Hva Cuba kunne lært av Kina

Når en studerer pakken med de 176 tiltakene , er det vanskelig å motstå fristelsen til å hevde, med profetisk troverdighet eller etterpåklokskap: «Hva var det vi sa?» I 15 år har jeg diskutert med kubanske kolleger – økonomer, samfunnsvitere og sivilsamfunnsaktører – hvilken vei som kan finnes ut av landets krise. Jeg forsøkte å oppsummere det i min doktoravhandling fra 2019, utgitt i forkortet form i boka Cuba, from Fidel to Raúl and Beyond (Palgrave Macmillan, 2020). Det er slående å se den store likheten mellom tiltakene som statsminister Marrero Cruz leste opp for det cubanske parlamentet i forrige uke, og de berømte Lineamientos – retningslinjene for partiets og revolusjonens økonomiske og sosiale politikk – som ble vedtatt av kommunistpartiets sjette kongress i 2011, bare for å bli lagt i en skuff av den sjuende kongressen fem år seinere.

Da Lineamientos ble avbrutt

For ti år siden ble det utkjempet et viktig slag om Cubas framtid, nettopp med utgangspunkt i Lineamientos og forslaget om en actualización – en oppdatering – av systemet, som var nøkkelordet for reformene. Raúl Castro hadde satt i gang gjennomføringen av retningslinjene for å løsne statens grep om økonomien. Fram til 2016 ble det rapportert at bare 21 prosent av tiltakene var gjennomført, noe som betyr at fire av fem tiltak gjensto. Mens USAs president Barack Obama var på besøk i Havanna i mars 2016 og møtte en gruppe private gründere – cuentapropistas – var de interne diskusjonene særlig harde omkring jordbruksspørsmålet. Den statlige tvangstrøya gjorde det nødvendig for Cuba å importere mellom 60 og 70 prosent av matvarene sine, samtidig som en stor del av den dyrkbare jorda lå brakk og produktene stoppet opp i et skandaløst statlig omsetningssystem. Store tomatavlinger kunne ligge og råtne på lager i Güira de Melena, et rikt jordbruksområde 60-70 kilometer sør for Havana, mens det var umulig å oppdrive dem i hovedstaden.

Landbruksøkonomen Armando Nova hadde i årevis skrevet artikler om hvor irrasjonelt det cubanske jordbruket var. Han påviste for eksempel det ubegripelige paradokset at cubanske bønder fikk priser langt under det staten betalte for å importere de samme matvarene: knapt 45 prosent av prisen på importerte bønner, 30 prosent når det gjaldt ris og 20 prosent for melk. Problemet, slik han så det, var et mektig landbruksbyråkrati som paralyserte hele det cubanske systemet fra topp til bånn, og som blokkerte enhver fornuftig reform fordi funksjonærene klamret seg til sin egen makt. Nova la fram en reformpakke som etter hans vurdering ville gi en drastisk økning av Cubas matproduksjon mulig. Kort sagt var hans klare anbefaling at bøndene selv, organisert gjennom demokratiske bondelag som også fikk uavhengig makt over omsetningskooperativer, skulle ta kontroll over produksjon, distribusjonen og salg av sine egne produkter. Landbruksdepartementet erkjente at 56,5 prosent av hele jordbruksarealet lå brakk i 2016, og at en mer rasjonell bruk av jorda lett kunne erstatte 60 prosent av matvareimporten.

Noen viktige reformer var på vei. Raúl Castro hadde gjentatte ganger sagt at Cuba kunne lære mye av reformene i Kina og Vietnam. En stor del av den tidligere statlige jorda ble nå forpaktet bort, ved at individuelle småbønder fikk bruksrett. De fikk status som usufructuarios, som regel organisert i kooperativer. Andelen jord som gjennomgikk denne overgangen til en mindre statlig forvaltningsform, vokste fra en femtedel til halvparten mellom 2007 og 2016. Og det ble snart klart at produktiviteten på disse mer selvstendige brukene langt overgikk den på de statsstyrte.

Den andre viktige reformen var at bøndene fikk tillatelse til å omsette en større del av produktene sine på egen hånd, i stedet for å levere alt til det sørgelig ineffektive statlige omsetningssystemet kjent som Centros de Acopio – oppkjøpssentralene. Landbruksministeren foreslo i 2014 å fjerne denne mektige proppen i omsetningssystemet. De første store engrosmarkedene ble etablert rundt de store byene. Tilbudet av matvarer på de private markedene – for eksempel omsatt gjennom engrosmarkedet «El Trigal» i Boyeros utenfor Havanna – skjøt i været, med priser som ble fastsatt av tilbud og etterspørsel.

Men så lenge det fortsatt var matmangel, var det uunngåelig at prisene på de private markedene steg. Reformmotstanderne grep fatt i dette. En av de første kontrareformene, tidlig i 2016, var å gjeninnføre priskontroll på matvarer. En annen var å forby de private engrosmarkedene, inkludert nedleggelsen av «El Trigal», mens Acopios fortsatte i beste velgående. Incentivene for bøndene forsvant igjen. Hele det frie omsetningssystemet brøt sammen, godt hjulpet av overivrige inspektører som stanset de ikke-statlige lastebilene som kom inn til byene fullastet med mat.

Partikongressen i april 2016 satte en stopper for de fleste av de såkalte actualizaciones, slik at de gjenværende fire femtedelene som gjensto å gjennomføre aldri kom lenger enn til gode intensjoner. Samtidig ble tøværet med USA i realiteten avlyst, allerede før slutten på Barack Obamas presidentperiode. Det er god grunn til å mistenke at drivkraften bak denne kontrareformen var Fidel Castro selv, selv om han på det tidspunktet hadde gitt fra seg alle formelle verv. Han døde i november samme år, 17 dager etter at Donald Trump ble valgt til USAs president med løfte om å gjøre slutt på tilnærmingen til Cuba. Han slapp selv å oppleve den eksistenskrisa Cuba nå befinner seg i.

Bondeorganisasjonen ANAP var aldri en stemme for bøndene. Den var et redskap for partiet, og en viktig brikke i det reformfiendtlige landbruksbyråkratiet. Det fantes noen spredte forsøk på en mer demokratisk bondeorganisering. Et bondekooperativ i provinsen Santiago, kalt Transición og ledet av Pedro Antonio Alonso Pérez, forsøkte å utfordre ANAP og ta initiativ til en mer uavhengig og horisontal bondeorganisasjon, slik Armando Nova og kollegene hans hadde foreslått. Men etter partikongressen i 2016 og den sterke motstanden mot reformene var det ingen i partiledelsen som våget å støtte slike initiativ.

Den kinesiske markedsrevolusjonen

Hva kunne Cuba ha lært av Kina og Vietnam, om jordbruksreformene hadde fått fortsette etter 2016?

Etter kulturrevolusjonen i Kina var situasjonen i landbruket nokså lik den som fantes – og fremdeles finnes – på Cuba. Den hadde også sterke fellestrekk med den katastrofale tvangskollektiviseringen som Stalin gjennomførte i Sovjetunionen, etter at Lenins «nye økonomiske politikk» (NEP, 1921–1929) midlertidig hadde løftet produksjonen. Men så kom det et opprør nedenfra som fra 1978 fant en alliert på toppen: Deng Xiaoping.

I april i år møtte jeg en av hovedpersonene bak dette opprøret i provinsen Anhui i Kina.

Den smilende, aldrende mannen som sitter foran oss, med en sigarett hengende i munnviken, Yan Jinchang, ser ikke akkurat ut som en opprører. Det han liker aller best, er å snakke om alle barna, barnebarna og oldebarna sine, og om den enkle vesle restauranten han nå eier i hjemlandsbyen Xiaogang.

Men natten til 24. november 1978 var han med på å forandre Kinas historie – og kanskje verdenshistorien. Sammen med 17 andre bønder fra det som den gang var folkekommunen Xiaogang, et landsbysamfunn i utkanten av provinshovedstaden Hefei, satte han sitt røde fingeravtrykk på et hemmelig opprørsdokument. Ingen av de 18 kunne skrive navnet sitt. Dokumentet delte den kollektive jorda mellom husholdningene – noe de utmerket godt visste var ulovlig. De kalte det en «kontrakt på liv eller død», fordi deltakerne fryktet fengsel eller henrettelse dersom forsøket kom for en dag. Systemet ble kalt dabaogan, på engelsk seinere kjent som Household Responsibility System.

«Vi ville bare fylle magen», sier han nå, ettertenksomt, mens han tar et godt drag av sigaretten. «Ungene våre hadde verken nok mat eller klær, og vi bodde i elendige hus. Men da vi tok den beslutningen, ble vi anklagd for å vandre på kapitalismens vei, noe som vanligvis ble straffet med fengsel eller, i verste fall, henrettelse», fortsetter han.

Avtalen gikk ut på å dele jorda mellom familiene. Når hver husholdning hadde oppfylt kornleveransene og de øvrige kvotene staten og kollektivet krevde, kunne resten beholdes av familien selv, til eget forbruk eller for salg. Det handlet om å komme seg ut av det de opplevde som en statlig og kollektiv felle av tvang og fattigdom.

Samme natt fordelte de landsbyens jord mellom husholdningene, sammen med trekkdyrene – okser og bøfler – og redskapene, basert på loddtrekning for å gjøre det mest mulig rettferdig.

Våren 1979 oppdaget lokale myndigheter eksperimentet. Partisekretæren i fylket besøkte Xiaogang i april 1979 for å undersøke ryktene, men valgte å se gjennom fingrene med det. Det kom ingen offentlig støtteerklæring, men taushet skulle vise seg å være godt nok: eksperimentet ble ikke knust.

Provinsen Anhui hadde allerede tidlig i 1978, midt under en stor tørke, begynt å eksperimentere med mer fleksible løsninger. Blant annet hadde enkelte bønder fått lov til å «låne jord» for å overleve krisen. Wan Li, provinsens førstesekretær, støttet den typen pragmatiske løsninger.

Den hemmelige kontrakten Yan Jinchang undertegnet, ble inngått knapt en måned før Deng Xiaopings moderniseringslinje ble vedtatt som offisiell kurs for Kinas kommunistparti. Trolig visste ikke de to partene om hverandre. De samme ideene begynte å bryte fram både i partitoppen og blant de fattigste bøndene: erkjennelsen om at den kompromissløse kollektivistiske kommunismen ikke virket. Bøndene trengte mer frihet, og muligheten til å selge overskuddet direkte på markedet.

Det var ikke før i januar 1980 at provinssekretær Wan Li kom på besøk. Han roste eksperimentet og skal ha sagt: «Jeg gir dere tillatelse til å prøve i fem år.» Regnet fra 24. november 1978 hadde det gått omtrent 14 måneder fra undertegningen av opprørsdokumentet til denne uttrykkelige provinsielle støtten. Med det gjorde Wan Li Xiaogang-eksperimentet om fra en ulovlig hemmelighet til et beskyttet forsøk. I praksis betydde støtten hans at de lokale kadrene fikk politisk dekning for ikke å reversere det.

Den 31. mai 1980, 18 måneder etter opprørernes hemmelige møte, trådte Deng Xiaoping selv fram med en avgjørende politisk støtte til denne familiebaserte og markedsorienterte landbrukspolitikken, som raskt hadde begynt å gi gode resultater.

De 18 bøndene i Xiaogang kunne vise til virkelig oppsiktsvekkende resultater. Kornproduksjonen økte fra 10-15 tonn i 1977 til over 50 tonn i 1978. Bøndenes inntekter ble mangedoblet. Familiene, som hadde lidd åpen sult, klarte for første gang å dekke sitt eget matbehov. Noen fikk overskudd til salg. Landsbyen gikk fra å være avhengig av nødhjelp til nesten umiddelbart å bli selvforsynt. Det er ikke utenkelig at klimaet ga dem en håndsrekning. Modellen ble raskt kopiert i hele Anhui-provinsen og i den store og viktige naboprovinsen Sichuan.

Deng kunne dermed dokumentere med klare tall at eksperimentene i Xiaogang og i nabokommunene hadde snudd situasjonen på ett år. Han avviste bekymringen for at dette skulle skade landets makroøkonomi. Nøkkelen, sa han, lå i å utvikle produktivkreftene etter de lokale forholdene og bøndenes ønsker.

Talen ble ikke offentliggjort med det samme, men den sirkulerte internt og ga politisk ryggdekning for reformtilhengerne. I september 1980 gjorde sentralkomiteen et formelt vedtak om å styrke og forbedre produksjonsansvarssystemet i landbruket. For første gang ble det her gitt en bredere politisk ramme for denne typen ordninger, og det ble erkjent at det ikke nødvendigvis dreide seg om en kapitalistisk restaurasjon. Nå kom den formelle koblingen mellom de lokale eksperimentene og det nasjonale politiske nivået. Det ble en helt grunnleggende brikke i Deng Xiaopings reformpolitikk.

«Visste dere at det dokumentet dere undertegnet, kom til å forandre Kinas historie?» spør vi.

«Ikke peiling,» svarer Yan og slår ut med armene. «Vi hadde snakket om dette i årevis. Det hadde vært mye diskusjon. Hvem sier at bønder ikke kan dyrke mat? Det var bare det vi ville».

Når Xi Jinping under Donald Trumps statsbesøk til Kina i mai 2026 spaserer med sin gjest gjennom Himmelens tempel – Tiantan – det keiserlige anlegget sør for Den forbudte by, kan han fortelle at de gamle keiserne dro dit for å be om gode avlinger. Og gode avlinger har Kina hatt, i betydningen en eventyrlig økonomisk utvikling, helt siden bøndene i Xiaogang beviste for Deng Xiaoping at privat jordbruk – og markedsøkonomi i sin alminnelighet – virket både for vekst og fordeling. Dagens kinesiske jordbruk antar mange ulike former. Eiendomsretten til jorda er fortsatt statlig, forvaltet av landsbykollektivet. 150 millioner småbønder har langsiktige forpakterkontrakter, som også kan arves. Men en stadig større del av produksjonen går over i hendene på spesialiserte entreprenører.

Kina er i dag 95 prosent selvforsynt med basismatvarer, og med frukten og grønnsakene som er grunnlaget for det varierte og rike kinesiske kjøkkenet. Den delen av forsyningen dyrkes først og fremst på bittesmå selvstendige parseller. Men den kinesiske urbane middelklassen har fått smak på kjøtt, noe som driver soyaimporten i været: 85 prosent av denne etterspørselen må dekkes gjennom import, for eksempel fra Brasil.

En annen modell de cubanske reformtilhengerne pekte på, var Vietnam. Ti år etter seieren over amerikanerne i 1975, med et kollektivisert jordbruk og kronisk matmangel, ble reformprogrammet Doi Moi satt i gang. Kollektivbrukene ble oppløst i 1988, og jorda ble fordelt mellom småbønder med langsiktige og arvelige forpakterkontrakter. Bøndene kunne selge avlingen på det åpne markedet. Risproduksjonen skjøt i været, og Vietnam ble snart verdens nest største riseksportør. Landet er også verdens nest største kaffeprodusent, basert på småprodusenter. Vietnam har i dag dessuten et betydelig industrijordbruk.

Da vi diskuterte jordbruksreformene på Cuba for 10-15 år siden, hadde vi med oss en vietnamesisk økonom, Le Dang Doanh, som hadde vært en av hovedrådgiverne bak sitt eget lands reformer. Han avsluttet alltid innleggene sine med å se på cubanerne og si:

«Remember: you must give people freedom!». Han tenkte nok mer på økonomien enn på politikken da han sa det. Bekymringen til de cubanske museumsvokterne var åpenbart at de økonomiske reformene skulle munne ut i politiske endringer og true kommunistpartiets maktmonopol. Derfor valgte de å skru igjen reformkrana.

Det cubanske jordbrukets totale sammenbrudd – og de nye tiltakene

Partikongressen i 2016 utpekte Miguel Díaz-Canel som arvtaker etter Castro-regimet. Han var de ortodokse reformmotstandernes mann. På et internt partimøte i februar 2017, like etter at Trumps første periode i USA var innledet, advarte han om at det reformtilhengerne ville, var å gjeninnføre den samme korrupte kapitalismen som Cuba hadde hatt før revolusjonen i 1959.

«Vi ville miste alle våre sosiale landevinninger, alt ville bli privatisert, hele revolusjonens kulturelle identitet ville forsvinne,» hevdet han. Ingen av de mange cubanske reformtilhengerne jeg har jobbet med hadde slike ideer, selv i sin villeste fantasi. Tvert imot: tanken var å sikre et produktivt grunnlag for å kunne gjenoppbygge den velferdsstaten som en gang fantes på Cuba.

I 2026 har det cubanske jordbruket kollapset fullstendig sammen med resten av samfunnet, også når det gjelder basisvarene: ris, bønner og mais. Den gamle sukkergiganten må nå importere sukker. Matmangelen, og den rene og skjære sulten, brer om seg. Det er en situasjon som har bygd seg opp over tid, men som er blitt akutt med USAs totale blokade av all oljeimport. Kontrasten til de økonomiske og teknologiske gigantsprangene i Kina og Vietnam er total. 

I denne situasjonen tvinges det cubanske parlamentet av det ubarmhjertige amerikanske presset til å vedta sin nye tiltakspakke, enda mer omfattende og egentlig mer brutal enn de avlyste Lineamientos. Det som kalles Tiltak 7, «Gjenoppretting av jordbruket», ser ut til å inneholde alle forslagene fra Nova og kollegene hans, mye likt de kinesiske daboagan-prinsippene, men også noe mer drastisk. Det skal gis reell bruksrett til private juridiske personer, på ubestemt tid og med ubegrenset areal. Kravet om «direkte og stabilt arbeid» på eiendommen fjernes, noe som åpner for at bruksrettshaveren i realiteten kan være en forvalter eller bortforpakter som leier inn arbeidskraft. Dette kan gi opphav til en dreining bort fra familiebruksmodellen, og over mot større driftsenheter med en kommersiell logikk. Når dette ses i sammenheng med åpningen for private bedrifter og utenlandske investeringer i jordbruket, gitt den interessen som finnes blant enkelte tidligere cubanske storgodseierfamilier i Florida, gjenstår det å se hvordan prinsippet om matsikkerhet skal balanseres mot et eksportrettet jordbruk.

Og her står vi nå: USA kan være i stand til å kaste over bord alt det revolusjonen betydde på det sosiale området, og innføre en ren og uhemmet kapitalisme uten sikkerhetsnett. Det vil si nøyaktig det Díaz-Canel advarte mot i 2017. Ved å avlyse de opprinnelige reformene i los lineamientos, har den cubanske presidenten drevet hele den cubanske revolusjonen inn i døden, til et konkursbo som Trump kan plukke restene av. USA kan ikke frikjennes for sitt ansvar. Men det kan heller ikke det kommunistpartiet som stanset reformene i 2016.

Drøftingen av den tidligere cubanske reformprosessen er hovedsakelig basert på min doktoravhandling: «The End of an Era – or a New Start? Economic Reforms with Potential for Political Transformation in Cuba on Raúl Castro's Watch (2008–2028).» Universitetet i Oslo, 2019. Oppsummert i boka: Cuba, From Fidel to Raúl and Beyond. Palgrave Macmillan, London, 2020. Informasjonen om de kinesiske reformene er basert på en reise i Kina i april 2026.

Kilde for de cubanske reformene vedtatt den 18. juni 2026: granma.cu/cuba/2026-06-18/comenzo-la-tercera-sesion-extraordinaria-de-la-asamblea-nacional-del-poder-popular

Denne artikkelen har også blitt publisert på spansk i tenketanken «Cuba Próxima».