Stillhetens klitoris

­Når den befruktede eggcellen deler seg i to, er alt bestemt. Det er en kjent melodi. Celler deler seg på nytt, splittes videre, alt finner sin plass, det som skal hektes sammen, hektes sammen. Cellene er oppskrifter som følger seg selv. Den videre delingen er matematisk, systematisk, et byggverk pusles sammen etter arvestoffets anvisninger, dette skal hit, dette skal dit. Slik blir noen celler et hjerte, andre en hjerne, en lever, en beinmarg. I dypet av en livmor, hvilende mot næringsrik bunn, blir det befruktede egget et menneske, en hann eller en hunn. For også det har kroppen med seg som kjennetegn, at den er spesialkonstruert for at dette puslespillet skal legges på nytt, til å dele sitt arvestoff videre, en intrikat prosess som har som formål at nettopp det som skjer nå, skal fortsette å skje.