Eirik Jensen: Politi eller røver?

Kilder i og utenfor politiet mener korrupsjonssiktede Eirik Jensen kan være et offer for det tiltakende kontroll- og rapporteringsveldet i politiet, og at siktelsen mot ham kan komme til å smuldre hen.

Han likte kjøreturen inn til Oslo om morgenen. Det var noen mil å kjøre til hovedstaden. Trusler fra kriminelle hadde fått ham til å bosette seg i de store skogene øst for Oslo. Men han likte denne bilturen. Kanskje var det slik at han denne dagen særlig likte de smale veiene som svingte seg grasiøst mellom mørke trær, rådyrenes viltre hopp inn i skogens beskyttende skygge, busslommenes inviterende favn og hundenes haler som sveivet morgenen i gang. Kanskje likte han også å se rygger forsvinne inn i støvete bygårder, trøtte øyne speide etter forsinkede busser, røyk fra kumlokk og sigaretter og en og annen kjent skikkelse i disse gatene han kjente så godt. Smarte smålangere, brustne blandingsmisbrukere, drevne deltidshorer, knekken i knærne ved trikkeholdeplassen, armer med gustne gjengtatoveringer. Han svingte opp mot politihuset på Grønland og kjørte rutinemessig inn i parkeringskjelleren. I dag skulle han holde et foredrag om hvordan man best bekjemper gjengkriminalitet. Etter å ha vært en profilert leder for Oslo-politiets gjengprosjekt, var dette hans favorittema, hans politimessige hjemmebane. Mens han parkerte bilen kjente han på følelsen: Han gledet seg til å snakke om det. Med energiske skritt skrittet han over betongen og mot utgangen av den underjordiske garasjen. Ved utgangen sto det en svart kassebil. Han rakk å tenke at den sto underlig plassert før dørene gikk opp med et ekkoskapende smell og fem - seks politifolk i skuddsikre vester hoppet ut og kom mot ham. Han stoppet opp, perpleks, og registrerte at de var såkalt UEH-personell, altså politifolk tilknyttet en av utrykningsenhetene. Hva var dette for noe? Dette må være en feiltakelse. Det var det ikke. En av dem snakket til ham på samme måte som politifolk snakker i pågripelsessituasjoner, høyt, tydelig og overdrevet myndig. – Du er arrestert, sa en av dem. I det øyeblikket sank tempoet på virkeligheten raskt til slow motion, det hele hadde åpenbare cinematiske kvaliteter, han så at munnene deres beveget seg, han så at munnene formet ord, han så det glimte i håndjern, før virkeligheten brått ble revet tilbake til normal hastighet, med normalt lydnivå. Han fikk beskjed om å stå stille før han kjente håndjernene rundt håndleddene og ble geleidet inn i kassebilen. De tok fra ham mobiltelefoner og nøkler. Deretter satte kassebilen seg i bevegelse, ut av parkeringskjelleren, ut av politi­huset. Ingen av politifolkene sa ett ord.

I stillhet ble han kjørt bort. Det viste seg at bestemmelsesstedet var Bærum politistasjon i Sandvika. Der ble han møtt av representanter for Spesialenheten for politisaker. En iskald bekk rant langsomt nedover ryggen hans da han hørte hva som lå bak pågripelsen: Han var siktet for grov korrupsjon. Like etter smalt glattcelledøra igjen bak ham.

Eirik Jensen var varetektsfengslet i mer enn tre måneder før han ble sluppet fri 29. mai i fjor. Siktelsen ble opprettholdt, og noen måneder senere - i oktober - ble siktelsen utvidet til også å gjelde «medvirkning til grov narkotikaforbrytelse». I praksis er Jensen siktet for å ha lagt til rette for hasjsiktede Gjermund Cappelens virksomhet. Cappelen var i mange år Jensens mest betrodde informant om narkotikakriminalitet. Betalingen for strategiske opplysninger skal være penger og andre materielle ytelser, ifølge spesialenheten.

Nå viser kalenderen september 2015. Eirik Jensen er ute av fengsel, han er avhørt på nytt og spesialenhetens etterforskning skulle være avsluttet nå. Rettssaken mot Cappelen og flere medsiktede ble berammet til 14. september. Mot Jensen er det ennå ikke berammet noen rettssak.

Hva skjer egentlig? Har ikke politiet gode nok bevis mot Jensen? Har de bare indisier basert på mistanke? Ender saken med henleggelse og et gedigent prestisjenederlag for spesialenheten?

Plot har i forbindelse med denne artikkelen intervjuet ti kilder; flere tidligere politifolk, folk som jobber i politietaten i dag samt flere forskere. De tegner et noe annet bilde av saken enn det som hittil er tegnet i offentligheten. Få vil stå frem og si det, men folk i miljøet frykter at saken er en skandale i emning. Tidligere politioverbetjent Finn Abrahamsen bruker ordet katastrofe.

– Det er brukt så store ressurser på etterforskningen at det er gått prestisje i saken. Blir saken henlagt eller Jensen vinner i retten, vil det være en katastrofe for spesialenheten. Skjer det, vil spesialenheten komme under hardt press. Jeg tror også det kan få konsekvenser for spesialenhetens organisering og arbeid videre, sier han.

Overraskende mange av dem Plot har vært i kontakt med sier eller antyder at denne høyprofilerte, prestisjepregede saken vil smuldre bort, slik det nesten ikke er noe igjen av siktelsen. Abrahamsen fronter dette synet.

– Jeg tror dette kan ende som en disiplinærsak, og ikke som en narkotika- eller korrupsjonssak. Det som er kommet frem, minner mer om et disiplinært overtramp, sier han.

– Du mener saken vil bli henlagt?

– Jeg tror det vil bli ytterst komplisert å bevise at Jensen har vært korrupt og lagt til rette for hasjsmugling. Det er mitt klare inntrykk av at spesialenheten jobber i sirup nå. Kravene til bevis, som vil bli prøvd i en domstol hvis saken ender i retten, er strenge, sier han.

Den tidligere drapsetterforskeren mener flere av bevisene som spesialenheten mener de har i saken mot Jensen, ikke holder mål.

– Jeg stiller spørsmål ved flere av forholdene de mener beviser at Jensen er skyldig, blant annet ved at han skal ha hatt oversikt over tollkontroller, sendte tollere ut på andre oppdrag når større hasjpartier skulle krysse grensa og varslet Cappelen når det var trygt å bringe hasjen inn i landet. Jeg tror ingenting på at en politileder skal kunne klare å styre tollvesenet på den måten. Selv med utro tjenere i tollvesenet virker dette lite troverdig. Jeg ser det ikke som mistenkelig at Jensen og Cappelen har brukt et slags kodespråk når de kommuniserte. Det er helt vanlig når spanere kommuniserer med informanter. Jeg synes det er vanskelig å tro på at Jensen skulle ha hjulpet Cappelen med å smugle 20 tonn hasj. Da ville han ikke hatt tid til annet. Og vi snakker her om en mann som i mange år har jobbet med politiarbeid til alle døgnets tider, sier han.

Abrahamsen sier samtidig at det ser ut som Eirik Jensen har gått for langt i sin kontakt med informanten Gjermund Cappelen - ikke minst ved å låne ham 30 000 kroner. Slik kan ikke politifolk holde på, mener han.

– Det kan virke som Jensen gikk for langt og hadde for nær kontakt med Cappelen. Han følte nok et ansvar for å hjelpe ham, noe som gjorde at kan han trådt over en grense han ikke burde trådt over. Som politimann kan du ikke låne eller låne bort penger til en kriminell. Det er svært uheldig og kritikkverdig. Det samme gjelder badet som Jensen, ifølge mediene, fikk pusset opp uten å betale for det. Men spranget herfra til å bistå med smugling av 20 tonn hasj er stort. Det er noe helt annet. Så for meg ser det ut som dette handler om disiplinære forhold. Det kan forsåvidt hende at dette med lån av penger kan knyttes til svart arbeid og dermed omfattes av straffeloven, men det er ikke i nærheten av hovedmistanken, sier Abrahamsen.

Som drapsetterforsker jobbet Abrahamsen i Oslo-politiet samtidig med Eirik Jensen. De jobbet ikke sammen, men hadde sporadisk kontakt når arbeidet krevde det. Eirik Jensen var spaner med spesialkompetanse innen informantbehandling. Han skaffet seg kriminelle kontakter i ulike miljøer, for eksempel blant narkofolk, i MC-klubber og i gjengmiljøer. Jensen ble nærmest en legende. For dette, som kriminelle og folk flest kaller tysting, ga Jensen verdifull informasjon som førte til pågripelser, dommer og fengsling. Men et liv som informantbehandler, er et spesielt liv.

Han gikk ofte på puber uten synlige navn, der inngangsdørene sjelden sto åpne og alles øyne scannet hver gjest som trådte inn i lokalet. På enkelte av disse skjenkestedene traff han på informanter han hadde rekruttert. En natt i en politispaners liv kunne arte seg på denne måten: På et unnselig skilt sto pubens navn, men navnet var nesten visket helt ut. Dette var ikke noen glad sportsbar myntet på streitinger i blazere og poloskjorter, et brunt etablissement i de mer skyggefulle delene av Oslos østkant, der stamkundene telte karer med et anstrengt forhold til loven og lovens håndhevere. Han visste at mannen han ville treffe var her nå. Han visste også at han selv - med sin hestehale, øreringer, tatoveringer og generelle pondus - kunne se ut som en kriminell. Han ville sannsynligvis ikke skille seg ut når han gikk inn døra. Det var en av grunnene til at han kunne beholde roen i slike situasjoner, som kunne innebære fare. Han kunne gå inn i situasjonene med skjerpede sanser. I det han skrittet mot inngangen flimret det iltert i oransje gatelys. Det var stille. Han skvatt til. Også han kunne skvette. Han hadde gått rett på karen, som ventet på ham like innenfor døra. Det han så rundt seg trengte ikke lenger undertekster. Han gjenfant roen. Han nikket til bartenderen, scannet lokalet raskt og konstaterte at han denne gangen ikke kjente igjen noen av gjestene som kriminelle. Han så på mannen. De gikk ut. I ly av et industribygg i bølgeblikk, sa han lavt at han kunne bevise at karen solgte narkotika fra et bilverksted og at det ville føre ham bak murene hvis han ikke samarbeidet. Samarbeid, informasjon, strafferabatt. Ordene slo mot bølgeblikkplatene bak dem. Seinere snakket de om motorsykler. Det nærmet seg grålysning da Eirik Jensen gikk derfra med et navn og en adresse i notisboka. Det gikk et par dager.

Da de første solstrålene krøp over hustakene og farget bygården rød, kom signalet, det lydløse startskuddet, bevegelsen som satte det hele i gang, en aksjon blant mange aksjoner. Plutselig eksploderte morgenens ro i en eneste stor bevegelse, uniformer i full fart forover, glimt av de sivilkleddes gule vester, markerte fingerbevegelser, oppover, opp trappene, nikk fra flere hold, adrenalinfylte blikk, og så til slutt, rambukken, frem, tilbake, så frem og rett i døra med et bestemt dunk, den hastige lyden av treverk som sprekker, lyden av fliser fra dørkarmen som løsnet, høye rop, politi, politi, myldrende kropper innover i leiligheten, overraskede utbrudd fra bråvåknende mennesker på soverom, på sofaen i stua, en bjeffende hund, armer og bein, klikket fra håndjernene, et akustisk punktum for aksjonen.

I våres ga Eirik Jensen ut boken På innsiden. Historien om mitt politiliv. Her forteller han om hvordan han har bygget opp dialogmodellen i møte med kriminelle miljøer.

Hverdagen som spaner og informantbehandler fører med seg ansvar. Å være informant, å være tyster, er ikke utpreget populært i kriminelle kretser. Kjeltringer som må i fengsel på grunn av tysting, vil gjerne vite hvem tysteren er. Det kan føre til en brå og voldsom død for den som har snakket med politiet. Informantbehandlere som Eirik Jensen må derfor sørge for at det er så vanskelig som mulig å avsløre hvem som sto bak informasjonen som førte til en pågripelse. Enkelt? Neppe.

Å ha informanter innebærer dessuten daglig kontakt med upålitelige kriminelle, som ofte har et heftig temperament og i tillegg ofte er ruset. Dette er utvilsomt krevende. Å være en profilert og effektiv politimann gjør det enda mer krevende. Det kan føre til at informantene vender seg mot deg - som når informanten Gjermund Cappelen sa i avhør at Eirik Jensen hadde hjulpet ham med hasjsmuglingen. Finn Abrahamsen sier det på denne måten:

– Det kan hende at noen i de kriminelle miljøene gikk inn for å stoppe Jensen og hans politiarbeid. Det kan også hende at Cappelen sier dette for å få lavere straff. Uansett kan det være risikabelt å være informantbehandler. Påstander fra informanter kan slå tilbake på spaneren, og sånt kan det være vanskelig å forsvare seg mot, sier han.

Han mener Eirik Jensen ikke alltid tok nødvendige forholdsregler i sin kontakt med informanter.

– Kilder blant kriminelle må i dag registreres og kontakten med dem må dokumenteres. Slik kan man tilbakevise eventuelle påstander om korrupsjon. Jeg ble selv en gang anklaget for korrupsjon av en kriminell. Det var svært ubehagelig, men jeg kunne heldigvis dokumentere at jeg ikke hadde vært på det stedet han hevdet jeg hadde vært på da det skulle ha skjedd. Eirik Jensen og mange av kollegene dokumenterte lite av sin kontakt med informanter. Det var en kilde til irritasjon for andre seksjoner, som på grunn av manglende skriftlig materiale ikke kunne bruke informasjon fra deres avdeling. Jeg var av og til irritert på dem for dette. At informantkontakten ikke var registrert og at overordnede ikke var informert, viser at Jensen har vært uforsiktig med seg selv. Det har innhentet ham nå, sier Abrahamsen.

Johnny Brenna har politiblikket. Direkte, uten å vike, supplert med myndig røst en desibel over det som er vanlig. Han snakker om å ta forholdsregler. Som tidligere «superspaner» og informantbehandler i Oslo-politiet vet han mye om hvor viktig dette er og hvor galt det kan gå hvis spanere ikke gjør det.

– På gata må du passe på rævva di. Gata er en jungel og der må du spille på jungelens premisser, på kjeltringenes premisser. Informantbehandling er en avansert disiplin. Du er balansekunstner. Du er linedanser. Du har ingen madrass å falle mykt ned på. Da handler mye om å unngå å komme i situasjoner hvor påstander fra løse lufta kan bli brukt mot deg. Det gjør du ved å dokumentere nesten alt du gjør. Du må ta opp hver samtale og loggføre hvert eneste møte, sier han.

Brenna beskriver hvordan rammebetingelsene for livet som spaner endret seg mens han jobbet i politietaten. Fra begynnelsen av 90-tallet og frem til i dag har hverdagen for spanere forandret seg radikalt, mener han. Informantbehandling - eller kildeføring som det kalles av politifolk - er en relasjonsbasert virksomhet. Du har med mennesker å gjøre, og mye handler om tillit mellom mennesker, mellom aktører på hver sin side av loven. Paradoksalt nok er det ikke-relasjonelle endringer som har gjort spanerlivet annerledes.

– Det som har gjort det vanskeligere å være kildefører, er først og fremst den elektroniske tidsalderen. Før ble politifolks ord tillagt stor verdi i rettssystemet, men i dag er ikke det nok. Det må suppleres av elektroniske spor og digitale bevis for at det skal være tilstrekkelig for domfellelse. Du må understøtte det med videoopptak, opptak av samtaler og oversikt over mobil- og nettrafikk. Er du ikke nøye med å dokumentere det du gjør, vet du aldri hvordan det du gjør kan vrenges og misbrukes. Kravene til dokumentasjon og de mange prosedyrene gjør at du fort kan bli tatt både på gata og internt. Det er ikke nødvendigvis jungelen som spiser deg opp, men de regulerende kreftene på innsiden, sier Brenna.

Dette burde Eirik Jensen ha innsett, mener han. For en informantbehandlers verste mareritt er at informanter skal anklage ham for urent spill uten at det lar seg motbevise. Brenna, som i dag er prosjektleder i Oslo kommune, sier han selv var midt i brytningstida.

– Mot slutten av 90-tallet begynte den digitale tidsalderen virkelig å prege hverdagen til spanere og kildeførere. Da økte behovene for mennesker som kan det digitale og er vant til å håndtere dette. Folk i min generasjon og generasjonene før meg - herunder Eirik Jensen - tilhører den gamle skolen som er litt fremmede for det digitale, sier 51-åringen.

Politietaten er nærmest per definisjon et hierarkisk oppbygd byråkrati der det er avgjørende å finne sin plass på rangstigen. Sjargongen og tonen internt er testosteronfylt og barsk, men man følger tjenestevei og retter seg lojalt etter ordrer og kommandoer fra ledere.

Samtidig som uniformens symbolikk har preget livet innad i politiet, har det tradisjonelt sett vært rom for utradisjonelle metoder. Eirik Jensen og folkene som jobbet i enheter som Uropatruljen og dens spesialgruppe Omega, MC-gruppa, Spesielle Operasjoner (SO) og Gjengprosjektet utgjorde i praksis selvstyrte enheter. De hadde selvsagt ledere å rapportere til og retningslinjer å følge, men de fikk legge opp mye av arbeidet selv.

Johnny Brenna jobbet på samme måte da han spanet på ransmiljøet på 90-tallet.

Den elektroniske tidsalderen har gjort det vanskeligere å være informantbehandler i politiet, mener Johnny Brenna, tidligere spaner. Du må dokumentere nesten alt du gjør.

– Vi var konkurrerende alfahanner som satte premissene selv. Men det ble det slutt på. Endringen kom mot slutten av 90-tallet, i tråd med endringer i andre deler av arbeidslivet og i samfunnet generelt. Det var en brytningstid med sterkere styring og tydeligere regulering av vårt arbeid - også gjennom nye prosedyrer og regler. Vi hadde stor frihet, men fikk i stadig større grad beskjed fra ledelsen om hva vi skulle gjøre, hvilke saker vi skulle prioritere og hvilke miljøer vi skulle konsentrere oss om, sier eks-spaneren.

Samtidig var det betydelige omorganiseringer i Oslo-politiet, der Seksjon for organisert kriminalitet este ut og ble mye større enn tidligere. Styringstendensen ble altså supplert med større enheter. Det finnes et navn på det som skjedde i politietaten rundt tusenårsskiftet; «New Public Management». I Norge ble New Public Management tatt i bruk tidlig på 90-tallet for å få en mer effektiv og rasjonelt drevet offentlig sektor. Det sentrale virkemidlet var å bruke elementer fra næringslivet, for eksempel økt bruk av målstyring, tøffere budsjettdisiplin, mer vekt på konkurranse og mer makt til ledere. Større enheter, mer toppstyring og strengere krav til lojalitet er blant biproduktene.

– Målstyring, der det telles på alle bauger og kanter, preger offentlig sektor. Forestillingen om at man kan styre en organisasjon fra toppen gjennom statistikk og målbare parametre er stort sett basert på fantasi, men er likevel ekstremt utbredt. Det gjelder også i politietaten. Problemene med denne tenkningen blir forsterket av forhold som alltid har vært til stede i politiet: Sterkt makthierarki, lav takhøyde, manglende kultur for å fremme alternative synspunkter og betydelig frykt for eksklusjon. Dette er vedvarende trekk. Av alle organisasjoner jeg har forsket på, er politiet den mest konservative, sier Stig Ole Johannessen, professor i organisasjon og ledelse ved Universitetet i Nordland.

Han er en av redaktørene av boka Politiledelse, som nylig ble lansert. Å gå mot strømmen i politiet er ikke enkelt, sier han.

– I politiet er det mange av dem jeg kaller internt fordrevne, altså folk som har fått karrieren blokkert, som er blitt flyttet på mot sin vilje og som har mistet innflytelse. Jeg ser ikke bort fra at Eirik Jensen beveget seg i en organisatorisk faresone og ble sett på som brysom, sier professoren.

Han understreker at dette ikke behøver å ha noe med tiltalen mot Jensen å gjøre, og påpeker at andre som driver med informantbehandling beveger seg i vanskelige gråsoner og bryter en del regler uten å ende i Jensens situasjon.

Den voksende styringstrangen i politiet ble supplert med en økende akademisering av politiprofesjonen - gjennom rekruttering av flere jurister og folk med mastergrad i ledelse. Kan sterkere sentralstyring og teoretisering av politiyrket sammen ha bidratt til at Oslo-politiet og Spesialenheten for politisaker på sviktende grunnlag siktet Jensen?

Han så på spanerne rundt seg, så igjen hvor godt egnet de var til nettopp spaning, de så mer ut som kriminelle enn politifolk, et par skinheads, et par karer i skinnvester og helskjegg, to - tre rufsete karakterer med klær som har den karakteristiske gategråheten, flere med synlige tatoveringer og hestehale. De var gategutter, lovens gategutter, sendt inn i skyggene, under trafikkmaskinene, under broene, inn i industriområdene, der deres våte skritt mot asfalt til slutt forseglet kjeltringenes skjebner. Han lyttet til dem, de hadde gatespråket inne, samtalen var en nevekamp, der hver melding var et slag, en godt timet venstre hook der, en sviende uppercut her, et bjeff fra den ene siden av ringen, et kontrollert brøl, en tordnende latter, en lynrask replikk i retur, en dytt i skulderen, utestemme. Dette var hans folk, dette var hans miljø, dette var hans prosjekt, å ta kjeltringene gjennom å skaffe seg informasjon på innsida. Han gremmet seg over de siste signalene fra ledelsen. For å stoppe kriminalitet på tvers av politidistriktene, skulle de nå yte bistand til andre politidistrikter. Og ikke nok med det: Bistand skulle være en prioritert oppgave. Hva faen var dette? Hvordan kunne avdelingen «Spesielle operasjoner» fortsette det effektive arbeidet mot kriminalitet i Oslo hvis over halvparten av staben var lånt bort til Romerike og Bergen? Vil ikke det bare føre til at deres allerede begrensede ressurser ble smurt enda tynnere utover? Han husket politiinspektørens dårlig skjulte melding - nå kjører vi ikke sololøp, hadde han sagt. Han forventet at de fulgte opp ledelsens beslutning. Politiinspektøren hadde omorganisert hele avdelingen. Alt de hadde bygget opp ble revet ned. Det var slik han følte det i det han gikk til møterommet. Politiinspektøren var allerede på plass. Tonen var noe anstrengt, slik den hadde vært mellom dem en god stund. Men nå var han tilbake, han følte at han hadde kommet seg etter sykemeldingen og at den gode, gamle energien var tilbake. Han var klar for å lede karene i avdelingen igjen og bruke sin erfaring i arbeidet videre - til tross for at de skulle bistå andre distrikter. Han forsøkte å opptre jovialt og holde en bedre tone med sjefen. De snakket om organiseringen av avdelingen, og han ba om inspektørens instrukser for veien videre. Svaret fikk ham til å skvette til. Han så på mannen som hadde uttalt ordene og sendt dem med passe stemmebåndkraft over bordet til ham. Politiinspektøren gjentok sitt budskap, med ytterst formell røst og med den høyere rangens makt i blikket. Han ble sittende da inspektøren hadde forlatt møterommet. Han fikk ikke lede avdelingen. Jobben gikk til en annen. Han likte ikke disse omorganiseringene, alle de nye prosedyrene, endringene som tok dem vekk fra arbeidet på gata, på de kriminelles hjemmebane, juristene i ledelsen og ellers i politiet, paragrafkjennerne som var uhyre opptatt av å få på plass nye prosedyrer og regler, som bedrev politiarbeid fra sine ryddige kontorer og som sjelden var utenfor politihuset, som sjelden jobbet ute i gatenes kontorlandskap.

Skrivebordsetterforskere. Papirtigre. Dette er begreper vi ofte hører brukt om de mange juristene som etter hvert har inntatt politikontorer rundt om i landet. De er ved Asker og Bærum politikammer, som initierte anklagene mot Eirik Jensen og der de første avhørene ble gjennomført. De er å finne på polithuset på Grønland i Oslo. Og de innehar mange av stillingene ved Spesialenheten for politisaker. Har juristene uten politifaglig utdanning nok innsikt i livet til spanere og andre politifolk som har nær kontakt med kriminelle? Er de i stand til å sette seg inn i den virkeligheten spanere jobber innenfor?

– Juristene har ikke nok kunnskap om og innsikt i livet på gata, og det kan gi uheldige konsekvenser. For gatas virkelighet er noe helt annet enn det skjermede samfunnet inne på politihuset. Men det er slike folk politiet i dag vil ha. Politiet vil i større grad enn før ha skoleflinke, korrekte og disiplinerte folk, og ikke så ofte folk som når ut til MC-folk, dørvakter og ransmenn og får innpass i kriminelle miljøer, sier Brenna.

Han understreker at han snakker på generelt grunnlag. Finn Abrahamsen sier på sin side rett ut at manglende kompetanse kan være grunnen til at Eirik Jensen ble siktet for korrupsjon.

– I spesialenheten har de lite kompetanse innen denne typen politiarbeid. Derfor har de måttet hente støtte fra Kripos og Økokrim i sitt arbeid, noe som forsåvidt er normalt. Men de har ikke den nødvendige erfaringen med slikt arbeid. Jeg setter også spørsmålstegn ved om Asker og Bærum politidistrikt visste nok om hvordan Oslo-politiets spanere og Tollvesenet jobber. Dette tror jeg kan ha ført til at de manglet de nødvendige motforestillingene når Cappelen sa at Jensen hadde lagt til rette for hasjsmuglingen. Vi må huske på at mange kriminelle har vanskeligheter med å forholde seg til sannheten og at de kan ha andre agendaer. De er ikke nødvendigvis til å stole på, sier Abrahamsen.

Flere kilder forteller at Eirik Jensen var en frittalende kar som sa hva han mente internt - også når han var uenig i noe og også når det innebar å kritisere ledere lengre opp i systemet. Han skriver selv om dette i boka På innsiden: Historien om mitt politiliv, som kom ut tidligere i år. Der forteller han om konflikt og uenighet med lederen for Seksjon for organisert kriminalitet, men navngir ham ikke. Lederen var politiinspektør Einar Aas.

Aas tok fra ham jobben som leder for avdelingen Spesielle operasjoner. Jensen svarte med å bringe inn advokater fra Politiets fellesforbund. Det endte med at han fikk plass i Politimesterens stab - en klassisk omplassering av noen man ønsker å bli kvitt. Flere kilder sier at Jensen var vant til å gjøre som han ville, han var egenrådig og taklet ikke Aas’ strikte regime.

Jensen sa hva han mente i et system hvor man helst skal være taus.

Da er det ett spørsmål som nærmest stiller seg selv: Kan mer makt til polititoppene og mindre lydhørhet for kritiske stemmer ha gitt et klima der man ønsket å bli kvitt Jensen? Har ønsket om å bli kvitt en brysom alfahann ført til at nødvendige motforestillinger lettere ble lagt til side?

Flere kilder peker på at det var kontakt mellom politiet i Asker og Bærum og Seksjon for organisert kriminalitet i Oslo-politiet mens Gjermund Cappelens narkotikavirksomhet ble etterforsket og Eirik Jensens navn kom opp. Dette skal ha skjedd høsten før pågripelsen og før spesialenheten ble brakt inn i saken. Org. krim-sjef Einar Aas er attpåtil tidligere krimsjef i Asker og Bærum politidistrikt.

– Det er god grunn til å tro at det var kontakt mellom Asker og Bærum-politiet og ledelsen i Seksjon for organisert kriminalitet, altså Einar Aas, før pågripelsen, sier den pensjonert politilederen Øyvind Nordgaren. Han var Eirik Jensens nærmeste sjef i en årrekke og har tidligere uttalt i Dagbladet at det er «en helt umulig tanke» at Jensen er skyldig i narkotikaspørsmålet.

Kontakten mellom Aas og tidligere kolleger i Asker og Bærum førte til en situasjon der Aas skulle håndtere en sak mot en ansatt han hadde røket uklar med og ville bli kvitt.

Flere antyder at Aas var inhabil og burde ha holdt seg unna saken.

Nordgaren understreker at han har full tillit til kvaliteten på etterforskningen som er gjennomført, men sier samtidig:

– Man må anta at det i Cappelen-etterforskningen har vært en del kontakt mellom politiet i Asker og Bærum og Seksjon for organisert kriminalitet. I en eventuell rettssak mot Jensen vil selvsagt denne kontakten være av stor interesse for Jensens forsvarere. Konklusjonene og resultatet får vi avvente, sier Nordgaren.

Eirik Jensen er redd for at det er gått for mye prestisje i saken mot ham. Blir saken henlagt, siktelsen frafalt eller redusert til disiplinære brudd, vil det innebære et voldsomt nederlag for politietaten. Frykten for en slik rettsikkerhetsmessig skandale kan gjøre at politiet og spesialenheten ikke gir seg med det første, frykter sakens hovedperson.

– Hvis saken var så klar som den er blitt fremstilt i mediene, ville fakta i saken vært avklart for lenge siden, og en eventuell tiltale ville vært presentert mye tidligere enn nå, nesten to år etter arrestasjonen. Slik er det ikke, og det sier nok sitt. Samtidig er prestisjenivået rimelig høyt her. De har brukt store summer - rundt 20 millioner er det vel blitt - på denne saken til nå, sier Jensen til Plot.

Han fastholder at han er uskyldig.

– Jeg har hele tida sagt at jeg ikke har gitt informasjon til Gjermund Cappelen eller lagt til rette for hans virksomhet. Hadde jeg drevet med det de hevder i 20 år, ville jeg vært et mirakelmenneske. Da ville jeg også sittet med 15 - 20 millioner kroner, men jeg har jo ikke penger. Alle som kjenner meg vet at jeg aldri har vært opptatt av penger. Skulle jeg risikere mitt rykte og mitt ettermæle på å drive med kriminell virksomhet? Aldri, sier han.

«Jeg tror ingenting på at en politileder skal kunne klare å styre tollvesenet på den måten.»
Finn Abrahamsen, tidligere politi-overbetjent

Jensen sier at de 16 - 17 avhørene spesialenheten har gjort av ham, demonstrerer at spesialenheten ikke har den nødvendige kompetansen på spaneres metoder og arbeidsform.

– De som har avhørt meg, har tidligere jobbet med økonomisk kriminalitet og sedelighet. Det har vært et stort problem at de ikke har forstått metodikken. De har ikke den nødvendige spesialkunnskapen, sier han.

- Gikk du for langt i din kontakt med informanter?

– Det vil alltid være slik at informanter driver med kriminell virksomhet, og det er et etisk dilemma å ha kontakt med dem. Ofte er det også slik at de gode informantene er mer kriminelle enn mindre gode informanter. Likevel er det ingen annen metodikk som virker. Den eneste måten å få kunnskap på, er å benytte seg av folk som er på innsiden av de kriminelle miljøene. I tilfellet Gjermund Cappelen visste jeg ikke at han drev en storstilt smuglervirksomhet - jeg sjekket aldri straffesaksregisteret for å få full innsikt i hva han drev med, sier han.

Jensen legger ikke skjul på at han har tunge dager og at belastningen er betydelig.

– Alle presseoppslagene der pressen har fått tak i dokumenter de ikke skal ha og tolker i det vide og brede, sliter skikkelig på meg. Denne hakkingen fra media er beintøff å forholde seg til. Jeg prøver å tenke minst mulig på saken. Det er lurt, siden hodet ikke er helt på plass, for å si det slik. Jeg får ikke gjort annet enn å vente på utfallet av saken og forsøker å fylle dagene med praktiske gjøremål, trening og turer i skauen med bikkja. Jeg har også regelmessig kontakt med en lege, sier Eirik Jensen.

Jan Egil Presthus, leder av Spesialenheten for politisaker, er sparsom med kommentarer til saken.

– Etterforskningsavdelingens plan er å oversende saken til spesialenhetens sjef for videre behandling i begynnelsen av september. Etterforskningsmaterialet vil da bli gjennomgått og vi vil vurdere om saken er godt nok opplyst og om det er behov for ytterligere etterforskning. Siktelsen for grov narkotikaforbrytelse har en strafferamme som tilsier at påtalespørsmålet deretter avgjøres av Riksadvokaten, sier Presthus.

Han vil ikke si noe om hvorvidt spesialenheten har den nødvendige kompetansen innen spaneres metoder og arbeidsform.

Oslo politidistrikt sier at de ikke vil kommentere saken eller sider ved saken så lenge den er under etterforskning.

Denne artikkelens skildringer av scener fra et spanerliv er inspirert av Eirik Jensens bok «På innsiden. Historien om mitt politiliv», men basert på journalistens egne tolkninger.