Når Exit-kulturen blir norsk virkelighet

Øyvind Jaer Øyvind Jaer

Forfatter Øyvind Jaer, født 1951. Dr. Phil. i Sosialantropologi - 23 års arbeids-erfaring fra bistandsbransjen i offentlig og privat virksomhet. 13 års arbeids-erfaring fra Justis-departementets Innvandringsavdeling, pensjonist, foredragsholder og skribent.

EU peker nå på Norge som et av landene i Europa med høyest kokainbruk blant unge. Ifølge Folkehelseinstituttet brukte 5,2 prosent av unge mellom 16 og 30 år kokain i 2024 – dobbelt så mange som i 2020. Det bør bekymre langt flere enn rusforskerne. For kokain er ikke bare et tilfeldig ungdomsfenomen eller et spørsmål om individuell risikovilje. Det er også et statusrusmiddel, tett knyttet til miljøer med høy sosial og økonomisk kapital. Stoffet inngår i en kultur der tempo, prestasjon, grensetesting og normbrudd kan fungere som identitetsmarkører – og der rusen ikke bare handler om flukt, men om tilhørighet.

Kokain følger pengene – også i Norge. Internasjonal forskning viser at bruken er særlig høy i byer og miljøer preget av sterke finanssektorer, høye inntekter og hard konkurranse (EMCDDA 2024). Det er ikke tilfeldig. Kokain passer inn i en livsform der tempo, risiko og selvkontroll dyrkes som idealer. Stoffet kan skjerpe våkenheten, forlenge arbeidsdagen og gjøre det mulig å feste hardt uten å falle ut av prestasjonskulturen. Slik fungerer det som mer enn rus: som en sosial teknologi for å holde tritt med miljøer der hvile kan tolkes som svakhet, og grenser som noe man overvinner (Smith 2017). I finansmiljøer kan kokain derfor også bli et statussignal – et tegn på robusthet, dominans og sosial immunitet. Det markerer tilhørighet til en kultur som ikke bare bryter regler, men som ofte oppfatter seg selv som hevet over dem.

Finanskapitalen som kultur

Det finnes lite forskning på norske finansmiljøer forstått som kultur. Norsk eliteforskning peker likevel på tydelige mønstre. I Makteliten i Norge (Gulbrandsen m.fl. 2002/2019) dokumenteres det hvordan økonomiske eliter danner tette nettverk, rekrutterer hverandre og i økende grad lever i parallelle sosiale univers. De samles rundt bestemte skoler, boligområder og fritidsarenaer – og utvikler over tid egne normer, koder og selvforståelser. Slik oppstår sosiale systemer som ikke bare forvalter penger, men også produserer ideer om hva som teller som suksess, ansvar og legitim handlemåte.

Internasjonalt fremstår dette mønsteret enda tydeligere. Forskning på Wall Street beskriver en kultur preget av «smartness», tempo og risikovilje, der overskridelse kan opphøyes til profesjonell dyd (Ho 2009). Andre studier viser en finanssektor formet av ekstrem konkurranse, svak institusjonell lojalitet og en underliggende forestilling om at regler først og fremst er noe som kan omgås, prises inn eller flyttes utenom (Luyendijk 2015). Tre trekk går igjen: høyintensivt arbeid som belønner grenseløshet, lav sanksjonsrisiko der bøter kan bli en del av forretningsmodellen, og sosial frikobling der eliter utvikler egne moralske univers. Til sammen tegner dette konturene av en aggressiv finanskapitalistisk kultur – frembrakt av flere tiår med nyliberalisme, der individets frihet, markedets logikk og økonomisk gevinst har fått status som overordnede verdier.

Nyliberalismens «antropologi»

Nyliberalismens menneskesyn – forestillingen om individet som en konkurrerende aktør som først og fremst søker egen nytte – har preget finansmiljøene dypere enn vi gjerne vil erkjenne. Men dette menneskesynet er også en forenkling av den klassiske liberalismen. Hos Adam Smith var egeninteressen aldri ment å stå alene. I The Theory of Moral Sentiments (1759) understreker Smith at økonomisk handling forutsetter moralske følelser, sosial anerkjennelse og en indre, upartisk tilskuer som holder egeninteressen i sjakk. Når disse moralske båndene svekkes, glir friheten over i egoisme og selvhevdelse. Da nærmer vi oss det Hegel senere beskriver som pøbelpsykologi: en holdning der individet krever frihetens fordeler, men avviser de forpliktelsene som binder friheten til fellesskapets etiske orden.

Når fiksjon blir dokumentar

I lys av denne forskningen er det ikke urimelig å lese tv-serien Exit som en karikert sosiologisk dokumentar snarere enn ren fiksjon. Serien viser en livsform der penger, prestasjon og overskridelse smelter sammen – og der kokain ikke bryter med normen, men inngår i koden. Stoffet blir et tegn på sosial immunitet, på at vanlige regler ikke gjelder på samme måte for dem som har nok penger, nettverk og selvtillit til å heve seg over dem. Forskning på kokainbruk i finansmiljøer peker på en tydelig dobbelthet: Bruken kan være funksjonell, ved at den gjør det mulig å jobbe lenger og prestere hardere, men også symbolsk, ved at den signaliserer tilhørighet, risikovilje og kontroll.

Kokain er ikke årsaken til denne livsformen, men et symptom på den. Det er heller ikke tilfeldig at bruken ofte ledsages av grensetesting, aggressiv festing og ekstremt forbruk – slik vi ser i Exit og i andre Wall Street-fortellinger. I en kultur der overskridelse gir status, blir normbrudd en måte å posisjonere seg på. Slik peker serien utover seg selv: Den viser hvordan en elitekultur kan gjøre regelbrudd, rus og forbruk til tegn på frihet, mens de i realiteten uttrykker en dypere frikobling fra ansvar og fellesskap.

Hegel og den rike pøbelen

Hegels begrep om etisk liv gir et presist språk for å forstå det vi kan kalle «den rike pøbelen». Med etisk liv mener Hegel ikke moral som privat dyd, men de normene, institusjonene og gjensidige forpliktelsene som gjør individuell frihet mulig innenfor et samfunn. I Rettens filosofi (1821) beskriver han pøbelen ikke bare som en økonomisk kategori, men som en psykologisk og moralsk posisjon: en holdning preget av indignasjon, kravmentalitet og forakt for institusjoner. Pøbelmentalitet oppstår når mennesker opplever seg frikoblet fra den etiske ordenen som gjør frihet til noe mer enn egeninteresse. Den behøver derfor ikke å komme nedenfra. Pøbelmentaliteten kan også oppstå på toppen, når rikdom gjør eliter uavhengige av de arenaene der ansvar, gjensidighet og fellesskap formes. Når man ikke lenger trenger fellesskapets institusjoner, svekkes også lojaliteten til dem. Den «rike pøbelen» er derfor ikke et moralsk avvik, men et strukturelt problem: en elite med ressurser nok til å leve av samfunnet, men ikke nødvendigvis med det.

Verdiskaping eller verdioverføring?

Finanskapitalens mest risikovillige aktører opererer i et globalt system der koblingen til stat, sivilsamfunn og lokal moral ofte er svak. Dermed oppstår et rom der ansvar kan skyves bort, risiko kan flyttes videre, og regelbrudd kan innkalkuleres som en kostnad. Når bøter behandles som driftsutgifter, og regelverk som hindringer man betaler jurister for å omgå, blir lovlydighet ikke lenger en norm, men en forretningsmessig kalkyle.

Finanskrisen i 2008 gjorde denne logikken synlig. I oppgangstider ble gevinsten privatisert; da systemet brøt sammen, ble tapene sosialisert. Også norsk finans har vært berørt av dette mønsteret. Fellesskapet garanterer stabiliteten sektoren er avhengig av, men når krisen er over, vender bonuskulturen og selvbildet raskt tilbake: Finansbransjen fremstiller seg igjen som en av samfunnets viktigste verdiskapere. Man blir igjen den som kan heve seg over felleskapets regler og forpliktelser.

Det avgjørende spørsmålet er derfor hva slags verdi finanskapitalen faktisk skaper. IMF og OECD har pekt på hvordan en for stor finanssektor kan øke systemrisikoen mer enn den øker samfunnets produktive kapasitet. Mazzucato (2018) viser på sin side hvordan store deler av sektoren lever av verdioverføring snarere enn verdiskaping: Den henter avkastning fra eksisterende eiendeler, gjeld, gebyrer og prisstigning, uten nødvendigvis å bidra til ny produksjon eller bred samfunnsøkonomisk gevinst. Når finansiell avkastning på papiret forveksles med reell verdiskaping, blir finanskapitalens samfunnsrolle mildt sagt uklar. Spørsmålet er ikke om finans kan være nyttig, men når den går fra å finansiere produktiv virksomhet til selv å trekke verdi ut av økonomien.

Akselerende ulikhet

Kapitalavkastningen i Norge har ligget rundt 10–12 prosent reelt det siste tiåret, drevet av prisoppgang og utbytte på aksjer. Samtidig har reallønningene stått stille. SSBs formuesstatistikk viser at de superrikes (0,1%) andel av nasjonalformuen har økt fra 5% av nasjonalformuen i 1980 til 10% i 2025. Dette er ikke en norsk særtrend. Piketty og Saez har dokumentert hvordan kapitalinntekter globalt vokser raskere enn lønnsinntekter, og hvordan arvede formuer er en viktig driver bak økende ulikhet. Når veksten i kapitalinntekter og arv stadig stiger, oppstår en politisk dynamikk der eliter i tiltagende grad frikobles fra fellesskapet.

Politiske konsekvenser

USA er det tydeligste eksempelet på hvordan akselererende økonomisk ulikhet og økende sosial frikobling kan bli politisk eksplosivt. I Den rike pøbelen (2026) viser Hverven hvordan Trump kan forstås som uttrykk for en rik pøbel frikoblet fra institusjoner, preget av normbrudd, kravmentalitet og forakt for gjensidige samfunnsforpliktelser. Trump gjør indignasjon og regelbrudd til politisk kapital. Ved å mobilisere affekt og ressentiment skaper han et fellesskap med sine MAGA-tilhengere som gir ham betydelig politisk innflytelse.

I Storbritannia har finanskapitalens dominans bidratt til å normalisere både ulikhet og normbrudd. I EU peker forskere på økende ulikhet og svekket institusjonstillit som noen av de største truslene mot demokratiet, blant annet i TRUEDEM-prosjektet.

Norge står ikke utenfor disse utviklingstrekkene. Vi påvirkes av de samme strukturelle drivkreftene: finansialisering, arv og en kultur der overskridelse belønnes. Når ulikheten øker, utvides også rommet for normfrikobling: eliter kan leve med færre grenser, og ungdom lærer at grenser kan velges bort.

Ungdom som speiler eliten

Når EU peker på at kokainbruken blant unge er særlig høy i Norge, er det verdt å spørre hvem som går foran. Ungdom fra ressurssterke hjem med høy sosial kapital er overrepresentert i tidlig kokainbruk (jf. NOVA og Ungdata). Ungdata 2023 viser at denne gruppen oftere eksperimenterer med kokain enn jevnaldrende fra lavere sosiale lag. Dette handler ikke bare om individuelle valg, men om sosiokulturell smitte: Når foreldrenes miljøer normaliserer grenseoverskridelse, lærer barna at grenser kan tøyes eller overskrides. Slik blir privilegerte ungdommer trendsettere i miljøer der kokain prøves ut.

Ungdom speiler ikke bare foreldrenes verdier, men også deres livsform: tempoet, ambisjonene, grensetestingen og forestillingen om at regler først og fremst gjelder andre. Historisk har ungdomskulturer ofte hentet idealer fra elitekulturer. I dag er det finanskapitalens moral og estetikk som drypper nedover. Kokain blir dermed en klassemarkør også i ungdomskulturen – et symbol på en identitet der grenser fremstår som valgfrie. Dette er derfor ikke bare et rusproblem, men også et klasseproblem og et eliteproblem.

Hva står egentlig på spill?

Når eliter heves over fellesskapet og frikobles fra dets normer og institusjoner, svekkes samfunnets lim. Normer blir valgfrie, og ansvar blir noe andre bærer. Ungdom lærer at grenser først og fremst er til for å testes, ikke respekteres. Slik blir kokain mer enn et rusmiddel: et symbol på en kultur der fellesskapet ikke lenger setter rammene.

Spørsmålet er derfor ikke hvor mye mer grenseløshet vi tåler, men hvor lenge fellesskapet kan bestå når grensene mister sin forpliktende kraft.

Hva må gjøres?

Skal vi ta utviklingen på alvor, må ruspolitikken også omfatte statusmiljøene der kokain normaliseres og får symbolsk verdi. Hva gjelder de større utfordringene som akselerende ulikhet, så er en arveavgift som faktisk virker, et viktig skritt på veien. For finanskapitalen hvor stor systemrisiko er en av hovedutfordringene, er det spørsmål om gode finansreguleringer og full åpenhet om formuer, eierskap og maktkonsentrasjon som gjelder.

Tilsyn og kontroll må styrkes. Vi trenger institusjoner som kan holde økonomiske eliter ansvarlige, og en offentlighet som våger å spørre hva finanskapitalens virksomhet faktisk tilfører samfunnet. Fremfor alt trenger vi en kultur som igjen tør å sette grenser – ikke for å begrense frihet, men for å bevare fellesskapet.

Litteratur