Fra materialistisk «ha» til humanistisk «være»

Aslak Hjeltnes Aslak Hjeltnes

Professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen.

I 1976 skrev den verdensberømte forfatteren Erich Fromm de siste setningene på det som skulle bli hans siste hovedverk, Å ha eller å være. Den grånende, 76 år gamle humanisten visste at han kjempet mot tiden og sin egen sviktende helse, men ville advare verden om farene han så komme.

Bokens innsikt er at mennesker kan leve ut fra en materialistisk «ha»-livsholdning med fokus på å eie, forbruke og kontrollere, eller en humanistisk «være»-livsholdning med fokus på åpenhet, vekst og kjærlighet. Fromm advarte om den menneskelige fremmedgjøringen i det kapitalistiske forbrukersamfunnet, og var en av de første psykologene som rettet oppmerksomheten mot vårt destruktive forhold til naturen.

Femti år senere står verden overfor en større humanitær, demokratisk og økologisk krise. Sosial ulikhet øker, og en digital kapitalisme har inntatt nye områder av livene våre. Den globale oppvarmingen vokser frem som en eksistensiell trussel for hele menneskeheten, men møter benektelse og likegyldighet. Trusselen om atomkrig er tilbake. Vi risikerer å ødelegge livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner.

Å forhindre en ny katastrofe

I desember 1966, få dager etter å ha talt foran flere tusen mennesker i Madison Square Garden i New York, fikk Erich Fromm sitt første hjerteinfarkt. Gjennom mange år hadde han levd et aktivt liv som politisk aktivist og offentlig intellektuell. Han kjente en plikt til å ikke forbli passiv i en verden som syntes å bevege seg mot en selvvalgt katastrofe. Kampen hadde kostet, og Fromm innså at han hadde begrenset med tid igjen. Han flyttet tilbake til Sveits og samlet kreftene til et siste, avgjørende verk.

Han ville skrive en bok om fremveksten av en materialistisk livsholdning som gjorde mennesker egoistiske, ulykkelige og fiendtlige overfor hverandre. Budskapet formulerte han i to ord: å ha og å være. Mennesker fanges av trangen til å ha stadig flere eiendeler, og glemmer betydningen av solidaritet, vitalitet og kjærlighet. Som motvekt fremsatte han en annen menneskelig livsholdning, å være, som et nytt moralsk ideal og visjon for et bedre samfunn. Boken trekker på Det gamle og Det nye testamente, Zen-buddhismen, mester Eckhart, Freud og Marx. Den var resultatet av 40 års forsøk på å forstå menneskelig destruktivitet, og hvordan mennesker kunne stå imot disse kreftene.

Å ha eller å være

Fromm åpner med en kritikk av modernitetens løfte om ubegrenset fremskritt, materiell overflod og personlig frihet. Den industrielle revolusjonen innfridde ikke dette løftet. Mennesker har begynt å innse at uhemmet oppfyllelse av alle ønsker ikke gir lykke eller livskvalitet. Det kapitalistiske samfunnet har blitt et økonomisk system løsrevet fra menneskelige behov og moralske verdier. Spørsmålet er ikke lenger hva som er bra for mennesket, men hva som gir mest økonomisk vekst. Vårt forhold til naturen har også blitt fiendtlig og vokst til en ukontrollert ødeleggelse. Krisen krever at vi endrer hvordan vi forholder oss til verden.

Å «ha» eller å «være» danner to grunnholdninger. Vi kan se på verden som eiendeler og gjenstander vi kan ha, eie og forbruke – slik vi snakker om min jobb, min kjæreste, mine klær og mine barn. Vi kan også velge å være – gi, dele og skape gjensidige relasjoner til andre mennesker, til verden eller til naturen. Forskjellene mellom disse livsholdningene handler om hvordan vi forholder oss til verden. Forbrukersamfunnet gjør å «ha» til den dominerende karakterstrukturen, og skaper konkurranse om ressurser og en rastløs frykt for å miste det vi har.

Skillet mellom å «ha» og «være» har forløpere i religiøse tradisjoner. Sabbaten er en hviledag der målet er å være, og ikke å arbeide eller ødelegge. De første kristne var fattige og foraktet, og utviklet en etikk basert på rettferdighet, fred og kjærlighet. Mester Eckhart (1260-1328) hevdet at menneskene ikke burde tenke så mye på hva de skal gjøre, men mer på hva de er. Problemet er ikke tingene i seg selv, men at vi klamrer oss til dem. Slik er det også i en digital verden: Begjæret etter å ha blir usynlige lenker som snevrer inn vår egen frihet og gjør oss til slaver av vår egen frykt og grådighet.

Det sentrale kjennetegnet ved å «være» er aktivitet, å realisere våre iboende potensialer og gi liv til noe i verden. Slik produktiv, skapende aktivitet er ifølge Fromm avgjørende for lykke, vekst og frihet. Begge tendensene finnes i ethvert menneske, men det er de sosiale strukturene og kulturelle verdiene som avgjør hvilken som blir dominerende. I det moderne kapitalistiske samfunnet ser Fromm fremveksten av en «markedsorientert karakter», der mennesker forstår seg selv som en markedsvare og mister kontakt med seg selv, med andre og med naturen.

Fromm advarer mot fremveksten av en «kybernetisk religion», der troen på den teknologiske utviklingen ender med å underminere menneskets frihet. Demokratiske samfunn kan bevege seg mot teknokratisk fascisme, der mennesker blir passive forbrukere uten evne til kritisk tenkning. Når mennesker kjenner seg avmektige og fremmedgjorte, søker de til autoritære ledere. Teknologien kan føre menneskeheten mot en ny katastrofe.

Fromm anerkjenner hvor krevende det vil være å bringe frem dypere endringer i mennesket og samfunnet. Vi må endre hvordan vi tenker, føler og handler i verden – men også hvordan vi organiserer samfunnet vårt. 

Fra konsum til klimakrise

Fromms analyser var teoretiske, men foregriper senere forskning. Tim Kasser har vist at materialistiske verdier kan være forbundet med lavere livskvalitet – mer angst, depresjon og lav selvfølelse – uavhengig av alder, inntekt og kultur. I den digitale overvåkningskapitalismen er markedets makt over mennesket blitt mer abstrakt og usynlig, men også mer altomfattende: Digitale plattformer designes for å skape avhengighet og selge informasjon om oss videre. Fromms analyser kan hjelpe oss til å forstå hvordan disse usynlige markedene former oss.

I boken advarer Fromm om at kapitalismen fører til en selvdestruktiv utnyttelse av naturen, og at vi trenger en ny respekt i forholdet til alt som lever. Han kalte begrepet biofili, den lidenskapelige kjærligheten til livet. «For første gang i menneskets liv på jorda blir mennesket bedt om å la være å gjøre det det er i stand til å gjøre», skriver han. Boken ble en forløper for den grønne bevegelsen i Europa, og skal ha inspirert de unge aktivistene som grunnla miljøpartiet Die Grünen (De Grønne) i Tyskland i 1980.

En radikal endring av menneskets hjerte

Fromm advarte mot utviklingstrekk som siden har tiltatt i styrke, og andre har bygget videre på hans analyser og oppfatninger. Den tyske sosiologen Hartmut Rosa bygger sin innflytelsesrike resonansteori, om tapet av gjenklang og meningsfulle relasjoner i det senmoderne samfunnet, direkte på Fromms skille mellom å «ha» og «være».

Vi har gjort forbruk til en sentral del av vår identitet. Hva vi har, blir en del av hvem vi er. Når vi blir bedt om å redusere vårt eget forbruk for å bremse klimautslippene, kan mange kjenne det som et angrep på sin egen identitet. «Hvis jeg er det jeg har, og hvis jeg mister det jeg har, hvem er jeg da?», spør Fromm.

Boken har sine svakheter. De teoretiske analysene mangler ofte empirisk dekning, og begrepene kan bli absolutte. Ethvert forsøk på å redusere verden ned til ett eller to begreper mister nyanser, noe Fromm selv erkjenner. Han veksler mellom en analytisk stemme, som diagnostiserer sosiale problemer, og en profetisk stemme som foreskriver. Mange vil reagere på den siste, og anklage ham for idealisme og moralisme. De politiske tiltakene er utopiske og delvis daterte. Ideen om borgerlønn har blitt foreslått av mange uten å få gjennomslag.

Fromm nektet å gjemme seg bak en tragisk eller elitistisk pessimisme. Han engasjerte seg for å hindre en gjentagelse av masseødeleggelsene i 20. århundre. Han ser de menneskelige farene i reaksjonære og autoritære bevegelser og kostnadene med å overlate samfunnsutviklingen til markedskreftene. Boken bærer et håp for fremtiden-men uten å være naivt optimistisk.

Der forsøkene på å forstå vår tids kriser strander i diskusjoner om individuell handling kontra strukturell endring, viser Fromm oss de menneskelige drivkreftene som forener dem – og hvordan de psykologiske, demokratiske og økologiske krisene forsterker hverandre. Dagens unge dras mellom en global klimakrise og en grenseløs konsumerisme, i en verden der polariseringen brer om seg og mennesker blir mer fiendtlige overfor hverandre.

Kan vi stanse ødeleggelsen av planeten vår? Jeg vet ikke. Noen dager kan jeg tvile, og kjenne på alvoret Fromm må ha kjent da han skrev boken. Spørsmålene den reiser er mer aktuelle enn noensinne. Boken peker på de valg mennesker står overfor og hvordan vi kan handle på en annen måte. «For første gang i historien», skriver Fromm, «avhenger menneskehetens fysiske overlevelse av en radikal endring av menneskets hjerte». Intet mindre.

Essayet er et forkortet utdrag av innledende essay til nyutgivelse av Erich Fromms Å ha eller å være (Arneberg/Sisyfos Forlag, 2026).