Tilbake til hverdagen

Fysisk utslitt etter nesten to måneder med valgkamp og ekstrem oppmerksomhet fra venner, familie og media, drar jeg opp på SV-fakultetet og lesesalsplassen ved vinduet i 9. etasje. Jeg pakker ned en uåpnet t-skjorte fra Arbeiderpartiet, partiprogram og noen få flyers i en eske og plasserer den under pulten. Det er helt stille. En etterlengtet fred. De som tidligere stoppet opp og spurte, med alvor i blikket, hjelpende hender og med god tid til å lytte, har begynt å sette opp tempoet. Naturlig nok.

Fram til nå har valgkampen sørget for at jeg har hatt full timeplan og hodet et annet sted. Jeg har stått på stand, deltatt i debatter og reist på husbesøk. Dagens aktiviteter ble sendt på sms fra partikontoret, slik at vi visste hvordan vi skulle bidra til «mer demokrati», og kjempe for et Ap som hadde blitt så alvorlig angrepet. I kretsen utenfor de nærmeste og andre politisk aktive, er folk klare for å normalisere situasjonen. Sannsynligvis forventer de, kanskje ubevisst, at vi alle skal slå om takten – fra hvile, via gange, til løping gjennom Oslos gater. Men hverdagen kommer ikke likevel. Hver gang jeg logger meg på Facebook slår vennelisten mot meg. Mange av dem er omkommet.

Da jeg fikk bagasjen tilbake fra Utøya, fikk jeg øye på en lapp festet til skuldervesken. «Funnet i gang hovedhus», og med tykk svart tusj hadde politiet skrevet «Levende».

Dagen etter måtte jeg på obligatorisk seminar for å kritisere en av mine studiekameraters skisser til masteroppgaver. Tankene, følelsene og fokuset glapp. De andre snakket fort, var kreative og morsomme. Det var litt godt, litt vondt og ganske vanskelig å bli minnet på – så raskt – at livet går videre og at jeg blir stilt overfor de samme kravene som alle andre.

På vei

Fredag 22. juli: Jeg er på vei til Utøya for å holde foredrag. Jeg var lykkelig. Etter å ha vært en uke på ferie i Italia, bare søsknene mine og jeg, med ett år igjen av masterstudiet, fast jobb etter endt utdanning allerede i boks og samboerskap med innflytningsdato klar. Dette var en av de gangene man ikke måtte kverne for mye på hvor lykkelig man var, det gjaldt å gjøre vanlige ting og vite at mye hadde ordnet seg.

Jeg bestemte meg for å forsvinne inn i en episode av serien Rome, en hollywoodsk versjon av dramaet rundt Julius Cæsar, på bussen mot Hønefoss – før jeg ble hentet på Sundvolden Hotel og kjørt til kaia der båten skulle ta meg over til Utøya.

Uten jakke eller paraply var det et ganske håpløst prosjekt å ha det veldig behagelig i sommerregnet. Shorts, singlet og skjorte var det eneste som var rent etter ferien. Jeg sjekket inn på brygga, og regnet meg frem til at det var min tiende sommerleir. Jeg prøvde å se for meg Per Anders som 16-åring – på sin første tur over til Utøya – stående på samme kaia, forventningsfull og kanskje litt mer sjenert. Etter 20 minutter kom M/S Torbjørn, båten som skulle ta oss over. Jeg hilste på kapteinen og lirte av meg historien fra fem år tilbake, da jeg var sjefsmatros om bord. Den videre samtalen handlet mye om været, men også om at Gro – som hadde dratt rett før jeg kom – hadde vært bra. I land bar jeg bagasjen med meg til informasjonen i det lille hvite huset. Det var stille på fotballbanen og volleyballbanen, men turneringene ville som alltid gå sin gang – uansett vær. Herregud for et regn. Som en sommerleir for pensjonister var det servering av frokost klokka 8, middag klokka 14 og kveldsmat klokka 17. Middagen var i gang og køen strakk seg langt ut i regnet. Vi klemte hverandre, blaute og kalde, hilste og snakket. «Gro var suveren, men vi kunne hatt flere leirdeltakere», gikk igjen som samtaletema. Mye er spesielt med Utøya. Mange treffer man kun der, folk fra Finnmark for eksempel. Jeg husker også Utøya på starten av 2000-tallet, hvor det satt to gutter og klinte rundt leirbålet. Det var første gang en gutt fra Arendal så noe sånt. For meg flyttet det på grensene som mine vante omgivelser hadde tegnet opp rundt meg. Mellom minner og samtaler merket jeg at foredraget brant litt i lomma, klokken nærmet seg 14.15 og jeg begynte å få med meg folk ned til skolestua for å skaffe noen tilskuere. Vi løp over plenen for å unnslippe regnet.

Ordet er fritt

Jeg visste akkurat hva jeg skulle si, og forsamlingen vokste til rommet var fullt. To internasjonale gjester fra Georgia, studenter og kommende studenter. Etter foredraget om studentorganisering startet debattene. Først i form av noen ordvekslinger om hvordan vi kan engasjere flere studenter, med gode eksempler fra Oslo. Deretter handlet det om å bedre debattkulturen i AUF, om at politiske ungdomsorganisasjoner ofte flagget én mening, mens vi burde bestrebe at mindretallet i større grad ble inkludert. «Håvard, vær så god». Lederen av AUF i Oslo og studentpolitikeren fra UiO hadde ordet i debatten. Litt senere bidro Tore Eikeland med erfaringene fra AUF i Hordaland og Universitetet i Bergen. Noen få timer senere skulle de bli skutt til taushet av en som hatet dem uten en gang å ha møtt dem.

Da politiet leverte bagasjen fra Utøya lå foredraget i bagen sammen med notater fra tilbakemeldingene i diskusjonen. Sist jeg tok i de arkene var mye annerledes.

Hatet kom i båt

Etter at foredraget var over, og de fleste hadde gått videre, kom det folk som fortalte at en bombe hadde gått av i Oslo. Etter kort tid ble nyheten spredt og bekreftet. Vi sendte tekstmeldinger til venner vi visste var i området for å høre om de var uskadd, og prøvde å finne mer informasjon. Jeg snakket med min venn og sentralstyremedlem Khamshajiny Gunaratnam, om at jeg håpet det ikke var gjerningsmenn med utenlandsk opprinnelse som sto bak. Flere eldre AUFere kom på plassen foran kiosken og ga beskjed om felles informasjonsmøte klokken 16.00.

Vel inne, med nær alle de 700 leirdeltakerne, sto ledelsen på scenen og fortalte om hva som hadde skjedd. Jeg logget meg inn på Facebook og skrev klokken 16.20: «Helt forferdelig det som har skjedd i Oslo. Jeg er på Utøya og langt fra det som har skjedd, men håper ingen av kjente og kjære eller noen er skadet».

De første meldingene tikket inn. Mange jeg kjente hadde heldigvis vært på ferie, andre var hjemme for lenge siden. AUF i Oslo og Akershus gikk inn i kantinen for å følges opp spesielt. Norsk Folkehjelp snakket om at vi måtte huske på hvor heldige vi var som oppholdt oss på Utøya, langt vekk fra det som hadde skjedd i Oslo. Jeg følte meg roligere, men var bekymret på vegne av de jeg kjenner som jobber i departementene.

Sett i ettertid er dette et øyeblikks total uvirkelighet. Det var 40 minutter hvor vi mentalt var innstilt på at vi var trygt unna bombemål i Oslo, og følte omsorg for de rammede og medfølelse med de etterlatte. Fem drepte stod det på nettavisene. Grusomt.

På Facebook så jeg noen bekjente poste meldinger om at bomben var et resultat av verdens mest naive innvandringspolitikk. At dette var det endelige beviset på at noen andre måtte ta over styringen av landet. Jeg unnlot å kommentere til senere, og ringte kjæresten. Han hadde det greit, og var glad for å høre at alt var i orden. Vi avsluttet samtalen med ok, ha det bra. Jeg tenkte at jeg kanskje burde sagt «jeg elsker deg», men tenkte ikke mer på det.

Fight, flight, freeze

Små, nesten uhørlige smell hørtes utenfor kantina mellom samtaler om bomben i Oslo. Det hørtes ut som de minste kinaputtene kameratene mine og jeg kjøpte på svipptur til Sverige da vi var tretten. Ti minutter senere var lyden veldig mye skarpere. Jeg ville vite hva lyden var, men kjente den samme følelsen i magen som når man litt angstfull løper uforberedt opp på en talerstol. Samtidig ville jeg vite hva lyden var.

Rett etter løp over 20 mennesker rundt huset, vi visste ikke hvorfor, men antok de løp for å rekke et møte. Lyden nærmet seg og noen begynte å småløpe rundt i huset for å forstå hva som pågikk, noen skrek fra utsiden.

Inne i huset begynte folk å løpe og skrike. Over hundre AUF-ere løp rundt for å finne en utgang. Alle visste at det nå var skudd som kom fra en uklar retning. Jeg var sikker på at det var snakk om flere gjerningspersoner som sto på flere sider av bygget vi var i.

Følelsen av å være omringet bet meg i magen, og spredte seg til begge sider av brystet. Hjertet ga signal om å øke blodomløpet kraftig og adrenalinet ble sluppet løs. Rundt meg var ansikter vridd i angst, frykt, skrikende så høyt man kunne. Tårer rant og øyne forsøkte å se til alle kanter på en gang.

Skuddlydene kom fra én retning nå, men antallet gjerningspersoner var fortsatt uvisst. Jeg skrek høyt at alle måtte roe seg ned og være stille. Det varte helt til neste skuddsalve ble avfyrt på utsiden.

Jeg prøvde å få kroppen til å forstå at det var folk som ble skutt utenfor, men klarte ikke å skjønne det. Mange av oss løp ut i kantinen, bort fra lyden. Vi hoppet ut av vinduene, på sokkelesten, ned en og en halv etasje.

Med stadige blikk bakover bar beina oss så raskt som mulig bort fra lydene, skrikene og skuddene, ned mot Kjærlighetsstien. Det raslet og knakk i greiner rundt oss av AUF-ere fra 13 til 30 år som løp utover øya, gjennom skogen, ned mot vannet. Vi gjemte oss langs den to til tre meter høye fjellsiden i vannkanten. Jeg møtte unge AUF-ere som skalv av redsel, en hadde sett kjæresten bli skutt, en annen hadde ringt politiet og løpt samme rute som meg. Vi klemte hverandre og gjemte oss.

I stillheten ved vannet forsvant skuddlydene og i ti minutter var det helt stille. Med kinnet mot fjellveggen prøvde jeg å jobbe meg inn til erkjennelsen av at det faktisk var noen som skjøt på oss, men fikk det ikke til å stemme. Mobilen begynte å ringe i ett sett, meldingene tikket inn fra venner og andre. «Er du ok? Løp i sikkerhet! Hvor er du?» Jeg svarte ingen unntatt mamma, som ringte og lurte på hva som skjedde. Jeg hvisket at jeg gjemte meg, og skulle prøve å ringe henne når det var over. Hun gråt, og vi la på. Jeg skrev «jeg elsker deg» til Andreas, som prøvde å ringe meg noen minutter senere. Jeg tok ikke telefonen, det var viktigere å beholde fokus.

Folk løp på stien over meg, en av dem kunne være gjerningsmannen. Gjemmestedet var egentlig ganske dårlig. Rasjonaliteten kicket inn. Jeg angret på at jeg ikke hadde løpt bort til utedoen for å senke meg ned i septikken og puste gjennom en dorull. Ingen ville ha lett der. Jeg tok bilde med iPhonen mot sjøen og fastlandet, sendte det til en kompis med militær bakgrunn fra Afghanistan og ba om en måling på avstand. Det var selvfølgelig vanskelig å si.

Plutselig ble stillheten brutt, mange AUF-ere kom løpende langs vannet, forbi gjemmestedet mitt. Hjernen registrerte fare. Noen stoppet opp, vi trøstet hverandre. Lyden av politisirener ga oss håp om at alt dette, en gang, ville ta slutt. Men tempoet på folk som føk forbi langs vannet gjorde meg mer årvåken. Lydene av skudd nærmet seg igjen, og uroen brant i kroppen. Forsiktig lente jeg meg ut fra fjellet og så bakover mot der lyden av skudd stadig kom nærmere.

Omtrent 15–20 ungdommer kom løpende oppe på odden og hoppet i vannet. Rett bak kom en hvit mann i politiuniform med hagle. Han begynte å skyte, først mot vannet, deretter rundt seg. Rolig og tilsynelatende behersket lød salvene som eksplosjoner i høyt tempo.

Jeg klarte ikke å bli værende på øya. Svømming kunne bety slutten, men det kunne definitivt det å bli igjen også. Jeg trodde vannet betød drukning, at det ville være for kaldt. Det var ingen båter ute, og for lang avstand til neste øy eller land. Jeg prøvde å tenke gjennom de ulike alternativene en gang til. Men hver gang lyden av skudd boret seg gjennom lufta, og det var ofte nå, ble redselen for en mer direkte og umiddelbar trussel større. Valget ble raskt enklere. Gjerningsmannen fikk øye på meg.

Som i svært sakte film blir haglen løftet mot meg. Jeg tar et skritt ut og stuper i vannet. Lyden av skuddet treffer øret rett før vannflaten. Jeg kjenner ingenting, men det kalde vannet slår luften ut av meg. Under vann svømmer jeg av all kraft, men rekker ikke å trekke nok luft, og må opp igjen.

Tre til fire meter lenger ute i vannet stikker jeg opp hodet og snur meg for å få oversikt over hvor gjerningsmannen er. Nå står han et par meter nærmere vannet og sikter mot meg en gang til. Jeg dukker under igjen. Under vann høres lyden av skudd ut som om noen slår med slegge på jern. En litt buttere lyd. Også denne gangen viker skuddene unna, og jeg fortsetter min undervannssprint utover. Det kommer ingen flere skudd, og jeg er i sikker avstand fra gjerningsmannen som heldigvis ikke kaster seg i vannet eller har båt tilgjengelig.

Jeg stopper opp i vannet og klarer ikke å holde meg flytende. Jeg skriker etter hjelp og svelger mye vann. Tanken om at alt er over, prøver å overta. Jeg prøver å få kroppen til å forstå at nå, nå kjemper du for livet. Nå kjemper du for alt du vet om. Nå kjemper du for å overleve.

Jeg kikker mot et punkt på landsiden, og bestemmer meg for å gjøre mitt beste. Svømmer med lange rolige tak og puster høyt med lyd. Det er det eneste jeg kommer på, som kanskje kan virke. Etter fem til ti minutter kommer roen tilbake, og første seiersbølge slår innover meg. Jeg legger meg på ryggen og sparker med beina, prøver å slappe av i det iskalde vannet.

I ettertid står kampen i vannet for meg som det klareste skillet mellom før og etter. Det klareste øyeblikket i krisen, hvor jeg var alene – med to tydelige alternativer som virket like sannsynlige: drukne eller overleve. Jeg tvang kroppen og vannet rundt meg til å la meg leve.

Etter det som føles som mange timer i vannet ser jeg båter – svært langt borte, mot landsiden – som kjører frem og tilbake. Full av frykt slår det meg at gjerningsmannen, eller -mennene, kunne være i en av dem. Men jeg hadde ikke annet valg enn å stole på at ondskapen var mulig å unnslippe. Jeg måtte ta sjansen på at det ikke var gjerningsmenn i båtene.

Etter en stund fikk jeg øye på en blågul gjenstand lenger fremme, midt i sundet. Det var en oppblåsbar bøye, kastet ut av noen båtfolk, slik at AUF-erne hadde noe å holde seg i. Fram til nå hadde jeg regnet på hvor lenge jeg kunne holde ut, jeg hadde forsøkt å beregne min egen fysiske form og veid den opp mot temperaturen i vannet. Nå hadde jeg noe å holde fast i.

Jeg fikk følge av en annen AUF-er som hadde sett bøya og svømte sammen med meg. Nesten fremme spurte jeg de 8–9 som holdt seg fast om det var mulig å bestille Pepsi max og boller. Galgenhumor i det første møte utenfor total panikk med andre mennesker etter drapsforsøk og livskamp. Vi lo, og jeg holdt meg fast på et av de seks håndtakene.

Jeg kjente igjen tre av de andre. Vi frøs og sparket med beina for å holde oss i gang. En syttenåring var helt fra seg etter å ha sett kjæresten bli drept. Han snakket om å slippe taket og gi opp. Jeg grep tak i redningsvesten han hadde på seg, brukte min egen vekt for å holde ham oppe og skrek inn i øret hans at vi er i live. Det er nummer én! Nummer to og resten tar vi i morgen.

Etter mye venting og frysing, kom en liten, rød pionerjolle bortover og plukket opp de mest forfrosne og slitne. Vi andre fikk redningsvester. Etter enda en runde kom endelig turen til oss fem som var igjen. En annen båt kom også bort til oss. Men før noen våget å gå om bord, spurte vi båtførerne om de kjente hverandre. Fortsatt redd for at det var flere gjerningsmenn. Etter et kort og hektisk ja fra dem begge ble vi dratt opp.

Med kramper og lyseblå hud veltet jeg ned i gulvet på båten, men kom meg opp og hjalp båtmannen med å dra opp andre. På vei mot land, kun iført undertøy, klemte vi rundt hverandre for å holde varmen. Det var uutholdelig kaldt.

Fortsatt redde, fortsatt frosne, men på vei til fastlandet.

Vel fremme på brygga sto jeg lengst foran i båten og steg i land. En campinggjest, eller en av naboene til campingen, ga meg et teppe. Og så kom følelsen av triumf. Av vill jubel. Vi hoppet, skrek og klemte hverandre.

Jeg ba om å få låne en mobiltelefon, og tastet nummeret til mamma. En nervøs stemme tok mobilen, jeg sa «Hei, det er Per Anders, jeg klarte det, jeg er i god behold, jeg er i sikkerhet på land, ringer deg senere, si fra til alle!». Vi brast begge i stemmen, jeg la på, og ble dyttet inn i en bil som kjørte oss videre til Sundvolden Hotel. Inne i bilen snakket vi i munnen på hverandre, sjåføren lånte ut mobilen til hver og en av oss. Det var en følelse som ikke ligner noe jeg har kunnet forestille meg. Den intense gleden over å vite at jeg kommer til å studere. Av å vite at ja, jeg kommer til å få en klem. Jeg kommer til å snuble hjem i lysninga fra et latterlig bra nachspiel om sommeren og hilse på postmannen. Og ja, jeg kommer til å feire jul i desember. Gleden over alt som er bra ved å leve sitter fortsatt i. Sammen med en ny, hittil ukjent, følelse av egen styrke. I tiden som har gått etter den 22. juli har jeg holdt fast ved tanken på at jeg er her som et resultat av mine egne bestrebelser. Jeg eier meg selv. Ingen andre kan definere meg, gjøre meg liten eller tro de kan eie meg.

To dører, to verdener

Blålys fra politi- og ambulansekjøretøy lyste opp plassen utenfor Sundvolden Hotel. Noen fikk førstehjelp på gulvet inne på hotellet, andre var i sjokk. Jeg merket at jeg fortsatt var livredd og paranoid. Jeg mistenkte at en eller flere gjerningspersoner satt i buskene utenfor Sundvollen og ventet på det rette øyeblikket for å storme bygget. Vi var veldig mange AUF-ere samlet på hotellet, det føltes som om vi fortsatt var et utsatt mål. Lite visste jeg da om frykten som kom til å følge meg i uker og måneder etter alt som nettopp var skjedd.

Jeg fikk erstattet teppe med en dyne, fikk varm suppe og snek meg til en kopp kakao. Jeg fikk plaster av Røde Kors, etter noen overfladiske skrubbsår fra flukten gjennom skogen, og innså hvor heldig jeg hadde vært. Etter kort tid ble mange gjenforent med venner fra Utøya. De vi ikke så, antok vi var på et av de fire sykehusene. Foran to pc-er i hotellets lobby var det lange køer for å oppdatere status på Facebook. Jeg stilte meg opp i køen så raskt jeg kunne. Klokken 19.32 skrev jeg «Jeg er i god behold. Informerer så raskt jeg kan! Mobilen er mistet. Per A».

Søsken og venner hadde allerede lagt ut informasjon om at jeg var i live og hadde svømt fra øya. Mens jeg sto der, ble dataskjermen full av varsler fra folk som likte statusoppdateringen, og prøvde å chatte. Jeg logget ut og lot neste i køen gjøre samme øvelse. Ventetiden startet. Pappa og en av brødrene mine var på vei til Sundvollen for å kjøre meg hjem til Arendal. På grunn av omkjøringer kunne det ta svært lang tid.

Jeg satt meg ned i en sofagruppe med andre. Vi snakket om hva vi hadde sett og hvem som ble skutt. Historiene fylte hotellet, noen av oss hadde behov for å sette seg ned og tenke på noe annet. Adrenalinet i kroppen gjorde meg mer rastløs enn jeg noen gang har vært. Etter kampen på øya, i vannet, og gleden over å være i live, meldte nikotinbehovet seg. Den gamle røykeslutten ble midlertidig opphevet utenfor Sundvollen. Ikke-røykere, eks-røykere og røykere sto og dampet opp det som var av sigaretter. Bekymret for bekjente som ikke hadde gitt lyd fra seg, rastløse og uten informasjon.

Raymond Johansen var den første fra partiledelsen som kom. Kort tid etter kom tidligere AUF-leder Anniken Huitfeldt. Så begynte foreldre å ankomme. De som ikke hadde hørt fra barna ble vist til venstre, inn en korridor som lå litt for seg selv, med kriseteam og politi. De som kom for å hente unger gikk til høyre for å registrere seg ut hos politiet og fikk dra hjem. Det var to dører, to verdener.

Litt over klokken 01.00 kom pappa og bror frem til Sundvollen. Vi klemte hverandre. Lenge. Jeg satte meg inn i bilen og låste døren. Redd, men glad for å komme meg hjem, bort og vekk. Adrenalinet lot meg ikke få mye søvn. Men halvveis døsende i baksetet, til lyden av radio hvor politiet informerte om 80 omkomne, var det uansett vanskelig å finne hvile.

Debrief

Lørdag 23. juli, tidlig på morgenen, kjørte bilen opp foran huset på Saltrød, rett utenfor Arendal. Jeg gikk opp i stua, stiv og støl i hele kroppen. Mamma våknet og løp for å gi meg en klem. Søsknene kom etter hvert. Uten telefon satt jeg klistret til tv-skjermen med pc i fanget. Chattet med titalls AUF-ere. Trakk for gardinene mot skogen i stua, og klippet av AUF-båndet rundt håndleddet. Følelsen av å være et mål var fortsatt sterk. Jeg var redd for å bli jaktet ned, klar for å flykte igjen. Fortsatt full av adrenalin, og fortsatt rastløs.

Senere på dagen kontaktet jeg kriseteamet i Arendal kommune. Kjæresten min var på vei fra Trondheim med fly og ferge. Jeg satt med følelsen av at jeg burde ha ofret meg for å redde flere. Gjort mer, både fordi jeg var blant de eldste, men også fordi så mange var savnet. Vel inne på sykehuset fikk jeg debrief hos psykologene og slappet mer av. Leger, psykologer og terapeuter fortalte meg hva kroppen hadde vært gjennom og hvordan det ville føles videre. De forberedte meg på at jeg kom til å føle skyld for å ha klart meg, miste matlysten og få en følelse av frykt og redsel for lyder, situasjoner. De roste meg for håndteringen i vannet, og fjernet skyldfølelsen for å være i live ganske raskt.

Da Fædrelandsvennen ringte, bestemte jeg meg, i samråd med kriseteamet, for å snakke åpent om det som hadde skjedd. Riktignok med betingelser om ikke å skildre detaljer, eller snakke om gjerningspersonen. Det var en betingelse alle respekterte. Valget om å snakke åpent om hva som hadde skjedd, og å gi intervjuer, var et bevisst valg. Men det ga også svært mange henvendelser på kort tid. Danske Politiken, Der Spiegel, sveitsisk tv, The Telegraph, TV2, NRK, VG, Aftenposten, Agderposten. Informasjonsbehovet var stort. Jeg fikk en følelse av å bidra, på vegne av AUF. Det var en følelse av å kunne hjelpe til. Et kort intervju skulle jeg klare, før jeg endelig kunne dra hjem der kjæresten ventet.

Tårene kom først dagen etterpå. Direktesendingen fra Oslo Domkirke med mange AUF-venner, en tårevåt kongefamilie og Arbeiderpartifolk som sang «Til ungdommen» var det som for alvor fikk meg til å innse hvor bunnløst tragisk alt var. Vi hadde mistet 69 AUFere som ikke gjorde annet enn å være på sommerleir. Tankene gikk til pårørende, etterlatte og alle menneskene som ikke skulle få oppleve å bli voksne.

Døde kamerater

Tirsdag 26. juli: Behovet for å se Oslo ble sterkere enn behovet for å være hjemme i Arendal med familie, venner og kriseteam. Utenfor Domkirken sto mange og gråt, enda flere la ned blomster. Andreas og jeg gikk rolig for å se oss rundt, hånd i hånd, da en dame ropte etter oss, «Lenge leve kjærligheten» og vi smilte tilbake. Den lånte mobiltelefonen ringte, og jeg fikk beskjed om å komme tilbake til Folkets hus.

Den første listen med navn over bekreftede omkomne skulle leses opp. Jeg tok hvert skritt motvillig. Kroppen strittet imot. Oppe i sekretariatsrommet var det nesten hundre AUF-ere, kriseteam og partifolk. Vi måtte stålsette oss for å sitte og høre en liste over seks omkomne venner bli ropt opp. Det verste med disse dagene var den jævla lista. Hvert navn traff som en rett høyre i magen. Det ble mange dager på Folkets Hus.

Den mest krevende øvelsen sto allikevel foran oss. Å følge jevnaldrende og yngre venner til graven, å høre søsken, foreldre og besteforeldre holde minneord om et 17 eller 21 år gammelt liv.

Hjemme i leiligheten på Vålerenga var dress og AUF-button på. Vi lette etter dresskoene mine som lå i den gamle leiligheten. Vi dro tidlig til byen for å kjøpe nye sko, og fortsatte med bærepose videre til Grefsen og Kjelsås. T-banen kjørte ringen mot Storo, mekanisk, til faste tider, som vanlig. Trikken tok oss videre opp til Håvards begravelse. Jeg var taus. Det var over 300 som ikke fikk plass inne i den store kirken. Familien hans holdt et fantastisk minneord, Kristin Halvorsen gråt under talen. Likevel var alt matt, og svart. Følget med kisten gikk forbi og tårene rant.

Det var begravelser nesten hver dag. Flere på en gang. Jeg vet ikke om jeg hadde taklet å gå i flere enn jeg gjorde. Tankene som løp rundt i hodet, under de tre begravelsene jeg deltok i, var uansett om alle omkomne og bilder fra Utøya. Det var så mye død å forholde seg til. Jeg tok meg selv i å se Håvard eller andre i bybildet.

Tilbake til Utøya

Noe av det første jeg bestemte meg for kvelden 22. juli var aldri å komme tilbake. Aldri å utsette meg for den samme faren, på en øy med så få gjemmesteder og fluktruter. Det siste minnet før jeg ble plukket opp av båt var dødsangst. Å dra tilbake krevde en tillit til politimyndighetene som var utfordrende. Ikke fordi jeg mener politiet gjorde en dårlig jobb den dagen, men fordi gjerningspersonen var kledd i politiuniform.

På bussene som var satt opp fra Hotel Opera til Utøya, en måned senere, kjente jeg på redselen for å sette seg selv i fare, og i tillegg ta med seg kjæresten. Jeg lot meg overbevise av statsministeren og kriseteamet og lovet dem å dra ut, men kjente på overlevelsesinstinktet på vei oppover.

Bussen stanset ved campingplassen i Utvika. Vi gikk nedover den samme veien vi hadde jogget oppover i seiersrus, etter å ha overvunnet det ingen hadde tenkt kunne skje. Følelsen av å være euforisk fordi man er i live, kom tilbake.

Her løp jeg, der ringte jeg mamma for å si at jeg var i sikkerhet, der tråkket jeg i land fra båten. Der er båten som reddet meg.

Båtene som skulle ta oss tilbake til Utøya var spesialbygget av Forsvaret. Nærværet av foreldre som var med sønner og døtre skapte en følelse av trygghet. Med gode venner og kjæreste forsvant redselen fra kroppen, som så definitivt ikke hadde lyst til å la meg sette den i samme fare som sist.

Angsten ble erstattet med nysgjerrighet på hvordan det egentlig så ut der jeg løp, gjemte meg, hvor Håvard og flere venner sist var i live. Før vi gikk opp i Forsvarets båt, fikk vi ta med oss roser og lys til å legge ned for å minnes venner der de mistet livet. Formålet med turen ble klart definert: Å minnes de som ikke klarte å komme seg unna, og å fjerne frykten for selve stedet Utøya.

I land ble vi tatt i mot av ministre, stortingsfolk og partifolk. Kripos sto utplassert ved alle åsteder med lister over hvem som ble funnet hvor. Blomster fra pårørende fra dagen før lå allerede rundt på øya. Det fine været, alt helsepersonellet, mange voksne og politi utgjorde en enorm kontrast til 22. juli.

Det beste med å være tilbake var at vi fikk gå for oss selv. Gå opp igjen fluktrutene, legge ned blomster og bli tatt vare på. Men da jeg kom inn i storsalen, følte jeg panikken som fortsatt satt i veggene. Bilder av en flokk på over hundre mennesker som løper rundt og skriker, mens skuddsalvene knepper utenfor, slo inn over meg som blitslys. Pulsen steg, adrenalinet gjorde beina numne. Ansiktene til de som skreik, grein og løp rundt i bygget overtok for bildet av det fredelige rommet.

Jeg fulgte rådet fra kriseteamet: Når panikken ulmer, skal man først få kontroll over pusten og så spole fram til bildet av da jeg steg i land, i trygghet på campingbrygga. Det virket. Jeg pustet roligere og gikk videre.

Ved siden av blomster og lys fikk jeg øye på gjemmestedet mitt i vannkanten, nær den 2–3 meter høye fjellkanten. Lukten av sjø og følelsen av fjellet mot kinnet fikk minnene tilbake. Jeg så gjemmestedet mitt fra gjerningsmannens perspektiv, der han skøyt etter meg og jeg kastet meg i vannet.

Jeg ble kvalm av å vite at jeg sto der gjerningsmannen sto da han skøyt mange av dem jeg kjente best, men også forferdet av å se hvor liten avstand det var mellom ham og meg. I begravelsen til Håvard lovet jeg ham å legge ned blomster og tenne lys hvor han sist var i live. Fra stedet han kanskje skrev sin siste status på Facebook, om at han gjemte seg og levde, lå det et hav av dem. 20 meter unna kom jeg meg unna ved å hoppe i vannet.

Mellom besøket til Utøya og minneseremonien i Oslo Spektrum klarte jeg å rekke mammas 50-årsdag i Arendal. Hat må aldri stoppe festligheter, oldemor lærte meg at de feiret bursdager under krigen også.

Ta hverandre i hånda og hold

For meg er 22. juli blitt en hendelse som for alvor definerer integrering av innvandrere og utdanning som mine viktigste politiske saker. Fremtiden og menneskeverd. Jeg opplever at de politiske strømningene som er kritisk til hvordan vi håndterer integreringen, er blandet sammen med strømninger som er prinsipielt negative til innvandring i seg selv.

Mitt anliggende er mot dem i den siste kategorien, hvor beskyldning om trygdejuks og kvinneundertrykking hos den ganske så ulike kategorien «asylsøkere + flyktninger + muslimer + annet» blir summert opp til kategorien «innvandrere».

Rett etter at bomben gikk av i Oslo, ble innvandrere hetset i gatene. Noen ble oppringt og truet, andre var redde for represalier og sendte barn til venner på vestkanten. Dette skjedde før gjerningsmannens hvite hud, norske navn og norske statsborgerskap ble offentlig kjent.

Det er påfallende hvordan man opererte med gruppetenkning og kollektiv skyld, så lenge man trodde det var en innvandrer som sto bak, og hvor fort den hvite gjerningsmannen ble behandlet som et individ.

Kunnskap som våpen

Ikke alle holdninger kan knyttes til terror- og voldshandlingene 22. juli, men noen kan. Det er selvsagt stor forskjell på voldelige handlinger og hatske uttalelser. Men retorikken kan fort spille opp til voldelige utløp.

For å bekjempe holdningene som ligger til grunn for terroren, må fag og forskning gi oss mer oppdatert kunnskap på hvordan vi ligger an i forhold til integrering. Regjering og Storting bør sette konkrete, årlige mål på forbedring av integrering.

Når Christian Tybring-Gjedde sammenligner islam med nazismen, og Akhtar Chaudhry fra SV kaller Frp rasister, blir ordskiftet om innvandringspolitikken naturlig nok både angrepsorientert og polemisk. Viktige spørsmål drukner i retorisk akrobatikk.

Enkelteksemplenes triumf i innvandringspolitikken bidrar til å «avindividualisere» muslimer.

Empati over tid

Jeg trodde min evne til å føle med mennesker som gjennomgår tragiske hendelser var godt utviklet. Etter Utøya har det gått opp for meg hvor stor avstand det er mellom ord og innhold. Mellom teori og erfaring. Denne erkjennelsen av hvor dårlig utrustet vi mennesker er til å kjenne empati over tid, skremmer meg. Alle husker hvor de var og hva de tenkte den 11. september 2001. Jeg sørget over angrepet. Men forskjellen på følelsene mine da, for ti år siden, og det jeg opplever nå, sier meg mye om empatiens grenser. Jeg trodde jeg følte det samme som amerikanerne som ble rammet. Nå er jeg ganske sikker på at evnene mine til å begripe hvordan det har vært, må ha vært høyst begrenset.

Etter Utøya gikk det ikke lang tid før man kunne høre folk klage foran avisstativene om at det var nok skriving om denne elendigheten nå. Under valgkampen måtte Ap selvsagt tåle å bli angrepet, på lik linje med de andre partiene. Innerst inne ble jeg likevel støtt hver gang. På et, helt sikkert irrasjonelt, nivå opplevdes det som om angrepet også var rettet mot oss fra Utøya, et angrep på sympatien vi var blitt gitt, og en påpekning av at vi måtte slutte å synes synd på oss selv. Mange ganger måtte jeg stagge lysten til å skrike ut en påminnelse om at vi nettopp har mistet 69 av våre beste unge. I ettertid ville jeg utvilsomt ha gremmet meg om jeg hadde mistet beherskelsen. For selvfølgelig var det riktig, og viktig, at valgkampen ble en reell valgkamp, med motsetninger og uenighet.

Men er det én politisk erkjennelse som har slått innover meg, så er det at vi må være mer ydmyke ovenfor dem som har vært i krigslignende situasjoner.

Jeg vil aldri bli meg selv, slik jeg var før Utøya. Jeg har fått en ny bevissthet om vold, død og krise.

Valgkampstart og valgkamp

Helt siden jeg satt meg i bilen til pappa og kjørte fra Sundvollen har jeg vært redd for angrep.

På vei med buss til partikontoret i valgkampstarten hadde alle scenariene som vanlig løpt gjennom hodet. Mann kommer på bussen, skyter, jeg sparker ut ruta, kaster meg ut og håper ikke å bli truffet av møtende biler. På t-banen, forberedt på gjerningsmenn som skriker til med våpen i hånd, klar til å hoppe på nødbremsen og få opp t-banedøren for å komme seg i sikkerhet. Pulsen som stiger når t-banen kjører fra Tøyen til Jernbanetorget, før man endelig er oppe på gata. Forestillinger om ansikter til passasjerer som forvrenges i frykt og bruker alle kroppens lemmer for å komme seg unna.

Og så, rolig tilbake, med observerende blikk på hverdagen utenfor, hvor alt syns å være som det alltid har vært. Mange stirrer på AUF-logoen på t-skjorta og løfter blikket opp og får øyenkontakt i noen sekunder før de går videre forbi. Folk som stopper meg for å klemme, gråte og ta bilde av meg, har avtatt, de fleste går forbi med en alvorsmine over fjeset når de ser AUF-logoen.

Jeg har brukt valgkampen til å fylle opp hodet med andre tanker. Kampen om Oslo, om de politiske sakene, om vi ville vinne byrådsmakt og hvem av oss som ville komme inn i bystyret, overvant mye av følelsen av å være et mål, om å ville flykte og komme seg bort og være anonym.

Vel oppe på universitetet møtte jeg jevnaldrende fra Blindern AUF, kalenderen ble fylt opp med debatter. Det føltes lettere nå, å bli dratt frem av andre til stands og kaffeaksjoner. Det var enkle, helt trivielle ting som bidro til å endre fokus.

Men etter valgkampen, dagen etter valgvaken, var det stille.

Hjemme alene, to måneder etter alt, sliter jeg med å fullføre et innlegg og stirrer på lyspæra og de tomme kassene i min nyinnflyttede leilighet på Vålerenga. Kontrasten til Sundvolden Hotel slår inn. Vandrende rundt med dyne og teppe, førstehjelpspersonell som samtaler høyt med skadede, blålys, venner som finner igjen venner, venting på informasjon, kø foran to bærbare pc-er og avhør hos politiet. Nå er det opp til meg hvordan alt som har skjedd skal bæres videre.

Solidaritet til tross, vil varmen forsvinne, samtaler handle om andre ting enn 22. juli og for de fleste kommer hverdagen. VG og Dagbladet skriver om flått og vær igjen, alle glasskår fra regjeringskvartalet vil en gang være plukket opp, men for mange av oss vil den indre videoen av hendelsene bli spilt på repeat resten av livet.

Vi vil være grunnleggende alene om å finne en ny måte å være oss selv på, en ny måte å sette sammen bitene på etter et fysisk og psykisk jordskjelv.

Tilbake i leiligheten er det stille og noen ganger tar jeg meg selv i å lytte etter lydene i blokka og miste fokus. Jeg kikker på gitaren som er stille etter mange års aktivitet på Utøya. En arbeidersang av Stein Ove Berg, som virket gammel og utdatert, klistrer seg fast til hjernen:

«Det har hendt våre rekker ble brutt,
av soldater med kuler og krutt.
Men vår mannsterke hær med de brukne gevær,
sto som fjell, og de seiret til slutt.

Du skal synge, men aldri i moll!
Du skal kjempe, men aldri med vold!
Tusener støtter vår sak, så vær stolt og stå rak!
Ta hverandre i handa, og hold.»