Tore Renberg med ny bok: – Det kjennes ofte som om forfatteren i meg har overtatt livet mitt

­

Hva handler essayet om?

– Essayet er en studie i 1600-tallet og en av de sentrale figurene i den tidlige opplysningstiden, leipzigeren Christian Thomasius. I denne teksten tar jeg for meg den mangslungne og stridslystne juristen og forfatteren som i 1680-årene gikk til frontalangrep på de rådende ortodokse kreftene i samtiden. Dypest sett handler den kanskje om forandring; hvorfor endrer historien seg, hvordan skjer det, hva koster forandring, hvem tror på hva, og hva er troens motor?

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen til å skrive den?

– Essayet er et resultat av seks år med studier i 1600-tallet og Christian Thomasius, som ledet fram mot romanen Lungeflyteprøven (2023).

Hva vil du formidle til dine lesere?

– Essayet skildrer et enormt konfliktfylt århundre hvor det tyske riket var rammet av en all-europeisk krig som kun utspilte seg på tysk jord; tredveårskrigen. Den sendte riket ut i økonomisk depresjon, dårlig selvtillit og nød. Parallellt med dette vokste det frem en ny kultur, en drøm om et fredsælt, fornuftsbasert og opplyst samfunn. Jeg har lyst til å lyssette og formidle disse bevegelsene, å prøve å forstå hvor de kom fra og hva de skapte. Og så har jeg lyst til å fortelle norske lesere om Christian Thomasius, en karakter som var instrumentell i framveksten av de nye ideene i tidlig opplysningstid, en flammende og modig mann, ganske glemt i dag.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg er grenseløst fascinert av det menneskelige og det kjennes ofte som om forfatteren i meg har overtatt livet mitt. Jeg jobber mye, noen vil si altfor mye. Når jeg våkner om morgenen, ønsker jeg kun én ting: Å skrive. Det er jo ikke bra, er det vel?

Blir essayene dine til på kort tid etter at du får en idé, eller kan du snekre på et essay i flere år?

– Dette essayet har jeg arbeidet med i over et år og kom i stand som følge av et langvarig arbeid med romanen Lungeflyteprøven. Så det har vært et hardt arbeid og føles kanskje mer som en doktorgrad eller noe slikt enn et essay, egentlig. Når jeg skriver andre essays, for eksempel om litteratur for aviser eller slikt, så arbeider jeg stort sett i mer avgrensede perioder, men alltid basert på masse lesing og studier. Essays er et krevende arbeid, synes jeg, som fordrer at både akademikeren og den skjønnlitterære forfatteren i meg er på jobb; stramhet og løssluppenhet.

Hva eller hvem har inspirert deg til å bli forfatter?

– Gleden ved litteraturen, den superlitterære egenverdien, litteraturens magi og trøst. Og en hel haug med leseopplevelser, fra de aller første da jeg var en ung gutt – Dostojevskij, Vesaas, Göran Tunström og mange flere – til de aller siste; det er en pågående spiral av inspirasjon. Selvsagt også livet selv, som har kastet meg ut i litteraturen, fordi det for meg bare er der livet kan stige frem i all sin fylde og velde, skrekk og glede. Da jeg begynte å skrive som 14–15-åring var det også en annen motor som drev meg; personlige og private erfaringer som trengte hjelp fra litteraturen.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– I romjulen 1986. Andre juledag.

Kan du nevne én person du håper leser essayet?

– Det er så mange mennesker jeg beundrer, som løfter meg, som får meg til å tenke nytt. En av dem er den skarpe og annerledestenkende presten Åste Dokka, som også er fast kommentator i Vårt Land. Essayet mitt handler om en tid da religion var allestedsnærværende og utløste alt fra kriger til salig glød; jeg ville blitt glad om Dokka – og andre i hennes felt – leste boken min. Mange tror vi lever i et sekulært samfunn, det er en konklusjon jeg er skeptisk til, og de utfordringene 1600-tallet strevde med, de strever vår verden fortsatt med, og i dette er alt som handler om tro sentralt.

Hva er det aller beste du har lest, sett eller hørt i det siste?

– Det er Töger Reenbergs drikkevise I et Viinhus vil jeg sige fra 1702. Skikkelig herlig og glimrende skrevet. Ja, og så var det herlig med ny sesong av Fargo; frekk og frisk og fri. Ellers er det jo alltid en Bach-kantate å oppdage.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jeg vil anbefale 1600-tallets store tyske forfatter, Hans Jacob Christoffel von Grimmelshausen, og hans pikareskroman Den eventyrlige Simplicissimus (1668-1669). Det er en vill og barokk tekst, en tredveårskrigsroman, med frapperende språklig sult, den er uhørt, grov og satirisk – og vidunderlig mangslungen. Grimmelshausen var selv leiesoldat under krigen og dermed er romanen et sjeldent dokument skrevet av en mann som hadde førstehåndskjennskap til krig og samtidig besatt de mest avanserte litterære evnene som finnes. Den er lite lest i dag og finnes dessverre ikke i noen fullstendig utgave på norsk, så man må lese engelske eller tyske utgaver, eventuelt de eldre som finnes på dansk eller svensk; håpet er at et norsk forlag tar seg bryet med å oversette den i sin helhet, den er blant de aller beste bøkene jeg har lest.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg leser flere, som alltid, nå er det Lena Anderssons Sveas sønn, Jørn Øyrehagen Sundes Kongen, lova og landet om Magnus Lagabøters landslov av 1274 og Erik Fosnes Hansens Langs landeveien mellom Cottbus og Berlin.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

Å skrive, å lese.