Den aletheiske krisen: Hvordan digital teknologi ødela vårt sannhetsmaskineri

Hvis et tre ikke faller i skogen, men alle hørte det falle, falt det da? Filosofer har lenge undret over hvorvidt uobserverte hendelser kunne bli sett på som virkelige. Men i dag står vi ovenfor en verden hvor uvirkelige hendelser blir sett hver dag. Våre verktøy for å forstå verden, utviklet for å avdekke sannheter, fremmer nå ofte illusjoner. I november 2023 dukket det opp på X en oppdiktet historie om at Benyamin Netanyahus påståtte psykiater hadde tatt selvmord.

Det var sagt at Dr. Moshe Yatom hadde tatt sitt eget liv i fortvilelse over Israels politiske ledelse. Historien spredtes hurtig på nett, og visket ut skillet mellom virkelighet og illusjon. Det hadde gått relativt stille for seg da historien hadde først dukket opp i 2010, men nå fikk den nytt giv midt i krigen mellom Israel og Hamas – en krig så vel rundt konkurrerende fortellinger og virkeligheter, som terror og lidelse. Men denne gangen, over flere uker, var både Google og ChatGPT med på å levere detaljer om denne fiktive psykiateren som om han var en reell person. Episoden pekte på noe dypere enn hvor lett det er å spre usannheter. Den viste hvordan selv våre mest betrodde mekanismer for kunnskap kan forsterke usannhet, som gjør at vi må spørre oss selv hva vi egentlig kan vite.

Gjennom skjermen blomstrer verden

Moshe Yatoms fiktive liv og død gjorde meg utilpass – det fikk meg til å lure på hva det betyr å vite noe i det hele tatt. Jeg hadde kommet over det profesjonelt, som et eksempel på desinformasjon. Men fra begynnelsen følte jeg en dragning mot et underlig paradoks. En mann som aldri hadde levd hadde, i et øyeblikk, vært død. Hvor ofte møter vi på slike ting?

Det trenger ikke å være så dramatisk heller, med liv og død på spill. Hvordan skal jeg vite hvilken farge det er på skyene over Berlin i dag, eller om gresshoppene ennå synger gjennom natten i Port of Spain? For å vite disse tingene må jeg enten være der, eller – slik flybilletter og barnepass er – reise ved pixel.

Det er dette som plager meg om Moshe Yatom. Hvis en mann som aldri eksisterte kan dø, hva da med de andre sannhetene jeg har lånt? Min forståelse for verden – ja, til og med for meg selv – har på mange måter blitt sydd sammen av glitrende tråder av informasjon, spunnet av bilder, ord og stemmer som trekkes gjennom algoritmiske nåløyer. Hva skjer når trådene frynser og sannhetens vev begynner å rakne?

Hva skjer når trådene frynser og sannhetens vev begynner å rakne?

Disse spørsmålene rører ved en ubekvem tro – en jeg ikke forsto at jeg hadde lagt til de systemene som leverer verden til meg. Jeg kan ikke se Berlins grå skyer eller høre med mine egne ører gresshoppene i Port of Spain. Jeg er ikke der. Men min verdenssans er mediert – forvaltet av algoritmer, båret gjennom skjermer, og levert som sannheter som virker som om de forankrer virkeligheten. Så, hvis en psykiater ved navn Moshe Yatom ikke tar livet sitt, men Google sier han gjorde det og ChatGPT er enig, så har han, i en praktisk forstand, dødd. Som jeg lager min verden, har Moshe Yatoms tre falt. Dette er essensen i vår aletheiske krise: jeg liter ikke lenger på at verden avdekker sine sannheter. Jeg liter på algoritmene som avdekker verden for meg.

Dette er essensen i vår aletheiske krise: jeg liter ikke lenger på at verden avdekker sine sannheter. Jeg liter på algoritmene som avdekker verden for meg.

Dette peker på noe dypere enn bare misinformasjon eller ‘post-sannhet’. De velkjente rammeverkene som ofte kalles ‘epistemiske kriser’ klarer ikke å romme størrelsen av det som skjer. Disse diagnosene reduserer problemet til en manglende evne til å skille sannhet fra usannhet, eller til en samfunnsmessig mistro til fakta. Disse er symptomer. Krisen som blir billedliggjort gjennom Moshe Yatoms spøkelsesliv er mye dystrere. Det signaliserer en nedbrytning i selve maskineriet som historisk har muliggjort samfunnet til å konstruere, forhandle om og stabilisere delte virkeligheter. Uten disse systemene for sannhetsutforming blir grunnlaget for kollektiv forståelse – og med det, vår kapasitet for gjennomført handling – undergravd. For å forstå denne kollapsens natur må vi hente opp en eldgammel forståelse av hva sannhet er.

Avdekkingsmotoren

Konseptet om aletheia – som har røtter i gammel gresk filosofi, særlig gjennom arbeidet til Heraklit og senere gjenopplivet av Martin Heidegger – tilbyr en dyptgående og grunnleggende forståelse av sannhet. Til forskjell fra den kjente korrespondanseteorien – som definerer sannhet som sammenfattingen av utsagn med objektive fakta – forstår aletheia sannheten som en prosess som avdekker. For grekerne var ikke sannheten statisk eller selvsagt, den var en aktiv, dynamisk avdekking av det som lå skjult, en frembringelse inn i delt kjennskap.

Å forstå sannhet som avdekking er mer enn en abstrakt filosofisk idé – det belyser hvordan samfunn historisk har bygget opp og forhandlet virkeligheten. Der grekerne så på sannhet som en dynamisk avdekkingsprosess har moderne samfunn institusjonalisert denne prosessen inn i komplekse systemer som medierer, validerer og deler kunnskap.

Det er denne institusjonaliserte prosessen av avdekking som jeg kaller den aletheiske motoren: et systemisk maskineri av sannhets-avdekking, som er bygget fra institusjoner, medier, kulturelle normer, og tolkningspraksiser. Selv om motoren er en metafor beskriver den noe konkret. Den prosesserer konkurrerende innkommende narrativer, empiriske signaler og kulturelle fortolkninger gjennom medieringskammere som akademisk validering, journalistisk undersøking og offentlig diskurs. Disse mekanismene omformer rå data til kollektiv forståelse, og balanserer forskjellige forståelser for å skape koherens og allikevel være åpen til revidering.

Motoren opererer gjennom godt kjente og dokumenterte mekanismer. Portvokting avgjør hvilke sannhetsforslag får innpass til offentligheten. Redaktører, eksperter og institusjoner filtrerer informasjonen basert på standarder rundt bevisførsel og relevans. Agenda-setting former hvilke sannheter som gis kollektiv oppmerksomhet, og skaper delte fokusområder for samfunnets sannhetssøken. Innramming gir formater som bistår samfunnet til å bearbeide ny informasjon innenfor allerede kjent forståelse, som gjør det mulig å endre perspektiver med små, gradvise bevegelser. En avisredaktør som bestemmer hva som skal trykkes, og en lærer som gir rammene for en klassedebatt – disse er tannhjul i maskineriet.

Systemet var selvsagt aldri perfekt. Institusjonell makt kunne utnyttes, minoritetsstemmer var ofte ekskludert, og maskineriet kunne være treigt i å bearbeide nye virkeligheter. Men til tross for dette muliggjorde den aletheiske motoren tillit og kollektiv handling. Den tok inn motstridende forestillinger uten å miste balansegangen, og kunne holde på koherens og åpen debatt og få samfunnet til å gå rundt.

Sannhetsmaskineriet har alltid vært tett knyttet til kommunikasjonsteknologien vår. Som Marshall McLuhan forstår, ville hvert nye medium forme ikke bare hvordan vi kommuniserer, men hvordan vi tenker og prosesserer virkeligheten i seg selv. Med skriftspråkets utvikling kom den første store endringen i hvordan samfunn validerte sannhet. Det gjorde det mulig for kunnskap å vare utenfor minnet og å reise utenfor tale. Det etablerte nye former for autoritet – skribenter, vismenn, religiøse tenkere – og nye mekanismer for å validere kunnskap. Men disse endringene, store som de var, fastholdt på sannhet som en kollektivt mediert prosess.

Løpesedler og Opplysning

Gutenbergs trykkpresse fant kanskje ikke opp den aletheiske motoren, men det endret den og dramatisk økte dens rekkevidde og skala. Sannhet – en gang begrenset til lokale, orale tradisjoner eller innestengte, religiøse klostre – kunne nå utfylle delte virkeligheter på tvers av hele kontinenter. Denne nye sammensetningen av motoren ville definere sannhetsbegrepet i flere århundrer.

Medieteoretikeren Neil Postman observerte kanskje enda mer grunnleggende at trykkpressen gav grobunn for en slags rasjonell, stegvis tankeprosess. Dette sammenfalt med fremveksten av kartesisk filosofi: sannhet ble til noe mekanisk, metodisk, reduserbart gjennom systemisk tvil. Det som Max Weber senere kalte «verdens avfortryllelse» var til dels en konsekvens av hvordan trykkpressen formet vårt forhold til sannhet. Virkeligheten i seg selv ble tolket til noe som skulle bli systematisk observert, kategorisert, og forstått gjennom fornuft heller gjennom tradisjon eller åpenbaring.

Virkeligheten i seg selv ble tolket til noe som skulle bli systematisk observert, kategorisert, og forstått gjennom fornuft heller gjennom tradisjon eller åpenbaring.

Denne evolusjonen toppet seg i Opplysningstiden, hvor idealet om fornuft og empirisk observasjon fant grobunn i de utenomkroppslige dialogene og det kollektive minnet muliggjort av trykkpressen. Over tid etablerte vitenskapelige samfunn tidsskrifter med fagfellevurderinger, og universiteter utviklet systematisk kunnskapsvalidering. Disse institusjonene filtrerte ikke bare informasjon – de etablerte rammeverk for kollektiv meningsdannelse basert på empirisk observasjon og rasjonell analyse. Selv om disse prosessene tok tid å utmeisle lå deres utspring i trykkpressens evne til å demokratisere tilgang til kunnskap.

Allikevel, ved trykkpressens første instans, ble det kaos. Flommen av trykket materiell under reformasjonen splittet religiøs autoritet. Det satte fyr på doktrine-kriger der konkurrerende fraksjoner brukte pressen for å kringkaste deres sannheter og forkynnelser. Trykkede løpesedler kunne påstå hva som helst, fra hekseri til apokalypse, og kunne spres fortere og lengre ut enn gjeterord kunne. Underveis i denne ville perioden vaklet institusjonell mediering, og tradisjonelle portvoktere nærmest druknet i konkurrerende sannheter. For å svare på utfordringen kom omsider mekanismer for redaksjonell kontroll og strengere portvokting, men disse var lenge sårbare og uferdige. Dette var en tidlig sannhetskrise da motoren brummet i gang.

Da massemedia kom i det 19. århundret tok det med seg en andre sannhetskrise. Aviser skulle gjøre sannheten tilgjengelig for alle, men i profittjaget som fulgte kom det frem en formidabel skyggeside. Hypertabloide overskrifter – ofte ren og skjær løgn – spant opp kriger, tuklet med valg, og formet offentligheten gjennom spetakkel. Samfunnet måtte igjen beskytte seg: profesjonelle standarder for journalister ble etablert, redaktører begynte å søke etter faktasjekkingsprosesser, og nye streker ble tegnet mellom reportasje og underholdning.

Hver krise – fra de religiøse krigene fra reformasjonen til massemedias overivrige barndom – viste både makten til og sårbarheten ved den aletheiske motoren. Da samfunn engasjerte med problemene som oppsto kom nye medieringsmekaismer opp, for å stabilisere det utfoldende sannhetsmaskineriet. Men dagens nye digitale fasong markerer et brudd i dette historiske mønsteret. Dette er ikke bare en ny krise men en grunnleggende nedbrytning – det jeg kaller den aletheiske krisen.

Dagens nye digitale fasong markerer et brudd i dette historiske mønsteret. Dette er ikke bare en ny krise men en grunnleggende nedbrytning – det jeg kaller den aletheiske krisen.

Landsby for én

Det tidlige internettet kom med gaveinnpakning. Sosiologen Manuel Castells heiet på innførselen av «nettverkssamfunnet» hvor digital sammenkobling skulle demokratisere kunnskap og muliggjøre samarbeid og utfoldelse. Tidligere cyber-teoretikere så for seg en ny offentlig plass, hvor informasjon kunne flyte fritt, og sannheten skulle boble opp gjennom globale samtaler. Selv store institusjoner lot seg forføre – se bare på det tidlige Wikipedia som så ut til å påstå at kollektiv kunnskapssamling kunne blomstre i det digitale. Senere skulle det vise seg at Wikipedias suksess måtte lite på ganske tradisjonelle, strukturerte verifiseringsrammeverk.

McLuhans konsept om den «globale landsbyen» var en fortidsidé mange optimister søkte seg til. Men de fleste misforsto McLuhans innsikt grovt. Der de så krymping av avstand og et løfte om global sammenkobling, var McLuhan mer bekymret for de mørkere tendensene til landsbylivet – dets kvelende intimitet, dets klikker og kamper, dets grunne og grunnløse sladder. Den globale landsbyen skulle ikke bli et paradis i delt forståelse, men et klaustrofobisk sted med utrettelig sosial overvåking og stammekonflikt.

Men selv McLuhans mørkere visjon så for seg at den digitale teknologien skulle bevare en form for kollektiv opplevelse. Den aletheiske motoren, ser disse teoretikerne ut til å påstå, ville simpelthen operere raskere, og trekke flere stemmer inn til sin sannhetsavdekkende prosess. Det ingen så for seg var hvordan digital teknologi ville angripe fundamentene til selve motoren. Heller enn å skynde kollektiv sannhetsutforming, har algoritmiske systemer fragmentert det.

Det som oppsto var rarere enn både idealistene og skeptikerne kunne tenke seg: ikke en global landsby, ikke en gang en samling av digitale stammer, men landsbyer for én – isolerte og frakoblet. ‘Ingen mann er en øy’, skrev dikteren John Donne. Rett og rimelig, kanskje, i 1624 – naivt fire århundrer senere.

Hver bruker befolker nå sin egen algoritmiske virkelighet. Dette er et univers komponert nøyaktig til deres frykter, ønsker, og bias. Tenk bare hvor annerledes verden ser ut gjennom disse solipsistiske lensene: en bruker ser en økonomi i rivende utvikling, en annen økonomisk kollaps. En ser en voldsbølge, en annen historisk fred. En ser en tiltakende klimakatastrofe, en annen bare fordeler og nytter ved olje og gass. Disse er ikke bare forskjellige tolkninger av felles fakta – de er helt fraskilte virkeligheter, hver og en internt sammenhengende, og hver og en optimalisert for sin ene publikummer.

Veggene som skiller disse virkelighetene er overraskende tykke. Innhold som kan utfordre vårt personaliserte verdenssyn trenger sjeldent gjennom og inn i våre medieflater. Og når det skjer, kommer slikt innhold strippet for sin originale kontekst, og innrammet som bevis for motstanderens vrangsyn eller idioti. Vi blir enerådende over vår egen sannhet, hver av oss midtpunktet i et univers som aldri slutter å bekrefte våre forutinntattheter.

Vi blir enerådende over vår egen sannhet, hver av oss midtpunktet i et univers som aldri slutter å bekrefte våre forutinntattheter.

Den aletheiske krisen oppstår utenfor informasjonssfæren også, og omformer hvordan vi konstruerer og presenterer oss selv. Ta for eksempel identitetspolitikken – ikke bare er den et generasjonsskifte i verdier men en direkte respons til det som kreves av en digital tilværelse. Ett eller null, inn eller ut, woke eller boomer. Våre sosiale medieprofiler krever konstant pleiing. De tvinger oss til å signalisere våre standpunkter gjennom et ustanselig utviklende vokabular med symboler og allianser. Politikken har kommet utenpå kroppen fordi våre digitale avatarer ikke når dypere enn huden.

Der tidligere generasjoner signaliserte tilhørighet gjennom klesvalg, musikk eller felles interesser – myke koder åpne for tvetydighet og tolkning – er dagens digitale identiteter mye mer eksplisitte. De er stelt gjennom en stadig fremføring av standpunkter. Algoritmene som sorterer oss inn i stammer krever klarhet, og straffer tvetydighet med irrelevans. Denne rekonfigureringen brer seg utover og bidrar til flere tilsynelatende fraskilte moderne utfordringer: ensomhetsepidemien som konsekvens av at felleskapet viker; fremveksten av populistiske politikere som oser sikkerhet i usikre tider; en lammelse i møte med felleskapsutfordringer som klimakrisen som krever konsensus.

Alle disse utfordringene finner en felles slektning i vårt sviktende sannhetsmaskineri. Der den aletheiske motoren en gang skapte en felles virkelighet hvori individer kunne finne sin plass, krever den nå konstant selv-identifikasjon, utøvd under takten fra algoritmisk sortering og amplifisering. Men før vi undersøker disse endringene i detalj, må vi svare ut et mektig kontra-narrativ. Forkjemperne for den digitale omveltningen mener at fordelene – demokratisering, desentralisering og personalisering – er større enn ulempene.

Til Optimisten

Forvandlingen av vårt sannhetsmaskineri har sine forsvarere, og deres argumenter krever en god gjennomgang. Digital teknologi har utvilsomt utvidet det menneskelige potensialet på måter som tidligere generasjoner ikke kunne ha drømt om. Men hver fordel bærer med seg en kostnad som må veies opp.

Først er demokratiseringen av folks stemmer. De som argumenterer for nytten av internettet viser til hvordan digitale plattformer har gitt makt til tidligere marginaliserte grupper. Digitale plattformer gir plass til grupper som tradisjonelle medier ofte tilsidesetter eller feilrepresenterer. For eksempel har internettet muliggjort bevegelser som #metoo i raskt å  frembringe gjemte sannheter, noe som demonstrerer hvordan digitale nettverk kan forbigå tradisjonelle barrierer til avdekking.

Men denne demokratiseringen kommer med et tydelig paradoks. De samme mekanismene som forsterker marginaliserte stemmer fragmenterer også vår mulighet til kollektiv forståelse. Hvem har ikke kommet borti mennene som, etter #metoo – som dårlige tapere i et spill de aldri har spilt – insisterte på at de ikke lenger kunne gi en kvinne en klem uten frykt? Når hvert perspektiv finner sin egen algoritmiske boble, så mister vi det delte rammeverket som trengs for å evaluere konkurrerende sannhetspåstander. I stedet for å mane til genuin dialog, reduserer ofte disse plattformene våre komplekse, levde liv til virale øyeblikk som optimaliseres for emosjonell gjenklang heller enn grundig forståelse. Dette er ikke en sann demokratisering – det er atomiseringen av diskurs og dialog inn i parallelle monologer.

Andre applauderer desentralisering som en nødvendig begrensning av institusjonell makt. Tradisjonelle portvoktere, sies det, har ofte undertrykket innovasjon og fastholdt på urimelige hierarkier. Når man bryter opp deres monopol om sannheten, åpner man også rommet for nye stemmer og perspektiver. Denne kritikken bærer en viktig sannhet med seg – at institusjonell mediering ofte har forsterket og understøttet eksisterende maktstrukturer.

Men allikevel, at institusjonell mediering kollapser har ikke ryddet veien for maktubalanser. Det har bare ført dem over i et mer skyggelagt landskap. Dagens algoritmiske portvoktere opererer med langt mindre åpenhet og ansvar enn hva tradisjonelle institusjoner gjorde. Der redaktører og fakta-bærere før kunne bli utfordret er dagens anbefalings-algoritmer helt lukkede systemer, beskyttet som forretningshemmeligheter. Vi har byttet feilbarlige, men relativt åpne systemer, for mekanismer som kun svarer til sine egne skjulte matriser.

Dagens algoritmiske portvoktere opererer med langt mindre åpenhet og ansvar enn hva tradisjonelle institusjoner gjorde.

Det store tilfanget av informasjon i seg selv påstås å være en annen åpenbar fordel. Tilgangen til kunnskap har aldri vært åpnere – fra Wikipedia til åpne undervisningsressurser bugner internettet av Opplysningstidens iver til universell og endeløs læring. Men denne flommen lager i grunn sin egen mangelvare. Uten rammeverk for verifikasjon og sammenheng vil mer informasjon ofte bety mindre oversikt og forståelse. Wikipedia gjør suksess nettopp fordi det har beholdt kollektive systemer for kvalitetssikring som er kopier av eldre institusjonelle prosesser som fagfellevurdering. Rå tilgang til informasjon, uten mekanismer som foredler den, risikerer å drukne sannheten i støy. Det er ikke bare et sammentreff at en av de grunnleggende mekanismene som underbygger den menneskelige hjernen er å filtrere eksplosjonen av sansede inntrykk som til enhver tid raser inn i mindre, forståelige porsjoner.

Forsvarere av personalisering påstår at skreddersydd innhold tjener brukeren mer effektivt enn hva de gamle mediene gjorde. Hvorfor skulle ikke vår informasjonsdiett være tilpasset våre interesser og preferanser? Men dette misforstår hvordan sannheten opererer i en sosial sammenheng. Når algoritmer optimaliserer for individuelt engasjement, lager de hermetiske virkelighetsbobler som hindrer genuin dialog. Effektiviteten til personalisering er en fordel som koster felles sammenheng – en pris som er mye høyere enn hva forsvarerne anerkjenner.

Noen argumenterer for at brukere selv kan navigere disse utfordringene gjennom kritisk tenkning og medieforståelse. Problemet, påstår de, er ikke i teknologien, men i hvordan teknologien brukes. Men dette argumentet underdriver hvor dyptgripende digitale systemer er for menneskelig adferd. Selv den mest kritisk-tenkende brukeren opererer innenfor en arkitektur hvis formål er å forbigå refleksjon til fordel for reaksjon. Hvordan stiller så en skeptisk asketiker mot hæren av forskere og kodere som bruker måneder og millioner på å finne nye måter å lure frontallappen på? Dette er på ingen måte enkeltpersonsfeil men systemiske insentiver som undergraver vår evne til forsiktig gjennomtenking.

Kanskje sterkest virker dem som fronter de digitale nettverkenes fordel i å muliggjøre kollektiv virksomhet. Fra klimakampen til rettferdighetsbevegelser, har sosiale medier uten tvil gjort storskala-mobilisering enklere. Men her også finnes en annen side ved saken. Bevegelser bygget på algoritmisk forsterking har ofte et kortvarig momentum, eller får ikke viralitet til å bli til varig, reell endring. Når kollektiv handling kommer frem fra en fragmentert bakgrunn, risikerer det å bli mer performativt enn å faktisk gjøre en forskjell.

Disse argumentene og motargumentene viser noe viktig om dagens verden. Mens digital teknologi utvilsomt har utvidet det menneskelige mulighetsrommet, har hver enkelt av fordelene også en betydelig kostnad for vår felles virkelighetsforståelse. Dette er ikke et enkelt bytte mellom et gammelt og et nytt system, ei heller bare et spørsmål om å balansere «pro et con». I stedet vitner vi en grunnleggende omjustering av hvordan samfunn prosesserer og stabiliserer sannhet. For å forstå hvor dypt denne omjusteringen går må vi undersøke tre spesifikke måter digital teknologi har endret vår aletheiske motor: erstatningen av institusjonell mediering med personalisering, en overveldet tradisjonell verifiseringsprosess, og inntoget av kunstig intelligens i det å skape sannhet. Hver av disse endringene representerer ikke bare et lite skift, men en mutasjon i hvordan sannhet er avdekket og vedlikeholdt.

Triptyk

Den tradisjonelle aletheiske motoren blir endret av digital teknologi på tre viktige måter. Først erstatter algoritmer institusjonell mediering med personalisering. Heller enn å vekte konkurrerende sannhetspåstander mot kollektive rammeverk, skreddersyr digitale plattformer informasjon til individuelle ønsker og skjemaer. Dette skaper det vi kan kalle sannhetsbobler: lukkede miljøer hvor brukere i hovedsak treffer på informasjon som bekrefter deres forutinntattheter.

Algoritmisk sannhetsskaping bidrar ikke bare til en fragmentering av individuelle virkeligheter – det forstyrrer vår felles forståelse av virkeligheten. I USA i 2023 hadde man en såkalt «vibecession». Tradisjonelle økonomiske indikatorer som BNP-vekst og lav arbeidsledighet var tegn på stabilitet og optimisme i markedene. Likevel oppsto det en parallell fortelling i sosiale medier: en om utbredt økonomisk nød. Begrepet «vibecession» fanget opp denne delte historien, ettersom institusjonelle kart og målinger slet med å konkurrere med umiddelbarheten i levd erfaring forsterket og spredt gjennom algoritmer.

Innlegg som beskrev økonomisk usikkerhet og påkjenninger traff godt og fikk stor spredning – ikke nødvendigvis fordi de gjenspeilte en kollektiv virkelighet, men fordi de fanget genuine, følelsesladede strømninger som frykt, frustrasjon og misnøye. Algoritmer belønnet disse innleggene med viralitet, der engasjement ble prioritert fremfor sannferdighet. Resultatet var ikke bare en forskjell i tolkninger, men en endring av den økonomiske virkeligheten til noe formet, følt og trodd – snarere enn systematisk observert og forstått.

Der trykkekunsten gav fart til spredningen av informasjon samtidig som den beholdt kanaler for validering, kollapser digitale plattformer rommet mellom skapelse og sirkulasjon.

For det andre overvelder hastigheten og skalaen til digitale nettverk tradisjonelle verifikasjonsprosesser. Der trykkekunsten gav fart til spredningen av informasjon samtidig som den beholdt kanaler for validering, kollapser digitale plattformer rommet mellom skapelse og sirkulasjon. Maskineriet her er spesifikt og målrettet. Engasjementsmålinger driver innholdspromotering og skaper gjenklang som forsterker følelser og reaksjon. Dette er ikke nøytrale prosesser – de lærer aktivt og tilpasser seg individuelle skjevheter. Noen kaller dette for «filterbobler» eller «ekkokamre». Men disse begrepene, hentet fra ortodoks mediekritikk, undervurderer skalaen i det som skjer. Det vi ser er ikke bare en selektiv eksponering, vi er vitne til en systematisk forveksling av sannhetsavdekkende infrastruktur med engasjementsmaksimerende mekanismer.

For det tredje, og kanskje mest betydningsfullt for fremtiden, tar kunstig intelligens aktivt del i sannhetsskaping. I sin natur avslører moderne KI noe dyptgående med denne transformasjonen. Av alle mulige veier til kunstig intelligens har vi endt opp med nevrale nettverk: systemer bygget på assosiativ læring og mønstergjenkjenning. Disse systemene forstår ikke hva noe er, bare hva det ligner på. De gjenkjenner et bilde av en katt, ikke ved å fatte essensen av hva en katt er for noe, men ved å assosiere mønstre de har sett før. Uten noen direkte sansemessig forbindelse til fysisk virkelighet – ingen øyne til å se, ingen hender til å berøre – arbeider KI kun med likheter, assosiasjoner og analogier.

Dette gjør alt KI-generert innhold iboende til Jean Baudrillards simulacra: representasjoner som ikke lenger peker på en underliggende virkelighet men som i stedet produserer sin egen. Konsekvensene av dette er store, selv når usannhetene er åpenbare. I januar 2024 dukket det opp et deepfake-lydklipp i Baltimore USA. Klippet etterlignet stemmen til en skoleleder som uttalte seg nedsettende om sine elever. Selv om det ble raskt avslørt som falskt, påvirket det lokalsamfunnet i flere måneder. En Baltimore-borger fortalte BBC at folk fortsatt trodde på historien fordi den føltes sann. Her ser vi altså sannhetens maskineri snudd på hodet: en kollektiv følelse av sannhet avledet, ikke fra samsvar med virkelighet, men fra en emosjonell tyngde og gjenklang.

Dette skiftet bærer med seg et dypt ontologisk spørsmål: Hva skjer med sannhet når den ikke lenger forankres i virkeligheten – men i resonans? I en tid med KI-genererte virkeligheter beveger sannhet seg nærmere det filosofer som Nelson Goodman kaller verdensskaping – ideen om at virkeligheten selv konstrueres gjennom symbolske systemer, narrativer og assosiasjoner. KI finner ikke opp usannheter så mye som det produserer verdener som er internt konsistente, men i det fulle syntetiske – de er simulacramaskiner. Dette avslører at sannhet ikke lenger er et produkt av ekstern verifikasjon, men av intern koherens. Når verktøyene for virkelighetsskaping skifter fra institusjoner til algoritmer, risikerer vi å leve i verdener optimalisert for sannhet som følelse, ikke som fakta.

Når verktøyene for virkelighetsskaping skifter fra institusjoner til algoritmer, risikerer vi å leve i verdener optimalisert for sannhet som følelse, ikke som fakta.

Ukonstitusjon

La oss betrakte en grunnleggende demokratisk handling: å stemme. Når vi går inn i en stemmebås, antar vi at vi tar et valg basert på en felles, delt virkelighet – at vi, til tross for våre uenigheter, forholder oss til det samme faktagrunnlaget. Men hva skjer når min strøm viser meg en blomstrende økonomi, mens din viser økonomisk kollaps? Når min algoritme gir meg bevis på et godt gjennomført valg, mens din serverer historier om unektelig svindel? Vi er ikke lenger uenige om tolkninger, prioriteringer eller løsninger; vi er uenige om selve universet.

Konsekvensene av denne fremmedgjøringen strekker seg langt utover spørsmål om feilinformasjon eller plattformstyring. Evnen til å forhandle frem felles sannheter var det som opprettholdt Opplysningstiden og det moderne demokratiske prosjektet. Moderne demokratiske institusjoner ble bygget på en antagelse som fremstår som historisk betinget: den cartesiske ideen om at mennesker er grunnleggende rasjonelle vesener som kan behandle sannhet gjennom delte rammer. Før denne rasjonaliteten tok rot, før trykkpressen fantes, kunne ikke demokrati i stor skala, slik vi kjenner det, eksistere. En informert velgermasse krevde både teknologiske verktøy og ikke minst filosofiske rammeverk for kollektiv sannhetsskaping.

I tradisjonelle politiske debatter fantes det en antagelse at selv om kandidatene var uenige om løsningen, kunne de i det minste være noenlunde enige om grunnleggende fakta – arbeidsledighetstall, budsjetter, kriminalstatistikk. I dag kan hver kandidat frembringe sine foretrukne datapunkter, sine egne eksperter, sin egen virkelighet. Deres støttespillere, som lever i siloer av egne informasjonsøkosystemer trenger aldri å konfrontere motstridende bevis. Et «ideenes marked» er meningsløst når alle handler i sine foretrukne butikker.

Så kanskje er demokratiet i seg selv en spesifikk og flyktig konfigurasjon i vår aletheiske motor – en som nå stotrer rett foran øynene våre? Opplysningstidens visjon om rasjonelt medborgerskap, informert offentlig debatt og evidensbasert politikk – alt dette hviler på mekanismer for sannhetsavdekking som den digitale teknologien fundamentalt har endret. Vi bygde hele styringssystemer på forutsetningen om at sannheten var allemannseie, og kunne kollektivt avdekkes, debatteres og valideres. Når motoren hoster begynner kanskje disse systemene å vakle også? Sprekkene begynner å synes.

Enda mer bekymringsfullt er hvordan denne endringen påvirker politisk deltakelse i seg selv. Når hvert perspektiv fremstår like gyldig innenfor sin egen boble, oppløses konseptet om ekspertise. En tenårings TikTok-mening har samme algoritmiske tyngde som en forskers nøye analyse. Dette er ikke demokratisk vekst – det er kollapsen av rammene som gjør demokratiet mulig. Vi har ikke demokratisert sannheten; vi har atomisert den.

Dette er grunnen til at institusjonelle svar på krisen konsekvent kommer til kort. De forsøker å reparere den gamle aletheiske motoren, mens de ignorerer hvor fundamentalt dens maskineri har blitt forvandlet. Universiteter kan fortsatt produsere kunnskap, medieorganisasjoner kan fortsatt faktasjekke påstander, regjeringer kan fortsatt komme med pressemeldinger – men disse utsagnene konkurrerer nå som bare én av mange signaler i personaliserte strømmer optimalisert for engasjement snarere enn sannhet. Autoriteten til tradisjonelle sannhetsskapende institusjoner har ikke bare fått en utfordrer – den har blitt algoritmisk irrelevant.

En mørk og stormfull natt

Fra Moshe Yatoms fabrikkerte død til de fragmenterte opplevelsene til velgergrupper har sannhetens maskineri blitt snudd på hodet. Vi avdekker ikke lenger sannhet; vi skaper illusjoner og eventyr som føles mer virkelige enn selve virkeligheten. Det som gjenstår er ikke nødvendigvis et fravær av sannhet, men sannhetens mørke speilbilde, der den er hva enn som gir gjenklang i våre personlige virkelighetsbobler. Sammenhengen som tidligere opprettholdt tillit og muliggjorde ekte felleskap, gir nå plass og mulighet til en kontinuerlig spredning av syntetiske sannheter. Disse er koherente og perfekte i isolasjon, men samlet er de ødeleggende for en felles forståelse. I denne mørke omfortryllelsen, for å låne og omskrive Max Webers vending, står vi ikke ovenfor en kunnskapskrise, men en endring i selve virkeligheten.

Før jeg avslutter må jeg tilstå: Jeg elsker internettet. Det knytter meg til spennende mennesker og ideer, gir meg tilgang til enorme kunnskapsressurser, og lar meg finne akkurat den underholdningen som gleder meg. Det viser meg alle måtene de jeg er uenig med tar feil, og det føles bra – som man kan forestille seg. I motsetning til noen digitale skeptikere har jeg ikke forlatt sosiale medier, selv om jeg tror på dem når de sier at det burde vi alle.

Jeg mistenker at min egen ambivalens speiler mange andres. Vi elsker det internett tilbyr, selv om vi føler på kostnadene. Det er ikke enkelt å avvise et verktøy som gir så umiddelbare gleder, så overbevisende illusjoner og selvfølgelig den sjeldne, genuine fordelen. Likevel, om vi skal bevare en delt horisont av forståelse, må vi ta på ingeniørhatten – om ikke for oss selv, så for dem som skal arve verden som internett former.

Løsningen ligger definitivt ikke hos selskapene som styrer nettet. Selve forretningsmodellen til digitale plattformer sikrer at ingen teknisk løsning kan gjenopprette den gamle balansen. Innholdsmoderering, faktasjekkende algoritmer, og KI-drevne verifikasjonsverktøy bommer alle på det grunnleggende poenget: Internettets kjerneverdi er personalisering – evnen til å skape virkelighetsbobler perfekt tilpasset individuelle preferanser og skjevheter. Å forsøke å regulere dette bort ville være som å kaste babyen ut med badevannet – og selve badekaret med.

Å forsøke å regulere dette bort ville være som å kaste babyen ut med badevannet – og selve badekaret med.

Kanskje vi må akseptere at vår aletheiske transformasjon er like endelig som den er dyptgripende. Vi kommer ikke til å forlate våre digitale nettverk noe mer enn vi vi forlate språket – det har blitt som oksygen for oss, mediet vi opplever virkeligheten gjennom. Prisen for dette er tapet av vårt gamle sannhetsmaskineri, og ingen plattformregulering eller digital kompetanse vil kunne gjenopprette det som er tapt.

Men idet vi erkjenner tapet, kan vi så smått forsøke å begynne på nytt. Bøker, som fremdeles stort sett formidles gjennom forlag og redaktører, forblir et av våre siste delte rom. I motsetning til algoritmiske strømmer som fragmenterer virkeligheten til små skår, skaper litteraturen felles fantasier. Dette er verdener vi trer inn i sammen, vel vitende om at de er oppdiktede, men at sannheten finnes i deres konstruksjon.

Vi kan ikke reversere vår alatheiske omskifting. Men når våre barn lærer å sveipe på skjermer før de kan knytte skolisser, bør vi huske på at vi alltid har vært verdensbyggere – sannhetsformere og drømmere. I hver historie vi forteller, finnes en illusjon, men også potensialet for delte fantasier. Hver kveld leser jeg bøker for min tre år gamle datter – eventyr, bildebøker, historier som skaper egne verdener mellom permene. Jeg trer inn i hennes konstruerte verdener, og sammen finner vi en felles mening. Kanskje minner litteraturens bevisste fiksjoner oss om det vi risikerer å miste? Nemlig evnen til å velge disse felles historiene, og til å bygge delte verdener hvor vi fortsatt kan finne hverandre.

Aral, Sinan. The Hype Machine: How Social Media Disrupts Our Elections, Our Economy, and Our Health – and How We Must Adapt. Crown, 2021.

Baudrillard, Jean. Simulacra and Simulation (trans. Sheila Faria Glaser). University of Michigan Press, 1994.

Bufacchi, Vittorio. Truth, lies and tweets: A Consensus Theory of Post-Truth. Philosophy and Social Criticism, 47(3), 347-361, 2021. https://doi.org/10.1177/0191453719896382

Castells, Manuel. The Rise of the Network Society (2nd ed.). Wiley-Blackwell, 2010.

Castells, Manuel. Communication Power. Oxford University Press, 2013.

Chayka, Kyle. Filterworld: How Agorithms Flattened Culture. Vintage, 2025.

Gershberg, Zac, og Sean Illing. The Paradox of Democracy: Free Speech, Open Media, and Perilous Persuasion. University of Chicago Press, 2022.

Goodman, Nelson. Ways of Worldmaking. Hackett Publishing Company, 1978.

Heidegger, Martin. Parmenides (trans. André Schuwer og Richard Rojcewicz). Indiana University Press, 1998.

Heidegger, Martin. Being and Time. Harper Perennial Modern Classics, 2008.

Heidegger, Martin. Introduction to Metaphysics (trans. Gregory Fried og Richard Polt). Yale University Press, 2014.

Karma, Rogé. «What would it take to convince Americans that the economy is fine?» The Atlantic, 14 februar 2024. https://www.theatlantic.com/magazine/archive/2024/04/consumer-sentiment-economy-inflation/677440/

Kirk, G. S., Raven, J. E., og M. Schofield. The Presocratic Philosophers: A Critical History with a Selection of Texts (2nd ed.). Cambridge University Press, 1984.

Krugman, Paul. «America Is Still Having a ‘Vibecession’.» New York Times Opinion, 23 mai 2024. https://www.nytimes.com/2024/05/23/opinion/biden-trump-vibecession.html

McLuhan, Marshall. Understanding Media. Routledge, 1964.

Pariser, Eli. The Filter Bubble: How the New Personalized Web Is Changing What We Read and How We Think. Penguin Books, 2011.

Postman, Neil. Amusing Ourselves to Death: Public Discourse in the Age of Show Business. Penguin Books, 2005.

Rodríguez‐Ferrándiz, Raúl. «An Overview of the Fake News Phenomenon: From Untruth-Driven to Post-Truth-Driven Approaches». Media and Communication, 11(2), 15-29, 2023. https://doi.org/10.17645/mac.v11i2.6315

Spring, Marianna. «The racist AI deepfake that fooled and divided a community». BBC News, 5 oktober, 2024. https://www.bbc.com/news/articles/ckg9k5dv1zdo

Sunstein, Cass. #Republic: Divided Democracy in the Age of Social Media. Princeton University Press, 2018. https://doi.org/10.1515/9781400890521

Weber, Max. Charisma and Disenchantment: The Vocation Lectures (Eds. Paul Reitter og Chad Wellmon). New York Review of Books Classics, 2020.

Weber, Max. From Max Weber: Essays in Sociology (trans. H. H. Gerth og C. Wright Mills). Oxford University Press, 1946.

Zuboff, Shoshana. The Age of Surveillance Capitalism. Public Affairs, 2019.