Den glemte advokaten som omskrev Hamsun

At Hamsun fortsatt oversettes på nytt i dag, sier mye om hvor seiglivet han er i verdenslitteraturen. Det er lett å glemme de mange personlighetene som sørger for at et verk blir oversatt, utgitt og mottatt i utlandet. Det er også lett å glemme, når vi leser litteraturen med våre egne øyne, at verdier som står på spill i oversettelse ikke nødvendigvis ligner våre egne. I arkivene finnes mye informasjon som hittil ikke har vært del av diskusjonen.

I 1926 kunne franske lesere plukke opp forlaget Rieders nye utgave av Knut Hamsuns Sult på fransk. På tittelsiden sto det at boken var oversatt av «Georges Sautreau», et navn som ikke ville ha betydd mye for de aller fleste. Men i kulissene formet denne franske advokaten hvordan norsk litteratur ble importert til Frankrike, i en periode hvor forfattere som Knut Hamsun og Sigrid Undset begynte å bli verdenskjente. At vi i dag diskuterer nye oversettelser av Sult og Markens Grøde, betyr samtidig at vi også, bevisst eller ubevisst, forholder oss til sporene etter Sautreau og hans generasjon.

Sautreau var ingen nøytral formidler. Han var dypt forankret i en bestemt europeisk selvforståelse – et eurosentrisk blikk på verden. I langdiktet «Danse Macabre» sørger Sautreau over det gamle Europas død i kjølvannet av første verdenskrig. Jazz er for ham ikke musikk, men bråk: en barsk, umelodisk trussel for det «blonde, hvite Europa».

Her møter vi en oversetter som både beundrer Hamsun og samtidig deler mange av tidens mørkere forestillinger om rase og kultur. Samtidig var Sautreau en profilert antinazist – han var med på å opprette PEN og var medlem i flere humanitære organisasjoner. Ideologisk står han altså i en motsigelsesfull posisjon: forsvarer av et «gammelt Europa», men også motstander av fascismen som gjorde krav på dets arv.

I dag er Georges Sautreau langt på vei glemt. På Dagny Bjørnsons Wikipedia-side står han nevnt i to setninger, og han har et legat oppkalt etter seg – men det er få som har merket seg hans rolle som litterær mellommann.

I 1913 giftet Sautreau seg med Dagny Bjørnson. Dagny var ikke bare Bjørnstjerne Bjørnsons datter – hun var selv en aktiv kulturformidler. Hennes tidligere ektemann, Albert Langen, var forlegger og grunnlegger av Simplisimus, og Dagny var selv en aktiv bidragsyter i franske tidsskrifter.

Dagny var sentral i utvidelsen av Sautreaus europeiske nettverk. Imellom dem kobles norsk kulturliv til den franske hovedstadens intellektuelle miljø. Gjennom ekteskapet med Dagny fikk Sautreau en fot innenfor det norske litterære aristokratiet, og han hadde allerede kontakter i det franske kulturlivet. Møtet mellom disse to verdenene gjorde ham til en naturlig mellommann. Med sin teft for språk tok det ikke lang tid før han behersket norsk godt nok til å begynne å oversette norsk litteratur.

Innen midten av 1920-tallet hadde den franske advokaten blitt en av de fremste forkjemperne for norsk litteratur i Frankrike. Det er som oversetter av Hamsun Sautreau utmerket seg. Han oversatte Sult, Mysterier, Pan, Under høststjernen, En vandrer spiller med sordin, Sværmere, Benoni, Rosa og Børn av Tiden til fransk. Men han var ingen passiv oversetter som kun tok oppdrag. I brevene mellom forlagene trer han også frem som konsulent: en som gir råd om hvilke verk som bør oversettes, hvordan de kan presenteres og til og med hvor mye penger som skal gis til Hamsun og Gyldendal. Han var altså med på å avgjøre hvilken Hamsun franske lesere skulle få servert – hvilke sider ved forfatterskapet som skulle fremheves, og hvilke som skulle vente.

Han var heller ikke den første oversetteren av Hamsun. Det var allerede seks franske oversettelser i sirkulasjon. Likevel videreførte Sautreau en tendens i den franske Hamsun-mottagelsen: en tydelig kobling mellom Hamsun og Friedrich Nietzsche som hadde vært til stede siden forfatterens franske debut i 1893. Sautreaus dagbøker er fulle av refleksjoner over Nietzsches filosofi. Dette er ingen stor overraskelse – i mellomkrigstidens Europa gikk Hamsun og Nietzsche hånd i hånd.  

Det er på bakgrunn av dette det blir interessant å se nærmere på Sult. Hamsuns debutroman var allerede blitt oversatt til fransk i 1895, og utgitt på Albert Langens forlag – utgitt av Dagny Bjørnsons eksmann. Denne første oversettelsen får Hamsuns debutroman til å ligne en typisk fransk samtidsroman: språket glatter ut uroen i originalen, eksperimentelle vendinger utelates, og det blir vanskelig å gjenkjenne den fornyende stilen som gjorde Sult så banebrytende på norsk. I et brev til Rieder skriver Georges Sautreau at boken sårt trenger en nyoversettelse, og at oversetteren må beherske norsk godt nok til å håndtere de stilistiske utfordringene romanen stiller. Personen Sautreau referer til, er ham selv.  

Bak kulissene spilte også rene praktiske forhold inn. Korrespondanse mellom Gyldendal og ulike franske forlag og mellommenn viser at 1895-oversettelsen ikke lenger var i sirkulasjon, og at rettighetene var umulige å oppdrive. Selv om man hadde ønsket å gjenbruke den, var det i praksis lettere å begynne på nytt. Dette passet godt for Sautreau: ved å foreslå en nyoversettelse kunne han både rydde bort en svak versjon og posisjonere seg selv som den som endelig skulle gi franskmennene en «riktig» Sult.

Sautreaus oversettelse rekonstruerer mange av Hamsuns eksperimentelle trekk for franske lesere. Samtidig minner den oss om at ingen oversettelse kan gjenskape et verk. Språket til Sautreau er mer raffinert og litterært enn Hamsuns rå prosa. Der originalen ofte er minimalistisk og muntlig, skriver Sautreau i en mer litterær fransk stil. Typografien følger franske forlagskonvensjoner, og oversetteren introduserer variasjoner der Hamsun bruker monotone gjentagelser som virkemiddel. På denne måten filtreres den norske teksten gjennom en fransk litterær smak – gjennom Sautreaus eget blikk.

Gjennom arkivene trer Georges Sautreau frem som langt mer enn et navn på romanens tittelside. Han var en viktig mellommann i nettverk som i dag i stor grad er glemt. Han er giftet inn i én nobelvinnende familie, ender opp som oversetter av en annen prisvinner, bruker sin posisjon til å fremme norske interesser på en verdenslitterær arena – samtidig som han bærer med seg sin egen tids fordommer, idealer og politiske kamper. Dagny Bjørnson står midt i dette som en nøkkelfigur: som bro mellom Aulestad og Paris, mellom norske forfattere og franske forleggere, personen som gjør Georges Sautreaus rolle mulig.

Om Sautreau var årsak til Hamsuns voksende europeiske rykte eller en konsekvens av det, kan vi ikke svare sikkert på ut fra arkivene. Men brevvekslingene viser hvordan det i kulissene av hver klassiker på verdenslitteraturens brede marked finnes kulturelle mellommenn som i det stille avgjør hva – og hvordan – resten av oss leser. Det er gjennom deres verdier litteraturen når frem til oss. I en tid hvor Sult og Markens grøde igjen oversettes og tolkes på nytt, er det verdt å huske at dagens oversettere ikke er de første som «skriver om» Hamsun.