Hvordan ble vi klimahyklere?

­

Natur og Ungdom har nylig tapt ankesaken mot staten basert på Grunnlovens paragraf 112. Dommen er blitt beskrevet som knusende. Samtidig har Norge blitt kalt «klimahykler», blant annet av CNN-journalisten Ivana Kottasová, siden vi hevder å være foregangsland i miljøsaken, men ufortrødent fortsetter å utvinne fossile brennstoffer.^{CNN.com 17.02.2020: «Norway, the UK and Canada are not climate champions. They are climate hypocrites». Artikkelen fulgte opp en tidligere analyse av samme journalist som enda mer var rettet mot Norge: «Norway says its new giant oil field is actually good for the environment. Critics call it climate hypocrisy», CNN.com 19.02.2020.}

Anklager om hykleri, dobbeltmoral og falske forsetter er daglig kost i politikken, der et av de mest velbrukte retoriske verktøyene er å hevde at man har gode intensjoner, nesten uansett hva det gjelder. Hyklerianklagen til Kottasová sjokkerer i seg selv ingen. Likevel er misforholdet mellom selvfremstilling og sannhet i denne saken for alvorlig til at en slik påpekning kan avvises som en naiv eller idealistisk kritikk.

Kravet om å unngå klimakatastrofe er ikke idealisme, men realisme. Likevel har «klimarealisme» blitt et utbredt navn på posisjonen til dem som enten bagatelliserer klimatrusselen eller mener nødvendige tiltak er umulige å gjennomføre, av grunner som har med teknologi og økonomi å gjøre. Kjernen i problemet, når umiddelbare realiteter får forrang, er at klimakrisen oppleves og fremstilles som noe abstrakt, som en idé. Radikale bevegelser er innforstått med dette, og har med mangetydig ironi tatt i bruk 1968-slagordet: «La oss være realister og kreve det umulige!» I klimasaken, kanskje mer enn i noen annen politisk kampsak, gjelder det å insistere på at det er de nåværende realitetene, det samfunnet vi selv lever i og kjenner, som er blitt umulige. Det vi krever, er det nødvendige.

Kritikken av hykleri og dobbeltmoral handler om å ta konsekvensen av det som er sant, å bevare evnen til å respektere det vi kaller fakta – mer av prinsipp enn for vår egen del, selv om det å akte sannheten her innebærer å respektere kommende generasjoner og naturen selv. Det avgjørende er ikke Norges ry, nasjonal stolthet − heller ikke pliktskyldig å utsette seg for selvbebreidelser. Dem vi bør kritisere, er ikke «oss selv», men den sittende regjerningen som fortsetter å fremstille Norge som et foregangsland, mens viljen til å føre en ansvarlig klimapolitikk svikter på det mest avgjørende punktet: den fortsatte utvinningen av olje og gass.

Tilsynelatende handler dette bare om retorikk, om ord. Men gapet mellom erklærte intensjoner og handling, mellom selvbeskrivelsen og sannheten, er nettopp det som gjør det mulig å fortsette å feile i klimasaken. Å ta et oppgjør med hykleriet, å vinne over det, er dermed også en forutsetning for å lykkes. Hykleriet, som må forstås som noe strukturelt og systematisk, muliggjør og fremskynder for alt vi vet – ja, høyst sannsynlig – en altomfattende planetær klimakatastrofe. Hykleriet maskerer ikke bare halvhjertet den kollektive mangelen på handlekraft og moralsk mot, men tilslører også fatale sprekker i det politiske landskapet – og mellom innsikt og handling åpner det seg en avgrunn som truer med å sluke oss alle, et grufullt ginnungagap.

«Sannheten og politikken kommer ikke særlig godt overens, og ingen har ennå, så vidt jeg vet, noen gang regnet sannferdighet blant politikkens dyder», skrev Hannah Arendt i åpningen av sitt essay «Sannhet og politikk» (1967), om sannhetens skjøre nærvær i det politiske liv.^{Se «Sannhet og politikk» i Hannah Arendt: Politikk i dystre tider, Pax Forlag 2019.} Hykleriet, minner hun oss om, er en metafor fra teateret og betyr bokstavelig talt skuespill. Hykleren er en som spiller en rolle eller snakker bak en maske, uttrykket ble brukt i overført betydning allerede i antikken. Vi spiller alle roller, og knapt noen er så gode som de fremstiller seg selv som, minner Arendt oss om. Men dette handler om mer enn en skånselløs selvinnsikt som vel kan mane til forbedring, men som også kan slå over i kynisme. Anklagene om falskhet kommer oftest utenfra, gjennom avsløringer av skandaløse forhold som har vært dekket over. Men rollen som hykler kan også oppstå ved at fortellingen selv, begivenhetenes gang tar oss i uventede retninger, som gjør helter til skurker eller tilskuere til ansvarlige parter. Dette skjer som oftest ved at skadelidende parter tar over fortellerperspektivet, slik vi ser i postkolonial kritikk av den vestlige verden.

Vi nordmenn har blitt vant til å innta rollen som moralske helter og hjelpere. Som et av verdens rikeste land befinner vi oss i en egnet posisjon for å føre en idealistisk politikk. Innen klimasaken er oljelandet Norge derimot kommet i dyp forlegenhet, og gradvis har vi havnet i rollen som skurker: Vi er gått fra å være lykkemenn til nidinger, for å snakke vikingspråk. Oljen som har gitt oss velstand, velferd og overskudd til moralske prosjekter – å gi og hjelpe − skaper også ødeleggende effekter, som moralsk sett er høyst klanderverdige. Historien om fremskrittet som skulle trygge oss alle, har vridd seg om til en fortelling om hvordan alt og alle ble satt i fare gjennom overforbruk og hemningsløs jakt på rikdom. Slik de gode intensjonene og hjelpearbeidet overfor den tredje verden blir bagatellmessig målt opp mot historiske ulikheter som blir videreført i verdenshandelen, slik gjentas misforholdet mellom velvillige moralske handlinger på den ene siden og utilsiktede skadevirkninger på den andre i spillet omkring global oppvarming.

Det norske oljeeventyret

Utbyggingene som var nødvendige for å gjennomføre det vi liker å kalle «oljeeventyret», møtte minimal motstand på 1970-tallet. Vi var som helten i et eventyr, en lykkejeger, som Askeladden som vinner kongeriket eller overlister naturens trolske krefter og finner alvenes skjulte skatter. Oljefeltene fikk navn som «Gullfaks» og «Sleipner», magiske hjelpere i en storslått mytologisk saga. Skaden man var bekymret for, var lokal og kunne avskrives som kosmetisk, siden den gikk ut over det lokale landskapet der raffineriene skulle bygges, et offer for hensynet til økonomisk vekst. I dag fremstår boreplattformene med sine mytiske navn som «Troll» og «Norne», heller som medspillere i opptakten til ragnarok. Når klimaanklagene fra Natur og Ungdom blir formulert som et ønske om å være på den rette siden av historien, dreier det seg ikke bare om beskyttelse av miljøet, men også det vi kunne kalle retten til å være ansvarlig.

I Norge har vi beveget oss fra naivitet, via pliktskyldig idealisme og videre til et hykleri vi riktignok ikke er alene om, men som ikke er mindre skammelig av den grunn. Den samme utviklingen kan få sin naturlige forlengelse i kynisme, tåkelegging og fornektelse av realitetene. Det er en slik utvikling vi kjenner fra et av de største utslippslandene, USA, der politikken inntil nylig var basert på et vell av retoriske våpen rettet mot sannheten om global oppvarming. I motsetning til i Norge ble ikke bare sannheten pyntet på. Tvilen ble gjødslet og kultivert, mens de som talte på vegne av sannheten, systematisk ble luket vekk fra politikken, som ble dominert av de styrtrike Koch-brødrene, oljebaroner med en nesten ufattelig lobbyinnflytelse. Selv i et slikt herdet politisk landskap kan skandaler vekke oppsikt, og hykleri vekke avsky. I 2015, da Trump var på vei inn i politikken, ble det avdekket at oljeselskapet Exxon kjente til og selv hadde forsket på klimaendringene så tidlig som i 1977, altså lenge før de virkelig ble anerkjent i offentligheten. Store multinasjonale oljeselskaper som Shell har de siste årene beflittet seg på å planlegge en omlegging til en fremtid uten fossile brennstoffer. Hva som skyldes virkelig engasjement og hva som er markedsføring, er uklart, men omstillingen som ideal blir i det minste omfavnet. Som den franske 1600-tallsforfatteren La Rochefoucauld sa, er hykleriet en honnør til dyden. De statseide selskapene står på sin side for over tre fjerdedeler av utslippene, og viser ofte langt mindre interesse for å innta rollen som ledere for omstilling enn de private selskapene. I en kritisk artikkel i The Guardian nevnes norske Equinor sammen med Saudi Arabias Aramco og Russlands Gazprom blant de «71 hemmelighetsfulle selskapene», som eier 90 prosent av verdens olje og som «utmerker seg ved sitt hemmelighold, sin mangel på ansvarlighet overfor andre enn et lite utvalg av regjeringsmedlemmer, og deres fravær fra globale samkjørte forsøk på å takle klimakrisen».^{Se The Guardian 09.10.2019: Secretive national oil companies hold our climate in their hands https://www.sciencemag.org/news/2016/08/just-90-companies-are-blame-most-climate-change-carbon-accountant-says>. Artikkelen bygger på forskningen til samfunnsgeografen Richard Heede og Climate Accountability Institute.}

Privateide selskaper styres av aksjonærer. Statseide oljeselskaper er politikernes, og dermed velgernes ansvar. Hvor lenge kan «vi» i Norge med rette sies å ha visst at å fortsette å utvinne fossile brennstoffer er fatalt og moralsk uforsvarlig? I USA ble problemet med global oppvarming lagt fram ved oljeindustriens hundreårsjubileum i 1959.^{Mannen bak innspillet var av alle mennesker hydrogenbombens oppfinner, Edward Teller: Se theguardian.com 01.01.2018: «On its 100th birthday in 1959, Edward Teller warned the oil industry about global warming.»} Allerede året før hadde Bell Laboratories i samarbeid med den legendariske filmskaperen Frank Capra laget den teknologikritiske opplysningsfilmen The Unchained Goddess. Filmen handlet mye om atomteknologiens velsignelser og farer, men også om global oppvarming, og viste for første gang i historien kalvende isbreer som eksempel på et dommedagstegn. Dokumentaren inneholdt også tegnefilmsekvenser som fremstilte båter i en tenkt fremtid i det 21. århundret, der passasjerene kan se ned på et druknet Miami, omgjort til et slags Atlantis. Slike eksempler er viktige å huske på, for den globale oppvarmingen er ikke så mye en teori eller et faktum, som en fortelling – et enormt årsaksforløp som strekker seg over århundrer, der vi selv er deltakere og vitner. En slik gigahendelse må fremstilles som en fortelling, for i det hele tatt å bli begripelig.

I Norge ble drivhuseffekten knapt nevnt i media før på slutten av 1960-tallet. Ifølge et interessant nytt arkivstudium av biologen Lars Sandved Dalen i Mediehistorisk Tidsskrift var det sparsomt med omtale av drivhuseffekten på 1970-tallet.^{Mediehistorisk Tidsskrift 2–2020: Miljø og klima i mediehistorien. Lars Sandved Dalen: «Forsiktige forskere, engasjerte journalister», s. 32–69.} Journalister med teft for drama, mer enn advarende forskere, var de som opplyste offentligheten. På tampen av den kalde krigen i 1980-årene, konkurrerte dessuten spådommene om global oppvarming med atomkrigens dommedagsscenarioer. Videre ble sur nedbør og ozonlaget opplevd som mer påtrengende problemer. Effekten av dem var mer synlig, tidshorisonten var kortere – og det var mulig å gjøre noe med disse problemene, som umiddelbart fikk merkbare utslag. Klimaendringene er et langsomt spill, og vever oss inn i en historie der konsekvensene av det vi gjør i dag vil merkes i titusener, kanskje hundretusener av år. Denne kunnskapen er ukontroversiell, men det krever mye virkelig å kunne si at vi vet det vi vet. Realisme innebærer ikke å være viss på at det vil gå galt, men at vi forholder oss til de verste forløpene som mulige, til og med sannsynlige.

Blind optimisme og nærsynt realpolitikk

Kanskje er det for optimistisk å tro at vi kan forhindre en klimakatastrofe, et begrep som nylig har blitt brukt uten omsvøp selv av teknooptimisten Bill Gates, verdens tredje rikeste mann. I sin nye bok, How to Avoid a Climate Disaster, som kom tidligere i år, og som han skal ha all ære for å ha skrevet, strever han med å overbevise leseren om de optimistiske løsningene han presenterer. Han går farlig fort fram, der han burde problematisert ekstremt tvilsomme og knapt gjennomførbare løsninger, som direkte karbonfangst fra luften. Å være optimistisk har i klimasammenheng en presis betydning: Det innebærer å tro at vi med målrettet innsats og titusener av ulike tiltak kan oppnå noe som gitt den allmenne utviklingen er ekstremt vanskelig – og dermed usannsynlig. Dette «noe» er her å berge verden slik vi kjenner den. Optimismen gir bare mening hvis den er realistisk. Det er uansett langt mer sannsynlig at vi vil lykkes i å hindre en full klimakatastrofe med målrettet innsats, enn at vi vil slippe unna katastrofen med en innsats så halvhjertet, så lite ambisiøs og så fattig på moralske og vitenskapelige perspektiver som den vi ser hos den norske regjeringen. Å tro at det vil gå bra om alle handler slik vi gjør i Norge, er ikke optimistisk, det er urealistisk inntil blindhet.

Blindheten overfor fremtiden er langt på vei naturlig for oss. Det vi ikke klarer å forestille oss, må manes fram. En slik form for historiefortelling er krevende, for hva som vil skje, avhenger tross alt av hva vi gjør. I Dalens gjennomgang av den norske mediedekningen av global oppvarming legger han stor vekt på en genistrek av en NRK-dokumentar fra 1988 om drivhuseffekten, nemlig Året 2048 – Drivhuseffekten av Petter Nome og Torbjørn Morvik. Å se denne prisbelønte dokumentaren i dag er en nesten forbløffende opplevelse, som bokstavelig talt gjør dagens situasjon til et déjà vu. Nome og Morvik visste hvordan de skulle fortelle det vi til tross for alle logiske forbehold kunne kalle «sannheten om fremtiden». Filmen er lagt opp som en nyhetssending fra 2048, som forteller om forørkning i Sør-Europa, klimaflyktninger (som blir beskutt av krigsskip) og krig i Kuwait, ikke om oljereserver, men om vannreserver. I tillegg rommer nyhetssendingen fra fremtiden tilbakeblikk på en obskur norsk dokumentar fra 1988, som selv i dokumentarens egen fremtidsfiksjon forutså alt dette, dessverre uten at det hjalp nevneverdig.

Nå er vi nærmere 2048 enn året 1988, da filmen ble laget, og problemene som blir skildret begynner å vise seg. I sin siste store klimaroman, The Ministry for the Future (2020), skriver den amerikanske forfatteren Kim Stanley Robinson om de neste 40 årene fram til 2060. I romanen er 2020-tallet nølingens tid, en siste periode med fortsatt skjødesløst høye utslipp, til tross for hetebølger som dreper millioner. 2030-tallet er «[…] zombie-år. Sivilisasjonen hadde avgått ved døden, men fortsatte å vandre over jorden mens den snublet mot en skjebne verre enn døden». I praksis en verden der millionbyer går tomme for vann, mens de rike smiler sine skjeve smil i Davos inntil et økonomisk krasj kaster verden inn i en ny depresjonstid. Først på 2040-tallet kommer vi til en revolusjonenes tid, en gjentakelse av revolusjonsbølgen fra 1848.^{Se Kim Stanley Robinson: The Ministry for the Future, Orbit Books. New York 2020. Kapittel 75.}

Premisset for enhver revolusjon er, uttalt eller ikke, en maktanalyse, som også rommer en mistillit til maktens språk og politiske løfter. At klasser og grupper med makt ikke vil oppgi den frivillig eller basert på moralske anklager og politiserte rettferdighetskrav. Realpolitikkens store teoretiker, Ludwig von Rochau, var en sønn av de mislykte revolusjonene i 1848, men la vekt på at opplysningstidens store bragd var å stille spørsmål ved prinsippet om den sterkestes rett og rå maktbruk. Den store feilen Rochau advarte mot i sin Grundsätze der Realpolitik (1853) var å undervurdere den rå maktkampen i utviklingen av politisk strategi. Idealismen, les gjerne «rettferdighetskrav», har kanskje sin plass i politikken, og kan til og med bli til en maktfaktor, men har en underordnet rolle og er så å si ubetydelig i det virkelige politiske spillet. Hykleriet blir dermed en erklært strategi så lenge det lønner seg realpolitisk: Moralske krav og verdier blir anerkjent i prinsippet, men underkjent i praksis. Siden har realpolitikk blitt forbundet med skikkelser som Nixons rådgiver Henry Kissinger, som kynisk gikk inn for å «gjøre det som var nødvendig» – som om moral besto i sentimentale skrupler som kunne settes til side når teppebombing av sivilbefolkningen og bruk av napalm ga strategiske fortrinn i Vietnam, et sted som uansett var så langt borte. Klima-realpolitikken forårsaker ufattelige lidelser langt fram i tid, så også her er avstanden stor – og vi har ingen nyhetssendinger eller øyenvitner å ty til, bortsett fra realistiske fiksjoner.

Realpolitikkens grunnholdning innebærer at moralen kan gis en plass, men må nedprioriteres hvis det gjelder nasjonens overlevelse. Sagt med andre ord: Uten en sterk egeninteresse som grenser til en nasjonal egoisme – ingen realpolitikk. Politikerne gjør det som er nødvendig ikke bare for å bli sittende ved makten, men også det de mener er nødvendig for landet, for sysselsettingen, for pensjonskassen, for fremtiden. Det norske hykleriet er på sitt verste høystemt selvtilfreds, men som oftest godmodig og velment: Vi tenker på arbeidsplassene, pensjonene, på menneskelige behov. Det er ikke en brutal grådighet som blir lagt for dagen, men nære og populære moralske påskudd som overtrumfer overveldende og overordnede moralske fordringer. Nettopp slik smuldrer Parisavtalens løfter bort som etiske ornamenter og retorisk pynt, mens den grimme arkitekturen av nasjonaløkonomisk egennytte står igjen og taler sitt tause språk. Det muliges kunst blir praktisert som det nest beste, for å sitere realpolitikkens mester, Otto von Bismarck. Dette var også tonen fra tidligere olje- og energiminister Tord Lien (FrP), som riktignok snudde argumentet, og gikk inn for at ikke engang det nest verste kunne være så verst: Norsk gass er tross alt bedre enn kull i Kina. Med en innsmigrende allusjon til trivselshelten Ole Brumm sa han «ja takk, begge deler», og gikk inn for at det ikke var noen motsetning mellom fortsatt oljeutvinning og grønne miljøtiltak. Men dette er en kynisk versjon av Ole Brumm. Den liksom-lune selvmotsigelsen ble levert i en tale til Natur og Ungdom, sammen med et skulderklapp for en iherdig innsats for miljø og klima.^{«Ja, takk – begge deler, er mer min holdning. Innen fornybar energi kritiserer noen meg for manglende klimaengasjement. Disse ser ikke hva jeg faktisk gjør. Jeg er en stor tilhenger av mer fornybar energi.» Se Tord Liens tale til Natur og Ungdom 01.01.2015 på Regjeringen.no, ;.} Tord Lien er den som forsynte Erna Solberg med refrenget «Den siste som slukker lyset på norsk sokkel, er ennå ikke født». Mot den velbegrunnede realistiske fortellingen om en fremtid som kjemper en tapt kamp mot klimakaos, setter han med denne groteske forsikringen opp en motfortelling, som om det allerede var avgjort at vi ikke vil rikke oss en tomme i oljepolitikken. Vi skal gi oljerikdommen videre som en gave til de neste generasjonene – sammen med en planet slynget ut i et uforutsigbart og irreversibelt kaos.

I Jo Nesbø-thrilleren Okkupert (2015–19) slutter Norge å utvinne olje etter at et idealistisk grønt parti har kommet til makten. Denne heroiske dagdrømmen blir i fiksjonen momentant punktert av et slags realitetsprinsipp: Vi blir invadert av Russland, som vil tvinge frem videre oljeproduksjon. Her viser fiksjonsuniverset oss hvordan en realpolitisk vekselvirkning kan arte seg i praksis. I virkeligheten, derimot, er det ikke Russland som er skurken: Vi har okkupert oss selv og er gjerningsmenn, ikke ofre. Vi er ikke det moralske unntakslandet som viser vilje til å begrense oss. Vi er heller det umoralske landet som gjør unntak for oss selv. For hvis vi vet at det går galt om vi gjør det vi nå planlegger å gjøre, nemlig å fortsette med oljeutvinning forbi midten av århundret – med hvilken rett er det vi gjør dette unntaket for oss selv? Hvilke moralske holdninger og strategier står igjen når hykleriet blir mer og mer åpenbart?

Selvbedrag som politisk eksistensform

Aktivt å dysse ned fakta og sponse feilinformasjon, en strategi Exxon utviklet og som Trump bygget videre på, står neppe åpent for den norske regjeringen. Men selvmotsigelsen i å tilrettelegge for elbiler, mens vi fortsetter å pumpe opp to millioner fat olje om dagen, blir ikke engang sett på som et problem – og her nærmer vi oss en ren kynisme hinsides alt hykleri. Som den tyske filosofen Peter Sloterdijk beskrev i sin moderne klassiker Kritikk av den kyniske fornuft (1983), er kynikeren kjennetegnet av en «opplyst falsk bevissthet»: Det er nytteløst å prøve å avsløre ham, siden kynikeren gjennomskuer seg selv og trekker på skuldrene. Å vedstå seg en uforsvarlig klimapolitikk er likevel for lite flatterende for de fleste politikere, og dessuten lite strategisk tjenlig. Løsningen blir dermed å fortsette hykleriet i form av post-sannhet: forvirrende dobbeltsnakk om nedskriving av karbonkvoter, strategier for negative utslipp, nasjonale og utenlandske utslipp, og så videre. Slike dekkmanøvrer og løgnstrategier blir flittig utarbeidet i et intenst internasjonalt samarbeid for skinntiltak og gjensidige selvbedrag. I en oppdatert artikkel om kynismens (vi kunne like godt si realpolitikkens) videre utvikling skriver Sloterdijk om en «langt på vei ubevisst allianse mellom bedrageren og den som blir bedratt».^{«eine halb bewusste, halb unbewusste Pakt zwischen den Lügnern und den Belogenen». Se artikkelen «35 Jahre nach der ‘Kritik der zynischen Vernunft’: Peter Sloterdijk seziert das zynische Bewusstsein zu Beginn des 21. Jahrhunderts» i Neue Zürcher Zeitung, 28.12.2018.} Det gjensidige selvbedraget, eller livsløgnen, for å låne Ibsens kjente uttrykk, blir en politisk eksistensform. Målet for Sloterdijk er å forstå kynismen for å overvinne den. Han refererer til Kants idealer fra Kritikk av den praktiske fornuft (1788) om å se seg selv som en moralsk lovgiver, et prinsipp som gjør «unntaket for en selv» til selve umoralen. Omvendt er det å gå foran med et godt eksempel ikke ytterliggående moralsk perfeksjonisme, men selve det moralske. Å bruke sin moralske dømmekraft innen det politiske feltet henger tett sammen med det å tørre å si sin mening, å tørre å vite: Idealet om en offentlig fornuft skal motvirke privatfornuften, som tjener egeninteressen og overlevelsen, og ellers gjør seg til et rent redskap for staten. Å si noe slik det er og protestere mot staten er samtidig en del av opplysningens prosjekt, slik Kant forsto det: «Å frigjøre seg fra selvpåført umyndighet.» I dag dreier dette seg om enda mer: en kritikk av en praktisk-politisk fornuft som har blitt gal i sin nærsynthet og kortsynthet, gal i den mest bokstavelige forstand – «en fare for seg selv og andre».

Den ledende amerikanske miljøaktivisten Bill McKibben er en av dem som tror på sannheten og et enkelt budskap. Utsagnet «Vi må slutte å brenne karbon» er en slik enkel sannhet, som vi må tørre å trekke de fulle politiske konsekvensene av. Han er ikke en naiv idealist, men målbærer i likhet med Greta Thunberg en sannhet med en annen type kraft enn maktens, og som kan skjære gjennom tåkepratet. Realpolitikken som ligger bak unnfallenheten for klimamålene vedtatt i Paris i 2015, må konfronteres av andre realiteter. Makten kan ødelegge sannheten, skriver Hannah Arendt, men ikke erstatte den. Uten sannheten er et menneskelig fellesskap dødsdømt, for det mister kontakten med realitetene. Realitetene er her simpelthen det vi ikke kan ønske bort, bortforklare eller snakke oss unna.

Inntil vi «handler som om klimatrusselen er virkelig», for å sitere Extinction Rebellion, har vi heller ikke virkelig forstått den. Vi sier at vi vet uten virkelig å vite, slik filosofen Sokrates, til deres irritasjon, demonstrerte at hans medborgere hadde selvmotsigende oppfatninger. I klimasaken må vi være sokratiske i en annen forstand, og som den frittalende greske filosofen gå ut fra at ingen med vitende og vilje kan ønske seg noe som er dårlig. I det minste ikke noe så dårlig som det å etterlate oss en havarert planet – en historie med en tragisk slutt og oss selv i hovedrollen, mens etterkommerne våre blir overlatt rollen som uskyldige ofre og bitre anklagere.

Det er ikke sant at den som slukker lyset på norsk sokkel, ennå ikke er født. Det er heller ikke sant at det ikke er politisk eller økonomisk eller teknisk mulig å gjennomføre dramatiske og ansvarsfulle og beundringsverdige tiltak. Stimuluspakkene under forrige finanskrise i USA og i Europa i sammenheng med koronakrisen viser at vi kan handle drastisk når vi vil og må. Klimasøksmålet var, til tross for den knusende dommen, en moralsk seier på den måten at vi alle fikk øynene opp for hvor galt det er i ferd med å gå med norsk oljepolitikk, og som handler om langt mer enn Norges bilde utad: Det handler også om Norges bilde innad, hvem vi er og hva vi står for. Det norske hykleriet er farlig lite unikt, men ikke uunngåelig. Klimaforkjemperne må selv lære seg å tenke realpolitisk, og ta høyde for den rå makten de kjemper mot. Danmark har nå besluttet å stoppe å gi konsesjoner for leteboring,^{Se for eksempel Ina Andersens artikkel i Teknisk Ukeblad 04.12.2020: https://www.tu.no/artikler/danmark-har-vedtatt-oljestans/503769.} og har med det gjort Norge til skamme, til nidinger. Dette er en utfordring og inspirasjon til å kjempe videre mot statens oljepolitikk, og til å ta avstand fra den: Gjennom høylytt protest forsvarer vi også retten til å være ansvarlige.