En blek regnbue i Skien

Tre skuespillere gestalter ulike mennesker på den lille skjermen vi har foran oss. De står på en tom scene uten kulisser og er kledd i pregløse hverdagsklær. De følges av et kamera, og rett som det er snakker de inn i det. Teater Ibsen har satt to dramatikere til å intervjue en rekke «vanlige mennesker» i Skien, og skrive et stykke om byen. Det gikk på scenen – og nå er det kommet som digitalt teater.

De tre spiller ingen faste karakterer, og vi får ikke vite hvem de skal være til enhver tid. Det går oftest i monologer, en sjelden gang snakker de litt med hverandre. Stykket er fragmentert i formen, men noen tema går det an å trekke ut. Særlig ett: Skien er stedet der intet skjer. Skuespillerne forteller om hverdagslivets trivialiteter og om en stygg by som mangler bykjerne. En by hvor noe har gått tapt, mens det ikke er bygget opp noe nytt i stedet. Det hele blir presentert i små anekdoter uten klar sammenheng. Dette er min reaksjon etter å ha sett stykket på skjermen hjemme i min stue – og jeg spør min «teatergjest» Trond-Viggo Torgersen om hva han har opplevd der han har sittet foran sin skjerm.

Lumpent spørsmål

Trond-Viggo Torgersen er lege, og har lang fartstid i ulike roller i NRK. Han er mest kjent som programleder, komiker og artist – i radio, fjernsyn og på ulike scener landet over. Han har skapt ulike TV-figurer, som «Vaktmester´n». I 2021 skulle han ha stått på scenen med showet «Hvorfor det?», men dét har koronapause.

Teater Ibsens stykke «Og hjertet er en kommunefarga regnbue» fikk god kritikk i flere aviser da det gikk på scenen før koronaen, men det går ikke «hjem» hos Torgersen.

– Er det et kommunefarget, altså musegrått, stykke – eller er det fargerikt som regnbuen?

– Det var et lumpent spørsmål, utbryter han. På telefonen – vi driver jo «social distancing».

– Hvordan skal jeg unngå å si at dette ville jeg ikke kjøpt billett til hvis jeg ikke var invitert av Plot? Jeg er ikke fra Skien. Dette ser ut til å være skrevet på bestilling fra Teater Ibsen i Skien, og det merkes godt at det er et bestillingsstykke som ikke springer ut av erfaringene til forfatterne. Jeg opplever det som fragmentert og rotete i formen. Og er det egentlig teater jeg ser på? For meg er dette en form for kabaret og litt konsert. Jeg synes det er for mye jazz som ikke styrker oppsetningen som helhet. Det er litt fortellertradisjon. Litt revy-sketsjer. Litt slam-poesi. For meg henger det ikke sammen. Det får ingen vendepunkter, bare stasjoner. Så da faller jeg lett ut og slutter å lete etter noen tråd eller samlende mening.

Det gjorde det ikke noe bedre, tilføyer han, at det stadig var brudd i nettoverføringen.

Evig rundkjøring

– Noen forslag til tematikk: Småbyen er i stagnasjon med døende bysentre. Dette er et typisk Norge i minikosmos. Og/eller: Livet, fra begynnelse til slutt, er uten regnbue i det moderne Norge. Anne Marit Jacobsen begynte jo stykket med noe om lignet poesi, og hun avsluttet på samme måte – og helt til slutt gikk og gikk hun ut av byen, ut av sin egen kropp. Mot døden, kan man tenke …

– Ja, ja, det er jo mulig alt sammen. Men det var bare anslag her og der. Noen ganger grep jeg noe, og så forsvant det igjen. Det traff meg ikke i hjertet. Det traff min fordøyelseskanal. Med det mener jeg at det ikke var næring for min sjel. Det ble mye som bare passerte ut igjen. Og derfor greide jeg ikke å holde nok på oppmerksomheten til å lete etter spredte anslag til mening.

Man får ingen ekte teateropplevelse når man er så lite til stede, legger han til; og sier at dét er utfordrende for en som er vant til å se mye teater.

– Jeg går ofte på teater, altså vanlig sceneteater, og jeg liker mange av komponentene i dette stykket. Jeg er faktisk glad i poesi, i noe jazz, i monologer og absurd teater. Men for meg blir det ikke en helhet – et teaterstykke.

– Noe om byen Skien formidler de vel?

– For å si det sånn: Jeg har bodd i Porsgrunn som lege, jobbet på sykehuset. Da var Skien aldri noe sted vi hadde en trang til å dra. Ikke etter denne oppsetningen heller.

– En av skuespillerne sier – med et uttrykk av uvilje eller undertrykket sinne, så det oppfattes som besk ironi: «Alle rundkjøringen her er så vakre. Når du kjører rundt dem, får du en følelse av en evig forkjørsrett» …

– Ja. Skien oppleves som et veldig lite poetisk sted. Men jeg kan tenke meg at det ligger mye innforstått i oppsetningen, som folk fra Skien kan gripe fatt i. Det nevnes navn på gater og hus og bydeler. Alt dette kan slå an en streng – men bare så lenge du er fra Skien, mener Torgersen.

Vi er blitt likere

– Har det noe for seg å konstruere en småbymentalitet i våre dager? Jeg mener; å sette lokalsamfunn opp mot hverandre, Porsgrunn og Skien for eksempel, eller bygdestriden mellom Alvdal og Tynset i bøkene til Kjell Aukrust. Er vi definert av hjemstedet vårt på den måten i 2021?

– Jeg tror nok at noe av rivaliseringen mellom nabobygder eller byer er mest for å bygge egen identitet. Den er ikke så alvorlig, og dermed ikke så krigersk som før i tiden, men mer preget av humor – bortsett fra i fotballen. Slik jeg opplever det i vår tid, handler det mer om at man fra Oslo ikke tror det skjer noe viktigere eller like viktige andre steder. Jeg mener det er som blinde flekker i synet. Ser man Norge fra ulike steder så får man mer dybdesyn.

I dag tror jeg man i større grad bygger identiteten i det familiære og lokale, samtidig som den kulturen vi har felles i hele landet betyr mer. Som en som har bodd i Oslo, har familierøtter i Vestfold og nå bor i Bergen og jobber mange steder i lander, så opplever jeg mye mer likhet parallelt med en smilende patriotisme. En stolthet av å høre til et lokalt sted og en stolthet ved å være norsk.

«Hva skjer?»

Vi snakker mer om de avbrutte temaene. Behandler stykket lokalpatriotisme som noe som egentlig bare finnes på overflaten? Det virker som om personene føler seg tvunget til å si noe pent om byen sin, som om det forventes av dem. Men noe stemmer ikke. «Knallsuksess, knallsuksess», roper de gledesløst med oppsperrede øyne. Men de har ingen suksess å vise til – bortsett fra at laksetrappen skal være den beste i Norge. I den grad de sier noe om byens utforming, er det om kjøpesentret Lietorvet. Skjønt det er visst nesten like tomt der som i bygatene. «Hva skjer, hva skjer?» roper de litt senere. Og svaret ser ut til å være: Ikke stort.

Mot slutten nevnes hjørnestensbedriften Union, som ble solgt til Kina i 2006. Det er tilløp til ironi i beskrivelsen av hvordan hver mutter ble nummerert så maskinene kunne gjenoppbygges på samme måte i Kina, og i hvordan en av papirmaskinene falt ned og knuste en arbeider så han ble lam. Men han fikk jo handicaptruck og gratis dialysemaskin, påpeker en smilende skuespiller.

– Er norske småbyer generelt kjedelige og preget av kontaktløshet og gjennomsyret av en slags overflatepatriotisme, som egentlig er en maske foran mindreverdighetskomplekser?

– Nei. Noen byer kan være sånn, men mange byer i Norge er ikke sånn. I Bergen, hvor jeg bor, flytter folk dessuten tilbake til sentrum fra periferien. Mandal er også blitt en sjarmerende småby som har gjenfunnet sin identitet. For byer skifter jo, noe går tapt, noe kommer til. Bortsett fra i Skien da, ifølge denne oppsetningen.

Hvor er kjærligheten?

– Jeg synes også at det er en 70-talls måte å fortelle om en by på. Fabrikken blir lagt ned og alle arbeiderne har ikke noe sted å gå.

– Byen Gud glemte, med unntak av den ene gangen det var en stor fotballkamp og det endelig var litt fellesskap og entusiasme å spore?

– Selv er jeg lite interessert i fotballkamper, ikke Brann en gang, så det fellesskapet der innebefatter ikke meg. Hvor er alle andre steder enn kjøpesentret? Skien er kanskje ikke stedet for gourmetmat, men noen barer, kafeer og andre møtesteder har de da? Hvor er alle de andre følelsene? Hvor er melankolien? Hvor blir det av kjærligheten? Hvor er møtet mellom de to ungdommene som faktisk begge er i sentrum den dagen og som finner hverandre? Hvor er barna, spør barneombudet i meg.

– Var det trist og øde og meningsløst og stort sett gledesløst da du bodde i Porsgrunn?

– Da jeg bodde i nabobyen Porsgrunn, var det ikke sånn der heller. Men jeg hadde kanskje ikke anbefalt noen spesielt om å ta en omvei innom Porsgrunn hvis de ikke har noe spesielt å gjøre der. Vi hadde gult og grått vær, husker jeg. Gult var når det var mye svovelutslipp, grått når det bare var vanlig forurensning. Nå er fabrikker nedlagt der også.

Trond-Viggo Torgersen mener at de ikke kan ha gravd dypt nok etter historiene i Skien. Alle byer har sine små og store historier. En by hvor Ibsen vokste opp, har jo åpenbart en historie, og en by med et teater oppkalt etter Ibsen, kan kanskje til og med lage en fargerik regnbue.

– Jeg har selv skrevet drama for scenen og presentert det for teatersjefer. De har ofte sagt: «Gå tilbake og arbeid mer med teksten». Her synes jeg at dramatikerne burde ha gått en runde to eller til med teksten. Og det virker også som om oppsetningen følger en mote. Du vet, for en stund side var det in at skuespillere klinte maling på hverandre, så kom det en trend med håndholdte videokameraer og projeksjoner på bakteppet. Nå har vi visst gått inn i en periode med slam-poesi. Når det bare blir et mote-grep, blir det for lettvint.

Den fjerde veggen

– Kanskje de kunne ha tatt ut noe komisk potensial, på en ordentlig scene?

– Joda. Anne Marit Jacobsen kunne utvilsomt ha hentet mer komikk ut av teksten i samspill med et levende publikum. Blant annet i den revyaktige sekvensen om den forvirrede gamle damen som skulle kjøpe en notisbok fordi hun påstod at hun hadde avtale om å dra til Los Angeles sammen med Morten Harket.

– Den kanadiske filosofen og mediekritikeren Marshall McLuhan skrev om «kalde» og «varme» medier. Radio er varmt, fordi lyden går rett inn i vårt indre. Stemmen er nær, vi er medskapende i fortellingen. Mens TV er kaldt. Vi er mer distanserte, vi kan gå ut på kjøkkenet og hente noe fra kjøleskapet. Teatret er nok varmt. Og hva er digitalt teater?

– Åpenbart kaldt! Det trenger mye varme for nå over til det usynlige publikummet. Det som mangler her er den fjerde veggen, altså publikum. Det gjør noe med skuespillerne når de ikke får respons fra publikum, de får mindre å arbeide med. De får mindre næring til det de skaper på scenen.

Bildene er fra sceneversjonen av stykket.