Idyll og anti-idyll i Prøysens barneviser

Det finnes en Prøysen-tekst til alt, har det blitt sagt, og den urolige tiden vi lever i er intet unntak. Kan noe så enkelt som en barnevise om løvetann være til inspirasjon?

Alf Prøysen har av mange blitt hyllet for å ta parti med de små og maktesløse. Ikke bare viser han dem omsorg, han overbeviser også om viktigheten av deres unike perspektiver og egenskaper. I Prøysens univers får vi se de positive konsekvensene av å ta de små på alvor, både små folk, og de «små», nære ting. Disse verdiene, som kommer så tydelig frem i Prøysens forfatterskap, er verdier som lever videre i norsk barnelitteratur i dag.

I en tid hvor verden kan virke stor og skummel, og det er lett å føle seg liten og maktesløs, er det verdt å se nærmere på hvordan verdier kommer til uttrykk i Prøysens tekster for barn. Gode tekster for barn, Prøysens tekster inkludert, kan fungere som verktøy for å navigere i en verden preget av uro, hvor vi kan ha behov for litt trøst, men også trenger mot og handlekraft.

Gjennom tidene har Prøysen, av noen, blitt forstått som aktivt engasjert i fattigfolks skjebne. Andre har sett på ham som en nostalgiker som forskjønnet en tid med klassemotsetninger (se Imerslund 1995). Det er trolig på grunn av hans tematisering av hverdagslige hendelser og sysler, og vektlegging av det lille og nære, Prøysen er av enkelte blitt redusert til en koselig og litt enkel dikter og «barnetime-onkel».

Han er langt mer enn det. Bredden i hans forfatterskap er blitt satt under lupen av forskere, forfattere, kulturskribenter og musikere. Noe av kompleksiteten i hans forfatterskap ligger i at han greier å både idyllisere og mane til opprør samtidig. Det er ingen enkel oppgave, for idyll kan lett forbindes med noe passivt, noe vi gjerne vil hengi oss til for å slippe å håndtere vanskeligheter. 

Under Prøysen-idyllen ligger det noe som ulmer, noe som kan bryte idyllen, og i det: en vilje til å skape en bedre verden. Prøysens oppfordring til å bidra til å skape en bedre verden kommer godt til syne også i flere av hans barneverker. Barnelitteraturen er særlig egnet til å romme idyll og opprør samtidig, og er ofte på sitt sterkeste når den gjør nettopp det.

Trøst og kjærlighet i løvetannvise 

Den første løvetann er en tilsynelatende enkel barnevise som kan oppleves både idyllisk og nostalgisk.

Visa beskriver en helt vanlig pjokk på fire år som går i grøfta slik «pjokker ofte gjør». Pjokken strekker ut ei hand, og napper opp «med rot og topp, sin første løvetann». Gleden hans over blomsten blir imidlertid utfordret av en flokk med eldre barn som «kvidret lyst og lett/ Imens de ordnet raskt og flinkt en blåveisblåbukett». Når pjokken stolt viser frem løvetannen sin, ler de og kommenterer hvor pjuskede den er. Pjokken parerer med at moren vil like blomsten, men barna mener at det i så fall bare er for å trøste ham. Så når moren gir han komplimenter når han kommer hjem, gjentar han barnas påstand om at hun bare sier det for trøst. Moren på sin side insisterer på at slik er det slettes ikke; hun mente det hun sa. «Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann/ Som kommer hjem og har med seg sin første løvetann».

Kort og godt beskriver visa en gutt som opplever stor glede og stolthet over en løvetann, men stoltheten blir erstattet med tvil i møte med de andre barna som har plukket en større blåveisbukett. Ved hjelp av moren blir imidlertid stoltheten og gleden over løvetannen gjenopprettet til slutt.

Prøysen legger ikke skjul på at å plukke en løvetann i seg selv ikke er noe unikt. Tvert imot, han understreker hvor vanlig det er. Likevel, ved visas ende, kan vi sitte igjen med en følelse av at vi får ta del i noe helt fantastisk, vi kan bli revet med av omsorgen og gleden løvetannen utløser, og videre i morens utsagn om at dette er «det aller største». Det er et idyllisk bilde, et bilde det kanskje er lett å sette seg litt fast i. Men under alt dette dirrer det stadig en spenning, noe som vil ut og bryte med tingenes tilstand.

Fire subjekter, ulike verdenssyn

I utvidet betydning kan vi tolke visa som et møte mellom ulike verdenssyn. Synene blir aktualisert i møte med fire subjekter: løvetannen selv, gutten, de andre barna, og moren.

Aller først møter vi løvetannen som eget subjekt. «Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin» og tenker selv «Å nei, hvor jeg er fin». Så møter vi gutten, som deler løvetannens syn; gutten og løvetannen speiler hverandre. De er begge blonde og litt pjuskete. Når gutten møter de andre barna, er det uklart om det er pjokken eller løvetannen de ler av. Gutten har i utgangspunktet ingen tvil om at løvetannen har verdi; han viser den stolt frem til de andre barna. Det er først når han møter deres reaksjoner, han skjønner at det er mulig å se på det på en annen måte.

For de eldre barna er løvetannen pjusket og kan ikke måle seg med en større og mer ordentlig blåveisbukett. Barna sår tvil om guttens opprinnelige oppfatning av løvetannen som verdifull.

Disse barna spiller en helt sentral rolle i teksten. Kontrasten mellom synet til gutten og synet til barna, fremhever verdien av løvetannen. Om gutten hadde gått hjem med løvetannen og vist den stolt frem til mor, uten først å ha møtt barna, ville lytteren kanskje tenkt at morens rosende ord var for å trøste eller være snill med ham.

Morens glede over løvetannen kan leses som en hyllest til morskjærligheten (Se for eksempel Vestad 2015). Men selv om visa uten tvil er full av morskjærlighet, er et annet tema viktigere. Den avsluttende dialogen med moren får frem at rosen ikke handler om trøst. Løvetannen får verdi i kraft av noe mer enn å være plukket av en sønn.

Blomster må ikke være ordnet i en velstelt bukett for å være verdifull. En pjuskete løvetann kan gi vel så mye glede. Det ligger trøst i at det vanlige og nære kan gjøre så dypt inntrykk, og ikke minst en motstand mot økonomisk tankegang; Det stilles ingen krav til at det må passe inn i visse rammer, at det må bli satt pris på av et flertall eller må være lønnsomt.

Denne motstanden ser vi i store deler av Prøysens forfatterskap. Et tydelig eksempel fra barnelyrikken hans finner vi i Teddybjørnens vise, som er fortalt fra perspektivet til en tivoli-teddy som først ønsker å bli vunnet av en med mye penger så han kan være med på mer moro, men som ender opp med å tenke det er bedre «Å bli vunnet av en venn/Som ikke eide penger/Men som elsket en igjen».

Idyllen brytes

Mange skiller mellom Prøysens tekster for voksne og hans tekster for barn. En av dem som har gjort det, er litteraturforsker Ole Karlsen. I et forsøk på å begynne på en genealogi over Prøysens lyrikk, har han delt den inn i fire kategorier. Han starter med å skille mellom voksenlyrikken og barnelyrikken, før han deler førstnevnte inn i tre videre underkategorier. Nå sier han selv at kategoriseringen på ingen måte er ferdig, bare en begynnelse, men konstaterer selvsikkert at «Nå vil neppe noen i særlig grad opponere mot en grovinndeling av lyrikken i to hovedkategorier, i barne- og voksenlyrikk (…).» (s. 16)

Jeg stusser over at det skal være så åpenbart at den første inndelingen må skje mellom barne- og voksenlyrikken. Jeg ønsker også å stoppe litt opp ved det faktum at barnelyrikken får én underkategori, mens voksenlyrikken får tre mer presise underkategorier. I Prøysensk ånd er det viktig å legge merke til de små, og det kan være lett å overse enkelte kvaliteter ved barnelyrikken når den blir plassert i en stor sekkekategori, mens de mer presise kategoriene for voksenlyrikken, gjør det lettere å merke flere kvaliteter. Noen av Karlsens skarpe bemerkninger om Prøysens voksen-forfatterskap kan anvendes også for å få innsikt i hans tekster for de små.

I en av kategoriene for Prøysens voksenlyrikk blir brytningen mellom idyll og anti-idyll fremstilt som et viktig trekk (Karlsen, O. [2015]). Dette er en presis observasjon som han anvender i en analyse av Steinrøysa nedi bakken, hvor den naturvakre idyllen i steinrøysa (med kveldssola som bræinn og nyprosa som blømte noen hår stann), ender i anti-idyll med en hovedperson som sover ut rusen. I en av Prøysens mest kjente viser, Du ska få en dag i mårå finner man det samme spennet mellom idyll og anti-idyll, med en hovedperson som mislykkes gang på gang, men finner trøst og pågangsmot i det alltid tilgjengelige furususet.

Den første løvetann er idyllisk hele veien gjennom, men idyllen er ikke en selvfølge. Tilstedeværelsen av noe truende – barna som ler – bryter med idyllen og skaper en spenning som utløser et kritisk potensial i teksten. Idyllen kan i utgangspunktet virke lullende, men fordi guttens syn blir truet, må han ha ta stilling til sine verdier. For å få til det trenger han hjelp av moren. Til sammen leder det til en aktiv ivaretagelse av det verdenssynet som pjokken hadde i starten, som både han og moren må stå inne for. Idyllen i Den første løvetann kan ikke opprettholde seg selv – den krever handling fra aktører.

Tilbake til fortiden eller utover mot verden?

Nostalgien er beslektet med idyllen. Det har blitt påpekt av flere at nostalgiens i Prøysens forfatterskap antagelig har bidratt til hans popularitet etter krigen; folk hadde behov for noe trygt og kjært. Litteraturprofessor Thomas Seiler er blant dem. Prøysen tematiserer det kjente og kjære, og ofte noe som er på vei ut. I motsetning til modernister i sin samtid, som var mer eksperimentelle i formspråket, ville han ikke bryte med tradisjoner (Seiler, s. 81).

Nostalgi er knyttet til fortiden, og kan forstås som «en lengselsfigur som består i at man vil hente en tilstand tilbake som uvegerlig er gått tapt pga. av (sic) tidens gang» (Seiler, s. 89). Det er lett å tenke at det må virke passiviserende, for hvordan kan det å lengte tilbake til noe som er tapt, hjelpe oss til å navigere verden i dag? Selv om Prøysen er en tydelig nostalgiker, påpeker også Seiler at han blander andre elementer inn i nostalgien, innspill av samfunnskritikk som er lett å overse ved første øyekast. Vi kan merke en kritisk holdning i kløften mellom samfunnets forventninger og normer på den ene siden, og individuell frihetslengsel på den andre.

Den første løvetann kan sies å ha et nostalgisk syn på barndom, og den gleden man kunne oppleve som barn. De eldre barna representerer samfunnets normer og forventninger, og disse står i kontrast til pjokkens glede. Visas siste vers får frem at vi ikke må følge de fastsatte rammene som vi blir fortalt kan sikre oss det gode liv. Prøysen mener livet kan bli rikere og mer betydningsfullt om vi bryter med forventningene. Men forventningsbruddet skjer ikke av seg selv. Hvis vi skal bevare idyllen, krever det handling.

Ja takk til verden

I Vise for gærne jinter synger Prøysen at markjordbærene skal nytes, vi skal finne «et strå og træ dom på». Noen er for gamle eller for grønne, og de lar vi stå, men «æille andre ska vi ta med hematt/ og leve lykkelig med sukker på».

Ifølge Jan Erik Vold er den underliggende moralen i visa at livet skal leves. På mange måter er dette den underliggende moralen i hele Prøysens forfatterskap. Prøysens oppheving av det lille og nære bunner til syvende og sist i hans livslyst og livkjærlighet. Hvert blad, hver blomst, hver lille ting har betydning. Det i seg selv kan også gi mot når det kan virke som verden beveger seg baklengs; vi trenger disse små lommene av lykke og takknemmelighet. Det er en påminnelse om at vi har så utrolig mye godt å ta vare på og kjempe for. Og skal vi orke yte mostand, og stå opp for det vi tror på, er ikke moralsk forpliktelse nok alene, vi må også ha lyst.

Imerslund, K. (1995). Alf Prøysen – idylliker eller opprører? Opplandske bokforlag.

Karlsen, O. (2015). «Prøysens lyrikk. Utkast til en oversikt» i red. Karlsen, O, «vakkervisa hu skulle søngi». Om Alf Prøysens lyrikk.

Seiler, T. (2015). «Nostalgi og komikk som modernitetskritikk i Alf Prøysens viser» i red. Karlsen O, «vakkervisa hu skulle søngi». Om Alf Prøysens lyrikk.

Vestad, I.L. (2015). «Det aller største mor vet om … : Om å gi videre et levd liv med musikk og å formidle for lite» i Nordic Journal of Art and Research. https://brage.inn.no/inn-xmlui/bitstream/handle/11250/2379040/Vestad.pdf?sequence=1