Esoterikeren Frans Widerberg maler fram nyåndeligheten

På 1980-tallet forberedte jeg noen forelesninger om 1500-tallets idehistorie. Et av temaene var forholdet magi og vitenskap. En interessant skikkelse i denne perioden er matematikeren John Dee og hans magi. Dee var blant annet kjent for at han sammen med sitt medium Edward Kelly formidlet språket englene snakket. Det såkalte lingua adamica besto av en rekke underlige tegn. Jeg assosierte ganske raskt til maleren Frans Widerberg. De som er fortrolige med englenes språk, vil lett finne en gjenklang av det i Widerbergs bilder, ofte i form av noen underlige tegn på himmelen. Jeg kontaktet Widerberg og fikk bekreftet forbindelsen. Vi avtalte å snakke mer om det, men det ble dessverre aldri noe av.

Frans Widerberg (1934-2017) var maler, tegner og grafiker. Primærfargene rødt, gult og blått er karakteristiske for hans malerier hvor svevende, tynne, nakne figurer, hester og ryttere gjerne er satt inn i et drømmeaktig univers.

Esoterikken

Mange år etter ble jeg oppfordret av galleristen Kjell Strand til å skrive om Frans Widerberg og esoterikken, om hans forhold til den nyåndelige virkelighetsforståelsen som ble dominerende i alternativmiljøene på annen halvdel av 1900-tallet. Det har verken vært en hemmelighet eller ukjent at Widerberg tidlig orienterte seg mot esoterikken, mot en spiritualistisk, eller for den saks skyld mot en magisk virkelighetsforståelse. Hans bildeunivers fremstår fra første stund som en revolt mot de sentrale utviklingstrekkene i moderniteten, mot det Max Weber kalte die Entzauberung der Welt, sekulariseringen eller avfortryllingen av verden. Det er verden slik vi kjenner den, formet av en gjennomgripende vitenskapeliggjøring, rasjonalisering, teknologisering og byråkratisering. 

Vi ser innflytelsen allerede i tresnittene hans på begynnelsen av 1960-tallet; drømmene, visjonene, mytene, de åndelige energiene og andre dimensjoner. Så kommer de panteistiske bildene, skildringer av naturen gjennomlyst av et indre liv. Etter hvert kommer alle de kjente motivene, svevere, kentaurer, kosmiske visjoner, skytsengler, fargestrålende energiunivers, tegn og former som tydelig skal være meningsbærende og peke på det andre i en eller annen forstand.

Selv om modernismen i maleriet lett kan knyttes til modernitet og sekularisering og rasjonalitet, er motiver og temaer fra esoterikken på ingen måte fremmedelementer i det moderne maleriet. En rekke storheter har vært fascinert av disse motivene og temaene, og har tilegnet seg dem i ulik grad – på forskjellige måter. Frans Widerbergs esoterikk er slik sett ikke noe aparte i den store kunsthistoriske sammenhengen. Marcel Duchamp, Wassily Kandinsky, Piet Mondrian, Kasimir Malevich, Frantisek Kupka og Joseph Beuys er noen av dem som har brukt elementer fra teosofien. Flere av surrealistene åpnet seg for alkymiens transformasjonsunivers, ikke minst Salvador Dali. Og i Anselm Kiefers arbeider dukker det opp referanser til kabbala og alkymi. Listen kan forlenges, men poenget her er å peke på at det åndelige på ulike måter har vært impulsgivende i det 20. århundres kunsthistorie. Men selv om esoterikken knytter Widerberg til den modernistiske avantgarden, er det likevel ikke her hans primære kilder og kontekst er å finne.

Til tross for at Widerbergs revolt og orientering mot nyåndeligheten var tydelig, var verken omfanget eller dybden undersøkt. Jeg satte meg derfor som mål å oppspore kildene til denne orienteringen. Av en venn fikk jeg vite at Widerberg en periode på 1960-tallet hadde vært innom Subud (Susila Budhi Dharma) en indonesisk spiritualistisk praksis der det sentrale er en øvelse kalt latihan som skal bringe en i kontakt med livskraften, den guddommelige energi, som gjennomstrømmer tilværelsen.

I Norge ble Subud etablert i 1958 og fikk særlig gjennomslag blant studenter på Sogn studentby i Oslo. På 1960-tallet deltok Widerberg en rekke ganger på bevegelsens øvelser og fikk en formell innvielse. Han fikk også undervisning i yoga.

Men av størst betydning ble møtet mitt med Aasa Widerberg, Frans' enke. Hun ga meg tilgang til Widerbergs boksamling. For en idehistoriker som hadde forsket på esoterikkens historie, var dette selvfølgelig triggende. I bokhyllene hans fant jeg en lang rekke bøker, ofte med Widerbergs understrekninger og kommentarer, med temaer fra esoterikken, den østlige og den vestlige. Det var tydelig at mye knytter Widerberg direkte til New Age-åndeligheten, men vel så viktig er tidligere esoteriske forestillinger som eksisterte uavhengig av New Age, men som ble aktualisert av bevegelsen i annen halvdel av 1900-tallet.

Widerbergs formative tiår var 1960- og 1970-tallet. Fremdeles hadde esoterikken en viss intellektuell edge. Her var bøker om zen, magi, ufoer, kabbala, tarot, alkymi, Golden Dawn, Ailester Crawley, magi, osv. Her er bøker av og om Alice Bailey som deler av New Age-bevegelsen kan føres tilbake til. Her er også Christopher Hills Nuclear Evolution. Discovery of the Rainbow Body fra 1977 som er et omfattende forsøk på å skape en syntese av østlig spiritualitet og moderne vitenskap. Vi finner bøker av James Lovelock, Gaia-hypotesens far, som The Ages of Gaia fra 1988. Men den som åpenbart har interessert Widerberg mer enn noen av de andre i denne sammenheng, er Fritjof Capra. The Tao of Physics (1975) hadde han i flere utgaver. De hadde da også personlig kontakt da Capra var i Oslo.

Sjamanisme og Golden Dawn

Frans Widerberg hentet også inspirasjon fra sjamanismen. Her fant han en magisk-esoterisk virkelighetsforståelse som korresponderte med hans egen. Han ble venn med den samiske sjamanen Ailo Gaup som hadde etablert sin egen sjamanskole, Saivo, og var trolig med på hans trommereiser. Han dekorerte også flere trommer, blant andre en som tilhørte Gaup og som Mari Boine nå eier. På et bilde i Klassekampen i 2006 ser vi Ailo Gaup slå på en tromme dekorert med Widerbergs svevere.

Det er imidlertid i Golden Dawn-tradisjonen vi finner de kanskje viktigste forutsetningene for Widerbergs esoterikk. Både temaer i bildene og bøker i hans boksamling peker i den retning.

Golden Dawn-losjen var en av de viktigste alternative ordenene på begynnelsen av 1900-tallet. Her finner vi en syntese av det meste av den esoterikken vi kjenner fra renessansen; kabbala, alkymi, astrologi, magi og ikke minst tarotisme.

Golden Dawn ble etablert i 1888 i London av en liten gruppe frimurere og okkultister. I likhet med de andre esoteriske gruppene i tiden, forsto de seg selv som et vestlig alternativ til den orientalsk orienterte teosofien. Det varte imidlertid ikke lenge før dette eventyret var ute, i 1903 var det slutt. Men før det kom så langt var det utviklet et ordenssystem og en virkelighetsforståelse som reaktualiserte sentrale ideer fra Vestens esoterikk.

Det var særlig en i dette miljøet som fikk betydning for Frans Widerberg. Aleister Crowley hadde fått sin innvielse i Golden Dawn, men begynte snart for seg selv. Han ville skape en ny religion, Thelema. Han grunnla sin egen orden A. A. (Astron Argon) og ble lederen for den engelske grenen av O:T:O, (Ordo Templi Oriientis) en orden basert på seksualmagi.

I Widerbergs bokhylle finner vi de sentrale sekundærlitterære arbeidene om Crowley og en rekke av Crowleys egne skrifter samt bøker om Crowley-inspirerte ordner.

Det er også mange eksempler på alkymistiske motiver i bildene. Det viktigste uttrykket for Widerbergs alkymi-interesse er en serie akvareller han har malt på boksider med alkymistiske tekster. Det dreier seg om en rekke oppslag som stammer fra et større bokverk, Alchimie des Philosophes som Salvador Dali utga sammen med 10 av sine egne litografier. I akvarellserien har Widerberg malt over hele oppslaget, altså både over den blanke venstresiden og høyresiden med tekst.

Alkymien er viktig. Men viktigere var åpenbart tarotkortene, disse kortene som både brukes som spådomskort, det vil si til å bestemme eller utlegge personers fortid, nåtid og fremtid og som meditasjonskort.

Tarotkortene har en lang historie, men på 1960- og 1970-tallet fikk de en renessanse som var betydelig. Det ble nå produsert tarotkort i en rekke sammenhenger. De ble en del av populærkulturen samtidig som eldre esoterisk funderte kortstokker fikk nytt liv.

Dimensjonen i Widerbergs tarotprosjekt viser seg ikke minst i det rent kvantitative. En tarotkortstokk består av 78 bildekort, og han lagde to kortstokker. Første gang som akvareller og andre gang som raderinger. Det blir i alt 156 regulære tarotbilder. I tillegg kommer fire akvareller; baksideillustrasjoner til akvarellkortene og ikke minst maleriene og trykkene som er inspirert av tarot.

Det er sannsynlig at bildene var tenkt som grunnlag for kortstokker, men det vet vi ikke noe sikkert om. Uansett var alt lagt til rette for en slik produksjon.

Widerbergs bidrag til tarot var et nytt formspråk, samtidig som han videreførte grunnstrukturen i den tradisjonelle kortstokken. Men han forholdt seg også fritt i forhold til det som var blitt tradisjon. Han var slik sett en del av mangfoldet som nå utfoldet seg. Frans Widerbergs tarot er Frans Widerbergs tarot. Det er mye vi kan lese ut av Widerbergs tarotkort. Det viktigste er det første kortet, Narren, han som skal inn i spillet. Ikke uten grunn har han gjort det til et selvportrett. Her iscenesetter han seg selv som outsideren, dåren, som sannsiger og utfordrer, som den åpne, spørrende umiddelbarhet som søker meditativ opplysning og forvandling.

Tarotakvarellene ble stilt ut i Kunstnernes Hus i januar-februar 1981 sammen med en del andre av hans akvareller. Det er en overdrivelse å si at de fikk stor oppmerksomhet. De ble bare registrert som en del av utstillingen.

Vi vet ikke noe konkret om hvorfor Widerberg lagde tarotrekken på nytt som raderinger i 1985, men vennen Axel Jensen har trolig vært en pådriver. Han var i hvert fall med på å utforme motivene. Jensens biograf, Torgrim Eggen, kaller det et samarbeid. Axel Jensen hadde publisert kronikken «Tarotkortenes symbolikk» i Morgenbladet i 1955 og har utvilsomt vært en viktig inspirator og samtalepartner.

Frans Widerbergs kunsthistoriske posisjon er tvetydig. På den ene side kan han knyttes til en romantisk tradisjon slik flere har gjort. På den annen side er han avgjørende bestemt av modernismens abstraksjoner. Men universet han skapte var tydelig nok. Widerbergs valg av motiver forteller om en kontinuerlig dialog med motkultur og ny åndelighet.

Søkende menneske

Hva var den primære driveren? Åpenheten for mangfoldet i det alternative kan nok ha vært betinget av en jakt på motiver. Her fant han en verden som syntes å utvide seg i det uendelige.

På den annen side er det gode grunner til å anta at drivkraften også har hatt en eksistensiell dimensjon, en betydning for ham som individ, som søkende menneske. Vennskapene peker i denne retningen. Det gjør også den omfattende litteraturen han leste og valgene han tok. Bildene er ikke bare kopier av motiver fra alternativverdenen. De vitner både om fordypelse og fornyelse.

Sett i et større kulturhistorisk perspektiv tilhører Frans Widerbergs bilder en modernitetskritisk reaksjon som formulerte seg i fremvisningen av et alternativt univers. I refortryllingen malte han frem nyåndelighetens metafysikk.