Det bergmanske univers er over oss igjen

Ingmar Bergmans film-manus «Fortrolige samtaler» er blitt teater. I disse dager avsluttes forestillingen på Nationaltheatret, etter måneder med fulle hus og hyllest i avisspaltene. Men det stanser ikke der - nå reiser teaterkompaniet landet rundt med Riksteatret. Det bergmanske univers er med andre ord over oss igjen – med sine prester, sjelegranskninger, golde landskap på øyer utenfor svenskekysten samt gode landskap i menneskets indre hvor det gror tvil, fortvilelse, sorg, anger, sinne – og ikke mint sannhetssøken.

For sannheten skal alltid frem, ikke sant? Selv om den svir. Det sanne og det gode er jo nært forbundet, og gjennom sannheten kommer man til klarhet og får evne til å gå videre i livet.

Slik har vi lett for å tenke. Men allerede fader Ibsen spente ben under denne lettvinte «ideale fordring» i «Vildanden», hvor den ensporede doktor Rellings kompromissløse sannhetskrav indirekte medfører Hedvigs selvmord. I «Fortrolige samtaler» blir hovedpersonen Anna påvirket til å fortelle sannheten i første scene. Sannheten om sin utroskap. Hun må tilstå overfor ektemannen Henrik, som er prest, at hun har et forhold til teologistudenten Thomas. Det gjør hun, og det ødelegger livet hennes.

Det er presten Jacob som påvirker henne, og han er en sannhetssøkende mann selv. Han er dessuten sjarmerende, varm, personlig og tilsynelatende klok, selv når han er steil og kompromissløs.

Skriftemålet

Stykket er delvis bygget på de hemmelige dagbøkene til Ingmar Bergmans mor, Karin. Hun bar hele livet på en hemmelighet, og dagbøkene ble hennes eneste virkelig fortrolige.

«Enskilda samtal» er den svenske originaltittelen. Enskild betyr blant annet «fortrolig», og har sammenheng med «bikt», skriftemål. Bergmans mor skriftet altså til seg selv. Men hun skriftet også til bøkene, for når tankene, drømmene, lengslene og opplevelsene hennes havnet på papiret ble de fysiske. De fikk en form.

– Å lage orden ut av kaos er ofte det første steget i terapi, sier psykiater Finn Skårderud. Han sammenligner skriftemålene i dagbøkene med katolsk skriftemål overfor en prest. I begge sammenhenger ser vi behovet for ærlighet. Men når det er en annen part med i bildet, vil denne personenes råd være preget av hans verdisyn og forutsetninger. Den eldre presten som ga den unge kvinnen i «Fortrolige samtaler» råd i 1925, mente at utroskap var et ubetinget onde. En utro hustru hadde bare ett å gjøre: øyeblikkelig å bryte forbindelsen til elskeren og komme seg hjem til sine ekteskapelige plikter – uansett omstendigheter.

Problematiske presteskikkelser

– Åpner stykket også for en kristen fortolkning, synes du? Liv Ullmann skal ha sagt på amerikansk TV (gjengitt i en bok om Bergman av Jerry Vermilye) at filmen dette stykket bygger på delvis dreier seg om at Ingmar Bergman hadde funnet tilbake til Gud. Og under premieren sa Ullmann at hun var blitt utvalgt til regioppgaven fordi hun «var den eneste som tror på Gud»?

– Hva Ullmann mener, vet jeg ikke. Men jeg vil tro at Gud spiller en birolle her. Både ut fra Begmans dystre og problematiske presteskikkelser i film etter film, tenk bare på biskopen i «Fanny og Alexander», og ut fra hvordan dette stykket er bygd opp. Det er ikke er kronologisk. Helt på slutten møter vi den unge Anna og ser hvor sterk og glad og fri hun er. Det kommer som en stor kontrast til den eldre, resignerte og nedbøyde Anna vi så like før, sier Skårderud. Han synes også at det religiøse alternativet var presentert for unyansert til at man kan ta det som noe ideal.

– Hadde Jacobs råd tatt mer hensyn til at mennesker er forskjellige, at Anna og Henrik ville kunne reagere annerledes enn han mente de burde, kunne jeg ha tatt høyde for at stykket kan leses ut fra et kristent ståsted. Men skal vi som et moderne publikum ta kristendommen på alvor, må vi bli presentert for en klokere utgave av den. Hvis man har som et ureflektert og ufravikelig prinsipp at man skal være grenseløs ærlig, kan man gjøre mye skade. Hadde flertallet av nordmenn flest anno 2016 fulgt det rådet, hadde skilsmisse-hyppigheten vært enda høyere enn den faktisk er, sier han.

Ensomheten

– Annas eget argument for å velge den kristne veien med den absolutte sannheten som krav, er jo nettopp at det kristne fellesskapet er et bolster mot ensomheten. «Du kjenner ikke ensomheten, du som er i Guds hånd» sier hun til Henrik. Er ikke det en fristelse?

– Ja, og det er nettopp den fristelsen hun går inn i, slik jeg oppfatter stykket. Man kan se det eksistensialistisk: Vi er alene uten Gud, og må leve livene våre som best vi kan – uten bruksanvisning. Eller som Nietzsche sa: Gud er død.

Anna er ikke troende, det får vi vite i første scene. Hun er et moderne menneske, mener Skårderud.

– Et moderne menneske er et gudsforlatt og dermed enestående menneske, hvert individ er unikt og må velge sin egen sannhet. Men et enestående menneske er også et enestående menneske, med bindestrek midt i ordet, et menneske som står alene, som er overlatt til seg selv. Denne ensomheten er fremstilt veldig troverdig i denne oppsetningen.

– Anna er et sterkt og fritt menneske med alle muligheter i seg, fortsetter psykiateren.

Hun er et moderne menneske som lever ut sin modernitet før omgivelsene er klare for det. Og hun blir straffet for det. Hun blir ensom, men i det ligger det også en styrke.

– Den sterkes ensomhet, det er også en måte å se dette stykket på. Man må betale en pris for å være sterk og selvhevdende.

Sanne emosjoner

– Den ytre handlingen, eller det som er av handling, går ut på at Anna bedrar sin mann. Dette foregår i perioden 1924–1926. Er det en anelse anakronistisk som intrige, mer «Anna Karenina» eller «Madame Bovary» enn en aktuell problemstilling i dag?

– Det er ikke anakronistisk i det hele tatt! Konteksten er annerledes i dag, og følgene, særlig for kvinner, er mindre dramatiske i dag. De blir verken utstøtt av samfunnet eller risikerer å miste barna. Skilsmisseprosenten er høyere i dag, og det er ikke nødvendigvis en prest som gir råd. Det kan være en psykolog, psykiater eller en annen terapeut.

Men det handler fortsatt om spenningene og forventningene og kravene til kjærlighet. Kan vi få alt sammen? Kan vi realisere alle våre kjærlighetslengsler i én person, eller trenger vi to eller tre eller syv personer?

Og utroskap er fremdeles alvorlig for dem det gjelder. Den forlatte part kan føle seg like såret og opptre med samme type fortvilelse, sjalusi og manipulasjon som Annas ektemann, Henrik, fremviser i «Fortrolige samtaler». Og skilsmisser får fremdeles konsekvenser for barna.

Aktualiteten ligger ifølge Skårderud også i sannheten i de menneskelige emosjonene. De to der oppe på scenen – Anna og presten, Anna og mannen, Anna og moren, Anna og venninnen, Anna og elskeren – har dialoger om frihet kontra plikt, om tilhørighet kontra ensomhet, og vi nede i salen fører dialoger med oss selv. Hva har vi selv valgt, var det gode valg, valgte vi vår egen sannhet eller noen andres?

– Det er dét kunst gjør med oss. Kunst er ikke det samme som underholdning; det er jo et selvsagt og banalt utsagn. En av kunstens funksjoner er gjenkjennelsen i det felles menneskelige – selv om ytre forhold avviker fra vårt eget liv. Personene på scenen må ikke nødvendigvis avspeile våre faktiske dilemmaer i vår egne liv eller vårt eget verdisystem. Men det emosjonelle må føles sant for oss, sier Skårderud.

Kjærligheten

– Anna søker den store kjærligheten i sin elsker, den store lykken, den som ville gi livet mening. Men elskeren Thomas virker litt unnvikende på oss publikummere. Finner hun kjærligheten i Thomas, eller narrer hun seg selv?

– Jeg tror hun finner sin store kjærlighet – fordi hun selv mener det.

– Så sannheten i kjærligheten er også subjektiv?

– I høyeste grad. Dette er sannheten for henne, om ikke nødvendigvis for oss som sitter og ser på. Thomas er svak, men hun elsker Thomas uansett – gjennom hele stykket. Selv om han kanskje ikke elsker henne like mye eller like lenge.

– Anna leter etter en mening i livet og i lidelsen, er dette bra eller dårlig eller bare noe vi mennesker gjør? Gjør religiøse mennesker det mest?

– En eller annen form for mening må vi nok ha, men det kan være brokker av mening eller mange meninger. Det kan for eksempel være å ha en jobb som er så spennende at den føles meningsfull, slik jeg selv har. Meningen viser seg som en vitalitet, at man brenner for noe. Man kan også søke mening i lidelse. Hele kristusproblematikken er et tegn på det. Her blir en henrettelse gjort til verdens mening. Risikoen er at man begynner å romantisere lidelsen, at man lager lidelsesromantikk eller kunstnerromantikk ut av den, at man estetiserer den. Men det ser jeg ikke i dette stykket.

Sannhet og fiksjon

Graving i egen familiehistorie som et ledd i jakten på sin egen identitet, er et tegn i tiden. Både forfattere og folk flest reflekterer over hvordan de er blitt preget av sine foreldres liv og valg, Edvard Hoem skrev «Mors og fars historie», på TV har det gått en serie som heter «Hvem tror du at du er», og det finnes et utall av andre eksempler. Fortrolige samtaler kan også leses inn i denne tradisjonen.

– Vi har jo lenge hatt debatt om hvor sanne selvbiografier og selvbiografiske romaner er. I denne oppsetningen ser det ut til å være tre kokker. Oppsetningen er basert på dagbøkene, men også på filmen fra 1996, med manus av Bergman, men regissert av Ullmann. Så da kan det vel bli en kamp mellom tre sannheter …

– Hvor mye hver av disse tre, moren, Bergman og Ullmann, som har bidratt mest, er det umulig å si. Alle ser det de ønsker, det de kjenner seg igjen i, det de synes er viktig og det de synes det blir god scenedramatikk av. Bergman laget dessuten flere temmelig ulike selvbiografiske filmer og bøker. Resultatet er uansett delvis fiksjon fordi det er omarbeidet, gitt en form. Brevene blir ikke fremført kronologisk, det er lagt til tekst og brevene blir kommentert av en forteller.

– Fordi det er Bergman, og fordi Bergmans privatliv er så godt kjent, er det vanskelig å ikke ha en liten tanke om sammenheng mellom liv og lære. Han hadde jo selv ni barn med forskjellige kvinner og bedro ifølge sine biografer stadig sine kvinner med nestemann i rekken. Tilsynelatende uten at dette medførte skjebnesvangre moralske valg for ham. Mens Annas ene sidesprang behandles som om det gjelder liv og død. Hvor ligger sannheten i dette?

– Bergman brukte stadig elementer fra sitt eget liv og snudde rundt på dem og utforsket hvordan de virket på hverandre hvis man tilla dem positiv eller negativ vekt. Den lystige onkelen i «Fanny og Alexander» inngår for eksempel det ene forholdet etter det andre og produserer også barn utenfor ekteskap, og det er fremstilt med glede og varme. Mens moren i «Høstsonaten» blir bebreidet fordi hun ikke var nok hjemme da datteren var liten og heller prioriterte sin kunstneriske karriere.

Tilsvarende kan en kunstner godt legge fiksjon inn i fortellingen om sitt liv, men det kan være sant på et dypere plan. Filmskaperen Fellini fortalte at han ble født på et tog, rømte hjemmefra med et sirkus og fikk interesse for uortodoks seksualitet fordi han hadde noen spesielle opplevelser på en kostskole han gikk på. I virkeligheten gikk det ikke noe tog den dagen han ble født, han rømte ikke med noe sirkus og gikk aldri på kostskole. Men dette oppsummerer jo Fellinis filmer perfekt, og trolig også hvem han var.