Ja visst kan personligheten endres

Det var en gang at personlighet ikke kunne endres. I 1937 publiserte Harvard-psykologen Gordon Allport (sønn av en kvakksalver, men ble selv en av de riktig store i psykologifaget) en bok med tittelen Personality: A Psychological Interpretation. Det ble et merkeår i psykologien. Allport hevdet at personligheten for en stor del besto av stabile trekk. Dette var egenskaper som tålte tidens tann og ikke endret seg særlig i ulike situasjoner, stort sett de samme i krig som i fred. Han mente de kunne deles inn i tre grove kategorier: kardinale, sentrale og sekundære trekk. Et menneske hadde veldig få kardinaltrekk, kanskje bare ett. Det var et sterkt og stabilt trekk over tid og sted som fortalte veldig godt hvem du var. Allport brukte Napoleon som eksempel. 

Den andre typen trekk, de sentrale, fantes det flere av, men ikke mer enn oppimot 10 hos én og samme person. Disse trekkene var ikke så gjennomgripende sterke og dominerende som kardinaltrekkene, men de bestemte mesteparten av hvordan et menneske ville oppføre seg gjennom hverdagen; for eksempel sosial, intelligent, lojal, aggressiv, street-smart, arrogant. Den tredje og siste typen, de sekundære trekkene, kom bare til syne i visse situasjoner, f. eks. som under en fotballkamp, i kjærlighetsrus, i konflikt eller krig. Dem var det svært mange av. Så vidt jeg vet anslo Allport aldri hvor mange sekundærtrekk det fantes totalt.

Lærdommer fra forskningen er at trekk til en viss grad kan forutsi atferd, og aller best i trekkrelevante situasjoner (f. eks. er trekket «viljestyrke» særdeles relevant for idrettsprestasjoner, og trekket «leselyst» særlig aktuelt på biblioteket). Trekk kan forutsi atferd best i «svake» situasjoner – situasjoner der du er fri til å «være deg selv». Dette er common sense; ingen normalt utviklet person trenger å lese en psykologibok for å vite dette. Forskningens bidrag blir stort sett å sette ord på det som er alminnelig kjent og stipulere hvor sterk sammenhengen er mellom trekk og atferd i ulike situasjoner. Tommelfingerregelen er at sammenhengene stort sett er lave, sjelden høye, med korrelasjoner rundt 0,18 – 0,20 i snitt, varierende mellom 0,00 og i beste fall 0,40. Omgjort til prosent betyr det ca. 3 prosent i snitt; i dårligste fall 0 prosent og i beste fall opp til 16 prosent sammenheng.

Folk vil velge situasjoner som passer til deres trekk. Det finnes solide forskningsfunn på det. Også det er common sense. Bokormen søker biblioteket, den skiglade søker skiturer. Men en persons trekk kan også endre situasjoner – bokormen som flytter til alderskollektivet og starter en lesesirkel der; skientusiasten som starter en skiskole i Afrika. Min mor kunne endre situasjoner. Hun kunne få oss til å le. Etter en lang og strabasiøs skitur over fjellet til en øde togstasjon som skulle ta to slitne barnefamilier vel hjem til byen, kom vi for sent til toget. Vi måtte overnatte på det iskalde venteværelset. Den kvelden snudde mor mismot til latter.

I årene rett etter Allport, prøvde noen ledende psykologer å regne seg fram til hvor mange trekk som fantes blant folk flest. Det gjorde de ved å be svært mange mennesker krysse av på et spørreskjema om hvordan de så på seg selv. På grunnlag av disse selvrapporteringene, satte de i gang med storstilte tallbehandlinger, på en tid datamaskiner ikke fantes. 20 år etter Allports banebrytende bok, hadde de identifisert 42 personlighetstrekk (Cattell, 1957). Det var litt for mange til å holde oversikt over, så etter flere utregninger greide de å koke antallet ned til 16. Disse trekkene ga de noen underlige navn, som premsia, harria, parmia og threctia (som tilnærmelsesvis betyr hhv følsom, ufølsom, modig og feig). Det var som om forskerne var på jakt etter noen tidligere uoppdagede indre psykologiske «organer». Noen syntes å ha mange gode trekk (f. eks. parmia), andre kunne være preget av dårlige trekk (f. eks. threctia).

The Big Five

Etter over 30 år med utregninger, skjedde det et stort gjennombrudd. På slutten av 1980-tallet ble de fleste trekkforskere enige om at det ikke var nødvendig å bruke 12, 16, 42 eller flere trekk for å karakterisere mennesker på en utfyllende måte. Det holdt med fem. Disse fem brede trekkene ble av en forsker med navn Lewis Goldberg kalt for the Big Five. Det skulle vise seg å være et glimrende navnevalg. 

Riktignok var ikke the Big Five et helt nytt begrep. The Big Five hadde siden slutten av 1800-tallet blitt brukt som betegnelse på Afrikas topp-fem ville dyr, de som koloniale jegere anslo som de gjeveste trofeer (nesehorn, bøffel, løve, leopard og elefant). Navnet «the Big Five» skapte mye oppmerksomhet omkring nettopp disse dyra, og gjør det den dag i dag – til glede for safari-industrien.

Også i psykologien ville det sannsynligvis skape mye oppmerksomhet dersom visse personlighetstrekk ble kalt for the Big Five. Og det skjedde. The Big Five er blitt den rådende personlighetsmodellen. Ved gjennombruddet av femfaktormodellen, kom en begeistret norsk-amerikansk kollega inn på kontoret mitt ved University of Berkeley og sa: «Har du hørt? Kampen om personligheten er over. Svaret er the Big Five!» Han hadde grunn til å være begeistret. Det var sommeren 1988. Nøyaktig 20 år tidligere, i 1968, hadde Allports trekk-teori blitt avskrevet som nonsens av en like berømt forsker ved navn Walter Mischel – med den følge at svært mange av verdens forskere og psykologer mistet interessen for personlighet. Også vi ved Psykologisk institutt i Oslo. Mer om det om litt.

Med oppdagelsen (utregningen) av the Big Five, kunne psykologer på en langt mer overbevisende måte enn tidligere hevde at personlighetstrekk virkelig fantes – og at trekk var verdt å ta med i betraktningen når de skulle prøve å finne ut hvorfor folk oppførte seg slik de gjorde. 

På engelsk er de fem trekkene kjent som OCEAN – Openess, Conscientiousness, Extraversion, Agreeableness og Neurotisism. På norsk blir de ofte kalt for Åpenhet for erfaringer, Samvittighetsfullhet, Medmenneskelighet, Utadvendthet og Neurotisisme, eller ÅSMUN om du vil. Endelig fikk forskerne det de lenge hadde lengtet etter – et felles språk om personlighet som det var enighet om, lett å dele, lett å forske på og lett å skjønne.

The Big Five ble en makeløs suksess. De siste 30 årene og vel så det har femfaktormodellen rådet grunnen både i forskningen (målt i antall publikasjoner) og i praksis (målt i antall utfylte personlighetstester). Allport døde i 1967, 60 år gammel. Hadde han fått leve et par tiår til, kunne han ha smilt fornøyd. «Hva var det jeg sa: Traits are real!»

Walter Mischel

Men allerede året etter Allports død, skulle hans argeste rival og opponent, den nevnte Walter Mischel, dukke opp. Mischel var sosialpsykolog ansatt ved det prestisjetunge Stanford University. I 1968 publiserte han boken «Personality and assessment» der han overbeviste psykologer verden over om at Allport tok feil: Det er slettes ikke personlighetstrekkene, men situasjonen som bestemmer hva mennesker gjør og hvordan de gjør det. Ved hjelp av solide data kunne Mischel vise at de fleste sosiale situasjoner overstyrte hva som måtte være menneskers naturlige disposisjoner. Trekk spilte derfor liten eller ingen rolle for å forstå atferd i praksis. Den som f. eks. hadde trekket «medmenneskelighet» (støttende og omgjengelig), lot seg ikke nødvendigvis føre av denne trangen i alle situasjoner. Om situasjonen langvarig krevde det, kunne den samvittighetsfulle bli likegyldig, den snille bli slem, den åpne bli lukket, og pasifisten kunne drepe (f. eks. det som skjer i Ukraina i dag).

Interaksjonisme

Mischels bok startet det som i psykologien kalles den store person-situasjon-debatten – hva trigger atferd, trekk eller situasjon? I dag er denne debatten så godt som død. Svaret for de fleste ble interaksjonisme: trekk og miljø påvirker hverandre gjensidig. Få eller ingen er den samme på jobb som hjemme, sammen med tante Magda som med kjæresten, med bestemor som med barnebarna. Det samme trekket som har positiv innflytelse i én situasjon, kan ha negativ innflytelse i en annen situasjon. Personligheten skaper miljøet og miljøet skaper personen. Jeg opplevde det selv. Miljøet på mitt lederutviklingsprogram Samspill og Ledelse (som fortsatt kjøres ved BI og AFF v/ NHH) ble en blåkopi av min personlighet (jeg overlot snakket til andre), samtidig som programmet påvirket hvem jeg var. 

At situasjon endrer personlighet og personlighet endrer situasjon, gjelder for soldat som for president. Etter valgseieren i 2000, endret Putin sin personlighet (sier de som kjente han) – miljøet rundt Putin skapte en «ny» Putin. Den «nye» Putin endret i sin tur situasjonen i Europa i 2022, som på nytt kan endre Putin. Interaksjonisme. 

Det var den svenske psykologen David Magnusson som frontet det interaksjonistiske perspektivet, som han kalte den holistiske modell om personlighet (Endler & Magnusson, 1976). På hans initiativ ble den første interaksjonisme-kongressen arrangert i Stockholm i 1975. At et trekk er det samme på tvers av situasjoner, det er det bare personologer som hevder – nærmest et skjellsord å regne for forskere som sto på interaksjonisme-siden i debatten.

Det er selvfølgelig ikke det «virkelige» miljøet som bestemmer hvordan et menneske handler, men det opplevde miljøet. For den som opplever at det er fare på ferde, spiller det liten rolle om ingen fare finnes – du handler «som om» den finnes. I storpolitikken kan slike feiloppfatninger lede til absolutt alt – fra avspenning til atomkrig.

Den store person-situasjon-debatten er over, men det er neppe galt å si at den fortsetter å skape splittelse mellom personlighetspsykologer og sosialpsykologer. Jeg må innrømme at mens mitt eget fagområde, sosialpsykologien, har gått på noen faglige smeller (som storstilt juks med data, avslørt i 2011, så synes personlighetspsykologien å stå støtt.¹ Blant personlighetspsykologer synes det å være stor enighet om at det finnes atferds-, følelses- og tankemønstre i personligheten som er relativt stabile over situasjoner, tid og sted – slik Allport hevdet. Dette synspunktet har fått store praktiske konsekvenser, ikke minst for bruken av personlighetstester. Verden over – også i Norge – har personlighetstester bygget på Allports trekkteori og femfaktormodellen fått en voldsom utbredelse, særlig innen rekruttering og seleksjon – noe jeg har skrevet mye om i Fasettmennesket (2016). 

Alt er ikke bra med the Big Five

Til tross for suksessen med the Big Five – styrken med femfaktormodellen er samtidig dens svakhet. For det første beskriver femfaktormodellen bare litt av alt det mennesker tenker, føler og gjør. Kritikken går på at the Big Five snevrer inn studiet av personligheten; forskningen blir reduksjonistisk, gir tunnelsyn, forenkler in absurdum, blir ikke ekspansiv, fremmer ikke vidsyn og problematiseringer. 

For det andre, the Big Five kan i svært liten grad forutsi hvordan mennesker kommer til å oppføre seg i fremtiden. Hvilken praktisk nytte har vi av den da? 

Og for det tredje, det finnes en personlighet under overflaten. Store deler av personligheten, sannsynligvis den største og viktigste, er forankret i det ubevisste sjelslivet – dit ingen selvrapporteringsskjema kan trenge inn. Personlighetstester kan ikke måle «det skjulte mennesket». Til tross for den enorme forskningsaktiviteten the Big Five har skapt og fortsatt skaper, er modellen i bunn og grunn en temmelig begrenset, ja til dels stusselig, modell om personlighet, vil psykoterapeuter og psykiatere kunne si – og gjør det, som den profilerte psykiatriprofessoren Sigmund Karterud. The Big Five har en svært begrenset evne til å forutsi enkeltmenneskets atferd. Dersom the Big Five virkelig er så stusselig, hvorfor da all denne mangeårige begeistringen? Svaret ligger antakelig – som så ofte ellers – i penger.

Spørreskjemaundersøkelser og korrelasjonsstudier er noe av det minst kostbare en etablert forsker eller doktorgradsstipendiat kan jobbe med. De fleste personlighetsforskere har begrensede ressurser. Å be et visst antall personer krysse av på et eller flere spørreskjemaer, og så finne ut hvordan svarene henger sammen med noen ytre kriterier (f. eks. skolekarakterer, inntekt eller antall år i samme jobb), er fort gjort og koster ikke mye. Og vips, så vet forskeren noe om sammenhengen mellom personlighetstrekk og vellykkethet på skole eller i arbeid – og kan publisere en fagartikkel om det (dersom korrelasjonene er statistisk signifikante). Å nå opp til det lavest akseptable signifikansnivået (mindre enn 0,05) for å få noe publisert, skal ikke så mye til med litt hjelp av gjentatte forsøk, rett utvalg, rett antall selvrapporter og en smule p-hacking. Artikler med p < .05 vrimler det av (Bruns & Ioannidis, 2016). Mer kostbare metoder derimot (som oppfølgingsstudier over år, intervjuer og deltakende observasjon), vil det naturlig nok gjøres mindre av, mens de billige metodene tiltrekker seg horder. Dette er trolig noe av forklaringen bak suksessen til the Big Five. Selvfølgelig sammen med det faktum at det er funnet statistisk signifikante korrelasjoner, om enn små, mellom personlighetstrekk og hvordan folk vil oppføre seg på jobb og skole.

Med hjelp av the Big Five har interessen for personlighet og personlighetstesting de siste årene fått en nærmest farsottaktig utbredelse, ulik noen gang tidligere i historien, også her i landet. Etter 1990-tallet synes det å ha kommet en tidsånd der personlighetstrekk blir ansett som betydningsfullt for både liv, helse, jobb, ekteskap, ja for alt som har med mellommenneskelige relasjoner og produktivitet å gjøre. Personlighetstesting er blitt både industri og underholdning, av interesse for testselskaper (som Aon og Assessio i Norge) så vel som for komikere (podkastene til Harald Eia og Nils Brenna, «Sånn er du» og «Big 5 med Nils og Harald»).

Psykologiens historie viser at interessen for de fleste modeller og teorier etter hvert tar til å dale, ja forsvinne helt. Også the Big Five vil sannsynligvis bli en epoke i psykologiens historie, neppe den endelige personlighetsmodellen. Femfaktormodellen og andre trekkmodeller har jeg som sagt skrevet mye og grundig om i boka Fasettmennesket (siste utgave 2016) og skal ikke gjenta det her. Tatt i betraktning den store forskningsaktiviteten på personlighetsfeltet, er det ikke til å unngå at the Big 5 fortsatt er i vinden – til tross for at en 6-faktor modell, HEXACO, tidlig på 2000-tallet for alvor begynte å utfordre Big 5-modellen. 

En gammel lærebok om personlighet

I bokhyllen min finner jeg en bok tidligere eid av Norges første professor i psykologi (han fikk professoratet i 1928), Harald Krabbe Schjelderup. Det viser seg å være en velbrukt lærebok i psykologi han har brettet mange eselører i. Boka er fra 1944 og handler om de store psykologer og deres lære (The basic teaching of the great psychologists av S. Stansfeld Saargent). Hva kunne Schjelderup – som interesserte seg for psykoanalysen, den tids store hit, og som selv skrev en lærebok i psykologi (Det skjulte menneske, 1961) – lære om personlighet fra en bok skrevet på en tid the Big Five ikke fantes, og heller ikke noe som liknet? Jeg leser boken til Saargent og finner at tanker og forskning om personlighet i 1944 er omtrent som i dag – med unntak av femfaktormodellen. 

Fra denne boken kunne Schjelderup lære at personlighet er totalsummen av måten vi oppførte oss på, særlig overfor andre mennesker (slik psykologer også ser det i dag). Han lærte at personligheten er et resultat av livserfaring, noe utrolig komplekst (som i dag). Han lærte at personlighet er hva vi gjør (som mange mener også i dag). Overflatiske handlinger derimot, som tillærte måter å smile på, hårfasong, poseringer etc. speiler ikke personligheten. Personligheten går mye dypere enn som så, skrev forfatteren. Og her brettet Schjelderup et eseløre.

Fra denne boken kunne Schjelderup lære at et halvt tusen år før vår tidsregning delte grekere menneskers personlighet inn i fire typer etter deres «kroppsvæsker» (i dag vil vi heller si hormoner og hjernens signalstoffer/nevrotransmittere) – den melankolske, sangvinske, flegmatiske og koleriske typen. Og han lærte at grekeren Theophrastus (kjent som botanikkens far, en elev av Aristoteles) beskrev 30 ulike mennesketyper – som f. eks. den grådige, den ubehøvlede, den smiskende, den pratsomme etc. (ikke ulikt hva psykologer gjør i dag), og ble dermed grunnlegger av «karakterologien». Karakterologien overlevde årtusener og dukket opp i mange land. I 1944, klart inspirert av trekkforskningen til Allport, utga en norsk psykolog, Henry Havin (leder for Psykoteknisk institutt i Oslo), en karakterologisk ordbok der han nitidig samler over 12.000 ord som beskrev folks personlighet, definert som «et levende individs samlede utstyr og atferd». Han så for seg at ordboken – og hans oppskrift på hvordan den skulle brukes i praksis – ville bli så nyttig i seleksjon av jobbsøkere (ved Europas teknologiske institutter) at den ville bli oversatt både til nordiske og andre språk (Havin, 1944). Så vidt jeg vet skjedde det aldri. Havins ordlister ble heller starten på karakterologiens død.

Ansikter

Noen mennesker ser pene og snille ut, andre stygge og slemme – da er det fristende å slutte seg til personlighet ut fra utseende, særlig ansiktet. At ansiktet er sjelens speil, trodde folk lenge før vår tidsregning. Studiet av sammenhengen mellom utseende og karakteregenskaper ble på Aristoteles' tid kalt fysiognomi. Den fikk en oppblomstring under renessansen (på 1400-1600-tallet) da det var vanlig å tro at i hvert fall visse karakteristika – som stemmetone (høylytt eller lavmælt) eller håndskrift (tydelig eller knotete) – kunne speile sider ved personligheten. (Som rekrutteringsfirmaer i noen land fortsatt tror på, som i Israel og Frankrike). Men fysiognomien ble aldri utviklet til noen vitenskap. Som vi vet, skinnet kan bedra. 

En populær teori, italiensk i sin opprinnelse, var at forbrytere hadde visse karakteristiske ansiktstrekk. Teorien ble undersøkt av britiske forskere som studerte ansiktet til 3000 kriminelle og sammenliknet dem med ansiktene til 3000 langt mer hederlige (må vi anta) soldater og studenter. De fant at ansiktene til de kriminelle IKKE var forskjellige fra soldatenes eller studentenes. Innsatte i engelske fengsler og studenter ved Oxford så like ut i ansiktet. Om en norsk politiker har et ansikt og en skjeggvekst som likner på skurken i en hollywoodfilm, forteller det ingenting – absolutt ingenting – om denne politikerens personlighet. Ikke tro at du kan avlese personligheten til Putin ved å se på ansiktet hans. Han ser jo ganske snill ut. Konklusjonen er klar: formen på hodeskallen, nesen, avstanden mellom øynene, munnen, leppene, pannen, ørene eller en hvilken som helst annen ansiktsform, har ingenting med personlighet å gjøre.

Alexander Tudorov, psykolog og ansiktsforsker ved dagens Princeton og Yale, kan bekrefte disse funnene – og tilfører noen nye. Ser du glad ut, kan det bety at du er glad, ser du trist ut kan det bety at du er trist – men som en tilstand, ikke som et trekk. Ansiktsmusklene kan til en viss grad vise hvordan du har det, men ikke hvem du er. De kan vise hvilke erfaringer du har hatt gjennom livet (røff friluftsmann) og dine uvaner (inngrodd røyker), men kan i liten grad si hvilke karaktertrekk du har, og i hvert fall ikke hvordan du vil oppføre deg på jobben (ut over at en inngrodd røyker sannsynligvis vil ta seg oftere røykepauser, og at en som ikke er så glad i mennesker sannsynligvis vil velge å spise matpakken sin på cellekontoret).

Det er lett å ty til typer

Å inndele folk i typer er vanlig i hverdagen – han eller hun er en røff type, en intellektuell type, en kunstnertype, en uformell type, en aggressiv type, en pålitelig type etc. Vi hiver på strak arm ut en lang rekke med typebetegnelser, ikke minst mot folk vi bare får et glimt av, f. eks. de som sitter bak rattet eller bak en offentlig skranke – sinke, gærning, råtass, kjerring, faens oldemor, etc. Filosofer og psykologer har gjennom tidene forsøkt å klassifisere typer, og helst samle dem i noen få kategorier, gjerne bare to – som f. eks. innadvendt og utadvendt. Også filosofen Nietzsche foreslo to typer, den apolloniske (rolig og fornuftig) og den dionysiske (impulsiv og ufornuftig). 

Den første «store» amerikanske psykologen, William James, delte mot slutten av 1800-tallet folk opp i to typer – de sensitive (tender-minded) – de som lett lar seg påvirke av enkle ideer, inkludert konspirasjonsteorier; og de faktaorienterte (tough-minded) – de som er sterke i sak og ikke så lett lar seg vippe av pinnen av flertallets meninger. Typer kan både speile og forme virkelighetsoppfatninger. Straks businessmogulen Donald Trump trådde inn på den politiske arenaen, fremstilte han sine politiske motstandere som negative typer – «Crooked Hillary» under valgkampen i 2016 og «Sleepy Joe» under valgkampen i 2019. En genial politisk idé, skulle det vise seg. 

Psykologiens mest kjente typeteori er uten tvil Carl Gustav Jungs inndeling av mennesker i introvert og ekstrovert. Jung mente ikke at folk enten var introvert eller ekstrovert, men er blitt tillagt dette standpunktet. Jung skrev at alle har begge trekkene i seg, en tendens til å være både introvert og ekstrovert, at du kan alternere mellom dem, men at ett av dem vanligvis er den foretrukne. Dette er en teori og en kunnskap jeg personlig kan kjenne meg igjen i etter å ha holdt 1000 forelesninger eller så de 40 årene jeg var i aktiv jobb. Jeg startet stort sett forelesningene som en nølende introvert, og kunne etter en times tid eller to ende opp som en utagerende ekstrovert. Særlig når jeg sto på de store scenene, kirkegulv, teaterscener, konserthus.

Andre forsøk på typologisering har bestått av å dele inn mennesker etter hvilke hovedinteresser de har – er du en teoretisk type, en økonomisk type, eller kanskje en politisk, estetisk, sosial eller religiøs type – eller en blanding av disse? På grunnlag av slike inndelinger er det konstruert tester for yrkesvalg, karrierevalg, interesser og evner. En av de mest kjente er fortsatt Strongs interessetest fra 1927, opprinnelig laget for menn. En versjon for kvinner kom seks år senere. Det viste seg, ikke overraskende, at interessen til menn og kvinner var vidt forskjellige. Menn tenderte mot å foretrekke strabasiøse aktiviteter, villmarksferder, fysiske utfordringer, teknikk og business – mens kvinner foretrakk mer rolige, hjemlige, estetiske og humanitære sysler. Disse ulike tendensene, som ikke var helt ubetydelige, har vist seg seiglivet til tross for årelang kamp for å likestille kjønnenes yrkesvalg. Når jeg ringer etter rørleggeren, snekkeren eller elektrikeren, er det fortsatt en mann som kommer. Og går jeg til den kliniske psykologen eller sykepleieren, vil jeg stort sett møte en kvinne. Strong kunne ikke garantere at folk ville bli gode i det yrket testresultatet pekte mot. Slik er det fortsatt. I dag finnes det mange interessetester på nettet, kalt jobbkompass, utdanningstest, karriereguide og mye mer. Selv om det finnes sammenhenger mellom interesser og personlighet (f. eks. at vitenskapsfolk gjerne er nysgjerrige, ambisiøse og kreative, men samtidig ganske lite imøtekommende, til dels hensynsløse og selvopptatte), så er ikke interessetester egnet til å måle personlighet.

Ikke glem konteksten

Hvordan personligheten utvikles, har i årevis vært et interessant spørsmål for psykologer. Svaret i den gamle læreboken Schjelderup leste, var som dagens: Personlighet er et resultat av arv og miljø, av fysiologiske og sosiale påvirkninger. Det finnes ingen kjente biokjemiske markører knyttet til personlighet, til tross for mange forsøk på å finne slike. Sosiologer og kulturantropologer har konstatert at personlighet endrer seg med endringer i miljøet. Og at endring tar tid. De bruker folk som emigrerte til Amerika som eksempler. Den nye kulturen bygget seg gradvis inn i sjela deres. Først den neste generasjonen kunne bli «fullblods» amerikanere – i motsetning til i dagens Norge der heller ikke tredjegererasjons innvandrere synes å ville bli «fullblods» nordmenn. 

Psykologer er langt på vei enige om at kontekst betyr mye når det gjelder utviklingen av personlighet. En velfungerende familie fostrer sunne personlighetstrekk; ødelagte hjem produserer ødelagte personer – i hvert fall inntil de har kommet seg hjemmefra. Den viktigste konteksten for personlighetsforandring er miljøet utenfor familien. Snille venner skaper snille trekk; skurkete kompiser gjør deg slem. 

En stor del av personligheten består av temperament, dvs. den medfødte underliggende energien og den emosjonelle tonen. Men selv om temperamentet er grunnpilaren, er egenskaper som hører personligheten til – trekk, holdninger, interesser, verdier og idealer – i hovedsak produkter av miljøet. Hjem, skole, jobb, venner, boligstrøk og sosioøkonomisk tilhørighet blir en del av personligheten. Hvor mye hver av disse påvirkningene teller i det totale bildet av personligheten, er vanskelig å si for psykologien. «Det jobbes med saken», avslutter forfatteren av læreboken fra 1944 som nok gjorde vår første professor i psykologi, Harald Schjelderup, litt klokere. På de 80+ årene som er gått siden den læreboken ble skrevet, har ikke psykologers syn på personlighetstrekk som noe temmelig konstant endret seg særlig. Ikke før det nye budskapet kom fra amerikanske forskere rundt 2010 om at hvert menneske kan forme sine egne personlighetstrekk. Det er motivasjonen det kommer an på. Det kan jeg tenke meg å skrive om i et annet essay.

Referanser

Bruns, S.B. & Ioannidis, J.P.A. (2016). p-curve and p-hacking in observational research. PLoS ONE 11(2): e0149144. doi:10.1371/journal.pone.0149144,

Cattell, R.B. (1957) Personality and motivation: Structure and measurement. New York: World Book Company.

Endler, N.S. & Magnusson, D. (1976) Towards an interactional psychology of behavior. Psychological Bulletin, 83, 956-974. 

Havin, Henry (1944). Karakteriseringer. Oslo: A/S O. Fredr. Arnesen Bok-og Aktietrykkeri. 

Moxnes, P. (2016) Fasettmennesket. Personlighet og rolle. (2. utg.) Bergen: Fagbokforlaget.

Fotnote

1. En tidligere høyt ansett nederlandsk professor i sosialpsykologi ved Tilburg-universitetet, Diederik Stapel, ble tatt for å ha fabrikkert data i årevis og fikk annullert 58 av sine publikasjoner; en skandale som synes å ha foregått på systemplan i sosialpsykologien, ifølge universitetets granskningskommisjon i 2011.