Ciudad Juárez er ikke lenger verdens mordhovedstad

MAGASINET PLOT:

Ciudad Juárez, Mexico: 16 skolebarn ble myrdet av svartkledde menn med R15-rifler og 9 mm-pistoler på en bursdagsfest i et fattigkvartal natt til 31. januar 2010. Mennene var sendt av Juárez-kartellet. De trodde at det var en fest for en konkurrerende narkobande.

Juárez og Sinaloa-kartellene med hver sine allierte lå på dette tidspunktet i krig om kontrollen med narkotikamarkedet. De hadde kontroll over hele bataljoner og politienheter, og drepte uten utsikter til å bli straffet. Hundretusener hadde flyktet og tusenvis av forretninger var stengt. Ni mord ble begått hver dag i Juárez, som er på størrelse med København, og som i 2010 for tredje år på rad ble kåret til den byen i verden som hadde flest mord per innbygger.

Likevel vakte bursdagsmassakrens voldsomhet oppsikt og ble et vendepunkt.

– Noe måtte gjøres. Vi var noen stykker som begynte å møtes hjemme hos hverandre, for å tenke ut en plan, forteller den karismatiske kvinnesaksaktivisten og tidligere fengselsdirektøren Astrid Gonzalez. Sammen med en gruppe av mektige nabolagsledere og forretningsfolk startet hun dette året La Mesa De Seguridad y Justicia, Sikkerhets- og rettighetsbordet, som hun i dag står i spissen for.

Rådet koordinerer byens kamp mot volden. Toppolitikere og hær- og politisjefer er med rundt bordet, men sitter ikke ved bordenden, og denne modellen har vist seg å være en stor suksess. Mordtallene falt i løpet av få år, til under en femdel. De 44 mordene per 100.000 innbyggere, som ble registrert sist år, er færre enn i flere amerikanske byer. Også antallet tyverier og kidnappinger raste nedover. Den anerkjente tenketanken International Crisis Group kalte i en rapport fra 2015 byens forandring for «mirakelet i Juárez». De ga Gonzalez’ organisasjon en stor del av æren og oppfordret andre til å kopiere den.

Det har 30 meksikanske byer allerede gjort. Amerikanske Unites States Agency for International Development (USAID) og hjelpeorganisasjonen Mexico SOS investerer store summer for å hjelpe dem med det. De omtaler Sikkerhetsbordet som en mulig vei ut av den meksikanske voldshengemyren, som akkurat nå er på sitt verste nivå på 20 år.

De roser også rådets effektivitet og uavhengighet. Organisasjonen råder ikke over offentlige midler og lønner bare sekretæren sin. De nøyer seg med å foreslå hva som bør gjøres, og koordinerer myndighetenes innsats. De samler også inn data for å kunne presse myndighetspersoner til å levere resultater, og for å kunne gjøre det ubehagelig for dem som ikke gjør det.

– Alle rådsmedlemmene har stor moralsk og økonomisk makt. Og borgernes tillit til myndighetene var i begynnelsen lik null, noe som tvang dem til å lytte til oss. Men i stedet for å forbigå dem eller starte en milits, som man har gjort andre steder i landet, så valgte vi å samarbeide med dem, forklarer Astrid Gonzalez.

Vi snakker sammen foran bygningen som huser byens påtalemyndighet. Ved inngangen henger det falmede foto av unge, savnede kvinner. De begynte å forsvinne i stort antall på nittitallet. Mange av dem ble funnet livløse på steder hvor det graves ned giftig avfall, på søppelfyllinger og i ørkenen. Men mange dukket aldri opp igjen.

Deres sak ble Astrid Gonzalez’ første som aktivist. Det var i 1993, og faren hennes var nettopp blitt drept av en tyv med aliaset El capi. Drapet skjedde da faren forsøkte å hindre tyven i å bryte seg inn. Tyven slapp straff og er i dag lærer på skolen i byen. Astrid besluttet etter dette å dedikere sitt liv til kampen mot straffefrihet. Hun kaller Sikkerhetsbordet sin største seier i løpet av de 24 årene som har gått siden den gang.

En av de første tingene hun var med på å få gjennomført, var at den nasjonale hæren, som systematisk begikk grove forbrytelser, skulle forlate byen. Sikkerhetsbordet fikk også landets president til å sende 40 ekstra politietterforskere til Juárez. Samtidig ble straffen for å true vitner hevet betraktelig, og det ble lettere å anmelde forbrytelser anonymt. Oppklaringsratene steg, og smått om senn forsvant også «de brodne karene» fra politistyrken. En del korrupte betjenter og embetsfolk stakk rett og slett av da de forstod at det nå var nye tider. En rekke praktiske tiltak hjalp også. Eksempelvis ble det obligatorisk med nummerskilt på biler, for å gjøre noe med at 30 prosent av alle biltyverier i Mexico den gang fant sted i Juárez.

Få andre byers lidelser er blitt mytologisert i samme grad. I flere tiår har intellektuelle manet byen frem som et dystert varsel om hvor den moderne verden er på vei.

«Juarez er ikke et krasj i den sosiale orden. Juarez er den nye orden», skrev Charles Bowden i 2010 i sin reportasjebok «Murder City: Ciudad Juárez and the Global Economy’s New Killing Fields». I boken fremstilles kartellenes hensynsløse kamp om markedsandeler som en utemmet kapitalismes logiske endestasjon: Der vold på 1900-tallet var ideologisk motivert, var den i Juárez og i fremtiden markedsdrevet og meningsløs.

Talsmenn for frihandel har for øvrig sett Juárez som en foregangsby; med bakgrunn i at hundrevis av amerikanskeide samlebåndsfabrikker i 1960-årene forvandlet byen fra å være en liten søvnig grenseby til å bli et av de viktigste industriområdene i Nord-Amerika. De hyllet også Juárez i forkant av undertegningen av den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA i 1994, en avtale som man på president Trumps initiativ nå diskuterer på nytt.

Meksikanere fikk arbeid, amerikanerne billige produkter og USAs bilprodusenter overlevde ved å produsere vindusviskere, dieselmotorer og bilpansere sør for Rio Grande.

Men arbeiderne fikk lønninger som ikke var til å leve av, og de levde barske, usunne liv i de støvgrå fattigkvarterene, som er scenen for Roberto Bolaños litterære mesterverk «2666». Boken, som kom ut i 2004, tar på en grusomt nøktern måte for seg hundrevis av uoppklarte kvinnemord. I det siste intervjuet han gjorde før han døde, forestilte Bolaño seg helvete slik: «Slik som Ciudad Juárez, som er vår forbannelse og vårt speil – et ubehagelig speilbilde av våre frustrasjoner, våre drømmer og beryktede fortolkning av friheten.»

Alle disse djevelske febermarerittene gjør historien om Juárez’ frelse messias-aktig og uimotståelig. Hvis det er håp for Juárez, er det håp for verden. Man vil så gjerne tro på det.

Det er vanskelig å finne noen i Juárez som er motstandere av Sikkerhetsbordet, men mange mener at organisasjonens rolle er blitt overvurdert. Etter elleve år med narkokrig, hvor alt bare har blitt verre, ønsker meksikanerne seg en suksesshistorie.

Mange forteller meg en historie uten helter: Mordene skyldtes krigen mellom Juárez- og Sinaloa-kartellene, og de opphørte, fordi Sinaloa vant.

En av dem som sier dette, er den garvede kriminalreporteren Luz del Carmen Sosa.

– Freden i Juárez er kirkegårdens fred, og ikke et mirakel, slår hun fast, når vi møtes på en restaurant i nærheten av avisen hun jobber i, El Diario del Norte.

To av hennes venner og kolleger i avisen er blitt myrdet fordi de dekket volden. Ifølge Luz del Carmen Sosa er ikke de problemene som utgjør de dypere årsakene til volden løst. Hun snakker nesten daglig med ofre og pårørende, og mener å se eksempler på at Sikkerhetsbordets tall virker sminket, blant annet registreres kun tyverier over en viss, ganske høy, beløpsgrense. Hun har også møtt folk som har blitt kidnappet som ikke finnnes i de offisielle statistikkene.

En kynisk forklaring har fått vind i seilene det siste året. Ikke før er en ny krig brutt ut om narkosalget og smuglerrutene inn i USA, før mordraten igjen stiger markant. Den er fortsatt mange ganger lavere enn i de mørkeste årene, men byen er nå Mexicos fjerde mest voldelige.

Kampen står igjen mellom Juárez-kartellet, støttet av Los Aztecas, og Sinaloa-kartellet, som outsourcer en del kriminelle oppgaver til mindre gjenger. Kartellenes underleverandører myrder nå nesten daglig hverandres metamfetamin-selgere for å forhindre dem i å selge i bestemte kvartaler. Metamfetamin er nytt i Juárez. Det gjør kundene aggressive og suger raskt livet ut av dem, men er inntil da en innbringende forretning. Mange av de drepte er purunge pushere, som ble foreldreløse under den store voldsbølgen omkring 2010, og som det derfor var lett for bandene å rekruttere.

Det er den populære, 30-årige politisjefen Ricardo Really Vazquez som leder kampen for å forsvare fremskrittene i Ciudad Juárez. Han insisterer på at Sikkerhetsbordets resultater stikker dypt og vil vedvare, og inviterer meg med på nattepatruljering for å bevise det.

Really har hatt lederjobber i Juárez´ politistyrke siden 2009, og har vært øverste sjef i ett år. Det henger en Batman-bamse og live-signaler fra ni overvåkningskameraer på veggen på kontoret hans. I beltet har han en pistol og to walkie-talkies.

– Det pleide å sitte menn med slips i denne stolen, men jeg er en ordentlig politimann, skryter han, og spenner brystmusklene før han trommer på skrivebordet sitt og sier: – Kom, så skal jeg vise deg.

Vi kjører rundt med blålys på de femfelts motorveiene i sentrum. Folk tør igjen å gå ut om kvelden. Baren Tres Mentiras, hvor tre ungdommer ble skutt for noen år siden, har aldri blitt ordentlig populær igjen, men utenfor nabobarene er det kø. En full mann roper «jævla homse» etter politibilen. Vennene hans danser rundt.

På mange av lyktestolpene i sentrum er det malt rosa firkanter med sorte kors i. Dette pleide man å gjøre på steder hvor en forsvunnet kvinne sist var blitt sett, men på et tidspunkt orket man ikke mer. Og da paven besøkte byen i fjor, ble noen av dem malt over.

– Livet går videre. Vi kan ikke fortsette å leve i fortiden, sier Really. Flere ganger i timen viser han meg foto fra Whatsapp av våpen og narktotika som de 2600 politibetjentene hans har beslaglagt.

Han beklager seg over at de arresterer de samme bandittene opp til tretten ganger, fordi aktor ikke fører sakene mot dem raskt nok i retten. En svingdør, kaller han det. Igjen mangler det også politietterforskere. Likevel er han ikke så bekymret:

– For politiet kjemper nå i det minste imot problemene, og er ikke en del av dem, slik de var det i de mørke årene.

Jeg minner ham om at en trailer full av narktoika i juni ble stoppet nær grensen, etter å ha kjørt forbi massevis av checkpoints på den seks timer lange turen opp fra den sørlige delen av delstaten Chihuahua. Det er nærliggende å tro at noen var bestukket, erkjenner Really. Men de fleste ekspertene gir ham rett i at infiltrering av politiet og hæren foregår mye sjeldnere.

Vi suser videre langs en grusvei langs grenseelven Rio Grande, hvor nok en gruppe mellomamerikanske migranter druknet natten før. Elvens bredder er asfaltert. Elven ligner et utløp for avløpsvann, og lukter som et også. På den andre siden av elven følger US Border Patrol oss som et speilbilde.

Patruljeringen slutter ved det avsidesliggende mursteinshuset Casa de Adobe, hvor man kan gå over grensen. Her møttes nasjonalheltene fra kampen mot Porfirio Díaz’ diktatur opp til de første slagene i den meksikanske revolusjonen i 1910. Nå hilser Really på sin amerikanske kollega her. Begge er de etniske meksikanere, og de snakker perfekt spansk med nord-meksikansk aksent. Samarbeidet deres er glimrende, forsikrer de – Trump eller ikke.

Under patrujeringen ser vi en forbedret by. Men barske Juárez ser også ut som en by som hater sine innbyggere, selv om innbyggerne overraskende ofte sier at de elsker den. Jorden er utpint. En lekeplass ruster i mørket. Det er forlatte hus, klamme parkeringskjellere, gatehunder og jorder som ligger brakk omkranset av piggtråd – i Juárez ser alle steder ut som åsteder.

Jeg tilbringer noen dager i de fattigste kvartalene, hvor det er ekstra ille. Her blir de hullete jordveiene til en brun flod på regnværsdager og til en støvsky på solskinnsdager. Det er timelange køer foran bankene, fordi fabrikkeierene utbetaler arbeidernes lønn med sjekker – visstnok uten noen god grunn.

Delstatens forrige guvernør, Cesar Duarte, var storinvestor i en rekke nyåpnede apoteker fra kjeden Guadalajara Farmacias og kuttet samtidig i de offentlige tilskuddene til medisiner. Han sitter nå på anklagebenken for korrupsjon i en annen sak. Det har også vært påstått at borgermesteren, som satt i stillingen inntil for et år siden, skal ha vært korrupt. Til gjengjeld sies det at den nye skal være ren.

– Myndighetene kommer aldri hit, beklager Maribel Chaez og Arnulfo Contreras seg. De bor sammen med seks barn i et lite hus overfor et stort fengsel i det voldelige kvartalet Carlos Chavira.

To av guttene deres har sittet i fengsel.

– Det er vanskelig å ikke miste dem til det dårlige livet i en by som Juárez. Hvis ikke Juárez snart får seg en reell sosialpolitikk, vil vi fortsatt få nye voldsbølger. Vi kan bygge diker, men ikke stoppe bølgen. Når man ikke har råd til å sende barna sine på skolen, vil de fortsatt havne i gjengene.

Ekteparet driver en varmestue, hvor de hver dag serverer et måltid mat til folk i kvartalet. De fleste av disse menneskene er kommet fra andre steder av landet for å arbeide på fabrikk og bo i selvbygde hus. Varmestuen drives for bidrag gitt av private velgjørere, som også av og til dekker noen barns skolegang. Men hver gang pengekassen er tom, er barna tilbake på gaten.

Den sosiale fattigdommen og ufølsomheten i de fattige kvartalene gjør at det er viktig at sosiale prosjekter er svært pragmatiske. Det er prosjektet Del barrio a la comunidad et godt eksempel på. I prosjektet fokuseres det på konfliktmegling mellom lokale gjenger; noe som tidligere har vært en suksess i Chicago. Det støttes av næringslivsorganisasjonen FICOSEC, som har flere medlemmer som også er med i Sikkerhetsbordet og som ofte støtter prosjekter på dets anbefaling. Virksomheter kan eksempelvis frivillig betale en ekstra skatt på 0,5 prosent, som så går til denne typen prosjekter.

Prosjektet virker, men er kontroversielt, fordi tidligere bandemedlemmer brukes som konfliktmeglere – som for eksempel Juan Rasos. Jeg møter ham i Felipe Angeles, et marginalisert kvartal i den andre enden av byen. Han står under et tre med en gruppe unger, flere av dem er bevæpnet. De spiser taco, men stemningen er anspent. To av dem er fra en gjeng i et nabokvarter. For 20 minutter siden trakk de våpen mot hverandre og de er akkurat blitt snakket til ro av Juan Rasos.

– Folk ringer til meg når det er bråk, og så løser jeg det, forklarer han om sin rolle.

Rasos er lav og bredskuldret, med en stram hårknute i nakken. Huden, som ligner på lær, er dekket av tatoveringer. Han tjener cirka 550 kroner i uken på dette arbeidet. Det provoserer noen i byen. I flere tiår var han nemlig et høytstående medlem av forbryterbanden Los Aztecas, som tjener penger på menneskesmugling, narkotika og utpressing. Det var de som myrdet 16 barn og unge under en bursdagsfest i 2010.

Prosjektet truer ikke gjengenes business.

– Vi ignorerer narkotikahandel. Vi anmelder aldri noen, og vi forsøker å ikke hjelpe misbrukere med å bli rene, fordi vi da ville gjøre oss til gjengenes fiender, forklarer Rasos.

Det er gjengene som har makten i kvartalet. De skal også ha gitt tillatelse til mitt besøk. Politiet sees sjelden her omkring.

Det samme gjelder nabokvartalet Poleo. Det er den siste bydelen før ørkenen, grensegjerdet og den øde utmarken Lomas de Poleos vindblåste sandklipper. Her begynte kvinnelik å dukke opp i 90-årene. Nå flyter det av plastsøppel her. Et pattedyrs innvoller råtner i solen.

Hver natt krysser migranter grensen på dette punktet, fordi grenseelven er litt smalere her. Mochileros, ryggsekkreisende, kalles de; disse som tar en ryggsekk med narkotika med til USA for å betale ned på gjeld til menneskesmuglerne.

En hel generasjon unge fra Poleo har gått tapt. Spinkle, 19-årige Cesar Perez ble hyret for å holde vakt for dem allerede som tolvåring. En halcón eller falk kalles den som har denne rollen. Foreldrene til Perez arbeidet på bildelsfabrikken Poscon, og var alltid sent hjemme.

– Jeg valgte ikke dette livet. Jeg gikk bare ned til banen her for å spille fotball, og så trakk de store guttene meg til side, sier han når jeg møter ham ved fotballbanen, som ligger på en bakketopp. Den gangen drakk han og slo moren sin. Nå går han igjen på skole.

– Kvartalet har blitt litt tryggere, sier han, og løper så tilbake til banen, hvor tidligere gjengmedlemmer spiller mot hverandre, sju mot sju.

De ler og blir andpustne i den tynne luften.