Hjelpe meg, så ubehjelpelige vi er

Det er fiksjon som ser ut som en dokumentar. I de første par minuttene virker det nesten som en hjemmesnekra video fra barselgruppa. Men du blir raskt vant til det – å følge to dialoger i samme bilde for eksempel. Akkurat som «i virkeligheten».

Og dette med barselgruppa: Filmen handler om en barselgruppe – med mammaer og pappaer, og alle deres babyer. Vi følger gruppa gjennom et år, og babyene er med hele tiden, nærmest som kulisser eller vitner, selv om hele livet til de voksne dreier rundt de små barna.

En av babyene er ikke så veldig liten da – lille Karl er spilt av store, og voksne, Niklas Gundersen. Men det er bare han som ikke er «ekte» baby». Alle de andre ungene, Harvey, Lee, Vera, Kirk, Hermine, Maria, Max, Wilma og Hilde, er ekte babyvare. Og, et poeng ikke jeg tok, men som gjorde det ekstra humreartig i ettertid, er at alle barna er oppkalt etter tropiske stormer og ekstremvær.

Hverdag og drama

«Er det greit å gi barna agurk?». «Denne kyllingen er fra Prior, jeg vet ikke om det er innafor». «Har du sett Lena? Gikk hun? Var hun Lei seg?».

Innimellom de ekstremt hverdagslige samtalene forgår det også intense drama. Nina, mammaen til Karl, har gått på en skikkelig depressiv smell, og lærerpappa Jon får tyn av rektor fordi han plutselig må være hjemme og ikke aner hvor Nina er.

Den samme rektoren ringer forresten de svakeste elevene på skolen og ber de være hjemme når det er dags for Pisa-test. En artig digresjon som skaker opp pappalivet til Jon enda litt mer.

Det som er skremmende er at flere av parene sliter åpenlyst, samtidig som de andre diskuterer kylling og agurk – men ingen bryr seg nevneverdig. Her har alle nok med sitt, selv i dette klamme, tette, bleiskiftende fellesskapet.

Krangling og drømming

I et av parene som sliter vil Birgitte skilles mens Bernt – som er advokat og jobber innen eiendom – blir mer og mer eksentrisk. Hun taster med sin franske elsker, mens han vil gi bort familiegården til en svensk stiftelse som har som mål å dokumentere nåtiden for de neste 1000 år – et muntert sidekick til det denne filmen jo nettopp gjør – dokumenterer nuet.

Møt Astrid, som har ryggtrøbbel og sliter med å gå men ikke med å klage. Hennes partner, Rose, er derimot en effektiv advokat og blir lett irritert. Og det skjønner vi godt, den ryggplagede Astrid er særdeles irriterende i sin dyrkelse av egne «vondter».

Ikke alle krangler med sine kjære. De drømmer også. Om å overta et fiskemottak i Nord-Norge for lage hotell, for eksempel.

Irriterende, ja. Denne filmen er til tider veldig irriterende. Men det er nok med hensikt. Samtidig får man også litt empati med alle foreldreparene som kaver rundt i sin egen hverdag og prøver så godt de kan. De fleste av oss har vært der – eller kommer dit.

Absurd, irriterende, litt trist og veldig morsom, er undertegnedes opplevelse av «Vi er her nå». Første tanke når rulletekstene kommer er: «Hjelpe meg, så ubehjelpelige vi egentlig er alle sammen».