Slipper sorgmunter pandemiroman

Det kan synes som et aldri så lite paradoks. Forfatter Aasne Linnestå ville fange lykka mens hun skrev sin nyeste roman i en tid preget av begredeligheter. Hun kunne jo skrevet seg vekk fra alle smittetall og mas om meteren, men i stedet møter vi tittelkarakteren Dagny akkurat midt i den helt spesielle tiden vi alle befant oss i for et år siden, da pandemien traff landet. Og for Dagny stopper ikke de dårlige nyhetene her.

– Dagny er permittert, har nylig blitt enke, og på toppen av det hele grubler hun over hvor sønnen Albert måtte være, der ute i verden et sted, forteller forfatteren.

Romanpremissene høres ikke umiddelbart superhumoristisk ut, men forfatteren sier det igjen: Målet med romanen var også å skape noen muntre øyeblikk.

– Og så har jeg lenge ønsket å skrive mer om dyr, natur og hvordan vi mennesker forholder oss til alt det menneskeskapte som truer planeten. Samtidig som det kjentes forløsende å få le litt, også, underveis, forklarer hun om tankene hun hadde i startgropen.

– Absurd og alminnelig

Og som tur var, så dukket altså Dagny opp – en romankarakter som fikk opp humøret hos sin skaper fra dag én.

– Da Dagny dukket opp, fikk hun meg til å humre, og dermed la jeg meg etter henne, og ble ført inn i et både absurd og høyst alminnelige univers, forklarer forfatteren om karakteren som hun lar jobbe i barnehage.

– Hun er fryktelig glad i barnehagejobben sin, til tross for sin noe teatrale og kantete fremtoning. Kanskje er hun en løs kanon på dekk, et sånt menneske man ikke riktig blir klok på, slik heller ikke Dagny alltid er så klok på seg selv, det har jo slått meg, fortsetter Linnestå. Som legger til at hun også har noe til felles med sin nyeste karakter: De elsker begge barn og dyr, og så deler de en bekymring når det kommer til klodens framtid.

– Og vi frykter ensomheten, og vil gjerne leve sterkt og mye når anledningen byr seg.

Truede sommerfugler

Romanen ble skrevet i takt med pandemien, og forfatteren forsto fort at hun ikke bare tegnet et portrett av en kvinne, hun skrev også fram et tidsbilde.

– Det var litterært befriende å utforske hvordan Dagny, etter beste og verste evne, forsøker å finne ut av «hvordan leve» i denne rare tiden. At jeg gikk i direkte dialog med vår akutte samtid skjedde nærmest av seg selv, selv om dette på ingen måte er en kalkulert roman. Jeg har ikke på noe tidspunkt ønsket å skrive «den store koronaromanen», understreker forfatteren. Som er glad for at Dagny trakk henne mot det lyse og lette, også – og ikke bare mot det mørke og dystre.

– Det skjedde til tross for all pessimismen og usikkerheten som preger oss nå, framholder forfatteren som likevel lar romanen hvile på en alvorlig bunn. Dagny klipper ut avisartikler og følger med, det er tydelig at hun har et helt akutt behov for å forstå mer av hva som skjer med kloden vår enten vi snakker om høyintensivert dyrehold, truede sommerfugler eller koalabjørner.

– Hvordan vise en større varhet og ansvarlighet for vår felles klode, hvordan gi alle levende vesener de samme «rettighetene» til dette å befolke kloden, det er nok et underliggende budskap romanen bærer i seg. Det – og at vi må forsøke å skratte litt også, vi som kan, midt i det pågående alvoret, sier Linnestå.

Har en egen ro

– Jeg håper at jeg når fram til mange ulike lesere denne gangen, gamle og unge, kjente og ukjente. Og så tenker jeg vel i bunn og grunn at alle er drømmelesere, så lenge de møter det jeg skriver med nysgjerrighet, sier forfatteren – som mener bøkene kan fungere som egne oppholdsrom der de alltid venter på oss, med sin egen ro.

– Og bøkene er vakre fysiske objekter. Tenk hvis nettet svikter oss? Verdien av en diktsamling da, eller en roman, muligheten til å forsvinne i boka, dette å kjenne hvordan oppmerksomheten samler seg, uten tastetrykk, avsporinger og mas.

– Den fordypende oppmerksomheten en god bok åpner for, er uvurderlig, rett og slett – sier Aasne Linnestå som våren til tross akkurat har tatt fatt på Ali Smiths «Høst».