Om Hamsuns natur – og norsk naturprosa

Hvordan forholder vi oss til det ville (og det kultiverte)? Både kassandrasyndromet, at man roper krise hele tiden, og Arne Næss-syndromet, å tro på naturens perfekte orden og besjele naturens menneskelige trekk, er åpenbare feilspor som gjør vår tenking og skriving om natur svak. Hvor finnes veien ut av dette, og hva kjennetegner god naturlitteratur?

Pan er en av de mest naturlyriske romanene Hamsun skrev. Det er mye natur generelt hos Hamsun, men Pan skiller seg ut. For i forfatterskapet ellers er naturen kanskje mer en kulisse eller noe som hovedpersonene baler med, på en aktiv og kultiverende måte – som bonden og nybyggeren Isak i Markens grøde, eller August i Landstryker-trilogien. Til og med Nagel (i Mysterier) utgir seg for å være en agronom. I Pan er det naturen som spiller førstefiolin. Både den ytre naturen og den indre. Den ytre naturen spiller inn på den indre, og vice versa.

Pan ble skrevet i løpet av en sommer. Den handler også om en sommer, i Nordland. Men ble skrevet på Lund i Kristiansand. Dette var etter at forfatteren hadde gjort furore med Sult, skrevet den underlige og fantastiske Mysterier (delvis i Lillesand) og turnert land og strand med et foredrag som handlet om en ny og mer psykologisk form for litteratur. Han hadde nylig forsøkt å bo i kunstnerbyen Paris. Det siste gikk dårlig. Han klarte ikke skrive i verdensmetropolen. Men det fikk han altså til i det lille huset på Lund i Kristiansand. Her ble hele den lille romanen til i løpet av et par måneder.

Det er nettopp det tette samspillet mellom ytre og indre natur som fascinerer med Pan. I sommer, da jeg leste både Pan og Markens grøde igjen (jeg har lest begge mange ganger før), slo det meg at jeg synes Markens grøde var litt kjedelig mens Pan fremdeles utfordrer og får meg til å både smile av de litterære krumspringene men også tenke over de overskridende og dype tankene som ligger i verket. I Pan finnes det nemlig en rest av det ville, av vill natur. Det finner vi ikke på helt samme måte i noen av de andre Hamsun-romanene. En litt ubehagelig tanke dukker opp: Oppleves det også så friskt og nytt og overraskende fordi det er slik at vill natur ellers er fraværende fra den norske samtidslitteraturen?

Fra dystopia til økotopia?

Vi får jo et inntrykk i dag av at det ikke lenger er noe vill natur igjen: at mennesket har tatt over alt og kontrollerer alt. Det er i så fall opplysningstiden om igjen. Oppsummert i det egentlig ganske problematiske begrepet antropocen. Det er problematisk fordi det er logisk umulig for oss å tenke noen tidsepoke etter antropocen. Det er ingen vei ut fra antropocen. Ikke annet enn en dystopisk tenkt post-apokalyptisk tid etter menneskene. Når FN-sjefen snakker om at vi er «heading for a disaster» og levner våre barn og barnebarn lite eller ingen håp: Da er vi på en svært farlig vei. Utaskjærs er økofascisme allerede et etablert begrep. Dette er høyreradikale miljøer som bruker klima og naturvern som utgangspunkt for sin nasjonalistiske hatideologi. Unabomberen Ted Kaczynski er i et tydelig og klart – og veldig ubehagelig – tankemessig slektskap med norske økosofers store helt Henry David Thoreau. PST har allerede uttrykt bekymring og sier at de overvåker både til høyre og venstre også i den norske miljøbevegelsen. Når bildet som males er så ekstremt, blir nemlig svarene også ekstreme. Det går en reaksjonær og antidemokratisk tråd fra venstre til høyre når man snakker om de ellers svært så viktige og riktige temaene klima og naturtap.

Nettopp Hamsun er derfor en god innfallsvinkel for å snakke om natur og litteratur. På den ene siden vet vi jo at han lente seg skjebnesvangert mot det nazistiske tankegodset, og det er lett å se det reaksjonære i en roman som Markens grøde. Dette ble grundig behandlet i 2017 da det var 100 år siden romanen ble utgitt. Romanen ble avfeid som nettopp reaksjonær. Men da med tydelig vekt på høyresidens form for reaksjonær. I boka Hele livet en vandrer i naturen – økokritiske lesninger i Knut Hamsuns forfatterskap forsøker professor Henning Howlid Wærp fra Universitetet i Tromsø fortjenestefullt å renvaske dette synet. Han forsøker å lese Markens grøde med venstresidebriller og med vår tids økosofiske og økokritiske tankebaner som utgangspunkt. Wærp lykkes og feiler på én og samme tid. Romanen framstår fremdeles reaksjonær, men denne gangen i samme ånd som Thoreau, Arne Næss og andre av økobevegelsens guruer. Isak Sellanraa blir en representant for det i dag populære motkulturelle trekket «simple living». Å trekke seg tilbake til et lite småbruk og isolere seg fra resten av den gale verden. Dyrke jorden og være selvberget. Omgi seg bare med ren natur, som er ubesudlet av menneskets framskritt. Bruke minst mulig penger. Slutte å fly og reise rundt i verden. I verste fall: Stenge grensene og ta vare på det nasjonale i en slags romantisk drøm om at det er suverent og rent.

Hva er egentlig det ville?

Men hva med Pan – hvorfor fascinerer den fremdeles? Som allerede nevnt: I Pan er det en rest av det ville. Den store naturen som er større enn oss, som vi ikke helt har kontroll over og som til syvende og sist spiser oss opp.

Min favorittfilm er Werner Herzogs Grizzly man, om Timothy Treadwell som levde 13 år helt tett på ville grizzlybjørner i Alaska. Med en litt skrullete tanke om at han var deres beskytter. Til han til slutt ble spist av en bjørn. Det er lite overraskende at han ble spist. Men det er overraskende at han kommer så tett på (av og til tar han til og med på dyrene) og lever og overlever slik i 13 år. Filmens skjønnhet ligger også i bruken av Treadwells egne helt unike og nære filmsnutter fra den ville naturen. En annen favoritt er Jon Krakauers nydelige litterære sakprosabok Into the wild (den er også filmatisert) om den unge mannen Chris McCandless som uten særlig forberedelse og kunnskap forlot sivilisasjonen og bega seg inn i villmarka i Alaska, og som naturligvis døde. Mest sannsynlig av sult, eller forgifting. Igjen er konklusjonen ikke den viktigste, men kanskje mer: disse menneskenes drift inn i det ville. Både i det ytre – og det indre.

Enhver med et minstemål av naturerfaring vet at ekte vill natur er farlig dersom man ikke har nødvendig kunnskap til å greie seg der. Det er basisen for vår kulturs enorme dyrkelse av skikkelser som Lars Monsen og Bear Grylls, eller på Hamsuns tid: Fridtjof Nansen.

Når du står på terskelen av Alaska, Sibir, Sahara eller Amasonas, blir påstandene om at det ikke lenger er ville områder igjen på jorda absurd. Man trenger selvsagt ikke reise så langt og til så øde steder. Det er ulike definisjoner av villmark; én er at det må være minst fem kilometer til nærmeste menneskelige installasjon. Det området hvor jeg jakter i fjellet, mellom Dovrefjell og Rondane, kan da bli definert som villmark. Jeg føler meg liten i denne store naturen. Her har jeg hatt noen av mitt livs flotteste naturopplevelser. Men jeg har også gått meg vill i tåke og snøfokk her. Og kjent på det vi kanskje snakker mindre om når vi snakker (og skriver) om natur: angst, redsel og underlegenhet.

Ofte når jeg lytter til dagens øko-skribenter (og mange av dem er mine nære venner), opplever jeg fremmedgjøring. Måten de snakker om natur på er så distansert, så akademisk. Når de snakker (helt berettiget og sant) om naturtap, klimakrise og antropocen, føler jeg naturen blir merkelig liten, skjør, oversiktlig og dermed: paradoksalt helt avhengig av mennesket. Det er en annen natur enn den jeg ser, er i, bruker og elsker – nettopp fordi det er det stikk motsatte.

Det stygge er også natur

Spyfluelarver på råtnende kjøtt, bæsj og oppkast, størknet blod, klesmøll i skapet, kattens sadistiske lek med musen, angst og panisk redsel, et totalt lammende mørke, den store stillheten som piper i ørene dine («blodets hvisken og benpipenes bønn»), snøskred, tsunamier og pandemier, leddgikt og kreft, slimåler, flått og malariamygg, sjalusi og sorg, skjeggkre og stokkmaur, jordskjelv og hetebølger, istider og askeskyer, innvoller og hjernemasse, utslett og svettelukt, hannbjørner som dreper og spiser små bjørnunger for å få hunnbjørnen parringsvillig igjen, at du begjærer din nestes hustru uansett hvor mye du forsøker å undertrykke det, at du skvetter og utbryter et skrik når du ser den store edderkoppen pile over baderomsgulvet ditt, at du kaldsvetter litt når du tenker over at også din tid er begrenset mens du ser på forråtnelsesprosessen senhøstes i din egen hage …

Dette er også natur. Ja, dette er også natur.

I vår stadige rasjonalisering eller romantisering forminsker vi naturen: gjør den oversiktlig og full av skjønn og fullkommen orden. Jeg leste en veldig interessant artikkel i sommer av biolog Erik Tunstad som påpekte helt enkelt (men samtidig med et paradigmeskiftende tankepotensial) hvordan vi nærmest tar for gitt at enhver økologi-plansje viser en perfekt balanse, et fullkomment system, som kan bryte sammen om man tar et av elementene ut av det. Noe som selvsagt er en menneskelig etterpåklok og ordnende tanke. Tunstad skriver at økosystemet ikke bare er funksjon, men også historisk prosess. Han viser til at økosystemene sjelden er i perfekt balanse – og at det er nettopp denne ubalansen som gjør at de utvikler seg: at livet utvikler seg og endrer seg slik det alltid har gjort og alltid vil gjøre. Det er ingenting som er statisk og i perfekt balanse i naturen. Ikke mennesket heller. Men den menneskelige impulsen er å søke den og skape den likevel. Er det én ting vi virkelig ikke kan, eller vil, fatte i denne verden, så er det at alt forandrer seg hele tiden. Også vi. Perfekt harmoni er i beste fall noe forbigående. Naturen er ikke ren. Begrepet «naturlig» bør vi være kritisk til.

Den norske identiteten er knyttet til natur. Vi tror at vi er tett på naturen og tenker godt om natur. I norsk offentlighet er det mange filosofer/økosofer og skribenter og forfattere som skriver om natur. Men ofte i form av forenklende dystopier à la Maja Lunde eller med en harmoniserende, øko-romantisk eller skulle man si øko-religiøs tilnærming – i fotsporene til Arne Næss og den evinnelige Thoreau. Er det på tide å tenke litt nytt? Filosofen Sigurd Hverven er en av svært få som har gjort det. Blant annet ved å ta (litt) avstand fra Arne Næss. Hans far, kritikeren og forfatteren Tom Egil Hverven, har også skrevet kritikk hvor han har turt å stille spørsmålstegn ved Thoreau og romantiseringen av dennes temmelig begrensede friluftsliv og perspektiv (i en herlig kritisk anmeldelse av nyutgivelsen Til naturen på Pax forlag i 2017). Også da ved helt riktig å påpeke nærheten mellom Thoreaus reaksjonære tanker og høyreekstremt tankegods av i dag. Sigurd Hverven viser til den interessante «slakten» av Arne Næss sin tilnærming til den «besjelede» og harmoniske naturen som filosofen og feministen Val Plumwood gjorde i blant annet Feminism and the mastery of nature, fra 1993, og i senere arbeider. Den mest kjente besjeleren i norsk naturlitteratur er vel kanskje Mikkjel Fønhus? Fønhus er interessant og nyansert portrettert i Bernhard Ellefsens gode naturlitteratur-gjennomgang Det som går tapt. Kontrasten til den overraskende naive norske naturlitteraturen finner Ellefsen i kloke, voksne og nyanserte Kerstin Ekmans svenske naturprosa. Jeg er enig i at Ekman burde være voksenopplæring for naturprosaskribenter her til lands også. Naturen har alltid nyanser. Den er verken god eller ond. Den er framfor alt ikke perfekt. Plumwood var i mange år en konvensjonell økosof, helt til hun nesten ble spist av en krokodille. Hun var opptatt av vern og ivaretagelse av natur også etter dette, men hun mistet noe av den barnslige naiviteten hun hadde. Møtet med krokodillen ble et personlig paradigmeskifte, som gjorde at naturen også fikk et nødvendig mørke og en dybde ved seg som den kanskje ikke hadde hatt for henne før hendelsen.

Den beste norske naturlitteraturen

Og det bringer oss tilbake til Hamsuns Pan. For denne vesle naturlyriske og like fullt mystiske og forstyrrende boka er i kontakt med nettopp dette. Det som vi i dagens samfunn så sårt trenger å møte med nye tanker og åpne sinn. Kanskje er dette noe av det aller beste i norsk naturlitteratur noensinne? Det er også den eneste Hamsun-romanen hvor den mannlige hovedkarakteren møter en kvinne som er like sterk som ham. Både Glahn og Edvarda er naturbarn, som er godt dannet og kan mye av det som det kultiverte samfunnet har å by på, men som også sliter med å passe helt inn i salongene. De klosser det fort til. Glahn velter kopper og glass, sier mye tullball og blir flau av seg selv. Edvarda settes stadig på plass av doktoren som nok også har et godt øye til henne, men som velger kulturens måte å piske henne inn i folden på. Edvarda forsøker å framstå smart, men doktoren er der stadig og retter på språket hennes. Edvarda er «et pikebarn som har fått for lite ris», mener doktoren. Edvarda har for øvrig noen likhetstrekk med Hedda Gabler, som jo hadde fått liv bare et par år tidligere.

Men … Glahn har «dyre-øyne», sier Edvarda. Ikke rart at hun er tiltrukket av det. Både Glahn og Edvarda er solid plassert i kulturen, men lengter etter og fascineres av det ville.

Romantittelen skiller seg også litt ut. Pan er en gresk skogsgud, ofte sett på som hyrdenes og jegernes beskytter, men også knyttet til det erotiske og tilbedt gjerne på våren i forbindelse med fruktbarhetskultuser. Han er som regel avbildet med geitefot og en pan-fløyte.

Pan assosieres med guden av rus og galskap, Dionysos, og den dionysiske retningen i gresk mytologi. En retning som er den aller eldste og som startet med tilbedelse av Dionysos’ mor og mormor: Persefone og Demeter. Overordnet kalles dette «det khtoniske», som betyr noe sånt som «av jorda». Det er en naturreligion som forholder seg til naturen slik den er med jord og blod. Den amerikanske litteraturteoretikeren Camille Paglia har forsøkt å lese dette som også det kvinnelige prinsipp, at kvinner er mer i kontakt med Moder natur. Edvarda kan passe inn i en slik lesning, kanskje.

Vi som har vokst opp med Disney, og en slags amerikanisert og antropofisert ideal-natur, føler oss kanskje fremmed overfor det store alvorlige dypet og voksne i det dionysiske. Det er langt fra Dionysos til Disney …

Det Dionysiske og det Apollinske

Filosofen Friedrich Nietzsche satte i sitt store verk Tragediens fødsel (i 1872) det dionysiske opp mot en annen gresk gud: Apollo. Han var også gud for musikk og kunst, men først og fremst for lyset og det himmelvendte – ikke minst for skjønnhet og orden.

Som en motsetning utgjør spennet mellom det dionysiske og det apollinske, det jordlige og det himmelvendte, en veldig sterk symbiose som er gjenkjennelig for oss – også i dag. I romanen Pan er Edvarda og Glahn stadig trukket mellom det kultiverte og det ville. Eller det dionysiske og det apollinske, om man vil.

Sigmund Freud hadde nok dette begrepsparet i bakhodet da han i 1929 skrev Ubehaget i kulturen og introduserte et lignende begrepspar Eros og Thanatos. Freud identifiserte disse som to drifter: en livsdrift og en destruktiv dødsdrift. Freud beskriver hvordan vi i vår naturlige kultivering kan undertrykke de dionysiske naturkreftene i oss, og hvordan en slik undertrykking av de fortrengte delene av menneskenaturen kan slå hardt tilbake. Man skulle tro Freud hadde lest Pan, for det han skriver om i (den sterkt anbefalelsesverdige) lille essayboka Ubehaget i kulturen er i godt samsvar med romanen Pan.

Freud og Hamsun var samtidige. Hamsun var som kjent svært opptatt av det psykologiske og agiterte sågar for en mer psykologisk litteratur på 1890-tallet. Alle de tre første romanene hans, Sult, Mysterier og Pan, har dette som bakgrunn. Drømmer er også sterkt til stede og betydningsfulle. Men det er usikkert om Hamsun faktisk leste noe av Freud. Det er imidlertid en stor mulighet for at Freud leste Hamsun, ettersom han var en populær forfatter i Tyskland og Østerrike. Hamsun vant også Nobelprisen i litteratur i 1920. Freud var svært belest, og det er rart om han ikke leste Hamsun.

Når vi tenker på Hamsun og psykologer, er det kanskje nærliggende å tenke på etterkrigstidens flaue og feilaktige diagnose: «varig svekkede sjelsevner». Men det var altså også 1890-årenes litterære utforsking av blodets hvisken og benpipenes bønn: menneskets indre natur. Så var det jo også den gangen da Hamsun var helt på topp, som landets ubestridte forfatter nummer én. Etter Nobelprisen. I ettertid muligens med den minst interessante litterære perioden bak seg, tiden som populær folkelivsskildrer. I 1926 sa det stopp. Hamsun hadde fått en solid skrivesperre. Da oppsøkte han den omdiskuterte psykologen Johannes Irgens Strømme, som introduserte psykoanalysen til Norge. Det var nettopp psykoanalyse og drømmetolkning som Strømme og Hamsun bega seg inn på. Og det hjalp! Etter seansene med Strømme løsnet det for Hamsun, og det er lett for oss å si at de siste verkene han skrev igjen er på høyde med de første verkene han skrev. Etter psykoanalysen skrev han Landstryker-trilogien med August og Edevart, den underlige og forstyrrende romanen Ringen sluttet og det lille, problematiske, men vakre mesterstykket Paa gjengrodde stier.

I 2017 raste det en debatt rundt kunstneren Thomas Kvam, som hadde fått tak i notatene fra psykoanalysen til Strømme. Konklusjonen var at tiden ikke var moden for materialet. Det er kanskje sant. For fremdeles er vi ikke modne og komplekse nok til å forstå hvordan det er mulig både å skrive vakkert og med full forståelse om det å være menneske, og samtidig feile som menneske i sitt eget liv og kanskje til og med være dum og slem. Kanskje er vi mer endimensjonale enn man var på 1890-tallet, 1920-tallet eller for den saks skyld i antikkens Hellas?

«Problemet Hamsun» speiler en rekke andre lignende problemer som lesere har i dag. Nylig ble det kjent hvordan en moderne Nobelprisvinner, Alice Munro, forsvarte sin ektemann og dermed dekket over overgrep mot sin egen datter. Det er så avskyelig at man rygger flere meter. Samtidig rommer novellene hennes så mye – av livets kompleksitet og menneskenaturens mange paradokser.

Hvem var det som på 70-tallet forklarte oss at det å lese litteratur politisk er å redusere den, ned til en enkel og forståelig vaskeseddel – en instruksjon som vasker litteraturen ren og rank, moralsk og oppbyggelig? Det stikk motsatte av hva virkelig stor litteratur egentlig kan gjøre (og som også gjør den litt farlig og ute av vår kontroll).

Ligner det også litt på hvordan naturvitenskapen og økoromantikken kan gjøre den store, komplekse, farlige og ukontrollerbare naturen liten, oversiktlig og tilsynelatende perfekt?

«Ocean-følelsen»

Sigmund Freud åpner essayboka Ubehaget i kulturen med å undre seg over «ocean-følelsen», som en religiøs venn av ham uttrykker. Selv er Freud ateist, og nærmest anti-religiøs. Han har aldri kjent på denne følelsen av evighet, av å være i kontakt med verdens-altet, kjernen i livet. Han ønsker å begripe alt med sine begreper. Også det religiøse forklarer han med noe som hører barndommen og morsbindingen til. Helhetlig synes jeg Freud kommer ganske nært på å forstå ganske mye av livets både bevisste og ubevisste sider. Freud som forfatter er en fryd å følge på fantasifulle, men også troverdige, tankesprang. Men her skorter det altså for ham. Her kommer han til kort.

Etter Hamsun og Pan, og utenlandske filmer som Grizzly man eller Krakauers litterære sakprosabok Into the wild, er det spesielt én norsk forfatter jeg synes nærmer seg det store i naturen (og litteraturen) på en overbevisende og fin måte. Den norske kritikeren og essayisten Kari Løvaas har så langt bare gitt ut to essaysamlinger – som jeg liker veldig godt. Særlig den siste, Et bestiarium II. Løvaas forsøker å nærme seg både litteraturen og naturen, kanskje også psykologien og religionen, på en åpen måte som ikke reduserer – men kanskje snarere ivaretar det som jeg må innrømme at jeg synes ellers i svært stor grad mangler i dagens offentlighet. Det som også Werner Herzog og Krakauer nærmer seg. Og som altså er så tydelig til stede i Pan. Det kultivertes forhold til det ville. Og det store, uoversiktlige og komplekse: dypene vi aldri når – men lengter etter.

«Det er mer mellom himmel og jord» kan også forståes helt konkret …

Jeg har kjent på «ocean-følelsen» mange ganger ute i naturen. Kanskje er det også nettopp dette andre – litt vanskelig definerbare – som drar meg til mine to store lidenskaper i livet: naturen og litteraturen. I stadige forsøk på å forstå. Å finne den riktige balansen mellom det ville og det kultiverte, mellom natur og kultur, Dionysos og Apollon …

For å sette det litt på spissen: Er det noen vits i å tro på en religion med bare himmel og intet helvete? Eller tilbe dystopiene uten et fnugg av håp? Mangler vi dybdesyn når vi leser litteratur og natur endimensjonalt? Er det virkelig vår egen sjel vi ser i krokodillens øyne, spør Plumwood. Svaret er selvsagt nei. Det er noe radikalt annet. Og samtidig noe av det samme.

Det er mye lys i Pan, men det er mye mørke også. Vanskelige og ulekre følelser. Eros og Thanatos. Sex og vold. Kjærlighet og hat. Det går da også veldig galt til slutt, på den minst mulig sjarmerende måten. Likevel er den lille romanen noe av det mest oppløftende og givende i Hamsuns forfatterskap, og kanskje i norsk naturlitteratur overhodet? På grunn av noe av det som jeg har dykket litt inn i her.

Kari Løvaas viser til kristne tradisjoner hvor Gud gjemmer seg i detaljene, der hvor du minst venter det: i øynene til kua som skal slaktes eller i alle de ekle tingene som jeg ramset opp tidligere, som jo også er natur. Hun peker på ordet kreatur, som vi kanskje bruker enda om dyr. Det kommer fra det engelske creature, som jo omfavner alle skapninger på kloden. Inkludert oss selv.

«Ocean-følelsen» ligger latent i Pan. Her med nettopp Glahns høystemte naturliturgi:

«Den første Jærnnat. Klokken ni gaar solen ned. Der legger sig et mat mørke over jorden, et par stjerner ses, to timer efter ses et skær af maanen. Jeg vandrer til skogs med min børse og min hund, jeg gør en nying op og lyset fra mit baal skinner ind mellem furustammerne. Der er ingen frost.

Den første jærnnat! Siger jeg. Og en forvirrende hæftig glæde over tiden og stedet gennemryster mig sælsomt …

En skaal, I mennesker og dyr og fugle, for den ensomme nat i skoge, i skoge! En skaal for mørket og Guds mumlen mellem trærne, for taushedens søde, enfoldige vellyd mod mine øren, for grønt løv og gult løv! En skaal for den livets lyd jeg hører, en snøftende snude mod græsset, en hund som snuser henad jorden! En stormende skaal for den vildkat som ligger paa struben og sigter og bereder sig til spranget paa en spurv i mørke, i mørke! En skaal for den miskundige stilhed paa jorderig, for stjærnerne og for halvmaanen, for dem og den! ...

Jeg reiser mig op og lytter. Ingen har hørt mig. Jeg sætter mig igjen.

En tak for den ensomme nat, for bergene, mørket og havets sus, det suser gennem mit hjærte! En tak for mit liv, for mitt aandepust, for den naade at leve i nat, det takker jeg for af mit hjærte!

Hør i øst og hør i vest, nej hør! Det er den evige Gud! Denne stilhed, som mumler mod mit øre, er alnaturens blod som syder, Gud som gennemvæver verden og mig. Jeg ser en blank spindel-traad i skinnet af min nying, jeg hører en roende baad på havnen, et nordlys glider opad himlen i nord. O, ved min udødelige sjæl, jeg takker ogsaa meget fordi det er mig som sidder her! ...»

Essayet er omarbeidet og nyskrevet ut fra utgangspunktet som var «Hamsun-foredraget» holdt på årets Ibsen- og Hamsun-dagene i Grimstad i august.