Krigsstemning

Erik Skjeveland Erik Skjeveland

Erik Skjeveland er cand. philol. i litteraturvitenskap fra UIB og jobber som norsklektor ved Sola videregående skole.

Jeg liker å høre dikt, gjerne på hodetelefoner eller på stereoanlegget i bilen. Ofte hører jeg dikt og musikk om hverandre ved hjelp av «blande-funksjonen» eller «shuffle» som det også heter. Jeg husker ennå den første cd-spilleren jeg kjøpte som hadde denne funksjonen. En stund spilte jeg alle cd-ene mine i tilfeldig rekkefølge. Spesielt favorittene som jeg kunne utenat. Det var som om sangene ble nye når du hørte dem i tilfeldig rekkefølge. Etter hvert som musikksamlingen ble mer og mer digital ble det vanligere for meg å spille musikk på «random». Da vet du aldri hva neste sang – eller dikt – blir. Det spørs om ikke digitaliseringen av musikk har ført til at vi nå lytter mer på sanger i tilfeldig rekkefølge enn på hele album. Lyttingen er blitt mer oppsplittet, som så mye annet i samfunnet. Det å lytte til musikksamlingen i tilfeldig rekkefølge blir ekstra interessant når den er ispedd dikt. Når et dikt kommer umiddelbart etter en sang er det som de to uttrykkene smelter sammen. En tar med seg stemningen fra sangen inn i diktet som følger. 

Her om dagen hørte jeg et dikt i bilen som jeg likte, men ikke kjente igjen, og jeg bestemte meg for å høre det på ny når jeg kom hjem. Problemet var bare at det var umulig å finne det igjen. På kjøreturen hadde jeg spilt musikk på «shuffle» og jeg visste ikke hva diktet het. Jeg har tusenvis av spor å velge mellom på mobilen. Jeg husket lite fra selve diktet bortsett fra at det handlet om det å dikte og at ordet «nying» ble nevnt. Nying er forresten et ord jeg liker. Det var på en tur med Turistforeningen at jeg lærte hva det er for noe. En nying er et bål som er laget av tømmerstokker og som kan brenne i 8-10 timer, om det er laget riktig. Jeg antar at ordet «nying» kommer av at tømmerstokkene er ganske ferske eller «nye» og ikke behøver å være helt tørre. I Store norske leksikon påstås det at ordet stammer fra det norrøne ordet hnúðr, men jeg har mer tro på min teori. Vel, i mitt forsøk på å gjenfinne diktet fra bilturen søkte jeg først på nett etter dikt med ordet «nying» i navnet, uten hell. (Apropos nettsøk: Nasjonalbibliotekets nettsider er en fantastisk redskap til slikt detektivarbeid. Nå også med avissøk!) 

Situasjonsbestemt opplevelse?

Deretter tenkte jeg på Hans Børli, som jo var skogsarbeider, og sikkert hadde laget mange nyinger i sin tid, men det var ingen av hans dikt som passet. Så tenkte jeg på Kristofer Uppdal, som jo hadde vært rallar, men han skrev på nynorsk, så det passet heller ikke. Til slutt søkte jeg etter boktitler med ordet «nying» i seg og fikk endelig napp. Herman Wildenveys debutsamling (under sitt forfatternavn, hans fødenavn var Herman Theodor Portaas, og han ga også ut en bok under dette navnet red.anm.) heter nemlig Nyinger (1907) og der fant jeg igjen diktet som heter Disse vers. Jeg leste diktet på ny og likte det, selv om stillelesingen ikke gjorde samme inntrykk på meg som høytlyttingen i bilen hadde gjort. Det var situasjonen der og da, under bilturen, som gjorde at diktet traff meg, ikke diktet alene. Dette fikk meg til å tenke: «er kvaliteten til et dikt avhengig av hvor og når det oppleves?» Her er femte strofe der ordet «nying» forekommer første gang:

Der min nyings flamme stiger, skal en stille offerrøk sikkert røpe at jeg kneler ved et alter for det skjønne! At mitt liv har lyse stunder er aldeles ingen spøk! kall det salme eller vise, jeg har evig nok å prise. Jeg har sol og gode guder, som jeg nå med sang vil lønne! (Wildenvey 1986:8) 

Det at Wildenvey ikke var noen melankoliker kommer godt frem her. At han sammenlikner sine dikt med salmer og viser belyser hans folkelige side. Dette kommer enda tydeligere fram i åttende strofe:

Jeg er fanden ingen dikter, skjønt jeg ønsket at jeg var! Jeg er skyllet inn i verden av en solflom, det er saken. Jeg vil ingenlunde prale med et pund jeg ikke har. Og jeg tvinger meg og tier til min sjel av lengsel svier ̶ ̶ , men da vrinsker jeg, gud trøste mig, så ingen har hørt maken.

(sst.)

Allerede her, i første dikt i debutboka, synes det som om  Wildenvey aner kritikken som skal komme når han innrømmer at han er «fanden ingen dikter» og beskriver sine dikt som «vrinsking.» Det å banne i et dikt er som å banne i kirken for en lyriker. Det er en markør for det ikke-lyriske og folkelige. Dette må ha virket ekstra sterkt i 1907. Kommer du på noe annet dikt fra samme periode med banning? Ikke jeg. Herman Wildenvey er etter hvert blitt en litt glemt forfatter, men han var en megastjerne i sin tid. Denne første diktsamlingen hans, Nyinger, solgte i rekordstore opplag. Med tiden har hans stjerne dalt og han har fått ord på seg for å være en heller lettlivet rimsmed. En litt overvurdert og annenrangs dikter. Jeg hadde jo oppsøkt hans dikt før uten at de gjorde spesielt inntrykk på meg. Men når jeg hørte Disse vers i bilen, med flagrende inntrykk av lyd og landskap rundt om på alle kanter, da gjorde diktet inntrykk. Det var omstendighetene rundt min opplevelse av diktet som forårsaket dette, ikke diktet alene. Kan det tenkes at noe av årsaken til Wildenveys fall fra parnasset skyldes omstendighetene dagens lesere befinner seg i? 

Er et dikts kvaliteter avhengig av rammefaktorene til leseren? Høytlyttingen til Disse vers i bilen gjenoppvekket i alle fall min interesse for Wildenvey. Snart oppdaget jeg et nytt dikt av ham, også det på tilfeldig vis. Jeg har nemlig liggende en gammel skoleutgave av Nyere norske lyrikk i utvalg fra 1939, redigert av Harald Beyer. Jeg liker å lese diktantologier. Antologier er forlagenes versjon av «random-funksjonen» på cd-spilleren. I antologier trekkes dikt ut av sin opprinnelige sammenheng og stilles opp på ny sammen med andre dikt fra andre forfattere. Vel, etter at jeg hadde lest Disse vers fant jeg frem Nyere norsk lyrikk i utvalg for å se om det var noen dikt av Wildenvey der. Det var det. Hele fem dikt av ham er tatt med. Bare to andre av bokens 26 forfattere har med flere dikt enn ham, nemlig Olaf Bull og Arnulf Øverland. Wildenvey var tydeligvis fremdeles verdsatt i 1939. I samlingens åttende og siste avdeling, som har tittelen «Tanker om Gud og livet» er det tatt med to dikt av Wildenvey. Det korteste kan en si er typisk Wildenvey og er så kort at jeg kan gjengi det her: 

Høstens spill 

Hør høstens harper med de gylne strenger har lagt en gjenklang over alle enger, en lyd lik tonene i felens bund … Det ljomer hit som når en høstlig dag fra stille tjern det lyder åreslag, som skogen fanger i et stilt sekund. Når denne stillhet over verden daler, da er det noget som kun sjelen tyder; ti det er evigheten selv som taler, og rummets rytme i ens øre lyder. 

(Beyer 1939:88)

Her lever Wildenvey opp til stereotypien mange har av ham. Diktet maner frem en romantisk naturstemning preget av ro og harmoni. Slike dikt er skrevet mange ganger før. En kan likevel forstå at diktet er tatt med i en skoleutgave for ungdom. Her stilles det opp en kontrast mellom natur (høstens harper, skog, eng og tjern) og kultur (tonene i felens bund) som til slutt smelter sammen i «evigheten» og «rummets rytmer.» Det er ganske så høyromantisk. Jeg liker at koblingen mellom naturen og felen skjer både gjennom lyd og farge: Felens farge er jo høstlig brungul og skogssuset hører en også i felens bunn. Diktets rytme skaper en musikalsk effekt der enderimene holder takten. Det å mane frem en stemning er diktets mål og det klarer det. Wildenvey skrev ofte på denne måten. I et festskrift til hans 50-årsdag beskrev André Bjerke det slik: 

Vi kan med en gang slå fast at noe fiksert «program» har han ikke, hverken politisk, sosialt, moralsk eller religiøst. Han har så å si aldri engasjert seg i noen kulturdebatt […] Mange vil mene at denne passiviteten er et minus for en kunstner; det reduserer hans kunst til «unyttig lek». 

(Lie 1957:8) 

Svakhetstegn

Bjerke tar her opp en vanlig kritikk av Wildenveys forfatterskap, en kritikk som bare har vokst med årene. Mange ser den enkle og åpne stemningsleken hans som et svakhetstegn. Jeg forstår kritikken, men synes det er mer fruktbart å lete etter positive sider ved diktet. Selv liker jeg at diktet balanserer mellom letthet og alvor på en interessant måte. Diktet er alvorlig, men ikke for alvorlig. Samtidig er det enkelt, men ikke for enkelt. Kanskje den kvaliteten som er mest undervurdert er diktets musikalitet. Rytmen er taktfast, men likevel så naturlig at ordene glir over leppene som honning når en leser dem høyt. Flyten i språket kan lett tas for gitt, men er langt fra enkel å få til. Men blir det verdsatt av kritikere i dag? Wildenvey var kjent for at han brakte dagligspråkets rytme inn i lyrikken og det ser vi tydelig her. Diktet er lett å lese, men det betyr ikke at innholdet er «lett». (Som en kuriositet kan det nevnes at diktet ser ut til å være hentet fra et skuespill Wildenvey skrev på vers i 1926. Jeg har iallfall ikke kunnet finne det i noen av diktsamlingene hans.)

Denne evnen til å bringe lyrikken ned på et hverdagslig og folkelig plan, kommenterte Wildenveys diktervenn Olaf Bull i et brev fra 1930 slik:

Kjære ven Herman! Det var den eneste virkelige forstaaelse som har naadd mig, og den værdifuldeste. Og dertil sier det noe saa aldeles afgjørende: De har saa vanskelig for at forstaa mig, og saa let for at forstå dig. Jeg tænker: Tænk om det var omvendt, tænk om disse fyrene vilde bruke et alm. normalt blik til at trænge ind i mit stof, og vilde føle sig en smule anspændt ved at gjætte sig til den enestaaende faktiske sum af form-ædel poesi, dit værk indeholder i alt, og fra første stund af. De[t] er en skjændsel at vi begge har faat denne skjæbnen, men mest føler jeg skjændselen paa dine vegne, fordi du er fra naturens haand, en naturlighet. Det er derfor, du skal mottas som noe gratis av dette folk, som mangler perspektivsyn i alt, selv naturfølelse. Husker du den store William naar han saa herlig en passant hæver sig til filosofiens pathos og sier: 

Ti over denne kunst, som hjælper paa naturen er det en anden kunst, naturen selv har skapt og denne kunst er selv natur!

Dette er din kunst, men til den krystalhimlen ser ingen. Jeg har aldrig naad til andet end til det som er kunst bare, fordi min dikteriske evne er saa afledet, den har boret sig frem gjenom nødvendighetens trange kaar i en natur, som kunde blit til en hel del andet likegodt, og emphasen i min diktning kommer af besvær. Tyngden i din diktning kommer af det iboende, i min af det eftertrykk jeg, gud bedre mig, gir den selv (Lasson 1989:290) 

Når Bull beskriver Wildenveys dikt som «form-ædel poesi» er det sannsynligvis rytmen og musikaliteten i diktene han tenker på. Her stiller Olaf Bull opp Wildenvey som en spontan, naturgitt dikter mens han ser på sitt eget arbeid som mer grublende, kunstlet og bearbeidet. Friedrich Schiller beskrev et liknende skille mellom diktere i sitt berømte essay «Om naiv og sentimental diktning». Ifølge Schiller beskriver en «naiv» dikter verden på en spontan og naturlig måte, uten forbehold eller tvil. En «sentimental» dikter er derimot mer preget av ettertanke, savn og tvil. Sitatet fra Shakespeares A Winter’s Tale som Bull nevner, tar for seg det samme. Med Schillers ord kan en si at Wildenvey er en «naiv» dikter mens Bull er mer «sentimental» og preget av tvil og fremmedgjøring. Høstens spill kan med hell beskrives som et naivt dikt. Kunst og natur smelter der sammen på naturligste vis uten fnugg av tvil. I ettertid er Bulls diktning blitt stadig mer verdsatt. (I sin levetid solgte bøkene hans dårlig.) Wildenveys forfatterskap har derimot dalt i anseelse. (Hans bøker hadde store opplag i sin tid.) Mange begrunner dette med at Bulls dikt rett og slett er bedre enn Wildenveys. Men om en ser på Bulls diktning som sentimental og Wildenveys som mer naiv gir det liten mening å stille dem opp mot hverandre. De er forskjellige. Bull selv så helt klart kvalitetene – og forskjellene – i vennens dikt.

Men la oss vende tilbake til diktantologien fra 1939. Like før diktet Høstens spill står et annet dikt som er utypisk for Wildenvey å være. Det heter «Under stjernene» og er lengre og mindre harmonisk enn Høstens spill. Selv om tittelen synes å antyde at nok en naturstemning er på vei. Første strofe lyder slik: 

Under stjernene 

Det er dype nattens tider. Fortets vakter går sin runde under stjernene som skrider dypt i himmelhavets grunne. Fortet ligger som i slummer på en liten jordisk ø, og mot øens strender skummer vårlig vill og våken sjø. 

(Beyer 1939:86) 

Er det en nattlig «føling i fjæra» som skildres denne gangen? Nei, allerede i de to neste strofene formørkes stemningen: 

Det er natt og tid til tanker om vår fremtids dunkle gåde; ennu ligger vi for anker i en havn av fred og nåde. Ennu har ei verdensvreden veltet sine stormer hit. Enn er bølgen blå i leden, enn er vintersneen hvit. Men i disse blanke netter speider søkelys langs fjorden. Vakten vet at vredens netter tumler tøilesløst om jorden. Borger, byer brent til døde. Sletter, hav og fjord og flod, selv de hvite berg blir røde av de tusen brødres blod. 

(sst.)

Krigslyrikk?

Idyllen brytes og stjernelyset fortrenges av det kalde elektriske lyset fra lyskasterne som sveiper over fjorden på jakt etter fienden. Naturstemningen erstattes av en vaktposts angstfulle tanker om krigen som herjer i Europa (diktet kom ut i 1916). Er dette krigslyrikk? Det kan virke som verdenskrigens gru har vekket Wildenvey fra sine naive drømmerier om sol, sommer og kjærlighet. I syvende strofe omtales angsten direkte slik:

Og mens himlen slik seg hvelver over kjempejordeferden, er det som hans hjerte skjelver av en angst for hele verden: Ja, han synes jorden lenser uten kart, kompass og ror på et stormhav uten grenser med nasjonene ombord.

(Beyer:87) 

Overraskende nok kom dette diktet ut i så tidlig som 1916 i samlingen med det romantiske navnet Kjærtegn. Fortet som nevnes er Oscarsborg festning ved Drøbak, velkjent for senkingen av krysseren Blücher 9. april 1940. Wildenvey var utkommandert som fredsvakt på Oscarsborg festning i 1914. Sannsynligvis er diktet skrevet da. Hele 26 år senere skulle altså krigsskipet Blücher senkes nettopp her og fjorden skulle farges rød av unge soldaters blod, akkurat som i diktet: «Sletter, hav og flod og fjord, / selv de hvite berg blir røde / av de tusen brødres blod». 

I 1939, da andre verdenskrig brøt ut, må dette diktet har gjort et sterkt inntrykk på lesende ungdom. Stemningen fra 1916 kunne gjenkjennes i 1939. I dag, 109 år etter at diktet først kom ut, synes diktet igjen like aktuelt, som her i femte strofe: 

Her er enn det håp til huse at de skånes, våre marker, og at vårens vind får bruse bud igjen til skog og parker. Her har freden overvintret enn en gang, og venter vår, hist er fredens templer splintret og den skjønne jord har sår.

(Beyer 1939:86) 

Det er slående hvor aktuelt det føles når jeg leser diktet i dag. Dette skyldes ikke først og fremst kvaliteter i selve diktet, men de skiftende omstendighetene rundt min egen lesesituasjon. Både krig og klimakrise rykker oss stadig nærmere her til lands. Men fremdeles er «[…] det håp til huse, at de skånes, våre marker.» Noe typisk krigsdikt er dette ikke. Det er mer riktig å beskrive det som et dikt om krigsstemning. Wildenvey gjør som han har gjort mange ganger før, han maner frem og skildrer en stemning, akkurat slik han gjør i Høstens spill. 

Dette er ikke retorisk krigslyrikk som maner til kamp. Tvert om har det et heller passivt preg mot slutten: 

Nei, en vakt kan ikke stole på de høie fjerne sfærer. Hverken stjerner eller sole melder ham hvor hen det bærer. Se en gang, så snart det dages over marskold morgenfrost, da vil stjernehæren jages, medens vakten blir på post. 

(Beyer 1939:88) 

Jeg ble overrasket første gang jeg leste Under stjernene fordi jeg ikke forbandt Wildenvey med krigsdikt. Der passer dikt av Arnulf Øverland, Nordahl Grieg og Inger Hagerup bedre inn. Wildenveys krigsdikt skiller seg ut fordi det ikke er retorisk. Det inneholder ingen appell om samhold, motstand og kamp. Akkurat som André Bjerke skrev: «Vi kan med en gang slå fast at noe fiksert "program" har han ikke, hverken politisk, sosialt, moralsk eller religiøst.» Wildenvey gjør bare det han alltid har gjort i møte med verden, han tar imot inntrykk og formidler stemningen de skaper. På en måte er han fremdeles en naiv dikter, slik Schiller ser det, til og med i siste strofe: 

Og den store sol vil sende bud med næste morgenrøde: La det blomstre, la det brenne! Døde hør! Begrav de døde. Død og liv på ny her nede kommer ingen himmel ved, det er jordens gru og glede nu og i all evighet. 

(sst.) 

Disse avsluttende linjene kan virke tafatte og preget av resignasjon. Men er det ikke slik en føler det av og til, med flommen av absurde nyheter, sanne som falske, som flommer over oss daglig via utallige medier? På den annen side så minner denne siste strofen om et resonnement på slutten av Albert Camus roman Den Fremmede: 

Og jeg også kjente meg rede til å starte på nytt igjen. Som om dette store raseriutbruddet hadde fjernet alt håp, hadde renset meg for alt ondt, åpnet jeg mitt hjerte, her i denne natten som stod i varslenes og stjernenes tegn, for første gang mot denne verdens ømme likegyldighet. 

(Camus 1992:124) 

Det er verdens og naturens ømme likegyldighet Wildenvey beskriver på slutten av dette diktet. Men, til forskjell fra i Camus’ roman, så beskrives den ikke utelukkende som «øm». Hos Wildenvey vekker den både «gru og glede», og det er muligens en bedre reaksjon. Diktet foretar her et perspektivskifte fra et avgrenset indre perspektiv til et ytre et, sett fra naturens side. Slikt er jo selvsagt lettere å gjøre når krigen befinner seg langt unna. Men denne vendingen som balanserer den indre angsten med et nøytralt ytre blikk er interessant. Det får meg til å tenke på Terrence Malick's film The Thin Red Line som kontrasterer nydelige bilder av natur med grusomme krigsscener. (Det finnes mange analyser på nett om dette.) Det samme grepet skjer her, i Wildenveys krigsdikt.

Wildenvey var utvilsomt en stemningsdikter. Til og med i et dikt inspirert av første verdenskrig. Men hva er en stemning? En stemning kan være rettet både innover mot følelser og tanker, og utover mot verden og naturen. Et dikt kan gjenkalle en stemning og omstendighetene rundt den. Men hva kommer først, verden eller stemningen? Kan en leve seg inn i et kjærlighetsdikt før en har opplevet kjærligheten? Kan en forstå et dikt om krigsstemning før en selv har opplevd angsten og uroen forbundet med nyheter om krig ute i verden? For meg er det ingen tvil. Wildenveys krigsstemning fra 1916 traff meg takket være omstendighetene i verden rundt meg i 2025. Innledningsvis stilte jeg spørsmålet: «Er kvaliteten til et dikt avhengig av hvor og når det oppleves?» Svaret på det er enkelt og greit: Ja. Inntrykket et dikt gjør på leseren – eller lytteren – er avhengig av omstendighetene. Lesing og lytting er prosesser som oppstår i samspill med dikt, leser og verden. Det finnes ingen absolutt tidløse diktopplevelser. Intet dikt står naglet fast. Intet dikt er en øy. Eller for å si det med Wildenveys egne ord: Disse vers er ville vekster i en sommer drysset hen, hver gang gleden over livet var meg sterk og nær og ny.

PS: Opplesningen av Disse vers som jeg hørte i bilen finnes på følgende cd: Arne Thomas Olsen leser utvalgte dikt av Herman Wildenvey og Olaf Bull fra 1995. Den er vanskelig å oppdrive, men kan sikkert skaffes av ditt lokale bibliotek via fjernlån.