnet som privat i ferd med å bli allemannseie. Folk deler grenseløst av sitt privatliv i en tid hvor myndigheter og virksomheter strever livet av seg for å beskytte oss med GDPR-regler.

I kulturen er det selvsagt fritt fram for følelser. Karl Ove Knausgårds Min kamp er subjektivitetens triumf. 3000 sider «truthiness» – hans opplevelse av virkeligheten, sannheten slik han føler den. Knausgård skriver drivende godt. Samtidig er han en ekstremutgave i vår navlebeskuende tid der mennesker føler hva som helst, om hvem som helst og forteller andre om det, rått og ekte.

Politikere og aktører i samfunnslivet er barn av sin tid. De tuter med de ulver som er ute i natten. De rir på subjektivitetens bølge og lar seg drive med sentimentaliseringens strøm. Men før vi dykker ned i politikkens verden, skal vi hente fram det filosofene kan bidra med.

Filosofer om følelser og fornuft?

Forholdet mellom fornuft og følelser har samfunnets tenkere vært opptatt av, om ikke fra tidenes morgen, så i alle fall noen hundre år før vår tidsregning. For Platon og Aristoteles er mennesket et rasjonelt vesen med evne til «å tenke seg fram til» gode verdier og det gode samfunn. Følelser kan ikke erstatte rasjonalitet på det samfunnsmessige plan, men de kan komplementere rasjonaliteten.

John Locke hadde stor tro på menneskets evne til rasjonell tekning for å fastslå hva som er «riktig» på det samfunnsmessige området. Følelser ble henvist til det personlige plan.

David Hume tvilte på fornuftens muligheter til å tenke seg til det riktige. Han var opptatt av erfaringen – og mennesket erfarer ikke løsrevet fra følelser.

En som var overbevist om menneskets rasjonelle kapasitet til å ta et etisk riktig standpunkt, var Immanuel Kant. Mennesker skulle forplikte seg på det kategoriske imperativ som i korthet går ut på at mennesket skal handle slik en vil at andre skal handle mot en selv. Det betyr igjen at en aldri skal bruke et annet mennesker som et middel. Hva dette betyr i praksis, kan en tenke seg fram til. Tenkningen må basere seg på at mennesker fra naturens side har fått innpodet i seg noen etiske grunnverdier. Det gjelder å utfolde disse i praksis. Plikt er menneskets adelsmerke, ifølge Kant.

«Politikere og aktører i samfunnslivet rir på subjektivitetens bølge og lar seg drive med sentimentaliseringens strøm.»

I 1945 advarte filosofen Karl Popper mot en følelsesbasert politikk. Han viste til det tredje riket som eksempel på hvor galt det kunne gå. Hitler kjørte på med følelsesladet argumentasjon for å skape det emosjonelle klimaet som var nødvendig for å sikre seg makt og støtte fra massene. Det bærer galt av sted dersom følelser fortrenger rasjonell tenkning, poengterte han.

I sin bok Political Emotions peker filosofen Martha Nussbaum på at alle frie samfunn er følelsesladede. Det er autoritære regimer som ikke tillater at folk får gi utrykk for følelser og handle ut fra dem. I et demokrati er det avgjørende at mennesker har en emosjonell tilknytning til samfunnets grunnleggende verdier. I bunn og grunn handler det om kjærlighet som knytter mennesker til hverandre og utløser vilje til å gi hjelp og omsorg til dem som trenger det. Vårt velferdssamfunn er bygget på en slik solidaritet. Når mennesker ser urettferdighet, er det naturlig å reagere med sinne. Sinne er i et slikt perspektiv en prisverdig følelse som vokter om samfunnets grunnleggende verdier. Slike følelser kan ikke vipses vekk med rasjonelle argumenter, understreker Nussbaum.

Tore Witsø Rafoss, som har en doktorgrad i sosiologi ved Universitet i Oslo, har forsket på det offentlige ordskiftet etter 22. juli hvor sterke følelser fikk utfolde seg. Han mener at skillet mellom fornuft og følelser er misvisende og foreldet. Moderne kognitiv vitenskap har demonstrert at følelsene er fornuftens grunnfjell, hevder han. I stedet for å utelukke følelser fra politikken, vil han heller spørre om hvilke følelser som er politisk produktive. Han trekker fram håp og empati som de viktigste politiske følelsene fordi alle store, progressive politiske endringer har vært basert på disse følelsene.

Følelser og resignasjon

I sin bok Frykt og avsky i demokratiet forsøker Erik Høyer Leivestad å forstå det som skjer for tiden ved å ta for seg begrepet «ressentiment», som Friedrich Nietzsche introduserte og Max Scheler videreførte. Ressentiment betyr harme, uvilje og er en filosofisk/psykologisk betegnelse for de svake og mislykkedes avmektige hat mot livet og de som lykkes. Det er en mindreverdighetsfølelse som setter seg fast. Ressentiment blir en protest som fungerer som forsvar mot følelsen av å være en taper henvist til egen avmakt og utilstrekkelighet. Den vedvarende avmaktsfølelsen som gir næring til hatet, kan lede til en sterk selvhevdelsestrang som slår ut i opprør om mulighetene byr seg.

I et diktatur har makthaverne vanligvis rimelig god kontroll selv om ressentimentet i samfunnet øker. I et demokrati kan situasjonen komme helt ut av kontroll. Det er dette som er i ferd med å skje i USA. Vi ser de samme tendensene i flere vestlige land. Slik Hitler utnyttet uroen og ressentimentet i det tyske samfunnet på 1930-tallet, utnyttet Donald Trump ressentimentet i dagens USA. «Jeg elsker dere, dere er bra», sa Trump til velgerskaren. Det gikk rett hjem og Trump ble sentrum i et miljø som tror han er frelseren. Trumps suksess er at han spiller på følelser og leverer eksistensiell mening til dem som i årevis har opplevd at utviklingen i samfunnet ikke går deres vei. Trump nører opp under et latent hat og gir det retning – mot eliten og det politiske establishment, «den dype staten» som han kaller det. I år har også det amerikanske rettssystemet havnet på hatlisten.

Samfunnsmessig depresjon

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik fikk kritikk for for å bruke privatlivet som politisk instrument. Foto Peter Tálos / NTB

Samfunnet fikk et visst depressivt preg da koronaen herjet. I boken Depression – A Public Feeling betrakter professor og feministforsker Ann Cvetkovich depresjon som et sosialt fenomen, ikke som en individuell lidelse. Hun er en del av et forskningsmiljø innen affektteori der «politisk depresjon» defineres som en følelse av utmattelse og sviktende tro på at det nytter å forbedre verden. Cvetkovich er opptatt av at dette også kan virke skjerpende og utløse ekstraordinær innsats. Det har et stykke på vei skjedd når det gjelder klimakrisen. «Økosorg» er en følelse som i større grad driver til handling enn til passivitet.

– Først og fremst trenger vi en påminnelse om at følelser er politiske, og at dårlige følelser ikke må skyves under teppet, men brukes produktivt i politisk kamp for en bedre verden. Dette betyr ikke at alle dårlige følelser egentlig er positive eller gode, men taler for en økt bevissthet overfor sammenhengen mellom følelser og samfunn, og hvordan politikk føles, konkluderer Tomine Sandal i Gnist, etter å ha lest boken.

Dialog og spenninger

Skal demokratiet overleve, må det føres en politikk som bygger ned spenninger, og ikke gir næring til dem. Dette er Jürgen Habermas opptatt av i sin nye bok Den nye offentligheten som er gitt ut på Cappelen Akademiske i år. Basis for demokratiet er ifølge Habermas den åpne, herredømmefrie dialogen. Denne dialogen må ha en rasjonell forankring for at borgernes vilje skal kunne utkrystallisere seg. Selvsagt hører følelser med, men det er rasjonelle vurderinger som kan bidra til å finne gode løsninger og bygge det forpliktende fellesskapet som konstituerer et samfunn. Habermas frykter at demokratiet er i ferd med å forvitre, ikke minst som følge av at de sosiale mediene dyrker polarisering framfor dialog. I ekkokamrene forstummer dialogen. Demokratiet forutsetter at mennesker er rede til å lytte til hverandre og faktisk lar meningsmotstanderne ta styringen når de oppnår flertall.

«Politisk omdømmebygging har politikerne drevet med i lang tid. Det handler ikke om å bruke følelser i den politiske argumentasjonen, men å gi av seg selv for å skape et fordelaktig inntrykk blant velgerne. Det kan gjøres på høyst ulike måter.»

Else Marie Holm, som har forsvart doktorgradsavhandlingen «Emotions as Mediators of Framing Effects» ved Aarhus universitet, er opptatt av følelsenes betydning for de politiske standpunkter velgere tar.

– Sinne og empati har direkte konsekvens for folks holdninger, sier hun til forskning.no. Hennes egen forskning viser at følelser kan manipuleres, enten det gjelder holdning til innvandring, sosialhjelp eller helseforsikringer. Hun peker på at engstelse er en grunnleggende følelse hos mennesket.

Da koronaen herjet så vi hvordan myndighetene utnyttet menneskers disposisjon for å engste seg for å påvirke vår atferd i ønsket retning. Ledere som vanligvis opptrer med rasjonelle argumenter, viste at de kunne vekke følelser. Vi aksepterte strenge regler som regulerte vår atferd på privatlivets område. I ettertid, når engstelsen har avtatt, kan vi undre oss over at vi godtok det. Frykten for korona var stor nok til aa de fleste av oss gjorde som vi fikk beskjed om. Det var få som ble så frustrerte og sinte at de nektet å etterkomme myndighetenes påbud.

Intimitetstyranniet brer om seg

I 1977 ga den amerikanske professoren i sosiologi, Richard Sennet, ut boken The Fall Of Public Man. Cappelen Damm ga den ut i 1992 med tittelen Intimitetstyranniet. Sennet peker på at skillet mellom det personlige og politiske rives ned. Politikken personifiseres og det gis større rom for følelser. Følelser er personlige på en annen måte enn fornuften. Fornuft kan sies å være objektiv og bygger opp resonnementer som andre kan etterprøve, forkaste eller akseptere. Følelser er sanne på sitt vis, vel og merke for den som har dem. Det må andre forholde seg til. Å forsøke å korrigere, tilbakevise eller avskrive følelser med rasjonelle argumenter, er dømt til å mislykkes. I løpet av de siste 20 årene har det skjedd en økende sentimentalisering av det offentlige rom. Det bidrar ikke minst de sosiale mediene til. Og når identitetspolitikk i økende grad utgjør premissene for en større del av den politiske debatten, betyr det nødvendigvis at følelser gis større plass. Vi kaller det sentimentalisering når aktører og meningsbærere i økende grad bruker følelser for å nå fram med sitt budskap. Den som prøver på det, fortsetter gjerne med det, for det virker. Følelser slår ofte langt bedre an i opinionen en resonnementer.

Filosofen Jon Hellesnes hevder at sentimentalisering av det offentlige rom innebærer at en gir opp ideen om at det fins avgrensede ressurser, objektiv sakstvang og praktisk nødvendige prioriteringer. Istedenfor gjelder det å vise godvilje og å engasjere seg følelsesmessig. Hellesnes mener det føleriet som utvikler seg, er uten moralsk dømmekraft, uten sans for proporsjoner og med hang til brutalitet.

I den første utgaven av Samtiden i 2003 skrev Aslak Nore et essay med tittelen: «Inga Marte Thorkildsen: En ekte intimitetstyrann». Thorkildsen (SV), den fremste representanten for en ny generasjons politikere, maktet på kort tid å bli en ledende politiker på venstresiden og sette dagsorden. Hun fikk gjennomslag ved å vise til hva hun selv føler og ved å løfte enkeltskjebner fram i den politiske debatten. Nore stilte opp Carl I. Hagen som en motvekt til Torkildsen. Populisten Hagen kunne spille på følelser, men han holdt det private unna. Han perfeksjonerte rollen som hardtslående politiker med usedvanlig god teft for hva folk tenkte og følte. Seinere oppdaget han gevinsten ved å kunne tre inn i offerrollen. Da måtte han bli mer personlig, dog uten tårer og snufsing.

Et par tiår tidligere hadde feminister avvist oppdelingen i politikk og det personlige. Med Inga Marthe Thorkildsen ble politikken personlig på stortingsplan. Hun brukte sine erfaringer, observasjoner og følelser som kvinne. Hennes «intimretorikk» i form av personlig indignasjon, raseri og vrede, hadde ofte front mot det etablerte. Med uttalelser som at Stortinget var et «pampevelde» og at Per Sandberg var en «en sleip jævel», skaffet hun seg oppmerksomhet. Hun kjørte fram abort, kvinnemishandling og kvinneundertrykkelse med en emosjonelt trykk som la premissene for debatten.

«Thorkildsen kan lene seg over bordet og spørre: Kjenner du mange mishandlede kvinner? Har du blitt voldtatt? Game over, Sjakk Matt. Punktum finale», skriver Nore.

I samme utgave av Samtiden kritiserer Erling Dokk Holm statsminister Kjell Magne Bondeviks for å bruke privatlivet som politisk instrument. Han mener Bondevik gjennom intimiseringen av politikken bidrar til å sette hele politikerrollen på spill. Etter hvert skulle en rekke politikere tråkke i Bondeviks fotspor.

Da Norge utviste Maria Amelie i 2011, vakte det voldsomme protester. Myndighetene og regjeringen ble kritisert for å føre en ufølsom flyktningpolitikk. Foto Audun Braastad / NTB

I 2016 kunne Nettavisen fortelle at Jonas Gahr Støre møtte kremen av norske toppbloggere for å be om råd og innspill i arbeidet med å utvikle en politikk for framtiden. Det førte i alle fall til noe – et pent bilde av Støre sammen med Sophie Elise. Selv kvitterte hun med å si til TV 2 at Støre ikke var grå og kjedelig, men «superhot».

En så saklig politiker som Dagfinn Høybråten sa i en tale på landsmøtet til KrF at han ble kvalm av den politikken Frp sto for. Han unnlot å skildre brekningsfornemmelsen mer presist.

Den ene mannlige politikeren etter den andre står fram i mediene og forteller hvor fint det er å ha en lang og god pappaperm. Det er så politisk korrekt som det kan få blitt.

Drømmer for min datter heter Hadia Tajiks siste bok om politikk for framtiden. Hun er avbildet på forsiden sammen med datteren. Hun har også bydd på seg selv i «Skal vi danse» på TV2.

Den slags politisk omdømmebygging har politikerne drevet med i lang tid. Det handler ikke om å bruke følelser i den politiske argumentasjonen, men å gi av seg selv for å skape et fordelaktig inntrykk blant velgerne. Det kan gjøres på høyst ulike måter.

Kjell Magne Bondevik fikk respekt og høstet mye annerkjennelse for å stå fram og fortelle om ukene han ble rammet av depresjon. Det er 50 år siden Kåre Willoch satte seg på fanget til Elisabeth Granneman og medvirket som temmelig håpløs duettsanger. For to år siden var Trygve Slagsvold Vedum fugleskremsel på «Maskorama på NRK». Olaug Bollestad har sammen med sin mann gjort stor suksess som «Hr og Fru Larkins» på Instagram, i tillegg til å delta i «Sofa» på TV2.

At politikere gir seg underholdningsbransjen i vold i forsøket på å vekke positive følelser hos lesere, seere og lyttere, får så være. Det skader neppe politikken.

De sterke følelsene

Det siste tiåret er det i særlig grad fire hendelser som har skapt stor debatt og der spørsmålet om vi skal handle ut fra fornuft eller følelser står sentralt. Det gjelder utvisningen av Maria Amelie i 2011, strømmen av flyktninger fra Syria i 2015 samt krigen i Ukraina og i Gaza.

Da Norge utviste Maria Amelie i 2011, vakte det voldsomme protester. Myndighetene og regjeringen ble kritisert for å føre en ufølsom flyktningpolitikk. Statsminister Jens Stoltenberg måtte stå fram i den emosjonelle stormen og forklare at de samme reglene måtte gjelde for Maria Amelie som for andre asylsøkere. Protestene gjorde inntrykk. Hun ble sendt ut, men loven ble endret slik at hun etter kort tid kunne komme tilbake til Norge.

«Da forsker Julie Wilhelmsen tillot seg å beskrive hvordan lederne i Russland ser på verden og krigen, ble hun møtt med fordømmelse.»

En følelsesladet politisk debatt nådde nye høyder i 2015. Spørsmålet var om Norge skulle ta imot 10.000 flyktninger fra Syria. Det var flere enn regjeringen hadde lagt opp til. SV, Ap, Sp og KrF la seg etter hvert på denne linjen

Professor Janne Haaland Matlary hevdet i et innlegg i Aftenposten at «de som er mest engasjert i Amelies situasjon er minst i stand til å vurdere den … Slike vanskelige spørsmål må behandles med logikk, avstand og fornuft.» Hun advarte mot å bruke en moralsk indignasjon som substitutt for rasjonell og saklig debatt der hensikten er å delegitimere meningsmotstandere som moralsk mindreverdige.

En fikk inntrykk at den som ville si ja til flest flyktninger også hadde den høyeste moralen. Dette var historikeren Terje Tvedt inne på i en bok han lanserte i 2003 som ledd i makt- og demokratiutredningen. Her bruker han begrepet «det nasjonale godhetsregimet» for å karakterisere det norske bistandssystemet. Vi vil være gode, og dette har formet vår selvforståelse som nordmenn de siste tiårene. Derfor ble det argumentert heftig for at Norge burde ta imot tusenvis av flyktninger fra krigen i Syria. Det var i denne forbindelse Sylvi Listhaug sa til NRK at «godhetstyranniet rir Norge som en mare». Hun hevdet de som tok til orde for en streng innvandringspolitikk ble framstilt som «fæle mennesker». Det ble argumentert med sterke følelser på begge sider. Grovt sett kunne de som deltok i debatten deles i to leirer, det som i moralfilosofien kalles sinnelagsetikk eller konsekvensetikk.

De som ber myndighetene vise godhet og peker på at vi har en plikt til å hjelpe, er forankret i sinnelagsetikk. De som er opptatt av om millionene det koster å hente flyktninger til Norge, kunne hjulpet langt flere i nærområdene, tenker konsekvensetisk. De er gjerne også opptatt av hvilke konsekvenser høy innvandring får for Norge. Konsekvensetikere blir kritisert for å være ufølsomme, pliktetikerne for å handle ut fra følelser uten å vurdere konsekvensene.

Følelser i krig

Da krigen i Ukraina brøt ut, flommet offentligheten over av følelsespreget retorikk, forståelig nok. Politikere som uttalte seg, nøyde seg ikke med å si krigen i Ukraina. «Russlands grufulle angrepskrig», het det og eventuelt med «rammer uskyldige kvinner og barn» som tillegg. Alle toppolitikere snakket på samme måte. Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, viste seg som en mester i å utnytte følelser for å hente støtte.

For å øke oppslutningen om en krig i befolkningen, vil alltid myndighetene spille på følelser. Mediene bidrar til å skape en emosjonell setting for en krig ved å skildre død og elendighet. Det er nær sagt umulig å argumentere mot den emosjonelt styrte fortellingen med rasjonelle argumenter.

Da forsker Julie Wilhelmsen tillot seg å beskrive hvordan lederne i Russland ser på verden og krigen, ble hun møtt med fordømmelse. En fiende vil naturligvis bli angrepet både med rasjonelle argumenter og følelser i en krig. Men skal en ha håp om å finne en vei for å få slutt på krigen, kommer en ikke langt med en emosjonell argumentasjon. Da gjelder det å forstå hvordan fienden tenker og hvordan det er mulig å finne en løsning.

I boken How States Think – The Rationality Of Foreign Policy poengterer John Mearsheimer og Sebastian Rosato at det er rasjonelle vurderinger som ligger bak staters opptreden. Mearsheimer mener at angrepet mot Ukraina var rasjonelt begrunnet om en ser det ut fra Russlands ståsted. Ledelsen i Kreml mente de var truet av Nato. Krigen de startet kan likevel fra vestlig hold bli sett på som etisk forkastelig og i strid med internasjonal rett.

«Politikere og ledere må ha kontroll på egne følelser. De skal vite hva de gjør om de tar i bruk emosjonelt drevet kommunikasjon. Det er lett å trå feil om en strør rundt seg med subjektivitet.»

Krigen i Gaza har satt sterke følelser i sving verden over. Da Hamas gjennomførte sitt terrorangrep mot Israel 8. oktober, var det nøye planlagt og rasjonelt begrunnet. Det var ikke følelser hos ledelsen i Hamas som utløste angrepet. Grufulle skildringer av Hamas brutale framferd gjorde at palestinerne, som ofte har sterk støtte i opinionen i Norge, kom på defensiven. Noen dager seinere ble bildet et annet. Nå er det Israels brutale fremferd i Gaza, som etablerer den dominerende emosjonelle settingen. Følelsesladede appeller til Israel om å spare barns liv, når ikke fram. Ledelsen i Israel vil ikke føle. De klarer ikke å ha medfølelse med palestinerne som støtter Hamas.

Mens Israel forsøker å nedkjempe Hamas, ser det ut til at antisemittismen får ny næring verden over. Israel utsettes for et emosjonelt bombardement verden over som de ikke kan beskytte seg mot. Det er tvilsomt om USA vil godta at Israel ikke tar inn over seg det sterke følelsene som deres krig mot Hamas skaper. Israel kan vinne krigen, men tape freden og sin
egen sjel,

Følelser og rasjonell handling

Vi lever i den økte spenningens tidsalder. Polariseringer skyter fart. Følelser fortrenger den herredømmefrie dialogen og rasjonelle vurderinger. Men vi kan ikke gi opp. BI-forskerne Fred Wenstøp og Haavard Koppang har utviklet en etisk plattform som kan fungere som beslutningsstøtte, enten det gjelder for ledere eller folk flest. De er ikke opptatt av å skille mellom eller vurdere om det er sinnelagsetikk eller konsekvensetiske tenkning som leder til de rette handlingene. De tror på en miks av følelser og rasjonell tenkning.

Ifølge nevroøkonomi er det ren utopi å tro at det er mulig å håndtere verdiladede spørsmål med fornuft alene.

– Hjernen er til god hjelp som veiviser, men til syvende og sist er alle valg utløst av emosjoner, sier professor Wenstøp. De to forskerne argumenterer for at den som skal fatte beslutninger, må tilstrebe å finne en balanse mellom fornuft og følelser. De advarer mot å neglisjere følelser når noen opplever at det er verdifundamentet som står på spill.

Dette bør både politikere og ledere merke seg. De må opptre rasjonelt og forutsigbart. De må ha kontroll på egne følelser. De skal vite hva de gjør om de tar i bruk emosjonelt drevet kommunikasjon. Det er lett å trå feil om en strør rundt seg med subjektivitet.

Det gjelder å forstå seg på følelser, å kunne tolke og forholde seg til dem. Politikere og ledere gjør imidlertid klokest i å tilstrebe saklighet og verdiforankret rasjonalitet slik at de ikke mister kontakten med dialogen. Dialogen må være sentral både for politikere og ledere, selv om de er opptatt av å vinne fram.

Powered by Labrador CMS