Dukkepiken

Dukkepiken er ikke helt den du tror. Hun er ikke den pene vestkantpiken som er populær og omsvermet, flink på skolen med halv- eller helrike foreldre. Dukkepiken bor ikke nødvendigvis på vestkanten i det hele tatt. Kanskje finner du henne heller i Harstad, Skien eller Hamar, skjønt det geografiske er intet poeng, her er det bare viktig å skille henne fra klisjeen om Trine-Lise fra de bedrestilte klasser. Men Dukkepiken er ganske søt likevel, eller kanskje bedre, pen. Søt henspeiler på litt uskyldig, kanskje naivt, hyggelig. «Han er så søt», kan jenter (kvinner) si om gutter (menn). For han som mottar dette, er det som en dødsdom å regne, men det vet ikke «det annet kjønn». Kvinner derimot, har alltid vært søte, og selvfølgelig også pene. Vår heltinne i denne fortellingen er pen, men ikke søt. Hvis ikke forskjellen sier deg noe, så bare glem det. Det finnes ingen regel om at man hele tiden skal forstå hva andre mennesker forsøker å uttrykke skriftlig.

Dukkepiken har et litt pregløst utseende. Hun er liksom «bare pen», hvilket ikke betyr at hun er dum eller noe slikt, skjønt det kan hun jo også være (det er heller ikke poenget her). Dukkepiken er ikke vakker og ikke flott, men ganske enkelt pen. Hennes adferd er ikke preget – slik Sartre skriver: av en « ... uutslettelig søthet som fortsetter i det uendelige i munnen, også etter at man har svelget – på en fullkommen måte fullstendiggjør det klisnes vesen.»¹ Her ser vi konturene av et uklart og klengende vesen, slik er ikke dukkepiken. Hun er snarere ganske hard bak det pene ytre.

Dukkepiken er – nærmest som navnet sier – ingen feminist. Hun bryr seg lite om hvorvidt det er mange kvinner eller menn i regjeringen og om kjønnet på den lokale ordføreren. Hun er ikke mot kvinnesak, hun er ikke reaksjonær og synes heller spørsmålet om kjønn er problemløst. Hun har ingen illusjoner om at det tidligere har vært et matriarkat eller at det i fremtiden kan komme et kvinnesamfunn. Hun kan sågar antyde at menn til tider har hatt mer å fare med enn kvinner, og hun kan ergre seg over enkelte kvinners passivitet.² Solidaritet er ikke dukkepikens anliggende, hverken med medsøstre eller andre kategorier.

Dukkepiken vil for den håpefulle unge mann ofte være en skuffelse. Hun vil aldri gå til ham som er ok, en grei gutt. Dukkepiken vil foretrekke den litt eldre eller litt tøffere. Dette er ikke en utdypning av det mer allmenne fakta – eller hva det nå er – at de ekleste gutta får de peneste jentene. Dette kan kanskje ha noe for seg, men er ellers en bitter utgave av mang en grei kars skuffelser. Dukkepiken passer ikke uten videre inn i bildet. Dukkepiken er henne du tenker om at Gud, henne var jeg forelsket i da vi gikk på skolen! Senere er du aldri i tvil om at det var greit at det ikke ble dere to. Igjen: Ikke bli allmenn og tenk at dette har noe med kvinners alder å gjøre, det har det ikke, det har med hennes alder å gjøre, ikke kvinners: Dukkepikens ikke særlig sympatiske trekk kommer mer og mer til syne når årene går. Livet er heller ikke et så åpent prosjekt som det kanskje engang var. Det var en tid da det var nok å være dukkepike, og den tiden er forbi. I kontrast kan de fleste trekke frem hun som alle var forelsket i, og som faktisk fremdeles er en flott kvinne, som er hyggelig og grei og glad i mannen og det i det hele tatt. Kort sagt, du kan ha tapt noe ved ikke å ha vunnet henne. Ikke slik med dukkepiken.

Jeg kjeder meg

I historisk sammenheng var kjedsommeligheten et tegn på at man behersket de rådende normer fra de høyere klasser. For borgerskapet hørte det å kjede seg med anstand til god oppdragelse, som Dag Østerberg skriver i sitt voldsomme essay om det moderne.³ Det tiltaksløse var en viktig del av livet for en viss klasse i en viss epoke. Disse fortellingene om tidligere tiders klasser hjelper oss ikke mye her. For dukkepiken er beherskelsen av kjedsommelighet mer aggressiv: Å gjøre oppmerksom på kjedsommeligheten i ekteskapet er også å ergre seg og irritere seg over dem som sier at så ille er det da vel ikke? og du kan jo alltids begynne med ... Dukkepiken forventer at man skal forstå hennes irritasjon over slikt snakk. Hun forventer stor grad av forståelse for at et menneske i voksen alder med greie barn og fint rekkehus kjeder seg. Det å kjede seg er ikke bare klassebestemt, det er også – i alle fall tidvis – kjønnsbestemt. Mange menn vil ha erfaring med litt tiltaksløse jenter eller kvinner som vil underholdes. Det kan godt være at disse kvinnene er fullstendig klar over dette valget, at de velger strategisk, at de slettes ikke kjeder seg, men snarere spiller et spill der det å kjede seg lønner seg i forhold til det annet kjønn. Kanskje er det en grei markering nettopp mot menns markeringsbehov, maniske vitser, artige påfunn; hva hjelper alt sammen hvis jentene kjeder seg? 

Dukkepiken kjedet seg mye på fest som ung, hun kjeder seg etter hvert ganske ofte i ekteskapet. Men der det å kjede seg på fest, var en markering overfor Tor og Leif og at hun egentlig ventet på Erik, er ikke dette fullt så lett i et gjennomsnittlig norsk ekteskap. Her tolereres hverken elskere eller elskerinner, hvis man da ikke har flyktet inn i erke-liberalistisk galskap, à la en eks-journalist i Aftenposten som fortalte fritt og åpent om sine to elskere.⁴ Nei, for dukkepiken er festen slutt, men det gjelder flere enn henne. Problemet er at noe annet morsomt ikke er begynt. Så hva skal hun gjøre? Glede seg til å bli gammel sammen? Du vet slike reportasjer om ektepar som stråler ut lykke og kjærlighet etter å ha vært gift i 60 år. Dukkepiken blar fort over slike reportasjer, uten at hun skal klandres for det. Andres ikke-kjedsommelighet gjør egen kjedsommelighet større.

Så hva skjer?

Dukkepiken tilhører hverken de bevisste eksistensialistene – de som handler slik at de aktivt kommer ut av problemene – eller de som faller tilbake til skjebnetro og astrologi. Dukkepiken kaster seg ikke over ukens horoskop og tror det som står der. Hun kan til nød flire av en setning om at du vil møte en fascinerende fremmed, vær åpen mot ham eller noe slikt. Nettopp, tenker dukkepiken, en mystisk fremmed.

Dukkepiken anskaffer en hund. Det er ikke fordi hun er så glad i hunder, men fordi det å anskaffe en hund betyr forandring. Da må hun gå tur for eksempel, litt frisk luft, noe å tenke på. «Kom tilbake, Sasha» , roper hun, og når hun roper det og Sasha ikke hører, blir hun ikke mer attraktiv. Er det ikke noe irriterende over kvinner som ikke klarer å ha kontroll over en hund? Der menn roter og maser med denne fillebikkja, er det mer irriterende å se en kvinne gjøre det samme. Kanskje finnes akkurat den tanken bare i mitt hode, i så fall er det meningsløs solipsisme, men jeg tror fenomenet er mer allment enn som så.⁵

Dukkepiken blir sur på naboen når denne for n-te gang påpeker at Sasha har gravd i plenen hans. «Jeg har ingenting imot hunder», sier naboen, «men kan du ikke ha ham i bånd. Det er tross alt båndtvang her!» Dukkepiken sier noe om «jo da, jo da» og irriterer seg over folk som hele tiden skal bry seg. Hun skulle aldri ha flyttet hit, tenker hun, hun skulle heller ha valgt noe annet, som et større hus litt mer landlig beliggende.

Hun blir stadig mer opptatt av Sasha, selv om hun ikke er vokst opp med hunder, ikke var så interessert tidligere, blir hun nå tiltagende oppmerksom på at Sasha er et viktig medlem av familien. Det er påfallende hvis man observerer at hun er snillere mot Sasha når de er hjemme, når de andre i familien er til stede enn når hun går tur alene med hunden i skogen eller parken. Sasha er en del av hennes eksternalisering; hennes måte å si fra at hun ikke lenger bryr seg så veldig mye om andre i familien. Sasha lar henne slippe å snakke ut om hva som egentlig er problemet. «Det er ingenting, har jeg sagt»,  sier hun til mannen. Så går hun enda en tur med Sasha.

Den snikende giften 

Hva er mer egnet til å holde et menneske nede enn hele tiden å fortelle om seg selv? Hva kan ikke egne historier gjøre med det andre mennesket? Lange skildringer av egne kjærlighetshistorier, kanskje tvilsomme forhold fra tidligere, hvilken gift kan det ikke sende inn i det nåværende forhold? «Tar slikt aldri slutt», kan den som må høre slikt tenke. «Skal det være slik?» Noen mennesker har ikke evnen til å tie. For dem er det en besettelse at alt skal sies, uttrykkes i en slags kvasiklarhet, som slett ikke er klarhet, for klarhet inkluderer deg selv, din egen posisjon og hensikt med det du gjør. Det frydefulle over å fortelle en frekk historie fra et tidligere forhold, hvilken vold kan ikke dette utgjøre. Det er det endelige beviset på at fysisk vold – å gi noen en på trynet – ikke er det verste man kan finne på i krangler. De muntlige sarkasmer kan ramme så meget verre enn kloring og slossing. Dukkepiken har en liten tendens i denne muntlige retningen. Selv om det aldri har vært noen Geir eller Gunnar som kunne gjort henne lykkeligere, vil hun kanskje antyde at en eller annen en gang muligens ... Dette er begynnelsen på slutten på den solidaritetspakten som et ekteskap tross alt er ment å være, men dukkepiken mener det ikke slik. Det er et eksempel på det som kalles unintended consequences of social action. Moderne sosiologer uttrykker seg jo helst på nord-amerikansk. Det de mener er at til tross for dine intensjoner, skjer det noe annet enn det du hadde tenkt. Denne geniale innsikten er uttrykt mer poetisk av en av de gamle Praha-forfatterne: «Vi er vel allikevel ute av stand til å se forskjell på det som bærer giftige frø i seg og det som er til bate.»⁶ Når giften er sådd, kan det virke som den gror og spirer uten at du tenker så mye mer over det. Men dukkepiken sår og snart skal hun høste.

Etter hvert ser du på et ulykkelig par, når du ser dukkepiken og mannen hennes. Han ser grei ut, har litt utdanning, kanskje mye, kjører en ok bil og har installert seg selv og dukkepiken i et flott rekkehus. Likevel er noe helt feil. Hun kjeder seg, og han skjønner det. Dukkepiken synes det er fint med hus og bil, men det er jo noe de fleste har. De fleste har også en kjedelig hverdag, synes dukkepiken, men hun vil ikke ha det. Hun vil vekk. Hun skriver intet spennende brev og reiser til havet for å tenke, slik den reflekterte kvinnen i boken til Dorothee Letessier gjorde.⁷ Hun vet ikke hva hun vil til heller, men ikke dette. Hun møter seg selv og sin trang til å bli underholdt. Mannen – som forresten heter Stein-Ove – er ikke morsom nok lenger. Det blir for mye hverdag for dukkepiken, og selv festene er treige. Hun ser seg selv fra ungdomsskole og videregående; hun ville alltid bli underholdt, at de andre skulle lage det morsomt for henne. «Her var det ikke mye liv», sa hun hvis hun kom inn et sted hun syntes var treigt. Dette hjalp sjeldent på stemningen og er symptomatisk for hennes festbidrag. Nå sitter hun i bilen en formiddag og aner ikke hvor hun skal kjøre, aner ikke om hun vil skilles, om hun skal kontakte han som signaliserte en viss interesse på forrige firmafest. Og hva med barna? De måtte da han kunne klare noen dager? Men etter noen dager?

Etter ikke veldig mange år med ekteskap, begynner altså irritasjonen over Stein-Ove. Hun glemmer helt gamle betegnelser som «kjære», eller «vennen min» – selv om hun aldri har brukt det påklistrete «kjæresten min» , slik en del liberalere sier for å vise hvor forelskede de alltid er. Dukkepiken og mannen hennes har ingen illusjoner om alltid å ha det gøy og være kjærester, men han hadde nok regnet med at de skulle komme seg gjennom gode og dårlige tider, som det heter. Uttrykk som «kan du ikke for en gang skyld» ... eller «jeg er lei av» ... kommer stadig oftere. Dette kan hende i de beste forhold, men det er et tillegg med dukkepiken som forfatteren Joseph Roth har skildret bra – riktignok i en annen sammenheng, men likevel: «Og hvis hun tidligere hadde tildelt ham oppdrag med en viss tilbakeholdenhet som viste at hun både følte seg beæret og beskjemmet over hans føyelighet, så begynte hun nå å utdele befalinger på en så utålmodig måte at hennes utilfredshet med hans lydighet var tydelig på forhånd.»⁸

Dukkepiken irriterer seg snart over Stein-Oves tålmodighet, og synes han er en dott som orker å gjøre som hun sier. Men ektemannen er en grei kar, dessuten har han fått med seg litt av de siste tiårs likestillingskamp, ergo synes han det er greit at han gjør en innsats. Nei, Stein-Ove er ingen dott, han bare synes at ekteskapet er verdt å kjempe for, han har ingen trang til å bli skilt, ikke bare for barnas skyld, men også for sin egen. Han har ingen trang til nye runder, hverken her eller der. Dukkepiken på sin side har ikke tenkt så langt, hun har heller ikke tenkt at han har tenkt noe slikt, og når hun forteller ham om sine bekymringer, griper hun til noe praktisk som må gjøres akkurat der og da. Å lufte Sasha kan være beleilig for en kvinne som ikke har de helt store kommunikative egenskapene.

Hun kvier seg for slike valg der hun selv må ta hele ansvaret, det og prege verden 100 prosent er en ubehagelig følelse, intet eksistensialistisk kick om grenseløs frihet. Sartre skriver nesten vakkert om hennes familiære situasjon: «Jeg tar knapt notis av dem, jeg handler som om jeg var alene i verden, jeg stryker langs ”menneskene” som jeg stryker langs veggene, jeg unngår dem som jeg unngår hindringer, deres frihet-som-objekt er bare deres ”motstandskoeffisient” for meg».⁹

Men en hund kan ikke ta all tid, ergo må hun ha andre ting også, som hindrer henne fra å bli fanget av resten av familien. Interessene kommer og går, kanskje vil hun male litt, eller en annen individuell hobby. Hun blir litt sur på instruktøren på kurset som nok synes hun har talent, men at hun må jobbe mer med dybden i bildene. Dukkepiken er vel enig, men blir altså irritert på instruktøren, men han er jo litt kjekk da. Likevel slutter hun på kurset noen måneder etter. Hun har ingen andre glødende interesser heller. Riktignok var hun ikke så verst til å spille håndball da hun gikk på skolen, men som de fleste, ble hun lei av idretten. Så hvorfor ikke trene litt med de andre jentene fra den gangen? Det blir noen joggeturer i stedet, men det er kjedelig (og det er vel et poeng). Dukkepiken kan godt gå på aerobictrening. Treningsstudio er ok, så kan hun sladre litt om noen halvfete typer og noen som kler seg litt tåpelig.

Hun er ikke spesielt tålmodig med barn. Hun blir fort sint på barna, som hun muligens fikk litt for ung, skjønt det forutsetter at hun blir mer moden og fornuftig som eldre, og det er ikke sikkert. Barna er glad i moren sin, det er ikke det, men faren er kanskje litt ekstra stas? Som fedre flest arbeider han mer enn kona, det blir mer jubel når far kommer enn når mor dukker opp. Dette er ikke bare fordi far er et knappere gode, og mor en selvfølge. Det er et intellektuelt forfall til kjønnsroller og allmenne statsfeministiske beskrivelser. I vårt tilfelle ligger det noe annet under: Dukkepiken er ikke en spesielt oppofrende mor. Hun minner om at ikke alle kvinner blir gode mødre bare de får muligheter, penger, jobb, støtte, etc. Vi skal ikke bli like allmenne som statsfeministene og hevde at dukkepiken er en dårlig mor, men hun har stoff i seg til å bli det. Barna kan irritere henne grenseløst, virkelig så det svir, ikke bare fordi de søler eller bråker, men fordi de ikke kan fatte at slik og slik gjør man ikke. En psykoanalytiker kunne kanskje si at dukkepikens irritasjon over barnas umodenhet er irritasjonen over at hun selv ikke er smartere eller mer moden eller flink. Kanskje er irritasjonen over barn uttrykk for egen begredelighet, og at innerst inne så vet hun dette selv. Kunne en psykoanalytiker tenke. Det er ikke interessant, for dukkepiken kommer ikke i nærheten av en psykoanalytiker. Kanskje det er like greit.

Det annet og det samme kjønn

Hun lar seg gjerne objektivere, det er alltids litt fint å bli betraktet som pen. Men å godta en stadig objektivering har sin pris, det er ikke noe man uten videre velger seg bort fra, slik at «dere har lenge stirret på meg på grunn av mitt utseende, nå vil jeg at dere skal slutte med det». Derfor kan objektiveringen slå tilbake og hun kan føle seg fanget. Da er det på tide å signalisere at nok er nok. Men hun sender ingen ertende blikk, for deretter å avvise noen, hun sender irriterte blikk og holder derved avstand. Dette er for beglodde kvinner helt naturlige forsvarsmekanismer, men dukkepiken vil aldri gjøre det med et smil eller med eleganse, bare med irritasjon.

Sjelden vil noen sørge lenge over å bli vraket av dukkepiken, og ingen vil gjøre det mange år etter. Selvfølgelig gjelder ingen regel uten unntak, ergo kan det være en litt treig, endog ressurssvak fyr, som hadde et kort, og av henne for lengst glemt, forhold. Denne fyren kan fremdeles tenke på henne, kanskje ringe henne hvis hun blir skilt. Hun vil ergre seg over henvendelsen, for det minner henne om det mulige fallet hun kan møte. Fra Stein-Ove til Ragnar er i dette tilfellet et klart fall. Ragnar har lite å tilby dukkepiken, han er en grei kar, men ser ikke noe spesielt ut, og dukkepiken er faktisk litt opptatt av dette med utseendet. Ragnar kan heller ikke tilby helt den samme materielle tryggheten som Stein-Ove.

Men her foregriper vi saken, for dukkepiken er på ingen måte typen som hopper til sengs med den første og beste. Hun kan nok gi inntrykk av det, for deretter irritert å avvise en fyr som trodde han hadde skjønt signalene. «Jeg sa jo jeg var gift», kan dukkepiken utbryte da, tilgjort fortørnet. Kanskje er det likevel slik at hun i stigende grad ikke helt forstår hvorfor hun er så snill mot Stein-Ove. Hun har stoff i seg til å vøre utro, men det har vel de fleste. Hennes handling på området sitter likevel lenger inne enn hos bevisste feminister og andre ideologisk-befengte som ser sin egen utroskap som noe annet, som en del av et opprør, som en kamp mot noe større eller eventuelt for noe større. Dukkepiken har ikke blikk for slike store kamper som ligger utenfor henne selv, selv om det også skulle angå henne selv. Hun er et grunnleggende sett privat menneske. Ingen har noengang hørt henne ytre et klart politisk standpunkt. Hun gidder stort sett å gå og stemme, og hvis Stein-Ove litt bevisst stemmer parti Y, synes hun dette partiet er komisk. Hun stemmer noe annet, men det varierer hva.

Dukkepiken kan lese en tekst som interessert, men må ikke nødvendigvis føle seg truffet. Mange tekster blir lest med for stor grad av nærtagenhet. Dukkepiken kjenner seg ikke igjen i bøkene i Bokklubben Nye Bøker og deres mange like bøker om frodige kvinner, erotiske kvinner, kvinner med vanskelige valg, kvinneskjebner, karrierekvinner. Hun har ingenting imot disse kvinnene, dukkepiken er her en ganske uanstrengt pluralist. Hun har få problemer med å forstå at kvinner lever forskjellige liv til forskjellige tider og steder. En fascinerende bok om tre generasjoner av sterke kvinner fra keisertidens Kina? Hvorfor ikke, men hva har det med henne å gjøre? Ingen verdens ting. Litteratur er ikke noe man uten videre blir personlig berørt av, tenker dukkepiken. Her er hun mer i slekt med mannlige bekjente som ganske enkelt er fostret opp på Morgan Kane, som fremdels synes det er helt grei litteratur, men som aldri er blitt personlig grepet av en bok. Kanskje burde hun stelt seg slik at hun hadde blitt grepet, for det hadde gitt henne noe annet å tenke på, et blikk inn i en annen verden. For nå går det mot slutten av hennes vante tilværelse.

Dukkepiken gråter – endelig

«Alle gode ting tar slutt», heter det. Vi kan legge til at ofte tar også de mindre gode ting slutt. Ekteskapet til dukkepiken tar slutt. Det er jo ikke slik at folk alltid kjenner hverandre så godt, kommer veldig nær hverandre og føler at de har så mye til felles. Det er like gjerne slik at folk synes den andre er grei og snill og pen, og sikkert har greie fremtidsplaner. Forelskelsen – skildret av Alberoni som en revolusjon på mikroplanet – legger seg.¹⁰ Det er mulig at dukkepiken og hennes mann aldri har forstått hverandre særlig godt og ofret noe for hverandre og slike ting man gjerne forutsetter at man gjør i et langt og – stort sett – lykkelig ekteskap. Dukkepiken blir sjokkert når Stein-Ove en dag forteller at han kommer til å flytte ut, at hun kan få barna, men at han selvfølgelig vil ha samværsrett. Hun kan bli boende i rekkehuset, de finner sikkert en løsning på det økonomiske. Dukkepiken gråter sine tårer, men Stein-Ove har bestemt seg. Hver bebreidelse er blitt til et mer enn fullt beger, med påskriften Skilsmisse.

«Jeg vet jeg ikke alltid har... men jeg trodde likevel at ... »,  hulker dukkepiken. Hun begynner å ane at nå er det på tide å tenke litt gjennom hvem hun er og hva hun vil. Alle de vage anelsene om at det er på tide å snakke, si noe fornuftig, noe konstruktivt i forhold til Stein-Ove, alt dette er på tide nå. Hun har da også forsøkt litt, men får det ikke til. Selvfølgelig er hun glad i Stein-Ove, det forstår hun nå. Men hun er ingen kvinne som kan si fraser av typen «du vil alltid være en del av meg» eller «jeg vil aldri glemme deg». Det første er for bevisst livet-går-videre-aktig, det andre smaker mest av bladet Romantikk, som hun leste tidligere. Alle sunne mennesker har vel i slike kriser mest lyst til å si det siste, for det første smaker av en ond dose tillært liberalisme fra noe slags 68-er-aktig frihetssnakk. Det er ikke dukkepikens verden, og heldigvis ikke så mange andres verden. Dukkepiken gråter og hun sier, eller hikster, «ikke gå fra meg». Men Stein-Ove, den tålmodige, hyggelige og imøtekommende Stein-Ove, har ført et slags regnskap, og det regnskapet har vist røde tall lenge. På et eller annet tidspunkt i forretningenes verden kommer det til konkurs, salg og oppkjøp. Stein-Ove selger, og han har allerede en ny venninne klar. Ikke at han flytter rett over i ny leilighet, ikke at han skal gifte seg om få måneder – man må helst skilles først – men han treffer altså en ny kvinne. Det forteller han ikke dukkepiken, der hun hikster i fanget hans. Stein-Ove har bestemt seg, men han er fremdeles en hensynsfull type. Det er bare det at han ikke orker mer av henne. Han er glad i henne enda, ja da, men han orker ikke nykkene hennes, kranglingen, innfallene, surheten, hemmelighetskremmeriet, som ikke er hemmelighetskremmeri, men usikkerhet fra dukkepikens side. Stein-Ove er en klok man, men heller ikke han skjønner alt. Det er det bare én person som gjør, han som dikter opp de to, og selv han kan ikke redde dukkepiken ut av denne knipen.

1. Jean-Paul Sartre, Erfaringer med de andre, Gyldendal, 1980, side 58

2. Og her er dukkepiken – sannsynligvis uten å være klar over det – på trygg klassisk grunn: Simone de Beauvoir antyder i sin historiske gjennomgang at mannsdominans har vært nødvendig for menneskelig fremskritt, se Le deuxiéme sexe, bind 1, Gallimard, Paris 1976, side 126

3. Det moderne. Et essay om Vestens kultur, 1740 – 2000, Gyldendal 1999, side 205

4. Nei, jeg ripper ikke ytterligere opp i den historien, noen mennesker bør beskyttes mot seg selv

5. Spørsmålet her er vel om du orker å sjekke fremmedordboka?

6. Gustav Meyringk, Golem, Gyldendal 1980, s. 53. Opprinnelig fra 1915

7. Reisen til en liten by ved havet, av Dorothee Letessier, Oslo 1983, Arbeidern Forlag. Forfatteren av denne boken hadde et politisk prosjekt: solidaritet med de andre jentene på fabrikken. Derfor hadde hun noe å dra tilbake til, noe klart, om enn på godt og vondt. Dukkepiken har ingen slike prosjekter

8. Joseph Roth, Job. En roman om en almindelig mann, Gyldendal 1977, side 130-131

9. Sartre, side 177

10. Francesco Alberoni, Forelskelse og kærlighed, Information forlag, 1982