De gylne øyeblikkenes guddom

«Den som ikke kjenner marken brenne under føttene, slik at han drar hvor som helst heller enn å bli her, ham har jeg intet å fortelle», talte Buddha, ifølge Brecht (i teksten «Buddhas lignelse om det brennende huset», til norsk ved Georg Johannesen).

Og Arnulf Øverlands berømte dikt fra 1937 slutter: «Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. – Vår tid er forbi – Europa brenner!»

Og sannelig gjentok ikke vår tids mest markante profet, Greta Thunberg, brannmetaforen for nokså nøyaktig ett år siden i World Economic Forum, Davos, i det manende «I want you to act as if the house is on fire, because it is.»

Skyver kriser unna

Men vi drar ikke bort fra det brennende huset, vi er mer opptatt av våre «søndagsbukser og sparebøsser» (Brecht/Johannesen). Og vi sitter trygt i vårt hjem og sier «det er sørgerlig, stakkars dem» (Øverland). Og vi handler ikke resolutt og rasjonelt overfor klimakrisen, ellers ville det ikke vært noen klimakrise.

Vi foretrekker det trygge og trege og skyver krisene unna i det lengste, selv om det finnes helter blant oss som viser oss at annet er mulig. Dette er det, med all rett, moralisert over i tusenvis av år, og jeg skal ikke fortsette med det her. Men tvert imot påpeke at det finnes en løsning, eller snarere, en mulighet. I alle fall i et mytologisk perspektiv.

Tid for handling

Carpe Diem, grip dagen, sa romerne. Et formular som er så velbrukt i vår tid at det har mistet sin mening, det også. Men ingen har utviklet tanken å handle nøyaktig når det trengs, mer enn grekerne. De hadde til og med en gudelignende figur for det, han het Kairos.

Vi som har bodd i Hellas, forbinder Kairos med værmeldingen på TV. Og ordet betyr riktig nok også vær. Været gjør som det vil, det «handler» alltid på rett tidspunkt, det vet ikke av annet! Og været er sentralt for en sjøfarende nasjon som Hellas. Men for de gamle grekere var Kairos mer enn som så.

Grekernes Kairos

Som guddom er han mer eller mindre glemt, han har knapt nok noen mytografi, og er lite omtalt i litteraturen. Men kronikørene beretter at det i hellenistisk tid sto en statue av ham i byen Sikyon nær Korint. Og følgende epigram, forfattet av litteraten Poseidippos, i senantikken, var inngravert på statuen:

Hvem var billedhuggeren og hvor kom han fra?

Fra Sikyon.

Og navnet?

Lysippos.

Og hvem er du?

Tiden som overgår alle ting.

Hvorfor står du på tå?

Jeg løper bestandig.

Og hvorfor har du vinger på føttene?

Jeg flyr med vinden.

Og hvorfor holder du et barberblad i din høyre hånd?

Et tegn for å vise at jeg er skarpere enn noen skarp egg.

Og hvorfor henger håret ditt over ansiktet?

For han som påtreffer meg må gripe meg i panne-
luggen.

Og hvorfor i himmelens navn er bakhodet ditt skallet?

Fordi ingen som jeg først har flydd forbi på mine bevingede føtter, selv om han aldri så mye sårt
ønsker det, vil kunne gripe meg igjen bakfra.

Øyeblikkets mulighet

Litt mer saklig kan Kairos beskrives som en personifisering av muligheter og gunstige øyeblikk. Denne guden frembringer nemlig nøyaktig hva som skal til for å gripe anledningen der og da.
Det går svært fort, for øyeblikkets mulighet kommer ikke tilbake. Noen ganger kan det være det kritiske eller farlige øyeblikket, men som oftest står han for den fordelaktige mulighet.
Her er det ikke bare snakk om å «gripe dagen», men å vite nøyaktig når du skal gripe hva, og så gjøre det, og det må du, ellers mister du muligheten.

Alle tenker vi av og til: Om jeg bare hadde handlet der og da, sagt de riktige ordene, slått til på tilbudet, besøkt min venn før det ble for sent, spurt det rette spørsmålet, grepet anledningen, tatt initiativet – da ville alt kunne ha blitt annerledes. Men med ett var ikke lenger muligheten der. Det var Kairos du ikke grep når du kunne, men nå har muligheten løpt sin vei.

På tå hev

Han blir beskrevet som en ung, vakker gud. Muligheten blir aldri gammel!

Kairos står på tå hev, for han er alltid på farten. Og som guden Hermes, sendebudet, har han vinger på føttene, klar til å ta av gårde med vinden. Han holder et knivblad eller balanserer på en knivsegg. De gylne øyeblikkene kommer og forsvinner igjen fort.

Kairos kan også bli sett på som en demonisk ånd, han kan være nådeløs mot menneskene, og drikke deres blod, og han gir også tyvene sine muligheter: Du låser dørene og skrinene til ditt hjem og din rikdom, men glemmer et vindu som står på gløtt. Der er Kairos.

Men guden står også bi den ambisiøse og tålmodige som i god hensikt venter på de gode mulighetene. Og han er den forbudte kjærlighetens gud, sørger for at et vindu står åpent om natten slik at hemmelige elskere kan krype inn.

Den greske tanke

Hva var hemmeligheten bak det historiske miraklet som kalles den greske antikken?

«For øyeblikket kan jeg bare anmode leseren om å akseptere som et faktum at det i en del av verden som hadde vært sivilisert i århundrer, fremsto et folk som hverken var tallrikt, mektig eller godt organisert, men som hadde nådd en helt ny erkjennelse av meningen med livet, og som for første gang viste verden hva menneskeånden var til.» Det er den britiske historieprofessor Davey Findley Kitto som skriver dette. Kanskje kunne vi si at grekerne grep muligheten da den var der, dyrket Kairos.

Den greske antikke sivilisasjonen fant opp filosofien, kunsten, teatret, vitenskapen og den rasjonelle tanke. Samtidig flommet den over av religion, tro, magi og mytologi. Det kan virke som et paradoks for oss, men det fantes et stormsentrum i hele den greske tanke: Den sanselige opplevelsen av øyeblikket. Å gripe muligheten.

Livet er paradoksalt, tragisk, storslagent vakkert og brutalt på samme tid, så la oss feire det: Være oppmerksomme på øyeblikkets sjanse, akkurat denne vinternatten eller sommermorgenen som aldri kommer aldri tilbake, ønske Kairos velkommen.

Unormal temperatur, tørke, varme, stormer, ekstremvær. Kairos herjer og huset brenner.